En banebrytende konferanse ble nylig avholdt i Rojava (Qamishlo), arrangert av den Demokratiske Autonome Administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES). Over 250 deltakere – inkludert representanter fra politiske partier, sivilsamfunn, religiøse grupper og minoriteter fra hele Syria – møttes for å diskutere en fredelig og demokratisk løsning på den syriske konflikten.
Konferansen, som fikk navnet «Konferansen for det demokratiske Syria», ble sett på som et viktig skritt i arbeidet med å skape et alternativ til det sentraliserte og ekskluderende politiske systemet som har preget Syria i flere tiår. I sentrum sto visjonen om et desentralisert og inkluderende Syria basert på likeverd, flerkulturell sameksistens, kvinners frihet og økologisk bærekraft – prinsipper som har preget Rojava siden revolusjonen i 2012.
Deltakerne drøftet utfordringer som fortsatt preger regionen, deriblant den humanitære krisen, trusselen fra tyrkiske militæroperasjoner, og ekskluderingen av DAANES fra FN-støttede fredsprosesser som Genève og Astana. Flere talere kritiserte at den kurdisk-ledede administrasjonen fortsatt holdes utenfor internasjonale forhandlinger, til tross for sin nøkkelrolle i kampen mot IS og bygging av lokal stabilitet.
Konferansen kulminerte i en felles erklæring som ba om en ny grunnlov, demokratiske valg, en rettferdig fordeling av ressurser, samt anerkjennelse av DAANES som en legitim styringsmodell innenfor en fremtidig syrisk stat. Den ble også sett som et tydelig signal til det internasjonale samfunnet om behovet for en reell inkluderingsprosess.
Dette initiativet har potensial til å sette en ny standard for hvordan fred, demokrati og multietnisk sameksistens kan bygges nedenfra i Midtøsten.
Ilham Ehmed, utenrikspolitisk medleder for Den Demokratiske Autonome Administrative regionen i Nordøst Syria (DAANES) orienterte om situasjonen i Rojava og Syria på det 9ende Sulaymaniyah Forumet i Sør Kurdistan (Nord-Irak) 17. april.
Hun poengterte at det ville være vanskelig å vende tilbake til før-2011 situasjonen i Syria og la vekt på at mangfoldet måtte bli respektert
“Rettighetene til kurderne og alle andre grupperinger måtte garanteres i grunnloven”, sa hun. Hun slo fast at majoriteten blant syrerne ikke ville ha et sentralisert system: “Syria trenger nye løsninger for å unngå dagens kriser”.
Ilham Ehmed understrekte at deltakelsen fra alle partier i utformingen av den nye grunnloven ville være viktig: “Det syriske folket er bestemt på å slåss for sin frihet og verdighet, og vil ikke gi opp sine mål fra nå av”.
Hun henviste til avtalen mellom Den autonome administrasjonen og Damaskus regjeringen, mens hun poengterte at “vi søker å forsterke avtalen for Syrias grunnlovsprosess, det politiske systemet og omdanningen av det”.
Angående avtalen signert mellom SDFs Generalkommandant Mazloum Abdi og Syria’s interim President Ahmed al-Sharaa, tilføyde Ilham Ehmed: “Denne avtalen er viktig for skjebnen til det Kurdiske folket og andre grupper i Syria. Avtalen gjendriver påstander om at Den Autonome Administrasjonen prøver å splitte ut fra Syria”.
Ilham Ehmed pekte også på hindringene som DAANES står ovenfor og uttalte: “Disse hindringene innebærer ikke at vi vil ta skritt tilbake. Snarere forsterker de vår vilje til å oppnå våre mål. Vi håper å forbedre situasjonen og vil fortsette vår kamp inntil vi når våre mål”.
Erfaringene til den Kurdiske regionen er viktige i historien til Kurderne og de landene de bor i, konkluderte Ilham Ehmed: “Situasjonen i den Kurdiske regionen og den geopolitiske situasjonen i Syria er generelt forskjellige. Disse forskjellene må tas hensyn til”.
Öcalan invitert som hovedtaler 1.mai i Zurich i Sveits
Abdullah Öcalan, den fengslede kurdiske lederen, er invitert som hovedtaler til årets 1. mai-markering i Zürich, Sveits. Invitasjonen kommer fra 1. mai-komiteen i Zürich, som består av over 60 organisasjoner, inkludert politiske partier, fagforeninger og sivilsamfunnsgrupper, i følge ANF.
I et brev til Öcalan, som sitter i isolasjon i İmralı-fengselet i Tyrkia, fremhever komiteen hans bidrag til fred og demokrati, samt hans alternative samfunnsmodeller som inspirasjon for bevegelser i Midtøsten, Europa og andre deler av verden. Komiteen uttrykker håp om at hans tilstedeværelse vil berike og inspirere politiske kamper i Sveits.
En lignende invitasjon ble sendt i 2013 under forsoningsprosessen mellom Tyrkia og PKK.
Et nytt møte ble holdt i Heseke mellom represententanter for Syrian Democratic Forces (SDF) og Damaskus regjeringen for å implementere 8 punkts avtalen signert 10.mars, etter et første møte19.mars. SDFs sjefskommandant Mazlum Abdi, medlem av Generalkommandoen Rohilat Afin og komitemedlemmer Hisen El Selame og Mihemed Qenatiri fra Damaskus regjeringen deltok på møtet.
Framskrittene gjort med å implementere artiklene ble drøftet, og det ble framhevet at «spenningene i Syria skulle avsluttes». I denne sammenhengen ble det sesielt pekt på viktighetene av å beskytte Tishrin Dam fra militære angrep.
Det ble også foreslått å opprette en komite som skulle behandle retur av tangsfordrevne mennesker fra ulike deler av Syria.
Komitemedlemmene som skulle representere regionene i Nordøst Syria i dialogprosessensom skulle holdes med Damaskus regjeringen ble pekt ut. Medlemmene ble Foza Yusif, Ebid Hamid El Mibas, Emid Yusif, Senheribe Bersum og Sozdar Haci, mens talspersonene ble Meryem Ibrahim og Yasisr Sileman.
Den 13. mars 2025 publiserte Syrias midlertidige regjering (SCG) et utkast til en overgangsgrunnlov for landet. Dette dokumentet har møtt betydelig kritikk, spesielt på grunn av den omfattende maktkonsentrasjonen hos den midlertidige presidenten, Ahmed al-Sharaa, samt mangelen på anerkjennelse av Syrias religiøse og etniske minoriteter.
Overgangsgrunnloven gir president al-Sharaa betydelig autoritet. Han fungerer som øverstkommanderende for militæret, har myndighet til å foreslå lover, utstede dekreter med lovkraft, erklære unntakstilstand og innføre krigslov med godkjenning fra det nasjonale sikkerhetsrådet, som han selv utnevner. Denne maktkonsentrasjonen har vakt bekymring for fraværet av reell maktfordeling og demokratiske prosesser.
Utkastet til grunnloven anerkjenner ikke Syrias mangfoldige religiøse og etniske grupper. Islamisk lov er etablert som grunnlaget for landets rettssystem, noe som ekskluderer andre trosretninger og kulturelle praksiser. Dette skjer kort tid etter at SCGs forsvarsdepartement ble anklaget for en massakre mot alawitter i Latakia-regionen, noe som ytterligere forsterker bekymringene rundt regjeringens holdning til minoriteter.
Overgangsgrunnloven ble utarbeidet av en komité bestående av syv personer, alle sunnimuslimske arabere, hvorav kun én var spesialist i konstitusjonell rett. Mangelen på representasjon fra Syrias ulike etniske og religiøse grupper har ført til kritikk om at komiteen ikke reflekterer landets mangfold. Det har også vært mangel på åpenhet rundt utvelgelsesprosessen for komiteens medlemmer.
Reaksjoner fra Nordøst-Syria
Det autonome styret i Nordøst-Syria (DAANES) uttrykte overraskelse over publiseringen av grunnlovsutkastet, spesielt siden det kom kort tid etter at en avtale mellom Syrias demokratiske styrker (SDF) og Damaskus ble inngått. DAANES’ utenriksstyreleder, Bedran Kurd, uttalte at grunnloven ble utstedt uten meningsfull deltakelse eller representasjon fra Syrias ulike samfunn, inkludert de i Nordøst-Syria, og beskrev dette som «fullstendig uakseptabelt» og i klar motsetning til den nylig inngåtte avtalen.
Avtalen inneholder 8 punkter som et rammeverk for den videre prosessen.
En prosess som har pågått i lengre tid, helt siden HTS tok over makten etter at tidligere president Assad ble fjernet gjennom et opprør ledet av den tidligere Al Qaida gruppen (HTS) og jihadist gruppen SNA (Syrian National Army), støttet av Tyrkias president Erdogan, som sjøl har intervenert i krigshandlingene på syrisk jord.
DAANES, ledelsen for sjølstyremyndighetene i Nordøst Syria stilte da krav overfor den nye sentralregjeringen i Damaskus om hvordan et omforent og fredelig Syria skulle utvikles (se tidligere artikler på vår nettside). I kjølvannet av de nylige angrepene fra HTS regjeringen mot restene av Assad styret i det Alawitt-dominerte kystområdene langs vestkysten av Syria ble DAANES inkludert i forhandlingene med HTS. Muligens fordi de skjønte at sjølstyreområdet i Nordøst Syria ikke kunne nedkjempes militært på samme vis som alawittene. Og de hadde behov for en fredeligere fase i samlingen rundt den nye Damaskusregjeringen som en avledning av den internasjonale kritikken mot massakrene av alawittene som er dokumentert.
DAANES gikk skarpt ut mot massakrene og krevde straffeforfølgelse av de ansvarlige i en uttalelse tidligere den 10.mars (se eget oppslag nedenfor om dette). Det hevdes i forbindelse med framleggelsen av 8-punktsavtalen at HTS vil følge opp disse kravene. Også DEM i Tyrkia og Kurdistan Communities Union (KCK), en paraplyorganisasjon for kurdiske bevegelser i flere deler av Kudistan som støtter demokratisk konføderalisme som samfunnsform, som praktiseres i DAANES regionen, kriserer skarpt massakrene.
De 8 punktene i avtalen, gjengitt her, vil sjølsagt bli gjenstand for ulike tolkninger når de skal konkretiseres og praktiseres.
1. The guarantee of the right to representation and participation for all Syrians, regardless of their religious and ethnic backgrounds, in the political process and all state institutions.
2. The Kurdish community is an indigenous community of the Syrian state, and the Syrian state guarantees its citizenship rights and all constitutional rights.
3. A ceasefire to be implemented across all of Syrian territory.
4. The integration of all northeastern Syria’s civilian and military institutions, including border crossings, airports, and oil and natural gas fields, into the management of the Syrian state.
5. Ensuring that all displaced Syrians return to their towns and villages and are protected by the Syrian state.
6. Supporting the Syrian state’s fight against any threat by the remnants of the Assad regime, as well as threats to security and unity.
7. Rejecting calls aimed at creating divisions among the components of Syrian society, hate speech, and attempts to spread discord.
8. The Executive Committees will continue working to ensure the implementation of the agreement by the end of the year.
Avtalen ser ut til å ha brei støtte i den kurdiske bevegelsen, også blant de som ikke sogner til «KCK-familien». Ikke minst fordi den knyttes til de fredsbestrebelsene som pågår i Tyrkia, og som også angår den kurdiske regionen i Nord Irak, knyttet til kravet om oppheving av isolasjonen av Ӧcalan for at han kan gjenoppta sin rolle som fredsforhandler. Men siden en fredsprosess i Syria påvirker alle konflikter nasjonalt og regionalt i Midtøsten, og er flettet sammen med rivaliseringen mellom globale stormakter, også med røtter i den gamle europeiske kolonialismen, vil det fortsatt være en lang vei å gå. For Solkurd og andre venner av det kurdiske folket, og fred og frihet i sin alminnelighet, er det viktig at det som skjer nå får spire og vokse!
Assad-regimets fall i Damaskus, Tyrkias fjerde militære intervensjon i Nord-Syria og flyangrep i Nord-Irak og oppmerksomheten rundt den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), Abdullah Öcalan, har ført til at kurdere snakker med hverandre på tvers av grensene i regionen og bitre politiske motsetninger.
Delegasjonen fra Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM) har besøkt Öcalan ved to anledninger på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 28. desember. De har nå hatt samtaler på høyt nivå med både Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK) i Erbil (kurdisk Hewlêr) som er hovedstaden i Den autonome kurdiske regionen i Irak, og i Sulaymaniya (kurdisk Slemani), hovedsetet for Talabani-klanen og PUK.
Delegasjon til Nord-Irak
Presidenten i den autonome kurdiske regionen, Nechirvan Barzani, tok imot DEM-delegasjonen i Erbil mandag. Barzani er nevø av tidligere president og klanhøvding Massoud Barzani som arvet KDP (Partiya Demokrat a Kurdistanê) etter sin legendariske far Mustafa Barzani (1903-79).
Forholdet mellom KDP og PKK (Partiya Karkerên Kurdistanê) er i beste fall betent, og Öcalans ideologi om demokratiske konføderalisme står ikke høyt i kurs i det klanbaserte KDP hvor 78-årige Massoud Barzani fortsatt har de tyngste ordene med i laget. For å understreke rangordninga møtte DEM-delegasjonen Massoud Barzani før de møtte presidenten.
Barzani har pleiet gode forbindelser med Ankara, både for å bekjempe PKK og på grunn av rivaliseringa med PUK (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan).
Ved å gi Tyrkia mer eller mindre fritt leide til å angripe basene til Folkets forsvarsstyrke (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljaen til PKK, i Qandil-fjellene, har Tyrkia, skritt for skritt, utvidet sin okkupasjon av grenseområdene i Nord-Irak uten at sentralregjeringa i Bagdad har hatt mulighet til å hindre det. Tyrkia tråkler sammen den ene lomma med den andre langs grensa slik at det begynner å ta form av et sammenhengende belte.
Omveltninga i Syria åpner nye dører til gamle rom. KDP har sine allierte i Nord-Syria der Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) er bygd av Demokratisk enhetsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD; arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy) som tilhører “PKK-familien”. Nå må DAANES og de kurdiske partiene i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) forholde seg til den tidligere al-Qa’ida-allierte jihadistfronten Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) som styrer i Damaskus.
Det byr på utfordringer ettersom HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a, den tidligere etterlyste terroristen Abu Mohammed al-Jolani, har avvist den føderative modellen for Syria, med lokalt autonomi, som Daanes tar til orde for. Det betyr ikke en egen autonom region, slik som i Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan) i Nord-Irak.
KDP i “Barzanistan”
Samtalene mellom president Barzani og DEM-delegasjonen mandag kretset rundt kurdisk regional enhet og forsoning og om følgene av en eventuell ny forhandlingsprosess i Tyrkia. Her er det nærliggende å tro at DEM ba Barzani om å bruke sine forbindelser til Recep Tayyip Erdoğan i presidentkomplekset Cumhurbaşkanlığı Külliyesi i Ankara.
“Barzani uttrykte sin fulle støtte til fredsinitiativet og prosessen for en fredelig løsning i Tyrkia, Irak, Syria og utover. Delegasjonen diskuterte det politiske landskapet i Tyrkia og understreket behovet for kurdisk enhet i møte med regionale utfordringer. Møtet ble sett på som en del av en breiere innsats for å engasjere kurdiske politikere og fremme dialog om kurdiske spørsmål på både nasjonalt og regionalt nivå,” skriver Medya News.
Et annet sentralt spørsmål er hvordan alle kurdiske politiske krefter kan bli involvert i fredsprosessen for å sikre at ingen fraksjon blir utelatt. Fred kan ikke oppnås isolert, understreket Barzani, det krever samarbeid mellom kurdiske fraksjoner for å fremme politiske løsninger. Kurdisk historie og forholdet mellom KDP og PKK tilsier at dette kan by på store, uoverstigelige utfordringer.
Her spiller erfaringene fra Rojava inn. Politikken til DAANES og organiseringa av samfunnet har gitt gjenlyd i Nord-Irak, ikke minst i “Talabanistan” i Sulaymaniya. Den står i kontrast til den politistaten som mange mener KDP driver i Nord-Irak, særlig i “Barzanistan” i Erbil. En positiv politisk løsning, både i Tyrkia og Syria, kan dermed utfordre tradisjonelle maktstrukturer som er forankret i klaner.
PUK i “Talabanistan”
Delegasjonen dro deretter til Sulaymaniya for å møte PUK-lederen Bafil Talabani og visestatsminister Kubat Talabani. Møtet fant sted bak lukkede dører i Debashan, den historiske residensen til tidligere president og partieier Jalala Talabani.
Debashan ligger i fjellsida med vakkert oversyn over Zamwa som stedet het før den moderne byen ble anlagt i 1783-84 under det kurdiske shafi’i-sunnimuslimske Baban-fyrstedømmet (1649-1850), med oljebyen Kirkuk som hovedstad før Sulaymaniya etablerte seg som støttespiller for det osmanske riket i kampen mot Iran.
Undertegnede var i 2017 middagsgjest hos Talabani (1933-2017) og hans kone Hero Ibrahim Ahmed (Hero Khan) Khan, i Debashan og hadde hennes søster Shanaz Ibrahim Ahmed, gift med Iraks president Abdul Latif Rashid, som en meget frispråkelig borddame.
Borddama som sitter sentralt i PUK-ledelsen sammen med sin nevø Bafil Talabani, møtte DEM-delegasjon som anla et besøk på gravstedet til svigerfaren som grunnla PUK sammen med hennes far, juristen og forfatteren Ibrahim Ahmad (1914-2000) i 1975.
Det respektfulle besøket understreker at PUK fortsatt er en familiesak, en meseleya malbatê.
Delegasjonen kan dermed ha åpnet en direkte kanal til Bagdad gjennom president Rashid som er medlem av PUK. Han kom til Halabja få dager etter Saddam Husseins gassangrep på den kurdiske grensebyen 16. mars 1988, i sluttfasen av krigen mot Iran (1980-88).
Shanaz var oppsatt på å gjøre 31. august 1996 til minnedag for å markere Erbil-massakren under den irakisk-kurdiske borgerkrigen, da Massoud Barzani inviterte den irakiske hæren til Erbil for å bekjempe PUK. Saddam Hussein svarte på Barzanis brev med å sende 45.000 soldater. 48 PUK-medlemmer ble henrettet i Erbil, mens vel 700 peshmergas fra PUK og Iraks nasjonalkongress (Moutammar al-Watani al-‘Iraqi, INC) (partiet til CIA-allierte Ahmed Chalabi som ble visestatsminister (2005-06) etter Saddam Husseins fall) ble skutt utenfor byen. Samme dag henrettet KDP tretten peshmergas fra PUK i Erbil.
Saddams tropper trakk seg senere tilbake etter å ha overlatt Erbil til KDP hjulpet til å presse PUK helt til grensen mellom Iran og Irak før USA grep inn og evakuerte over 6000 PUK-krigere fra Irak. I oktober tok PUK tilbake Sulaymaniya.
Hero Khan sendte mange strenge blikk ned til bordenden hvor samtalen fant sted, og lillesøster Shanaz fikk ikke sitt ønske igjennom.
Den 31. august blir aldri offisielt markert. Sårene har aldri blitt leget.
Delegasjonen besto av Pervin Buldan og Sirri Süreyya Önder som begge var medledere av DEM fram til august 2023, av partimedleder Keskin Bayindir og andre politikere fra Demokratisk regionsparti (Demokratik Bölgeler Partisi, DBP; Partiya Herêman a Demokratîk, PHD) og av parlamentarikere fra DEM.
Følget inkluderte utenrikspolitisk talsmann Berdan Öztürk, Mehmet Kamaç (DEM) og Gülcan Kaçmaz Sayyiğit, representant fra Van for det tyrkiske grønne venstre partiet Yeşil Sol Parti (YSP), samt İbrahim Bilmez og Özgür Erol fra advokatfirmaet Asrin som har saka til Öcalan. Buldan og Önder var de som først fikk besøke Öcalan på Imrali.
Delegasjonen avsluttet besøket i Nord-Irak onsdag med et møte med statsminister i den kurdiske regionen (KRI), Masrour Barzani, i Erbil onsdag.
Tyrkisk våroffensiv
Samtalene som delegasjonen hadde på høyt nivå i Başûrê Kurdistanê, kom på “et kritisk tidspunkt, fordi Öcalans siste initiativ tar sikte på å styre den kurdiske politiske bevegelsen inn i en fornyet prosess med dialog” på tvers av grensene, ifølge Medya Haber.
Observatører venter nå på uttalelser fra begge sider for å klargjøre hva møtene har ført til for kurdisk diplomati i et breiere politisk landskap i Midtøsten eller Vest-Asia som er under omforming.
Det skjer på et tidspunkt da Tyrkia utvider sin kontroll over deler av Nord-Irak i oppbygginga til hva som ser ut til å bli en ny våroffensiv i grensetraktene, og mot Qandil-fjellene (kurdisk Çiyayên Qendîlê) som strekker seg langs grensa mellom Irak og Iran og er en del av fjellkjeden Zagros fra Iran, det nordlige Irak og det sørøstre Tyrkia.
Tyrkia har intensivert sine militære operasjoner med vedvarende luft- og bakkeangrep og særlig bruk av droner mot Gara-regionen. Det har ført til en ny strøm av flyktninger. 27. januar ble fire sivile drept i et droneangrep i Rapirin i hva som fortoner seg som vilkårlige angrep fordi det ikke fins militære mål i området.
Det fyrer opp under advarslene fra Community Peacemakers Teams (CPT), med kontor i Sulaymaniya, og andre observatørgrupper i Irak om at angrepene har som mål å avfolke viktige regioner i forkant av den planlagte våroffensiven.
Fjellregionen Gara (Garê) i Duhok-regionen har vært mål for tyrkiske angrep gjennom mange år. Den hittil største offensiven Operasjon Ørneklo-2 (Pençe Kartal-2 Harekati) fant sted 10.-14. februar 2021 og var rettet mot PKK, men rammet mange sivile i seks landsbyer som ble bombet av tyrkiske helikoptre, opplyste ordfører Saban Xelil i landsbyen Dînartê til Kurdistan 24.
Tyrkia fortsetter sine systematiske militære kampanjer i kurdisk Irak for å sikre seg strategiske fordeler med tanke på våroffensiven, konstaterer Karwan Osman, leder for CPT.
Den 27. januar ble to kurdiske politikere fra Rojava, Heva Erebo (43), også kjent som Saliha Viyan, og Hogir Erebo (34), alias Dilawer Erebo, drept sammen med to andre sivile i et droneangrep i Ranya-distriktet ved Dukan-sjøen, nord for Sulaymaniya og øst for Erbil. Ranya i Hawraman-fjellene på 1300 meters høyde er et kurdisk kulturelt senter og ble hardt rammet under den kurdiske krigen mellom KDP og PUK.
Angrepet var trolig målrettet for å ramme forbindelsene til Rojava.
Heva Erebo var koordinator for kvinnefronten Kongra Star (Stjernekongressen) og var med å opprette DAANES, den demokratiske autonome administrasjonen i Rojava.
Kongra Star ble opprettet i 2005 som kvinneunionen Yekîtiya Star (YS), hvor Star refererer til den mesopotamiske oldtidsgudinna Ishtar og i dag til "himmelske stjerner", under mottoet «Uten frigjøring av kvinner, er et virkelig fritt samfunn umulig."
Tidligere medleder for Syrias demokratiske råd (SDC, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk, arabisk: Majlis ad-Diymuqratiu as-Suri), Ilham Ahmed, som nå er internasjonal leder i DAANES, var med å stifte YS.
Heva Erebo var på vei for å møte kvinneorganisasjoner, mens Hogir Erebo fra ungdomsorganisasjonen til det syrisk-kurdiske PYD skulle få medisinsk behandling i Qandil-fjellene etter å ha blitt såret i kamper med Den islamske staten (IS).
Den flerspråklige Heva Erebo fra den syriske grensebyen Dirbasiyah, tvillingby til tyrkiske Şenyurt, var aktiv med å organisere kvinner i Raqqa, Manbij, Tabqa og Deir az-Zur etter hvert som byene ble frigjort fra Daesh (IS), byer som i overveiende grad er arabiske.
"Hun var et eksempel på en revolusjonær kvinne som alle kvinner kunne få styrke fra og se som sin fortropp. Uansett hvor store og smertefulle våre ofre kan være, kan ingen kraft få oss til å vende tilbake til et liv i slaveri og bøye hodet," heter det i minneordet fra Kongra Star.
Uavklart i Damaskus
Utviklinga i Syria henger over det som skjer i Tyrkia og sender skygger inn over Irak. Syrias demokratiske styrker (SDF, Quaat Suria ad-Diymuqratia, kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk) har oppfordret Damaskus til å ta sitt ansvar med å inngå våpenhvile. Det er helt nødvendig for å opprettholde en kontinuerlig dialog, understreker SDF etter trepartsmøtet som fant sted mandag. Her var DAANES representert.
SDF vil fortsette forhandlingene med den syriske HTS-regjeringa om kjernespørsmålene som blant annet omfatter integrering av militære og administrative institusjoner og returnering av fordrevne personer.
“Betydninga av den pågående dialogen med Damaskus ble bekreftet på nytt, med deltakerne som uttrykte sin forpliktelse til å gjøre denne dialogen vellykket,” het det i uttalelsen fra SDF etter møtet.
Forutsetninga for framgang er en våpenhvile, betoner SDF som er de militære styrkene til DAANES.
Ifølge rapportene skal SDF og Damaskus ha inngått en avtale om å integrere “sikkerhetsinstitusjoner” i strukturen til den nye syriske hæren og å gjenopprette statstilknyttede sivile tjenesteinstitusjoner i Nord- og Øst-Syria. Kilden er kommandanten for SDFs nordlige brigade, Abu Omar al-Idlibi.
Det indikerer samarbeid mellom DAANES og sentralregjeringa uten at spørsmålet om langsiktig autonomi eller minoriteters rettigheter er avklart. Dette er spørsmål som ligger til sentrale forhandlinger om Syrias forfatning i Damaskus. Her vil det komme flere pekepinner når en ny regjering blir presentert 1. mars, slik HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a har varslet.
Et annet nøkkelpunkt i avtalen krever at alle ikke-syriske krigere i SDFs rekker blir dimittert for å understreke den nasjonale suverenitet og begrense utenlandsk innflytelse i regionen. Det skal dessuten legges til rette for at repatrieringa blir lettere for fordrevne personer under “egnede levekår”. Det foreligger ingen implementeringsmekanisme som kan bidra til å verifisere avtalen.
Forhandlinger og dialog er “uansett den beste veien” å gå, understreket SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi mandag overfor det syriske North Press Agency. SDF støtter “alle anstrengelser for å bidra til nasjonal stabilitet og enhet”, forsikret Abdi og gratulerte Ahmed ash-Shara’a med presidentskapet.
Å kreve at alle ikke-syrere ut av SDFs rekker, er et utspill fra Damaskus overfor Tyrkia som mener at SDF er en kamuflert hær for tyrkiske kurdere fra PKK. Overføringa av vel 20.000 IS-fanger til myndighetene i Damaskus reiser alvorlige spørsmål om hvordan det skal organiseres og hva myndighetene vil gjøre med fangene. Det vil uansett fjerne en tung belastning for DAANES.
Abdi berømmer også Shara’as besøk til den kurdiske enklaven Afrin, tett opp til grensa mot Tyrkia nordvest for Aleppo. Afrin har vært under tyrkisk kontroll siden invasjonen i januar til mars 2018, Operasjon Olivengrein (Zeytin Dali Harekâti). Siden har det pågått en utstrakt etnisk renskning av kurdere og innflytting av syriske arabiske jihadister og deres flyktningfamilier.
Abdi har invitert Shara’a til SDF-kontrollerte områder i Rojava og planlegger selv å dra til Damaskus for å etablere en klar handlingsplan for videre diskusjoner. Enhver resolusjon må opprettholde «rettferdighet og likhet for alle syrere, fri for diskriminering eller sekteriske kvoter,» understreker Abdi.
Sara-organisasjonen for å bekjempe vold mot kvinner har i går 15. des. skrevet et en presserende appell til FNs menneskerettighetsråds president og dens medlemmer der de ber om støtte til å stoppe krenkelser og tvangsflytting mot kvinner i det nordøstlige Syria.
Solkurd har oversatt appellen fra arabisk (se originalen nedenfor).
Omar Zniber, ærede president for Menneskerettighetsrådet, Kjære medlemmer av rådet,
Vi retter denne meldingen til dere fra Sara-organisasjonen for å bekjempe vold mot kvinner, som er en sivil kvinneorganisasjon grunnlagt 1. juli 2013, som arbeider for å bekjempe alle former for vold og diskriminering mot kvinner, veiledet av internasjonale traktater og konvensjoner, spesielt verdenserklæringen for å bekjempe vold mot kvinner.
Vi presenterer for dere denne presserende appellen om umiddelbar intervensjon for å få slutt på de alvorlige krenkelsene mot kvinner i det nordøstlige Syria, spesielt i regionene Afrin, Tal Rifaat, Shahba (landsbygda i det nordlige Aleppo) og Manbij. Rapporter som kommer fra disse områdene gjenspeiler en katastrofal situasjon som krever en seriøs og effektiv reaksjon fra det internasjonale samfunnet.
Den humanitære og juridiske situasjonen:
Fortsatt tvangsflytting: Kvinner står overfor storstilt tvangsflytting som følge av militære operasjoner, ettersom de ble tvunget til å forlate hjemmene sine og møte levekår som ikke er forenelig med noen menneskeverd.
Systematisk vold: Kvinner i disse områdene er utsatt for fysisk og psykisk vold, inkludert vilkårlige arrestasjoner, trakassering og mishandling, som er åpenbare brudd på internasjonale lover som garanterer beskyttelse for sivile i tider med konflikt.
Fratakelse av grunnleggende tjenester: Kvinner lider av mangel på helsetjenester og utdanning, noe som øker deres lidelser, spesielt mødre og gravide kvinner, og truer deres sikkerhet, helse og barnas fremtid.
Mangel på sikkerhet og rettferdighet: Sikkerhetskaos og fravær av juridiske institusjoner hindrer kvinner i å oppnå noen beskyttelse eller oppnå rettferdighet mot sine overgripere. Disse bruddene utgjør et åpenbart brudd på forpliktelsene i internasjonal humanitær rett, spesielt den fjerde Genève-konvensjonen, og FN-resolusjoner som Sikkerhetsrådets resolusjon 1325, som legger vekt på beskyttelse av kvinner i konflikter og å sikre deres deltakelse i fredsskaping.
Våre krav rettet til rådet:
Gjennomføre en presserende og uavhengig internasjonal etterforskning av krenkelsene begått mot kvinner i disse områdene, samtidig som man sikrer at de ansvarlige blir holdt ansvarlige.
Sikre beskyttelse av sivile, spesielt kvinner, stanse tvangsflytting, og sikre trygg og verdig retur av de fordrevne.
Gi akutt og omfattende humanitær bistand til berørte kvinner, inkludert helsehjelp og psykologisk og sosial støtte.
Styrke kvinners deltakelse i fredsprosesser og beslutningstaking, samtidig som det sikres respekt for deres rettigheter og myndiggjøring på alle felt.
Vi oppfordrer Menneskerettighetsrådet til å ta sitt moralske og juridiske ansvar overfor de berørte kvinnene i disse områdene. Det internasjonale samfunnets taushet angående disse alvorlige krenkelsene oppmuntrer til at det fortsetter, og undergraver innsatsen for å bygge fred og rettferdighet. Vi håper at dere vil ta hastetiltak og arbeider for å få slutt på lidelsene til kvinner og oppnå ønsket rettferdighet.
Dere har vår største respekt og takknemlighet!
Sara-organisasjonen for å bekjempe vold mot kvinner
Signaturen til organisasjonens talskvinne, Rasha Darwish: E-post: Sara.organisation9113@gmail.com
Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.
På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll
Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria». Regionen oppsto i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK. Inntil for få dager siden hadde den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at feminisme, økologi og sosial rettferdighet blir realisert.
Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger YPG ved hjelp av militsen YPG. Det var først etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani mot IS-angrep i 2014, at YPG (under veiledning av USA) ble kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker, som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria. SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.
De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett fordelene ved å delta i samarbeidet. Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg med de nye makthaverne i Damaskus.
Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij. Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.
Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij. Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.
SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS vil holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet.
Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd
I 2018 besøkte jeg, sammen med en gruppe, Manbij som ligger 30 kilometer vest for Eufrat-elva nord i Syria. Der møtte jeg folkevalgte arabere, kurdere, turkmenere. Disse er tre av enda flere folkegrupper i byen på rundt 300 000 innbyggere. Vi besøkte Kvinnehuset som ble etablert for å bekjempe kvinnemishandling og fremme kvinnenes rettigheter. Det nye demokratiet som ble etablert i kamp mot Islamsk Stat (IS) utvida antallet offisielle språk fra kun arabisk til også å omfatte kurdisk og assyrisk. Turkmenerne har egne foreninger og organiserer undervisning i sin særegne turkmenske dialekt. Det var en positiv stemning i byen kun to år etter okkupasjonen til IS.
Da IS okkuperte store deler av Syria fra 2014 og videre, ble det deres bane da de forsøkte å okkupere de kurdiske byene til tross for hemmelig støtte fra Tyrkia. Først vant de kurdiske militsene YPG og kvinnemilitsen YPJ en avgjørende seier i Kobane i 2015. Dernest fortsatte kurderne, men nå i samarbeid med andre folkegrupper i det nyoppretta Syrias demokratiske styrker (SDF) å nedkjempe IS både østover, sørover og vestover. Når SDF hadde frigjort området helt fram til Eufrat-elva, måtte det tas en avgjørelse om man skulle gå videre. Militært sett ville det være gunstig å kople sammen de kurdiske områdene lengst nordvest i Syria med de andre kurdisk-dominerte områdene i nord. Samtidig kjempet vanlige folk i Manbij for å overleve under IS sitt diktatur. Kampen for å frigjøre Manbij var krevende, men seierrik. Frigjøringsstyrkene fikk hjelp av lokalbefolkningen.
For tyrkiske myndigheter var tanken om en sammenhengende frigjort korridor langs hele Syrias nordre grense en rød linje. Autonomi og demokrati for kurdere og andre minoriteter i Nord-Syria er en direkte trussel mot Tyrkias nasjonalsjåvinistiske politikk mot de 20 millioner kurderne bosatt i Tyrkia. En slik inspirasjon kan de ikke leve med. Derfor invaderte Tyrkia området rett vest for Manbij i 2016 og avskar en slik mulighet. I 2018 okkuperte Tyrkia det kurdiske området Afrin i nordvest og drev over 150 000 på flukt. I 2019 ga Trump og Putin grønt lys for å okkupere området mellom Gire Spi og Serê Kaniyê.
Nå har Tyrkia, i samarbeid med andre vestlige land, finansiert og væpna to hærer, Hayat Tahrir al-Sham (HTS) og Syrias nasjonale hær (SNA), som hevdes å være syrisk opposisjon. Tidligere medlemmer av IS er nå med i HTS og SNA. HTS er redskapet som har nedkjempa diktatoren Assad. Mens SNA brukes for å angripe de kurdiske områdene nord for Aleppo og Manbij. Angrepet mot Manbij begynte for få dager siden, og møter innbitt motstand fra de lokale militsene som befolkningen har bygd opp siden 2016: Manbij militærråd, Bab militærråd og Jabhat al-Akrad. Tyrkia støtter SNA gjennom angrep med jagerfly for å bombe forsvarsstyrkene.
Dette skjer mens Vesten er taus. Nato-landet får ture fram og oppmerksomheten rettes andre veier.
Den autonome administrasjonen i nord- og øst-Syria er naturligvis lykkelig over at Assad er nedkjempa, men SNAs og Tyrkias angrep på Manbij viser at det viktigste for Tyrkia er å utvide sitt territorium og bekjempe kurdernes frigjøringskamp i Tyrkia, Syria, Irak og Iran.
USA kan naturligvis hindre at Tyrkia farer fram på dette viset. Men begge ser seg tjent med å la Tyrkia få økt innflytelse i Midtøsten. USA, EU med flere (inklusive Norge) lar det skje fordi de tjener på at Tyrkia er i Nato.
Tyrkia bryter folkeretten over en lav sko. Men det ser ut til at Nato-Norge ikke ser seg tjent med å kjempe for folkeretten eller «våre verdier» når Nato-Tyrkia er skurken.
Det kan vi ikke godta. Vi må reise krav om at Tyrkia må sanksjoneres og straffes, ikke klappes på ryggen for mord, bombing, forfølgelse og okkupasjon.
En basar i Manbij 2018. Foto privat To turkmenske folkevalgte i Manbij 2018. Foto privat Representanter for Manbij militære råd 2018. Foto privat
PYDs formannskapsrådsmedlem Salih Muslim uttalte at kurderne er en del av Syria og ønsker en løsning: «De er ikke fiendtlige til noen. Det Tyrkia bør gjøre er å handle rasjonelt».
(Dette intervjuet er publisert på ANF den 07.12.24 og oversatt til norsk av Solkurd)
PYD (Democratic Union Party) presidentrådsmedlem Salih Muslim uttalte at det kurdiske spørsmålet er et Midtøsten-spørsmål og at problemene i Midtøsten ikke kan løses uten å løse det. «Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria er en part og en del av løsningen. Å huse fiendskap vil være å ignorere fakta,» sa han.
Hayat Tahrir al-Sham (HTS) tok kontroll over Hama etter Aleppo etter tilbaketrekningen av den syriske hæren og gikk inn i Homs i går. Tyrkias koalisjon av turkmenske, uiguriske og arabiske gjenger kalt den syriske nasjonale hæren (SNA) angrep også Shehba- og Til Rifet-regionene, hvor det bor mer enn 200 tusen mennesker. De fleste av innbyggerne som ble tvunget til å migrere på grunn av angrepene ble bosatt i Tabqa- og Reqa-regionene. Den tyrkiske hæren og SNA bombarderer landsbyene Manbij og prøver å infiltrere regionen. Sammenstøt finner sted mellom Manbij og Tabqa militærråd og tyrkiske gjenger. Da ISIS, som allerede hadde tilstedeværelse i ørkenen, startet angrep og utvidet sitt område, grep SDF og Deir ez-Zor militærråd inn og rykket frem mot den irakiske grensen.
Democratic Union Party (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) presidentrådsmedlem Salih Muslim svarte på ANFs spørsmål om den siste utviklingen og situasjonen til partiene.
Hva betyr den nye situasjonen, som startet med angrepene på Aleppo 27. november?
Disse angrepene blir utført av HTS, tidligere kjent som al-Nusra. SNA deltok også i det. HTS er organisert og disiplinert i seg selv, mens SNA er leiesoldat-gjenger dannet av den tyrkiske staten og matet av kurdisk fiendtlighet. De tar ordre fra den tyrkiske staten. Det er mange grupper blant dem, men de er alle gjenger. Disse to gruppene startet et angrep sammen, men det er HTS som kontrollerer og administrerer dem.
Hvem kjemper mot hvem? Blir det dannet nye allianser?
Russland, Hizbollah og Iran representerer én front. På den annen side representerer HTS en front. HTS har gode relasjoner til den tyrkiske staten. Den andre siden av krigen er oss, den syriske dynamikken som handler sammen med den autonome administrasjonen.
Under de nåværende forholdene, er det en mulighet for ISIS å mobilisere igjen i regionen?
Selvfølgelig, så snart angrepene begynte, startet de angrepene sine. De erobret landsbyer og områder i de østlige delene av Homs. De utvider også der de er. De var allerede i ørkenen. De er en trussel for oss fordi de er på vår direkte grense. I dette tilfellet vil styrkene våre utvide seg til Deir ez-Zor.
Hvis ligningen i Syria utvikler seg til en ny administrasjon og forming, vil HTS ta stilling? Er det noen endring i ditt syn på HTS?
Siden begynnelsen av krigen i Syria har alle snakket om en politisk løsning. Til nå har kurderne blitt holdt unna søket etter en løsning fordi den tyrkiske staten har vært i ledende rolle. Ingen løsning kunne produseres fordi kurderne ikke satt til bords med den tyrkiske staten. Nå er situasjonen i endring. HTS produserer forskjellige diskurser. Hvis HTS endrer seg i praksis og ikke er under kommando av den tyrkiske staten, kan vi sitte ved et bord og snakke. HTS snakker om enhet ved å lære av sine feil i 2012 eller tidligere. Den peker på ulike identiteter både religiøst og etnisk fra Syrias formasjoner. I følge de fleste tolkninger og vurderinger er det sett for seg et føderalt system bestående av tre sider i Syria. Det er snakk om en sunni-region i vest, en kurdisk region og et føderalt system dannet av regimet. Jeg vet ikke hvor mye det vil bli realisert, men det er klart at det definitivt kommer en ny tid.
Er det noen møter eller kontakter mellom dere og HTS?
Det er noen møter gjennom mellommenn og koalisjonen. Vi hadde samtaler i Aleppo for å forhindre sammenstøt i kurdiske nabolag. Det er slike kontakter og de sier at de ikke har tenkt å angripe oss, men vi vet ikke hva som vil skje i fremtiden.
Det er de som sier at disse angrepene skyldes svekkelsen av Iran og Russland, men det er også påstand om en internasjonal avtale som involverer Russland. Hva tror du skjer?
Jeg tror det snakkes om en godt utarbeidet plan. Så snart Gaza-krigen startet, spådde alle at ny utvikling ville følge. Det er begynnelsen på etableringen av det store Midtøsten. De vil etablere det. Balansene vil endre seg i det nye Midtøsten. Jeg tror den siste utviklingen viser dette. Israel har gitt store slag mot HAMAS og Hizbollah. Den har designet Libanon. Nå vil de designe Syria.
Hvilken innvirkning har Israel på den siste utviklingen i Syria?
Ikke direkte, men Israel er en stormakt. For eksempel er den største årsaken til Aleppos fall svekkelsen av Hizbollah. Dette er resultatet av Israels angrep. Det er uunngåelig en sammenheng mellom disse angrepene og den nåværende situasjonen.
Hvordan vurderer du posisjonen til Iran og Russland, de to andre maktene som kommer til tankene når Syria nevnes?
Iran snakket alltid om ekspansjon og islamske erobringer. Nå tror jeg den skal tilbake til sine egne grenser.
Hva med Russland?
Jeg vet ikke, men det er dyrt for Russland å reise seg og kjempe for andre. Ukraina har allerede presset dem for hardt. De vil helt sikkert måtte revidere forholdet til Tyrkia som et resultat av utpressingspolitikken som Tyrkia har ført.
Hva tror du er USAs planer?
Dette er det vi kaller Greater Middle East Project. Dette er et NATO-prosjekt og USA står i spissen for det.
Hvordan vil forholdet mellom den autonome administrasjonen og USA og Russland formes med den nye situasjonen?
Hvordan den vil formes avhenger av deres holdning. Det er noen fakta; til nå er det ikke funnet noen løsning fordi kurderne har blitt holdt unna løsningsdiskusjonene. Nå vil de bli tvunget til det, og kurderne vil bli tatt med i løsningen. For det andre har man innsett at det kurdiske spørsmålet er et Midtøsten-spørsmål. Uten å løse det kurdiske spørsmålet kan ikke problemene i Midtøsten løses. Derfor skjønte alle at de må løse det. Autonome administrasjonen er en part og en del av løsningen. Å nære fiendskap vil være å ignorere fakta. Kurderne er en del av Syria og ønsker en løsning. De er ikke fiendtlige til noen. Fra nå av bør de handle rasjonelt og akseptere denne virkeligheten og sameksistensen. Tyrkia bør gjøre dette mest.
Vil Astana-forhandlingene fortsette?
Jeg tror ikke Astana-samtalene vil fortsette. Vi ble invitert før Astana-bordet ble satt opp, men Tyrkias spill ødela alt. Astana tok en annen vei. Det snudde i en annen retning og dette er hva som skjedde til slutt. Hvis ting hadde fungert som det var diskutert i begynnelsen, kunne det vært en løsning. Jeg tror ikke det kommer til å vare fra nå av.
Hva med SDFs tilstedeværelse vest for Eufrat? Hvordan er den siste situasjonen i Manbij og Deir ez-Zor?
Manbij er allerede en autonom administrasjonsregion. Det må ikke forveksles med Aleppo eller Til Rifet. Våre styrker vil forsvare Manbij.
Hva tror du er løsningen på denne krisen?
Så snart revolusjonen i Syria begynte, omfavnet vi revolusjonens verdier. Vi forsvarte det demokratiske nasjons-paradigmet som en løsning. Vi organiserte oss deretter. Vi etablerte den autonome administrasjonen der alle trosretninger og folk deltok. Vi er et eksempel når det gjelder sameksistens. Andre partier godtok ikke dette. Den tyrkiske staten sto i spissen for disse. De innførte krig og denne krigen har fortsatt til nå. Vi motsto dette og nå har alle innsett at prosjektet vårt er gyldig. Selvfølgelig er selvforsvar veldig viktig for oss. Dette gjør vi også. Vi styrker selvforsvaret. Vi har lagt frem en viktig praksis for undertrykte folk. Jeg synes den sosiale kontrakten vi har laget er et viktig eksempel.
Solidaritet med Kurdistan 