Stikkordarkiv: PKK

Tyrkia på jakt etter gamle grenser

Postet den av

Av: Petter M. Johansen

De grønne områdene markerer kravet fra Det osmanske riket etter 1. verdenskrig. Kilde: Klassekampen.

Intensiverer angrepene i Irak og Syria

Under dekke av Israels kriger og høyspenning i Midtøsten forfølger Tyrkia sine nyosmanske mål i de kurdiske områdene i Irak og Syria uten at landenes styresmakter er i stand til å forsvare seg gitt de rådende forholdene i landene og internasjonalt.

Mottakelsesrommet til den kurdiske nasjonalkongressen KNK, paraplyorganisasjon som jobber for enhet mellom frigjøringsorganisasjonene i alle deler av Kurdistan, er møblert med store tresetere og lenestoler. Her kan en riktig synke ned i historia og samtidig føle hvor høyt det er under taket slik det høver seg en herskapsbolig i Brussel-bydelen Ixelles.

Det er som om det strekker seg et tidsbånd mellom maleriet av den kurdiske oldtidsbyen Hasankeyf på den ene veggen og fotokollasjen av Fidan Doğan (Rojbin), Sakine Cansiz og Rohanî (Leyla Saylemez) på den andre siden av rommet. Hasankeyf forsvant i Tigris under fem hundre meter med vann i Ilisu-dammen i april 2020. De tre kvinnene ble likvidert på det kurdiske informasjonssenteret i Paris i januar 2013 av tyrkiske leiemordere.

Utenfor kontoret, nederst i Jaan Stasstraat, raser krigene i Midtøsten. Naturligvis ikke bokstavelig, men Israels folkemorderiske krig i Gaza, invasjon i Sør-Libanon og høyspenninga mellom Israel og Iran preger alt som rører seg innenfor veggene. Alle fire himmelretningene av Kurdistan er berørt i mer eller mindre grad i periferien. Ute av syne, men ikke ute av sinn.

– Det gjør vondt å se hva som skjer i Gaza, sier Zübeyir Aydar. Han sitter i ledelsen for KNK (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê) og KCK (Koma Civakên Kurdistanê); den siste omfatter organisasjonene som sokner til ideologien til PKK-lederen Abdullah Öcalan om demokratisk konføderalisme. Organisasjonene blir omtalt som “det sivile PKK”, Kurdistans arbeiderparti (Partiya Karkerên Kurdistanê) og dets geriljastyrker Folkets forsvarsstyrjker (HPG). KNK ble opprettet av PKK i april 1985.
https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_National_Congress
https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdistan_Communities_Union

PKK-familien har alltid distansert og avgrenset seg mot islamistiske organisasjober – og har alltid blitt forfulgt av dem. Juristen Zübeyir Aydar fra Eruh i Sirt-provinsen i tyrkisk Kurdistan er leder for justiskomiteen i KNK og president i Kongra-Gel (Kurdistans folkekongress). Han går i rette med politikken til Hamas og mener at politikken til Det muslimske brorskapet som Hamas er del av, er “ikke akseptabel”.
– Israel fører krig mot folkeretten og alle humanitære lover. De kan ikke bare drepe folk. Men Hamas kan heller ikke drepe sivile som de gjorde 7. oktober, bare for å gjennomføre en aksjon. Politikken må ha et mål, og for å nå dette målet, er det ikke nødvendig å ty til ulovlige midler, mener Aydar.

Vanskelig solidaritet

– Vi er imot krig mot Tyrkia. Men det er slik vi opplever det nå. Vi opplever at folk blir drept i Istanbul, i Ankara, andre steder i Tyrkia. Det er umoralsk, forbrytelser. Krigene i nærområdene påvirker oss. Tyrkia er inne i Nord-Irak og Nord-Syria. Palestina-krigen kommer nærmere oss.

– At palestinerne støtter Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan, slår inn hos oss. Vi sier til våre: “Gå ut og delta i demonstrasjonene mot Israel.” Vi får tilbake spørsmålet: “Hvorfor, når Erdoğan støtter Hamas?” Og når en Hamas-leder er med å heise det tyrkiske flagget i Afrin? forteller Aydar.
Den kurdisk-dominerte grenseenklaven Afrin, nord-vest for Aleppo i Syria, har vært under tyrkisk kontroll ved hjelp av salafistiske jihadister og is’ere siden Tyrkias andre intervernsjon, “Operasjon Olivenkvist” i januar-mars 2018.

–  Vi lever i midtpunktet, vi blir påvirket fra alle kanter, og vi har de samme konstellasjonene av politiske krefter som ellers i Midtøsten. De statene vi som kurdere har problemer med, er del av dette, og de har sin egne interesser, mens vi faller utenfor den internasjonale dagsordenen.
– Tyrkia bruker Gaza-krigen til å stramme til sine egne okkupasjoner i Syria og Irak fordi det rår komplett taushet rundt Tyrkia. Ingen snakker om det. Det har vært sju bombingetokter i Başûrê; to journalister har blitt drept. Ingen snakker om det, sier Aydar. Han bruker den kurdiske betegnelsen på de kurdiske områdene i Nord-Irak.

På gamle jaktmarker

– Dette er en krig for annektering, ikke okkupasjon. Det er det ultimate målet for den tyrkiske staten, mener Besê Hozat, medlem av eksekutivrådet i KCK. Det er en ny dimensjon som har blitt tydelig siden midten av mai da Tyrkia rykket dypere inn i Nord-Irak, påpeker hun overfor det kurdiske nyhetsbyrået Firat News (ANF).

Det har blitt så åpent at tyrkiske soldater passerer gjennom de offisielle grenseovergangene etter at Barzani-klanene som styrer Kurdistans demokratiske parti (KDP), inngikk en ny avtale med Ankara.

“Sultan” Erdoğan har tatt for seg Misak-ı Millî (Nasjonalpakten), de seks vedtakene som det siste parlamentet i det osmanske rike gjorde mellom 28. januar og 12. februar 1920 for å streke opp grensene før Sévres-traktene ble signert seinere på året, 10. august. Avtalen streket opp et Kurdistan. Den inkluderte ikke de områdene i Syria og Irak som parlamentet i Istanbul hadde tenkt seg.

Kartet ble igjen revidert i Lausanne-avtalen 24. juli 1923, nå med Ankara (oldtidsbyen Ancyra eller Angora) som hovedstad i republikken Tyrkia. Grenseområder fra Adana til Nusarbyn og Jazirat Ibn Umar (Cizre) tilfalt Tyrkia og utgjør grensetraktene mot Syria fra vest mot øst.

I Irak brøyt det ut et antikoloniale opprør mot britene etter 1. verdenskrig (1914-17). Det kom fra tre hold: Forbundet for islamsk oppvåkning (League of Islamic Awakening/Jam’iyya an-naḥda al-islāmiyya) ble organisert i det sjiamuslimske religiøse senteret Najaf. Det muslimske nasjonalforbundet (Muslim National League/Jam’iyya al-waṭaniyya al-islāmiyya) og Uavhengighetens voktere (Guardians of Independence/Harās al-istiqlāl) hadde grupper i Karbala, Najaf, Kut og Hillah. De ble ledet av irakiske offiserer, sunnimuslimske imamer og sjiamuslimske ayatollaer.

Opprøret gjorde at Tyrkia ikke vant fram med sine krav på Mosul og Kirkuk, den viktige oljebyen i nordøst som mange kurdere anser som sitt “Jerusalem”.

Henter fram Misak-i-Millî

Bestrebelsene etter Misak-i-Millí-grensene går tilbake til 2019, til okkupasjonen av Hakurk som ledet opp til det lange slaget om Heftanin i Nord-Irak fra juni 2020. I Rojava (Vest-Kurdistan) i Nord-Syria startet Misak-i-Millî med invasjonen i Afrin i begynnelsen av 2018. Den ble utvidet med Tyrkia tredje intervensjon, “Operasjon Fredsvår”, i oktober 2019. Sammen med jihadistene i Syrias nasjonale hær (SNA) inntok de Tell Abyad (Girê Spi) og områdene rundt ned mot den arabiske byen Manbij der Syrias demokratiske styrker (SDF) holdt stand. De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPF) utgjør ryggraden i SDF.

Tyrkia forfølger Misak-i-Millî skritt for skritt mot annektering, innrømmer Devlet Bahçeli, leder for Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP), alliansepartner til Erdoğans Lov- og rettferdighetsparti (AKP) og som driver kennelen med den morderiske gruppa De grå ulver. Tyrkisk media er med på notene, i all åpenhet under streng sensur. Det gjør okkupasjonen og annekteringsambisjonene mer offentlig.

Tyrkia har kraftig utvidet militærbasen og har nå nesten hundre baser og militære poster i Sør-Kurdistan uten at Bagdad synes å være i stand til å gjøre noe med det. Det skyldes ikke minst alliansen mellom Ankara og KDPs Barzani-dynasti i Erbil (Hewler). Utpostene blir gradvis militarisert med tanke på å bi permanente baser, bundet sammen av stadig flere veier som tyrkerne anlegger på irakisk side av grensa. Nye veier går rett nordover til grensa for å frakte ut tømmer og råvarer.

På Amediye-veien til Diyarbakir går transporten av gods og militære begge veier. Slik har det vært i flere år her. Nå pågår den frie ferdselen på mange flere avsidesliggende grenseveier. Det dreier seg om regelrett plyndring selv om det renner inn penger til Barzani og KDP.

– Den tyrkiske staten ser at det pågår kriger over alt og antar at ingen vil intervenere i deres planer fordi alle er opptatt med krig og bryr seg ikke om folkerett eller menneskerettigheter. Nå som oppmerksomheten er spredt, vurderer de situasjonen slik at ingen kommer til å konfront dem om de forsøker å gjennomføre Misak-i-Millî i Rojava og Başûrê, det sørlige Kurdistan, konstaterer Besê Hozat overfor ANF.

Lammet Bagdad alarmert

Tyrkias gamle grenser fins i realiteten ikke lenger, mener hun. Tyrkia sikter seg inn på de lave Hamrin-fjellene, den vestligste delen av de høyere Zagros-fjellene som går gjennom den etno-religiøse blandingsprovinsen Diyala mot grensa til Iran og deretter følger Tigris mot nordvest. Den arabiske 1300-tallshistorikeren, sosiologen og filosofen Ibn Khaldun (1332-1406) kalte dem “de kurdiske fjellene”.
Det omfatter Kirkuk, Mosul og Sleimani (Suleimania), men går klar av Barzanistan, KDP-områdene med sete i Erbil.

Tyrkias planer om å angripe Medya under sommeren, alarmerte Bagdad. Medya-området dekker Qandilfjellene hvor PKKs HPG-gerilja har baser. Her startet årets tyrkiske offensiv 16. april, hver gang med løfter om å knuse PKK/HPG. Offensiven førte til mange møter mellom Irak og Tyrkia.
Sabri Ok, medlem av eksekutivrådet i KCK, er likevel forundret over mangelen på reaksjoner, også blant kurdere. Om Tyrkia vinner i Medya, blir alle kurdere berørt på begge sider av grensa; det vil bli vanskelig å bo i området, advarer han overfor ANF. Det er derfor Tyrkia går så hardt og direkte til verks, påpeker han. Motstanden har vært hard. PKK har vært i fjellene i mer enn førti år, men har aldri rettet seg mot den irakiske staten, heller ikke under Saddam Hussein.

Det er utelukkende KDP og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har angrepet PKK for å hindre at PKKs samlende politikk for kurdere vinner fotfeste. Under offensiven forsøkte Ankara å rekruttere Bagdad og KDP til kampene mot PKK/HPG. PUK har nedjustert sine fiendtligheter overfor PKK og får selv merke KDPs politistat i den autonome kurdiske regionen.
Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) setter politiske avtrykk i den kurdiske befolkningen i “Talibanistan”, PUK-områdene som har vært styrt av klanen til nå avdøde president Jalal Talibani (1933-2017).

På grunn av dette har PUK åpnet for å delvis samarbeide med partiet Frihetsbevegelsen (Tevgera Azadî), som sokner til «PKK-familien» i Sulemania-regionen. Tevgera Azadi ble forbudt av høyesterett i Erbil i juli. PUK sendte også hilsen til det syrisk-kurdiske PYD (Partiya Yekîtiya Demokrat) i Daanes-regionen på sin 10.partikongress og oppfordring til koordinering og samarbeid mellom kurderne i Midtøsten.

Ankara har fått Bagdad til å terrorstemple PKK, i likhet med USA, EU og Tyrkia, beklager Sabir Ok og minner om at PKK var aktiv med å bekjempe Islamsk stat (IS), særlig i Sinjarfjellene der IS var i gang med folkemord mot yazidiene. Det var ikke like populært i mange kretser i Irak, uavhengig av PKK og IS.

Det knugende spørsmålet er likevel hvordan Irak, som en selvstendig stat, kan tillate at Tyrkia okkuperer hundrevis av kvadratkilometer av irakisk territorium. Svaret er kanskje at Irak som stat, har vært relativt svak og at Bagdad har hatt begrenset kontroll i sine kurdiske randområder – og at kurderne har vært en felles fiende for myndighetene på begge sider av grensa. Selv Saddam Hussein inngikk avtaler med Ankara som ga tyrkerne innpass i grenseområdene.

Tyrkia har aldri hatt så mange soldater og stått så langt inne i Irak som i dag siden det osmanske rike. Det tok grep om gamle Babylon og Mesopotamia fra araberne i 1534. Nå ligger KDPs og PUKs peshmergas, militsoldater, som en buffer mellom det irakiske hæren og den tyrkiske okkupasjonen på grunn av de dype interne motsetningen innad i Irak.

Demokratisk autonom administrasjon

I Syria virker det som om rystelsene fra det store jordskjelvet i Tyrkia som også rammet deler av Syria, fikk frontene til å stivne. Med unntak i Rojava (“Vestlandet”). Området som blir styrt av Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES), er under konstant angrep fra Tyrkia og deres hær og grupper av leiesoldater og en permanent trussel om en fjerde militærintervensjon for å okkupere nye deler av Nord-Syria.

Nå slår ringvirkningene av Israels kriger inn over Daanes, slik Zübeyir Aydar forteller om. Det er bokstavelig. Krisekontoret til Daanes varslet allerede 6. oktober at 17.558 flyktninger fra Libanon hadde kommet til regionen. De er ikke libanesere. De fleste flyktningene har søkt husly hos slektninger; andre havner i omplasseringssenterne som forsøker å håndtere gamle og nye flyktningsproblemer som stammer fra både Tyrkias tre militære intervensjoner og kampen mot IS.

Libanesiske myndigheter har representanter i Daanes som hjelper til i samarbeid med Newroz Cultural Association i Beirut. Heyva Sor a Kurd (Kurdisk røde halvmåne) rigger til telt i flere byer for folk som kommer fra Libanon.

– Situasjonen i Midtøsten er kaotisk. Stormaktene og internasjonale interesser setter opp befolkningene til å slåss mot hverandre uten å bruke egne styrker på bakken, mener Mizgin Ahmed, Europa-representant for det syrisk-kurdiske Demokratisk unionsparti (PYD). Hun holder til i de fabrikkliknende lokalene til Daanes i Rue des Deux Églises “neri bakken” fra EU-parlamentet på Place de Luxembourg i Brussel.

– 7.oktober medførte at Israel gikk til angrep på Palestina. På samme tid angrep Tyrkia sivile mål i Nord-Syria og forsøker hele tida å endre den demografiske situasjonen her. Utad støtter Erdoğan Palestina, men samtidig samarbeider Ankara økonomisk og på andre måter med Israel, påpeker Mizgin Ahmed.

FN-rapport: Tyrkiske krigsforbrytelser

De tyrkiske rakett- og droneangrepene rammer i stor grad sivile mål; de fleste rettet mot Rojava, den kurdiske delen av Daanes. Rapporten fra FNs undersøkelseskommisjon for Syria som ble lagt fram i midten av september, slår fast at flere av angrepene er å betegne som krigsforbrytelser. Kommisjonen advarer mot at angrepene intensiveres på flere frontavsnitt, melder Firat News (AFN).

Angrepene har rammet diabetesklinikken på det medisinske senteret i Kobanê (Ain al-Arab) og dialyseavdelingen på helsesenteret i Qamishli, grenseby tvers overfor Nusaybin i Tyrkia. I begge tilfeller ble sivile drept. To Røde halvmåne-ambulanser, godt merket, ble truffet under utrykking etter at landsbyene Hatimiya og Tal Hamis i Qamishli ble beskutt fra droner 31. mai. Rapporten fastslår at merkinga gjør at det kan dreie seg om krigsforbrytelser, og at “mangelen på identifiserte militære mål i umiddelbar nærhet” ved 63 tilfeller innebærer brudd på krigsretten.
Tyrkia har gått etter varelagre og bombet kraftstasjonen i Swediya. Det slo ut elektrisitet- og vannforsyninga i deler av det viktige Hasakah-provinsen der de fleste angrepene finner sted. Hasakah-området huser vel en million mennesker.

Disse angrepene fant sted i første halvdel av 2024 som rapporten dekker. Fra sommeren har raidene blitt trappet opp.

Motsetningspagetti

Motsetningene er som ei gryte med spagetti, de går på kryss og tvers. Det som tilsynelatende ikke hører sammen, klikker på plass som Meccano-sett. Tyrkia og Iran som står på hver side i Syria-konflikten, står sammen om å blåse til krig i Deir az-Zur, byen ved Eufrat i den oljerike provinsen mot grensa til Irak.
– De ønsker å starte krig ut fra egne interesser i Syria. Begge påvirker Daanes-områdene.

Deir az.Zur har lenge vært arnested for betydningsfulle sunniklaner som har stått i opposisjon til Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar. Herfra har kurderne gjennom årtier blitt fordrevet fra rike jordbruksområder ved grensa og nordover eller til kurderbydelene i Damaskus, angivelig av sikkerhetsmessige årsaker. Forholdet mellom Baath-regimene i Damaskus og Bagdad i nabolandet Irak har sjeldent vært preget av al-sadaqa, vennskap.

Den regionaliserte borgerkrigen i Syria har pågått i tretten år og har trukket inn USA og Russland, Tyrkia og Iran og med tusenvis av bombeangrep fra Israel. Det siste kom så seint som 12. oktober, mot Latakia ved Middelhavet, Assad-klanens hjemtrakter og adresse for den russiske flybasen i Hmeimmin som er koblet til den russiske marinebasen i Tartous.
PYD som ble opprettet i september 2003 og som ganske umiddelbart ble utsatt for Bashar Assads militære vrede, deltok i koalisjonen av opposisjonspartier som ikke gikk inn for voldelig konfrontasjon med regimet og som ikke ba om Nato-intervensjon under “den arabiske våren” fra mars 2011.

USAs militære nærvær er konsentrert til at-Tanf-basen, tett på treriksgrensa mellom Syria, Irak og Jordan og bare 24 kilometer fra grensestasjonen al-Walid. Basen som ble etablert i 2016, ligger strategisk til mot M2-hovedveien mellom Damaskus og Bagdad, med forlengelse til Iran. De øvrige av de vel 900 amerikanske soldater i Syria, er forlagt til Daanes-områdene hvor oppdraget angivelig er å hindre at IS’ sovende celler våkner opp på denne kanten av landet.

12. august inntraff den mest alvorlige hendelsen på over ett år da Deir az-Zurs militærråd som er del av SDF, gikk til angrep på tre poster bemannet av Assad-allierte militsmenn ved grensa mot Irak. Atten av dem ble drept. Det skjedde få dager etter at åtte amerikanske soldater ble såret i et droneangrep som angivelig Iran-støttet milits sto bak.

Daanes i storpolitisk kabal

“Disse hendelsene kaster lys over det faktum som ofte blir glemt: USA har fortsatt et aktivt nærvær i Syria,” konstaterer det australske nettverket The Conversation. Israels krig i Gaza og militæraksjoner av Vestbredden, krigen i Libanon og høyspenninga med Iran har gitt ny dimensjon til hovedhensikten bak USAs militære nærvær: å demme opp for russisk og iransk innflytelse.

For Daanes betyr USAs nærvær et skjørt vern mot en ny tyrkisk intervensjon for å knekke Daanes. På spørsmål om Daanes har kontakter med Damaskus, svarer Mizgin Ahmed:
– Ikke direkte; bare indirekte. Det skjer der hvor Assad-regimet er til stede i Daanes eller via våre kanaler til Russland.
Assad-regimet insisterer fortsatt på å eliminere den autonome administrasjonen. Sonderingene om et møte mellom Erdoğan og Assad synes å være frosset.
– De har vidt forskjellig utgangspunkt. Assad krever at Tyrkia helt og holdent forlater Syria. Men likevel fortsetter etterretningssamarbeidet i Deir az-Zur for å eliminere oss. Deir az-Zur er strategisk for ulike interesser, sier PYD-representanten.
Det begrenser seg ikke til regulær handel eller smugling av olje, bensin og kjenisk narkotika.

Daanes avventer som alle andre resultatet av valget i USA. USA var engasjert i Natos bombing for regimeskifte i Libya i 2011, men startet omgående med å trene og bevæpne grupper i Syria som raskt tilsluttet seg al-Qa’ida – og seinere IS (da som ISIS hvor S står for Shams/Syria, eller ISIL hvor L står for Levanten, område i det indre av Middelhavet). Profesjonskampen mellom Pentagon og CIA slo helt inn i Det ovale rom hos president Barack Obama. USAs direkte militære innblanding kom først i september 2014 da kurdermilitsene YPG/YPF var i ferd med å bli utslettet av IS i grensebyen Kobanê – mens Nato-landet Tyrkia stengte grensa for kurderne. USA og andre i “koalisjonen av villig” bombet IS-stillinger.

“USA gikk ikke til direkte slag mot Assad-regimet før april 2017 da Trump-administrasjonen iverksatte et rakettangrep mot Shayrat-flybasen som svar på et mistenkelig kjemisk angrep mot Khan Shaykhun i Idlib-provinsen,” skriver Sefia Secen, statsviter ved Ohio State University i Columbus, i The Conversation.

I desember 2018 beordret Trump 2000-25000 soldater ut, men beholdt 900 “på ubestemt tid” etter råd fra flere hold. Tallet på leiesoldater på kontrakt er ikke offentlig kjent.

Felles mål: Tyrkia ut

– Syria har blitt plyndret og okkupert av IS, den tyrkiske staten og mange gjenger, sier Sabir Ok til ANF.

Daanes vil fortsatt ha en fredelig løsning gjennom dialog med Damaskus, men vil at Syria får et føderativt system med utstrakt autonomi som erstatter Assad-diktaturet. SDF har aldri ligget i militær konfrontasjon med Assads hær utover enkelte, avgrensede trefninger, og regjeringshæren har vært til stede på noen baser i Daanes-områdene helt siden borgerkrigen startet i 2011. SDFs kamp mot IS har gjort at Assad har kunnet konsentrere sin styrker på andre fronter i vest, i sør og sentralt.

Nå står de sammen bak kravet om at Tyrkia må trekke seg ut av Syria sammen med sine leiesoldater i Syrias nasjonale hær (SNA) og forlate alt syrisk territorium og legge vekk Misak-i-Millî-kartene.

– En må virkelig respektere standpunktet til den syriske staten. De tar et prinsippielt standspunkt. De sier at de som stat, ikke vil møte noen som okkuperer deres landet. Vi forventer at Irak inntar samme holdning. Den irakiske staten burde vite dette; den burde ikke være redd Erdoğans vedvarende trusler, sier tyrkisk-kurdiske Sabir Ok og viser til at Erdoğan ikke er like sterk som han var “for ti, tjue eller bare fire år siden”.
Ok kan telle. Erdoğans makttid går tilbake til 2002, da AKP vant sitt første valg. Den var på sitt høyeste i 2014, før de to valgene i 2015 der det venstrepartiet Folkenes demokratiske parti (HDP) drepte AKP grunnlovsstyrende flertall.

Ok retter skytset mot Iraks utenriksminister Fuad Hussein. Ikke overraskende, han er fra Barzani-partiet KDP.

Artikkelen ble først publisert her.

«Frihet for Öcalan – Fred i Kurdistan»!

Postet den av

Appell ved markeringen til Kurdisk demokratisk Samfunnssenter og Ung Kurd på Jernbanetorget 12. oktober 2024 

Av: Arnljot Ask,  Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan 

– At vignetten for denne markeringen kobler «frihet for Öcalan» sammen med «Fred i Kurdistan» er viktig å understreke! Da Ocalan er den som kan åpne for nye fredsforhandlinger igjen om han får anledning til det. At han får ta opp igjen den virksomheten han starta allerede i 1993, da han la fram forslag om våpenhvile og forhandlinger 17.mars dette året, foran Newroz feiringen. Midt under borgerkrigstilstanden som rådde over hele 1990-tallet, etter at Tyrkia igjen intensiverte angrep på kurdiske byer og landsbyer fra 1991 av.   

Den tyrkiske regjeringen avviste både dette forslaget, og lignende forslag som kom årlig i denne perioden, hvor rundt 4000 byer og landsbyer ble rasert og hundretusener ble drevet på flukt inn til storbyene, som Amed, som svulmet opp med store flyktningeslummer. 

Bare daværende president Turgut Özal (1989-93) var åpen for forhandlinger, men han døde under uavklarte omstendigheter 17.april. (Ennå uklart om det hadde tilknytning til rykter om nytt militærkupp rundt denne tiden). 

Det er viktig å trekke fram denne perioden som bakgrunn for den internasjonale konspirasjonen som startet 9.oktober 1998 med utvisningen av Ocalan fra Syria, og som fortsatt vedvarer.   

Öcalan dro da til Europa, hvor han uten hell prøvde å følge opp fredsforhandlinger. Først fra Italia, så Moskva og Hellas (vi prøvde også å få han hit til Norge), før han ble han overført til den greske ambassaden i Kenya. Daværende statsminister i Italia, D’Alema, avslørte nå i 2024 at han fikk beskjed om å utlevere Öcalan til Tyrkia da han først kom til Roma i oktober 1998 og søkte om asyl der. Også Russland fulgte opp dette komplottet ved å nekte han opphold der. 

I Nairobi ble han så 15.februar 1999 kidnappa av tyrkiske sikkerhetsmyndigheter i samarbeid med CIA og flere, og ført til Tyrkia. Først dømt til døden, som så ble omgjort til livsvarig fengselsstraff på fangeøya Imrali i Marmarahavet. (Den som vil se flere detaljer i konspirasjonsprosessen mot Ocalan fram til i dag kan finne de bl.a. i en artikkel på ANF 9.oktober 2024. Isolatet på Imrali klassifiseres som terrorhandling i henhold til internasjonale rettsregler). 

Den eneste anledningen hvor Öcalan i denne perioden har fått anledning til å følge opp sine fredsutspill, var i 2008- 2011, hvor han medvirka til forhandlingene mellom Tyrkias Sikkerhetsmyndigheter og PKK som pågikk i Oslo disse årene. Men da HDP seilte opp til å kunne utfordre Erdogan ved valgene sommeren 2015, ble Erdogan-regjeringens kontakt med HDP avslutta 5.april dette året. Fra høsten 2015 av har det så vært en isfront og en sammenhengende, omfattende total krig som er ført mot kurderne både i Tyrkia og nabolandene Irak og Syria, flettet sammen med Erdogans plan om et Stor Tyrkia som innebærer å innlemme områdene fra det osmanske sultanatets storhetstid. 

Det siste året har det vært en voksende oppslutning om kravet om løslatelse av Öcalan, siden en ny kampanje ble lansert i fjor 9.oktober på 25 årsdagen for komplottet. Flere titalls Fredspris– vinnere har signert. Europarådets domstol for Menneskerettigheter (ECHR) har flere ganger bedt om løslatelse av andre kurdiske ledere som har sittet fengslet i opp til 10 år uten endelig domsavsigelser for det de er tiltalt for. På Ministerrådsmøtet i Europarådet sist september i år, ble Tyrkia gitt ett års frist, til neste møte i Rådet, med å effektuere påleggene. 

Den tyrkiske Menneskerettighetsorganisasjonen IHD la i begynnelsen av oktober fram en rapport om Erdogans overgrep de 22 årene han har sittet med makten i Tyrkia, hvor mer enn 200 000 opposisjonelle er fengslet og 80 000 er torturert mens de har vært i fengsel eller i varetekt. 

De ødeleggende krigene som Erdogan fører mot kurderne og nabolandene, sammen med Israels terrorkrig mot Palestina, Libanon og i Syria, rammer hele regionen og skaper død og fordervelser. Det berører også hele Europa og gjør oss ansvarlig til å være med i motstandsfronten. På den felles euroepiske venstrekonferansen, European Forum, i Budapest 8-10. november, er temaet «Midtøsten og Europas ansvar» satt opp på dagsorden, hvor DEM på vegne av kurderne også vil synligjøre den kurdiske frigjøringskampen og hvilke utfordringer de har til progressive krefter i Europa, sammen med representanter for Palestina, bevegelsen for et fritt Kypros osv. Kravet om 

Frihet for Ocalan! og Fred i Kurdistan vil også være tilstede der! 

Samtidig vil vi intensivere våre anstrengelser her i Norge, også ovenfor norske mydigheter! 

Arnljot Ask, landsstyremedlem Solidaritet med Kurdistan. 

Internasjonal kampanje for frigivelse av Abdullah Öcalan

Postet den av

Organisasjonen Frihet for Öcalan organiserte en internasjonal kampanje i første halvdel av oktober i år.

De innleder sin oppsummering slik:

Kjære venner og allierte,
Kampanjen Freedom for Abdullah Öcalan: En politisk løsning for den kurdiske saken, vil først av alt takke alle dere som deltok i vår Free Öcalan: Global Days tidligere denne måneden fra 1. til 10. oktober.

Etter å ha gjennomgått resultatene, kan vi trygt si at det var en stor suksess!
I løpet av disse ti dagene ble det holdt over 250 arrangementer i 50 land rundt om i verden, der titusenvis av mennesker deltok.

I europeiske hovedsteder var det seminarer om demokratisk konføderalisme i blant annet Italia og Sveits. Det var fagforeningsarrangementer i Spania, Catalonia, Baskerland, Storbritannia og Skottland. Det ble reist spørsmål i parlamentene i Tyskland og Spania. Kvinnedemonstrasjoner gikk i gatene i over 20 land. Demonstrasjoner ble også holdt foran EU-parlamentet i Brussel, og pressekonferanser i ulike nasjonale parlamenter og internasjonale institusjoner. Protester ble organisert på Londons Trafalgar Square og samlinger holdt i «demokratiets fødested» Athen.

Resten av brevet, på engelsk, kan du lese her:

Summary Octb 2024Last ned

Kurdistans vaklende demokrati

Postet den av

Av Jan B. Vindheim, landstyremedlem i Solkurd

Denne analysen ble først publisert på transitmag.no

Den kurdiske regionen i Nord-Irak blomstret etter den amerikanske invasjonen som felte Saddam Husseins Baath-regime, men har lenge sett ut til å visne. At det nå trommes til valg, mer enn to år på overtid, endrer neppe på mye.

Erbil (Hewler på kurdisk) – Bilde: (Unsplash), hentet fra FN-sambandet

De to partiene KDP og PUK, som kontrollerer hver sine områder i den kurdiske regionen, er dypt upopulære, men vil likevel vinne. De kontrollerer økonomien og byråkratiet, har titusener av soldater (peshmergas) og disponerer i tillegg ulike sikkerhetsstyrker og politi. 

Ved det første valget etter at den kurdiske regionen ble opprettet i 1992, fikk Kurdistans Demokratiske Parti (KDP) og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) like mange plasser, og maktbalansen mellom dem har preget området siden.

KDP, som ble grunnlagt av den legendariske geriljalederen Mustafa Barzani, og idag ledes av hans sønn Massoud Barzani, er basert på tradisjonell kurdisk stammekultur. PUK, som ble grunnlagt av Jalal Talabani, hadde et mere venstreorientert og urbant utgangspunkt, men anses idag som like korrupt og nepotistisk som konkurrenten.

I 2009 ble PUK splittet da Newshirwan Mustafa tok initiativet til det nye partiet Gorran (forandring) som ved valget samme år passerte PUK og ble nest største parti i det kurdiske parlamentet. Mustafa var kjent som en anstendig politiker, og Gorrans løfter om å åpne demokratiet og ansvarliggjøre byråkratene, ble tatt på alvor.

Men partiet mistet  troverdighet og opplsutning etter at Mustafa døde og partiet gikk i regjering med KDP og PUK. Den politiske opposisjonen i Kurdistan omfatter, i tillegg til Gorran, to relativt moderate islamistpartier, samt partiet Ny Generasjon ledet av den unge forretningsmannen Shaswar Abdulwahid.

Det tyrkisk-kurdisk partiet PKK har også betydelig innflytelse. Partiets geriljastyrker kontrollerer store områder både nær grensa til Tyrkia og lenger inn i landet. Tyrkiske styrker angriper jevnlig PKKs baser, med fly, droner og bakkestyrker. Kampene har lagt mange landsbyer i grus og drevet tusenvis av mennesker på flukt.

Fortvilte landsbyboere ber PKK og Tyrkia finne et annet sted å slåss, men mange sympatiserer også med PKK, som er klar i sin fordømmelse av de korrupte lederne i regionen. Den lokale avleggeren av PKK, Tevgari Azadi, har ikke  fått stille til valg, men har fått noen mandater i det irakiske parlamentet  på listene til Ny Generasjon. Sammen med to små jesidi-partier har Tevgari Azadi nå blitt forbudt av Iraks høyesterett.

Politikere i Bagdad er frustrert over KDPs manglende evne til å kontrollere grenseområden mot Tyrkia, der PKK kontrollerer store områder som stadig angripes av Tyrkia.

Valg til det kurdiske parlamentet skulle vært holdt i 2022, men har vært utsatt flere ganger. Irakiske valgmyndigheter har purret på, og  skar tidliger i år igjennom ved å fastsette  valgene til 10 juni. Irakisk høyesterett gjorde også viktige endringer i valgsystemet. I stedet for én regional valgkrets i Kurdistan, ble det nå separate valgkretser for de fire provinsene: Duhok, Erbil, Sulimania og Halabja. Dessuten ble de 11 representantene for etniske minoriteter fjernet, slik at totalt antall mandater ble 100, mot tidligere 111.

Dette provoserte KDP som så sine muligheter for å oppnå reint flertall redusert. Partiet har nemlig utnyttet valgordningen, der alle kan stemme på minoritetskandidatene, til å sikre at deres allierte fikk disse plassene. Deres støtte har sikret KDP flertall i parlamentet. Frykten for å miste dette flertallet skremte KDP til å erklære at partiet ville boikotte valgene.

Alle andre partier krevde at valgene måtte gjennomføres, men Bagdad bøyde seg og gikk med på enda en utsettelse. Det ble overlatt til den kurdiske presidenten Nechirvan Barzani, som naturligvis tilhører KDP, å fastsette en ny dato. Den har nå blitt 12. oktober.

Etter omfattende press valgte myndighetene i Bagdad i sommer å gjeninnføre øremerkede plasser for minoritetene, men bare fem, og uten å utvide det totale antallet på 100 mandater. De aktuelle minoritetene er assyriske og armenske kristne samt turkmenere. Turkmenerne får ett mandat i hver av kretsene Sulimania og Erbil, det samme får assyrerne, mens armenernes ene mandat blir lagt til provinsen Duhok, der få armenere bor. 

Den største religiøse minoriteten, jesidiene, har ingen øremerkede plasser, siden de anses som kurdere. Det samme gjelder andre grupper som kakaiene. Fordelingen av de fem plassene på valgkretsene tilfredsstilte på ingen måte de berørte minoritetene, men har kommet KDP og PUK i møte ved å fordele disse  mandatene noenlunde jevnt på deres maktområder. 

De to store maktbærende partiene har naturligvis sine interne konflikter. President i Kurdistan, Nechirvan Barzani, og hans fetter, statsminister Masrour Barzani, rivaliserer både internt og eksternt. De har hver sine TV-kanaler, nettsider og trykksaker.

En enda heftigere konflikt har utspilt seg i PUK. Partistifteren Jalal Talabanis sønner Bafel og Qubad har presset sin fetter Lahur Jangi Talabani ut av partiledelsen. Han har nå startet sitt eget parti; Folkefronten. Med tilhørende TV-kanal og sosiale medieplattformer. Det er uvisst hvor stor oppslutning dette og andre personbaserte småpartier kan få. Antakelig vil båndene til de to store partiene nok en gang bli avgjørende for stemmegivningen.

Den kurdiske regionen satte tidlig i gang eksport av olje via Tyrkia, uten å gå veien om Bagdad. Den åpne eksporten klarte irakiske myndigheter å stanse for få år siden, men fortsatt frakter tusenvis av trailere olje over grensene til Tyrkia og Iran hver eneste dag,. Oljeeksporten har gitt makthaverne tilgang til store inntekter, som imidlertid ikke har blitt brukt til landets beste.

Etter 30 år ved makta har hverken Barzaniene eller Talabaniene klart å få på plass grunnleggende infrastruktur. Offentlig strømforsyning fungerer bare i noen timer om dagen. Den kurdiske hovedstaden Erbil  har  denne sommeren vært herjet  både av vannmangel og av oversvømmelser.  Det er dessuten slik at statslederne velter seg i luksus, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger i tide; ofte går det mange måneder før lærere, politifolk eller andre funksjonærer blir betalt. Protester fra fagorganisasjoner møtes med grov vold.

Det er derfor ikke til å undres over at ungdommen i Kurdistan mangler tro på framtida, De prøver i langt større grad enn Iraks arabere å flykte til Europa eller USA. Et demokratisk gjennomført valg i oktober kan nok gi Barzanier og Talabanier et skinn av legitimitet, men vil neppe føre til forbedringer for den kurdiske befolkningen.

Den tyrkiske krigen i Irak som få snakkar om

Postet den av

Av Erling Folkvord, Landstyremedlem i Solkurd

Før jul var eg på ei rundreise i utkanten av krigsområda lengst nord i Irak. Lokalkjende Kamaran, som arbeider i Community Peacemakers Teams (CPT), var vegvisar. CPT er ein fredsorganisasjon med opphav i kristne miljø i USA. Dei har eit finmaska kontaktnett i landsbyane nær grensa mot Tyrkia og Iran.  

Fordi CPT er nøytrale, er dei ei påliteleg kjelde til fakta om krigen. Eg ba Kamaran vise oss korleis krigen mellom Tyrkia og Det kurdiske arbeidarpartiet, PKK, påverkar kvardagslivet for dei som bur eller har budd lengst nord i Irak. Krigen starta i det små sist på 1990-talet. 

Tyrkia har dei siste tre åra stadig utvida okkupasjonen i Nord-Irak. 31. oktober 2023 var det eit nesten samanhengande «belte» frå grensa mot Iran og til grensa mot Syria. Hyppige åtak sør for dette «beltet» tvinger folk til å flykte slik at Tyrkia kan utvide okkupasjonen. Kart: CPT-Iraq

Tyrkia fører krig på irakisk jord, med bakkestyrkar, fly og avanserte dronar. I dag kontrollerer Tyrkia eit nesten samanhengande «belte» langs statsgrensa, frå Syria og til Iran. Det er om lag 360 km langt og opp til 35 km breitt. Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga, utvidar området månad for månad og sender treffsikre droner mot mål 190 kilometer inne i Irak. Regjeringa i Irak protesterer, men gjer ikkje militær motstand. Berre den militært underlegne PKK-geriljaen slåst mot invasjonsstyrkane.  

Parti og klanar  

Irak er ein del av Mesopotamia, det fruktbare slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Her vaks nokre av dei første sivilisasjonane fram for rundt 7 000 år sia. Her delta sigerherrane i første verdskrigen Det osmanske riket mellom seg for 100 år sia. Dei trekte opp nye grenser i Midtausten. England, Frankrike og Folkeforbundet sa det var eit siviliseringsprosjekt. Irak er ein av dei nye statane. Etter oppdelinga Kurdistan, som var ein del av Det osmanske riket, delt mellom fire statar.  

Føydale tradisjonar som framleis står sterkt, er ein annan grunn til både innbyrdeskrigar og  store klasseskilnader i den kurdiske delen av Irak. Klanleiarar, som alle er menn, har stor makt og skarpe konfliktar seg i mellom. Unge kvinner fortel om arbeidsløyse, fattigdom, trugsmål og grov vald både i familien og utafor. Helsepersonell hevdar at mange kvinnedrap blir registrert som sjølvmord.  

Dei styrtrike leiarane i dei to største klanane – Barzani og Talebani – har i 50 år hatt kvart sitt politiske parti. Dei har delt Den kurdiske regionen mellom seg. Grøn sone til Barzani og Kurdistans demokratiske parti (KDP). Gul sone til Talebani og Patriotisk Union Kurdistan (PUK). 

For 25 år sia besøkte eg ein småbrukar i den grøne sona (Barzani). Han hadde på 1970-talet vori livvakt for legendariske Mullah Mustafa Barzani, mannen som stifta Kurdistans demokratiske parti (KDP). Han svara slik da eg spurde om synet han på Mesud Barzani, sonen til partistiftaren: «Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk.»  

Hjelp frå USA 

Etter hundreårsskiftet har ingen kurdiske parti hatt som mål å samle Kurdistan i ein ny stat. Men kurdarane i den nordlege delen av Irak har kjempa har for i alle fall eit indre sjølvstyre.  

Her vann dei ein historisk siger i 2005. Den irakiske grunnlova frå 2005 seier at regionen Kurdistan er ei føderal eining i Irak. Dette var to år etter at USA hadde knust statsapparatet som president Saddam Hussein hadde styrt sia 1979. Dei som seier at grunnlova vart skrivi under amerikansk overoppsyn, kan ha eit poeng. Eg møtte partileiarane Barzani (KDP) og Talebani (PUK) sju år før USA let dei vere med og lage grunnlov. Begge snakka positivt om hjelpa dei hadde fått frå USA. PUK-leiar Talebani gjekk lengst: «Vår nasjonale interesse ligg svært nær USAs nasjonale interesser,» sa han. Både Talebani og Barzani støtta den amerikanske invasjonen i 2003. Dette skapte nye konfliktar mellom kurdarar og arabarar.  Men grunnlova ga kurdarane eit indre sjølvstyre to år etterpå. 

Tyrkias rolle  

Tyrkia oppretta den første militærbasen i Irak for nesten 30 år sia. Geriljastyrkar frå PKK har omlag like lenge hatt tilhald i fjellområda lengst nord. Pussig nok starta dette med ein avtale mellom den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan og KDP-leiar Mesud Barzani. Barzani er i dag samd med Tyrkias president Erdogan om at PKK er ein terroristorganisasjon.  

Frå midten av 1990-talet gjennomførte Tyrkia kortvarige bakkeinvasjonar lengst nord i Irak. Målet var alltid å «utslette dei siste PKK-terroristane» og så trekke seg ut. Tyrkia mislyktest.  

President Erdogan har endra den tyrkiske strategien. Tyrkia har i dag om lag 60 basar og militære utpostar i den kurdiske regionen og erobrar nytt land år for år.  Daverande innanriksminister i Tyrkia, Süleyman Soylu, gav klar beskjed da han 5. mai 2021 besøkte tyrkiske soldatar på okkupert jord i Irak: «Målet vårt her er det same som i Syria. Vi har komi for å bli verande i Irak.»  

Tyrkia bygger nye militærbasar og nye vegar. Soldatane høgg ned oliventre og skog. Dei fraktar tømmeret til møbelfabrikkar i Tyrkia. Amerikansk satelittovervaking viste i 2021 at nokre av dei snauhogde områda er så store at dei er synlege frå verdsrommet. Ordføraren i grensekommunen Kani Masi, som delvis er okkupert av Tyrkia, fortalde meg at han ikkje fekk lov å reise til den okkuperte delen av sin eigen kommune. Han visste at tyrkiske soldatar dreiv flatehogst der, men fekk ikkje sjå kor store område dei tok. 

Korfor reagerer ikkje Irak? 

Det er fleire årsaker til at det berre kjem verbale protestar frå Bagdad. Parlament og regjering i Irak er svake. Iran-lojale militsar har stor makt. Om lag 2 500 amerikanske soldatar står framleis i landet, sjølv om parlamentet har vedtatt at dei skal ut. Dei amerikanske bombeåtaka 3. februar laga enda fleire flokar. Og IS (Islamsk stat) har vorti sterkare i dei siste åra. I tillegg er KDP, det sterkaste kurdiske partiet, alliert med USA og tett knytt til Tyrkia.  

Nummer 150 

Ein tyrkisk droneoperatør drap 43 år gamle Ali Jamil Kalash 5. desember 2023. Drapet skjedde midt i byen Bamarne, snautt 30 kilometer frå statsgrensa. Ali Jamil vart nr. 150 på CPT-lista over sivile offer for tyrkiske åtak sia 2015.  

28. juli det året ga eit hasteinnkalla rådsmøte i NATO ei stillteiande godkjenning av Tyrkias nye «krig mot terror». Rådet «lova å fortsette å følge utviklingen på Natos sørøstlige grense svært tett» utan avgrensing mot den tyrkiske bombinga av sivile.  

Rundreisa med lokalkjend tolk ga eit skremmande innsyn i korleis Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga. Eg møtte overlevande, med og utan synlege skadar, som har vorti tvinga til å forlate heimane sine. Dei fortalde om korleis Erdogan og Tyrkia tar frå dei landet, bit for bit. Fleire som har flykta ein gong, sa at dei fryktar at Tyrkia kjem etter dei enda ein gong. CPT seier lokalbefolkninga frå 2015 og fram til no har gitt opp 500 landsbyar. 

Draumen om «Stor-Tyrkia» 

For president Erdogan er det ikkje berre ein krig mot PKK. Han har lova veljarane å gjennomføre Den nasjonale pakta frå Atatyrks tid. President Atatyrk (1881 -1938) ville innlemme oljerike Nord-Irak og Nord-Syria i Tyrkia. Erdogans steg for steg – okkupasjon av nordlege Irak, kan vere ein del av krigen for å få til det Atatyrk mislyktest med.  

Reint folkerettsleg liknar det kanskje litt på Putins krig for å innlemme delar av Ukraina i Russland? 

Denne kronikken var først publisert Dag- og Tid her.

Ekstremværet HANS hindra SolKurd-møte om Tyrkias krig mot sivile i Den kurdiske regionen i Irak

Postet den av

Oslo SolKurd inviterte i august til et uvanlig møte. Kamaran Malaosman  fra Community Peacemakers Teams (CPT) i Bashur (Den kurdiske regionen i Irak) skulle fortelle om hvordan sivile rammes av den tyrkiske krigføringa.  

Møtet som skulle starte 18.00, ble ikke noe av.  Kamaran kom rett fra et overfylt seminar på Karlsøy-festivalen i Troms. Han skulle ta en stopp hos Oslo SolKurd før han grytidlig neste morgen skulle reise til et seminar i Berlin og etterpå  til Stockholm.  

Flyet fra Tromsø var kraftig forsinka. Og «HANS» stoppa ikke der. På grunn av flom gikk det ingen tog til Oslo. Langt utpå kvelden kom Kamaran omsider til Oslo S. Vi fire som fortsatt venta, angra ikke. Vi fikk ny kunnskap om den krigen mot sivile som Tyrkia fører lengst nord i Irak. 

Fra venstre: Kamaran, Erling, Turid, Per og Beth

Kamaran fortalte at de tyrkiske styrkene har utvida de okkuperte områdene, siden den siste offensiven starta i april 2021. Han nevnte også innenriksminister Süleyman Soylus besøk 5. mai 2021 hos tyrkiske soldater i den okkuperte landsbyen Kesta. Han snakka tydelig: «Målet vårt er det samme her som i Syria. Vi har kommet for å bli i Irak».

CPT-medlemmer (Kamaran til venstre) besøker Nazir Omer på sykehuset i Zakho, 17. juni 2022

 Beretninger fra de som opplever Tyrkias og Irans krig mot sivile lengst nord i Irak

Community Peacemakers Teams (CPT) er en privat, humanitær organisasjon. CPT, som har hovedkontor i USA,  arbeider i mange deler av verden. De starta arbeidet i Irak i 2006. Først i Bagdad og nå er de i Slemani i Den kurdiske regionen. CPT-medarbeiderne i Slemani er ikke mange, men de er stadig på besøk i landsbyer, også i områdene der  det er krigshandlinger. CPT er nøytrale i forhold de partene som fører krig. Dvs at CPT rapporterer om det de ser og det landsbybefolkninga forteller.

I slutten av juli publiserte CPT en detaljert årsrapport om sivile skader etter Tyrkias bombeangrep i 2022. Denne er utarbeidet i samarbeid med End Cross Border Bombing Coalition  (ECBBC).https://cptik.org/reports-1/2023/7/28/report-civilian-casualties-of-turkish-bombardments-in-northern-iraq-in-2022

Tyrkia angriper for å fordrive folk fra landsbyene

I rapporten er det bl.a. intervjuer med fedre som i mai 2022 mista to barn på og 13 og 11 år da familien var på picnic uten landsbyen Bamarne. Tyrkia angriper landsbyene i Den kurdiske regionen for å fordrive de som bor der  og dyrker jorda. Da blir det lettere å utvide områdene som Tyrkia okkuperer. 

De som bor i Parakhe har nekta å forlate landsbyen. Kamaran forteller at Parakhe ble angrepet to ganger i 2022.  15. juni ble den 53 år gamle småbrukeren  Nazir Omer og den 24 år gamle sønnen hans angrepet da de vannet fikentrærne. De ble skadet, men overlevde.

Arabiske turister fra sørlige Irak ble 22. juli 2022 rammet av i det andre tyrkiske angrepet mot landsbyen Parakhe. Ni ble drept. Minst 23 ble skadet.

Kamaran var på stedet. CPT kunne dermed levere en detaljert beskrivelse og avsløre tyrkisk-inspirerte nyhetsmeldinger om at også dette var et PKK-angrep. Massakren ble faktisk fordømt av FN, den irakiske regjeringa og en rekke andre stater, deriblant Norge. Men ingen nevnte at det var en tyrkisk massakre.

Det er ikke bare flyangrep. Seks av angrepene mot sivile  i 2022 kom fra noen av de 60 tyrkiske basene  og militære utpostene i Den kurdiske regionen.

CPTs metode: Dokumentere sannheta

11. august, kort tid før vi møtte CPT-aktivisten Kamaran Malaosman i Oslo, var det store oppslag i Tyrkia-vennlige medier i Sør-Kurdistan. Kamaran fortalte at mediehusene Rudaw og K24 hadde samme budskap. Rudaw og K24 er knyttet til ulike personer i Barzani-familien. Begge beskrev enda et suksess-eksempel fra Tyrkias innsats for å beskytte lokalbefolkninga mot terroristene i PKK.

Tre terrorister har blitt drept i et droneangrep ved en av landsbyene i Penjwin.

Dette distriktet grenser mot Iran.

Kamaran fortalte at CPT fulgte sin vanlige arbeidsmetode straks de fikk meldinga om droneangrepet. CPT har kontaktpersoner i Penwjin, slik de har i landsbyer i store deler av den kurdiske regionen.  Fra disse kontaktene og fra sosiale medier samla de inn øyenvitne-beskrivelser, og annen lokal informasjon. Etter noen timers arbeid kunne CPT publisere en detaljert, sann versjon. Konklusjonen var:

De tre som Tyrkia drepte, var arabere  fra Mosul. De hadde flykta derfra etter at IS overtok byen i 2014. Nå  bodde de i den kurdiske byen Duhok.  Hasan Ahmad Kashmoola, som var ansatt i telekommunikasjonsselskapet Asiacell, skulle møte sin datter Rayan som studerer medisin i Teheran. De to andre var Hasans venn Ziyad Mustafa og Ziyad’s datter  Rayan. Også hun studerte medisin. Den tyrkiske drona drepte alle tre. «Kroppene deres var fullstendig oppbrent», sa Hemin Ibrahim. Han er ordfører i dette underdistriktet. 

Den detaljerte rapporten fra CPT ble raskt spredd på lokale medier. Bevisene var så solide, og ble så godt spredd at Rudaw og K24 så seg nødt til å fjerne de falske nyhetsoppslagene.  Nå gjengav  begge mediene  fakta, omtrent slik de var beskrevet av CPT.  Men selvsagt med sin egen vri og uten å nevne et ord om CPT. Rudaws nye versjon kan du lese her: https://www.rudaw.net/english/kurdistan/120820231

2022-rapporten har et eget avsnitt om angrep fra Iran:

«I tillegg til tyrkiske angrep, gjennomførte den islamske Revolusjonsgarden i Iran flere bombardementer med dusinvis av ballistiske raketter og selvmordsdroner i iraksk del av Kurdistan [Den kurdiske regionen] i 2022. I disse angrepene, som ble hevdet å være en gjengjeldelse for de feministiske og kurdisk ledede protestene i Iran, ble minst 18 drept og 50 såret.»

De fleste drepte til hørte kurdiske opposisjonsgrupper fra Iran som har sine hovedkvarter i Den kuriske regionen i Irak. Men en skole og flere flyktningeleire ble også rammet. 450 familier flyktet fra en av leirene.

Første halvdel av august 2023

16. august la CPT fram en rapport om Tyrkias krig mot sivile i de to første ukene av august: 50 bombeangrep i sivile områder. Fem sivile var drept. En var skadet.

Denne rapporten kan du lese her: https://cptik.org/updates-1/2023/8/24/cross-border-bombings-august

Sanne beretninger om krigen mot sivile

Vi kjenner ikke til andre enn CPT som fra måned til måned viser fram hvordan sivile rammes av tyrkisk og iransk krig. Det lokale kontaktnettet gjør at CPT-aktivistene i Slemani kan beskrive den sannheta som vanlige media ikke bryr seg om.

Mange rapportene utgis også på engelsk. Disse finner du her: https://cptik.org/updates-1

CPT-rapportene er gode verktøy i opplysnings- og solidaritetsarbeidet.

Andre CPT-raporter:

Kartet på side 13 i denne  CPT-rapporten viser den militære situasjonen i juni 2021.

Klikk for å få tilgang til 09a85-civilian-impacts-claw-lightning-eng.pdf

Sammen med to venner skulle Hasan Ahmad Kashmoola besøke datteren som studerer medisin i Iran. Tyrkia drepte dem i et droneangrep 11. august – noen kilometer før de nådde den iranske grensa. Foto: Privat foto som er gjengitt på Rudaws nettside

Ny rapport: Avsløring av sivile tap i tyrkiske militære operasjoner i Nord-Irak (2022)

Postet den av

Torsdag 27.  juli, lanserte kampanjen «End Cross Border Bombings (ECBB)» sin siste rapport om sivile dødsfall og skader forårsaket av tyrkiske militære angrep i det irakiske Kurdistans territorium. Rapporten avslører at i løpet av 2022 ble 20 sivile, inkludert 6 barn, drept og ytterligere 58 ble såret av tyrkiske styrker i 11 separate hendelser. Dette representerer en samlet økning i ofre sammenlignet med 2021, og bringer antallet sivile ofre til 355 (140 drepte og 215 skadde) siden 2015.

Mens militæret har endret noe av taktikken i 2022 for å fokusere mer på målrettede attentater mot PKK-medlemmer, fortsetter de direkte og indirekte å skade sivilbefolkningen på samme måte. Som tidligere observert og fordømt av ECBB-kampanjen, har ofrene ennå ikke blitt anerkjent eller sett rettferdighet. De tyrkiske bombingene og relaterte angrep blir videreført av landets president Recep Tayyip Erdoğan, som av det internasjonale samfunnet nå kalles en fredsstifter i den ukrainske konflikten.

Rapportens forfattere oppfordrer alle ansvarlige parter til å handle for å få slutt på angrepene i Sør-Kurdistan og rettferdighet til dets ofre, og å gjøre det før antallet øker ytterligere.

Her er lenken til rapporten som ligger på nett:

EN: https://www.iraqicivilsociety.org/archives/14010

AR: https://ar.iraqicivilsociety.org/?p=9081

Frigjøringskamp i Midtøsten – PKK OG PLO I Libanon på 1980-tallet

Postet den av

Av Svein Olsen, Landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan

I forrige medlemsbrev fikk du en kort-kort-versjon av denne tidsperioden, og litt om betingelsene kurdernes og palestinernes frigjøringskamp sto i.

I denne teksten får du en kortversjon av et intervju med en av kurderne som deltok på PKKs «Akademi i Bekaa» i 1982. Han og kameratene hans havna midt oppe i Israels invasjon i Libanon sommeren 1982. De måtte velge: Skal vi trekke oss bort fra slagmarka – palestinernes kamp er ikke vår kamp! Eller: palestinernes kamp er også vår kamp – vi må kjempe!

De valgte å bli og sloss sammen med sine palestinske venner.

Du var en av mange kurdere som deltok Libanon i 1982. Hvorfor dro du dit?
I 1980 gjorde fascistene militærkupp i Tyrkia. Det var retta mot de mange revolusjonære venstrebevegelsene som vokste frem i tiåra før, og nå var svært aktive. Den dype staten i Tyrkia følte seg trua og ønska å knuse oss. Også vi i den nye kurdiske nasjonale bevegelsen skulle elimineres. Vi blei alle sett på som en trussel. Hundrevis av oss blei arrestert i demonstrasjoner og aksjoner, mange drept, både etter dødsdommer og i utenomrettslige henrettelser. Vi måtte forsvare oss og gå under jorda, men hadde ikke den nødvendige erfaringa og heller ikke våpen. PKK hadde etablert et nært samarbeid med palestinske frigjøringsorganisasjoner før kuppet, og ledelsen var allerede i Libanon eller Syria. Vi trengte sikre baseområder for å bli sterkere. Palestinerne stilte opp med solidaritet, sine geriljaerfaringer, organisasjon, økonomi og våpen. Vi skjønte at vi måtte skolere oss politisk og militært. Vi måtte forberede oss for militær aktivitet i Tyrkia. Opplæringa i Libanon var en defensiv taktikk for å ikke bli utsletta. Vi (PKK) hadde oppretta vår egen leir, Akademiet i Bekaa, der vi styrte oss sjøl (Bekaa-dalen ligger sør i Libanon, nordøst opp mot Syria). Vi måtte bli sterke nok for å kunne gjennomføre den kurdiske revolusjonen hjemme.

Fra sør i Bekaa dalen

Mange tyrkere fra mange forskjellige organisasjoner hadde fått trening hos palestinerne gjennom hele 70-tallet, og noen hadde slutta seg til den palestinske revolusjonen. Det gjaldt også kurdere (før PKK).  

I dag finnes svært få allianser mellom kurdere og palestinere, men på denne tida var internasjonal solidaritet svært utbredt. Samarbeidet var tett. Hvordan blei dere mottatt?
Vi blei mottatt med åpne armer. Det var folk fra frigjøringsbevegelser fra Europa, Latin-Amerika (bl.a. Haiti), Asia og Afrika i PLOs leire på denne tida. Vennskap og internasjonal solidaritet sto sterkt. Det syriske regimet, som hadde stor innflytelse i Libanon, var også vennlig innstilt. Vi kunne dra gjennom Syria uten store problemer.

Hvor mange var dere? Jeg har hørt kanskje meir enn tusen….
Vi var omtrent 200 mens jeg var der. De fleste var i PKKs egen leir, men etter hvert delte vi oss i mindre grupper og fikk opphold hos palestinerne i deres baser. Også utafor Bekaa, ut mot kysten tett på den israelske grensa og i Nabatiyeh. Det samme gjaldt fightere fra andre deler av verden. Atmosfæren var svært kameratslig. Vi lyktes med oppholdet i Libanon og blei sterkere.  De fleste andre organisasjonene fra Tyrkia lyktes ikke. 

I juni 1982 invaderte Israel Libanon, for å knuse PLO. VI har hørt at du var en av de som var i palestinske baser sør i Libanon da invasjonen kom. Du ville gjerne si litt om den erfaringa…


Ja, svært gjerne, det er i dag ei ukjent historie for de fleste. Den 5. juni starta Israel sitt angrep og okkupasjon. Palestinerne var forberedt, og vi hadde valgt å bli og kjempe sammen med dem. Det var harde kamper, og vi så ikke på oss som forskjellig fra palestinerne og sloss i revolusjonær ånd og kameratskap – i internasjonal solidaritet. 9 PKK-fightere falt som martyrer denne første dagen. 14 andre havna i bakhold i Nabatiyeh-området, og blei tatt til fange. Jeg var en av disse. Vi blei etterhvert tatt til ei fangeleir (utendørs?) ved Haifa. Det var ikke et vanlig fengsel. Vi var sammen med libanesere, syrere, palestinere og latinamerikanere. Haitianere var blant disse. Vi var opp mot 9 000 fanger i denne leiren.

Hvordan var oppholdet i leira?
Det var hardt. Israelerne hata oss. Det var ikke et vanlig fengselsopphold. Det blei gjort umenneskelige ting mot oss. Vi blei utsatt for tortur og skada på forskjellig vis, over lang tid.

Hvor lenge varte oppholdet i fangeleira?
Vi var der i tre år. Da fikk vi besøk av Røde Kors, FN og Amnesty International, og med deres hjelp blei vi etter hvert satt fri. Det gjaldt ikke de palestinske fangene. Dette gjaldt de internasjonale fangene. Vi kunne dra fra Israel. Haitianerne dro hjem og gjorde revolusjon.

Vi kurdere dro til nye baser vi hadde oppretta i andre deler av Kurdistan. Oppholdet i Akademiet i Bekaa og i palestinske baser hadde gjort oss sterke nok til å starte kampen hjemme i Tyrkia.  

Frigjøringskamp i Midtøsten  – PKK og PLO i Libanon på 1980-tallet

Postet den av
Svein Olsen

Svein sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre

Nasjonale rettigheter for kurderne
1960 og -70-tallet var også i Tyrkia prega av at folkelige bevegelser for demokrati, sosialisme, kommunisme (og maoisme) vokste fram. Et mangfold av organisasjoner blei danna i byer, på universiteter og arbeidsplasser. Noen av dem revolusjonære. I Tyrkia var så godt som ingen av disse gruppene/bevegelsene opptatt av nasjonale rettigheter for den store kurdiske minoriteten – 20 % av befolkninga. Arbeiderklassens opprør hadde både første og andre prioritet. Motsetninga mellom kapital og arbeid var dominerende. Det Kurdiske Spørsmålet blei sett på som ei avsporing av kampen mot fascisme, kapital og borgerskap. Den kemalistiske (Kemal Atatyrk var Tyrkias grunnlegger og ideolog) statsideologien: «I Tyrkia finnes bare tyrkere!» sto sterkt også på venstresida. Andre nasjonaliteter, som den kurdiske, fantes ikke! Men undertrykkinga av kurderne var blitt utålelig, og kampen for nasjonale demokratiske rettigheter var blitt et brennende spørsmål. Mange kurdere deltok i partiene og organisasjonene på venstresida, men fant ikke rom for en kurdisk identitet. Det resulterte i 1978 i opprettinga av Det Kurdiske Arbeiderpartiet – PKK. 

PKK tok fra starten av mål av seg til å organisere vanlige kurdere for frigjøring av den kurdiske nasjonen, intet mindre. De så for seg et sosialistisk og fritt Kurdistan. Og i resten av verden vokste samtidig sterke nasjonale frigjøringsbevegelser sammen med mangfoldige bevegelser for sosialisme og kommunisme.

Supermakts-rivalisering og statskupp
Rivaliseringa mellom supermaktene USA og Sovjet var tetna til, og Midtøsten med Palestina var blitt «balansepunktet» i denne kampen – med kontroll over oljeressursene som hovedspørsmål. Den sionistiske staten Israel, oppretta på okkupert palestinsk land i 1948 og NATO-medlemskap for Tyrkia, blei viktige redskaper for USA og Vesten. Sovjet satsa på de nye nasjonalstatene på den arabiske halvøya, spesielt Syria, Egypt og Irak – og på PLO – Den Palestinske Frigjøringsbevegelsen. Det er verdt her å nevne at Sovjet hadde støtta opprettelsen av sionist-staten Israel.
I 1980 gjorde «den dype staten», fascistene i Tyrkia, militærkupp. De følte seg trua av en voksende arbeiderklasse og de mange demokratiske, sosialistiske og kommunistiske bevegelsene som fikk stadig større oppslutning. Hele den tyrkiske statens voldsapparat blei satt inn for å knuse disse bevegelsene. Mange av dem var revolusjonære, og noen organisert som geriljaorganisasjoner, men de var uerfarne, splitta og hadde ingen felles plan. Flertallet var studenter, fra byene, og uten erfaring med våpenbruk. Alt dette sto nå i fare for å bli knust. De måtte nå gå under jorda. Det ramma også PKK, som kanskje blei sett på som den farligste trusselen.

Frigjøringskamp og internasjonal solidaritet
I nabolanda Libanon og Syria opererte derimot PLO, Den Palestinske Frigjørings-bevegelsen, relativt fritt. Den var nå en erfaren geriljaorganisasjon etter to tiårs væpna motstandskamp mot staten Israels etniske rensing og fordriving av den palestinske befolkninga. Store og små palestinske flyktningeleirer i Palestinas naboland blei rekrutteringsarena og folkelige baser.  Palestinerne utnytta en svak libanesisk stat og et syrisk regime knytta til Sovjet, som begge så det som formålstjenlig å gi rom for palestinerne, for å styrke egne interesser, regionalt og globalt.

Allerede før militærkuppet i Tyrkia i 1980 hadde ledelsen i PKK oppretta kontakt 

med PLO i Syria og Libanon (Damaskus og Beirut). Øcalan måtte forlate Tyrkia, og dro til kurdiske venner i Syria i 1979. Både kurdere og palestinere så at de hadde felles motstandere og interesser, og var en del av en verdensomspennende kamp mot imperialisme og for nasjonale rettigheter, frihet og demokrati. Internasjonal solidaritet var på 1970-tallet ikke et slagord, men over heile verden praktisk politikk og felles kamp for ei bedre fremtid i en avkolonisert verden. Mange tyrkere fra revolusjonære organisasjoner dro til Libanon i andre halvdel av 70-tallet. Det samme gjorde kurdere fra Syria og Irak, blant andre Jalal Talabani.

De fleste av palestinernes organisasjoner var inspirert og sprunget ut av pan-arabiske nasjonale bevegelser på 1950- og -60-tallet, blant anna med Egypts president Gamal Abdel Nasser (død 1970) i spissen. På 70-tallet innså palestinerne at frigjøring forutsatte uavhengighet fra andre arabiske ledere. Men de hadde mange medlemmer fra andre arabiske land. Den palestinske revolusjonen var en del av en større arabisk revolusjon. Også mange kurdere og tyrkere deltok i den palestinske frigjøringskampen. På denne tida var væpna organisering og geriljakamp den viktigste kamp-metoden over heile verden. Samarbeidet var også verdensomspennende. I Libanon hadde PLO åpna sine treningsleirer for revolusjonære og frigjøringsbevegelser fra andre deler av verden. Også fra Tyrkia.

PKK drar til palestinerne/PLO i Libanon
Kontakten mellom PKK og PLO resulterte i at PKK fikk tilgang til sikre baser i Libanon; først og fremst i Bekaa-dalen og fjella rundt. De reiste også «fritt» til og fra gjennom Syria. Etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 reiste mange kurdere fra PKK til disse basene. Her fikk de trening i geriljakrigføring av erfarne fedai – palestinske geriljafightere, opphold, mat, våpen mm. De fleste hadde tilhold i palestinernes egne leire, i mindre grupper først og fremst hos PFLP (Folkefronten for Palestinas Frigjøring) og DFLP (Den Demokratiske ……), og noen også hos Fatah. Men PKK fikk også opprette sin egen leir – Akademiet i Bekaa, der de styrte og utvikla seg på egne premisser. I Akademiet kunne det være et par hundre under opptrening og skolering i noen måneder av gangen. PKKs målsetting var å bygge opp en politisk skolert og væpna geriljaorganisasjon for å kunne ta opp kampen mot den fascistiske staten og undertrykkinga hjemme i Tyrkia. De skulle hjem igjen etter endt utdanning i Akademiet. Det samla antallet som blei utdanna her er usikkert; kanskje meir enn ett tusen. Sjøl om det på denne tida var kvinner med i PKK, også på stiftelseskongressen, var det svært få, om noen, kvinner i disse leirene i Libanon.

Palestinsk nederlag og kurdisk oppvåkning
Oppholdet og treninga sammen med PLO varte heilt til PLOs geriljahær led nederlag etter Israels invasjon i Libanon i juni 1982/-83. Først i Beirut i september 1982 og seinere i Tripoli i 1983. De måtte forlate Libanon. Det skulle vise seg å bli katastrofalt for PLO. Geriljaen måtte dra fra Libanon og mista sine baseområder. Lederne havna i Algerie og Tunis.
For PKK fikk PLOs nederlag i Libanon motsatt effekt. Det blei starten på «veien hjem», hjem til frigjøringskamp i Tyrkia. Samarbeidet med og oppholdet hos palestinerne i Libanon og Syria skulle vise seg å bli heilt avgjørende for framtida til PKK. De var den eneste av 1970-tallets organisasjoner fra Tyrkia som overlevde militærkuppet i 1980, og oppholdet i Libanon. De kom styrka ut, både organisatorisk, politisk og militært. De etablerte etterhvert nye baseområder, blant anna i Kandil i Bashur/Irak.                                                                       

                                                           
1984 gjennomførte PKK for første gang militære operasjoner inne i Tyrkia. 

Noen av PKKs fightere havna i juni 1982 midt i den Israelske invasjonsbølgen. De måtte velge mellom å sloss sammen med palestinerne eller dra seg ut. Noen titalls valgte å bli. 13 av dem falt i kampene de første dagene, ved Baufort castle Korsfarerborgen) like ved grensa til Israel. Og vel et titalls blei tatt til fange og havna, sammen med fleire tusen andre fanger, i israelske leirer inne i Israel.

I desember 2022 intervjua jeg en av disse kurderne. Det kan du lese i neste medlemsbrev.