Meghan Bodette og Aras Yussef (hhv. forskningsdirektør og forskningsmedarbeider ved Det kurdiske fredsinstituttet i Qamishlo), deler resultatene fra en undersøkelse av 31 kvinnelige medledere i den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria. De finner at selv om representasjon på alle nivåer av politisk lederskap er kjønnslikt utformet, møter kvinner fortsatt konservative tilbakeslag og andre hindringer.
Av Kaja Yngsdal, Kommunestyrerepresentant SV for Øvre Eiker kommune – Hillerenkaja@su.no
Humanitære organisasjoner i Nordøst-Syria rapporterer om en sterk økning av tyrkiske angrep rettet mot kritisk sivil infrastruktur og andre sivile mål mot den selvstyrte regionen Rojava i Nordøst-Syria siden oktober 2023. Siden 12. januar har tyrkiske styresmakter intensivert angrepene. Hvorfor er det ingen som fordømmer angrepene? Og hvorfor leser man ikke om det i nyhetene?
Den tyrkiske staten ser på selvstyret til kurderne, som grenser til Tyrkia i nord, som en trussel. Helt siden Rojava ble offisielt grunnlagt i 2016, har Tyrkia angrepet selvstyret og okkupert mindre områder.
Siden 2016 har det vært gjentatte store offensiver fra den tyrkiske hæren, som ofte bruker droner og fly for å bombe sivile mål. Tyrkias handlinger utgjør brudd på folkeretten. Men verden ser ikke ut til å bry seg.
Den humanitære situasjonen for befolkningen i Rojava er svært alvorlig. Etter at Tyrkia har gått til angrep på sju viktige strømstasjoner har 2 millioner mennesker mistet tilgang til strøm og vann. Sykehus og helsetjenester ble også truffet i angrepene og det vil ha langvarige konsekvenser for folks tilgang til helsehjelp. Angrepene har også rammet et fengsel med cirka 4000 IS soldater og det blir advart om at angrepene er til fordel for IS.
Tyrkia er en NATO alliert, men svært få NATO land ser ut til å bry seg om at deres NATO allierte dreper kurdere. Andre land ser heller ikke ut til å fordømme Tyrkias angrep. Dette er langt ifra første gang Erdogan og Tyrkia begår menneskerettighetsbrudd mot den kurdiske befolkningen. Erdogan har i mange år bedrevet diskriminering og folkerettsbrudd mot kurdere, dette skjer via bruken av kjemiske våpen og andre angrep. Og la oss ikke glemme at Tyrkia krevde at Sverige utleverte kurdere som betingelse for deres NATO-medlemskap.
SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa utfordret nylig utenriksministeren på om han vil fordømme angrepene på Rojava og kreve at Tyrkia stanser disse. Utenriksministeren sitt svar var at Norge forventer at Tyrkia respekterer folkeretten og at de unngår bruk av makt som rammer sivile og infrastruktur. Likevel sa ikke utenriksministeren at han ville fordømme angrepene eller kreve at Tyrkia stanset dem. Å respektere folkeretten burde også innebære å tørre å holde dem som bryter den ansvarlig.
Hvorfor lar man Erdogan holde på med folkerettsbrudd i stillhet? Når vi lukker øynene, hvilke konsekvenser vil det ha for folkerettens legitimitet?
I årevis har den tyrkiske staten ført en folkemordskrig mot folket i Nordøst-Syria (NES), og ignorert alle internasjonale lover og normer, og gjentatte ganger begått krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Disse barbariske angrepene og aggresjonen er ikke basert på noen begrunnelse og tar ikke hensyn til noen skikker eller lover. Den tyrkiske staten fører en svidd jord-politikk for å ødelegge regionen vår og gjøre den til et historisk arnested for konflikter som vil vare i flere tiår, slik tilfellet var under det osmanske riket og de påfølgende fascistiske regjeringene i Tyrkia. Det er den syriske nasjonale plikten og den moralske og humanitære forpliktelsen til alle aktive krefter i Syria og de juridiske og humanitære organisasjonene og organene å innse farene ved disse pågående angrepene på våre regioner og deres negative konsekvenser og innvirkning lokalt og på hele regionen . Denne aggresjonen, som kveler mulighetene for løsning og stabilitet, er ikke annet enn en tilnærming til utslettelse og ødeleggelse. Den er rettet mot verdiene og moralen som det internasjonale samfunnet holder seg til, og undergraver sikkerheten og stabiliteten i våre regioner, som fortsetter å kjempe mot terrorisme. Den retter seg mot enheten til Syria og dens suverenitet ved å angripe infrastrukturen og serviceinstitusjonene til NES.
Siden 12. januar 2024 har Tyrkia iverksatt 73 angrep. I følge General Administration of Oil and Hydrocarbons lanserte den tyrkiske hæren syv luftangrep på oljestasjoner, rettet mot fem steder, som følger:
Al-Sawediya-stasjonen i Derik ble målrettet av mer enn 10 missiler under et luftangrep, noe som forårsaket betydelig skade på stasjonen.
Awda oljestasjon i Tirbespiyeh-distriktet ble mål for tre luftangrep.
Tafla-raffineristasjonen i Derik ble utsatt for to luftangrep, som forårsaket store og alvorlige skader på raffineriet og gjorde det helt ute av drift.
Gire Beri-raffineriet i Tirbespiyeh-distriktet ble bombet og forårsaket store skader på raffineriet.
Den tyrkiske hæren bombet også varehus for vedlikehold av oljefeltene og elektrisitetsstasjonen i byen Rmelan i Derik-distriktet. Når det gjelder krafttransformatorstasjonene, startet den tyrkiske hæren syv luftangrep, ifølge energikontoret, og de var som følger: Kobani: Den tyrkiske hæren startet to raid på kraftstasjonen, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og mer enn 400 landsbyer. Ain Issa: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i sentrum av distriktet, i tillegg til mer enn 250 landsbyer. Amuda: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og 90 landsbyer. Tirbespiyeh: Kraftstasjonen ble bombet, noe som resulterte i et strømbrudd i byen og 190 landsbyer. Qamishlo: Krafttransformatorene og stasjonene ble utsatt for gjentatte bombardementer, noe som resulterte i et strømbrudd i mer enn 70 % av byen, i tillegg til byens landsbygd. Al-Darbasiyah: Elektrisitetstransformatorstasjonen i distriktet ble bombet i morges, noe som resulterte i et strømbrudd i distriktet og det omkringliggende landskapet.
Den tyrkiske hæren bombet også fem sjekkpunkter som tilhørte de indre sikkerhetsstyrkene, hvorav tre var i Al-Jazira Canton og to i Ain Issa-distriktet, ifølge data fra innenriksdepartementet. Den tyrkiske hæren bombet 45 sivile anlegg og hjem i løpet av de siste 48 timene. De tyrkiske luftangrepene resulterte i skader på seks borgere, to i Amuda-distriktet og fire i Darbasiyah-distriktet, ifølge data fra helsekommisjonen. Den tyrkiske hæren bombet, med tungt artilleri, landsbygda i Tal Tamr-distriktet, landsbygda i Manbij by og Al-Shahba-distriktet. Det er foreløpig ikke mottatt noen nyheter om skadeomfanget forårsaket av bombingen. Den tyrkiske hæren bombet også syv landsbyer i Zarkan-distriktet i kantonen Al-Jazira. Vi bekrefter at den tyrkiske staten ikke vil oppnå sine mål gjennom disse aggressive angrepene fordi viljen og beslutningen til vårt folk, som vi henter vår styrke fra, er tilstrekkelig til å forpurre alle planer og politikk mot våre regioner. Vi oppfordrer folket vårt, i alle deres forskjellige samfunn, til å fortsette å uttrykke sine holdninger angående den tyrkiske statens aggressive politikk mot våre regioner. Responsen fra vårt folk har vært tydelig gjennom deres fortsatte motstand mot de tyrkiske angrepene og deres store deltakelse i begravelsesseremoniene som ble holdt for martyrene. Vi må heve nivået på vår kamp og motstand mot massakrene og ødeleggelsene begått av den tyrkiske staten mot våre folk og regioner.
Demokratisk autonom administrasjon i Nord- og Øst-Syria-regionen
Tyrkiske angrep er ikke uvanlige, men Tyrkia iverksatte en kraftig opptrapping i begynnelsen av oktober. Dette varte i noen uker, før en kan si at de var tilbake på «vanlig» nivå.
Fra første juledag har Tyrkia trappet opp sine angrep på Rojava på nytt. Tyrkia bruker samme metoder mot den sivilbefolkningen her som Israel bruker mot palestinerne. Omfanget er mindre, men det er intens og presis bombing rettet mot sivile mål.
NORD-SYRIA: Shamesaa og den yngste sonen Faez er to av 16.500 som i fire år har budd i Wa Shaw Kani-leiren. Dei er flyktningar i sitt eige land. Flyktningleiren ligg om lag 35 kilometer sør for grensa mellom Syria og Tyrkia.
Av Erling Folkvord, Landstyremedlem i Solkurd
Innlegget er først publisert i Dag og Tid 22.12.2023
Eg er i Nord-Syria seint i november i år. Etter ein del besøk i dei siste 25 åra har eg mange vener her og synest eg veit litt om både land og folk. Eg er både journalist og aktivist. Eg har støtta frigjeringskampen til kurdarane i 30 år. Og heilt konkret har eg dei siste sju åra samla inn pengar til bygging av fotballbaner for jenter og gutar i Nord-Syria. Som journalist ønskjer eg etter beste evne å fortelja om kvardagen til folk som er utsette for krigane i dei kurdiske områda. Etter det kurdiske opprøret mot Assad for elleve år sidan har det gradvis vorte vanskelegare å kome seg hit. Med eitt unnatak er grenseovergangane stengde for utlendingar. Unnataket er to flytebruer over Tigris heilt nord i Syria. For å nå fram dit må ein reise gjennom Kurdistan-regionen lengst nord i Irak. Men ein når ikkje fram til brua utan å ha utreiseløyve frå presidentkontoret i den kurdiske regionen i Irak. Det er som om ein irakar kjem til Noreg og må ha godkjenning frå den norske regjeringa for å reise vidare til Sverige.
Nord og Aust Syria: Oransje er det sjølvstyrte området. Dei samanhengande raude felta er okkuperte av Tyrkia. Raude og blå stjerner er tyrkiske luft- og granatåtak mellom 5. og 10. oktober. Kjelde: RiC
Kurdistan-regionen i Irak blir styrt av menn med makt i Barzani-klanen, som har gjort seg gjeldande i Irak sidan 1940-talet. Og Barzani-toppane har tette økonomiske og politiske band til president Erdoğan i Tyrkia. No har Tyrkia i mange år ført krig mot det Erdoğan kallar terroristar i Nord-Syria. Eg ser ikkje på dei som terroristar, men som del av ei demokratisk rørsle i Midtausten. Og føremålet med reisa mi denne gongen er å sjå korleis den tyrkiske krigen har endra kvardagen for folk som den 60 år gamle Shamesaa og andre «terroristar». Eg har fått utreiseløyve som frilansjournalist. Likevel er eg spent da eg kjem til det aller siste kontrollpunktet på grensestasjonen. – Sorry, Erling. You must sit down a few minutes, seier ein funksjonær da datamaskinen hans har sett på passet mitt. Etter som minuttane blir til mange timar, blir eg meir og meir mismodig. Så, rett før stengetid, kjem ein annan funksjonær med passet mitt og ønskjer meg god tur. Eg blir einaste passasjeren på den siste minibussen over Tigris.
FLYKTA MED HUSDYR Det er iskaldt i Wa Shaw Kani-leiren da sjåføren Safqan, tolken Khalisa og eg dukkar opp som ubedne gjester hos Shamesaa og sonen Faez. Dei bur i eit slite, blått telt med dei velkjende UN-bokstavane på utsida. Vindkasta piskar sanden så hardt mot teltveggane at eg er redd dei skal gi etter. Shamesaa prøver å tette igjen eit hol der teltduken har begynt å rivne. Fram til 11. oktober 2019 budde dei i landsbyen Al-Manajir, like utafor grensebyen Serê Kaniyê. Den kvelden måtte dei og naboane flykte da den tyrkiske hæren og leigesoldatar omringa landsbyen. Nokre av naboane prøvde å ta med seg husdyra. – Vi levde godt der, seier begge. Shamesaa, som har sju vaksne søner, var framleis heimeverande. Faez var landarbeidar. Fire av brørne er gifte og har born. To er ugifte. Faren, som var elektrikar, mista livet i ei arbeidsulykke da Faez var 13 år. No bur alle i storfamilien i Wa Shaw Kani-leiren. Leiren har fleire familiar enn telt. – Eg har ikkje teppe å legge over meg om natta, seier Shamesaa. – Eg må berre legge meg i eit hjørne. Vi har brukt alle teppa til å tette og forsterke teltveggane. Når eg ser meg rundt, forstårq eg kva ho snakkar om. Teppet som ligg på jordgolvet, må ligge der.
Wa Shaw Kani er den største av tre leirar for interne flyktningar frå Serê Kaniyê. Foto: Sebastian Backhaus
OKKUPASJON Eg er i den sjølvstyrte delen av det nordaustlege Syria. Det tverrkulturelle sjølvstyret som flyttar makt frå menn til kvinner, starta så smått med eit fredeleg opprør i Kobanê i august 2012. Regjeringsstyrkane måtte forlate Kobanê, som det to år seinare vart skrive mykje om i utanlandske media, fordi terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) i 2014 leid sitt første nederlag der, ikkje minst takka vere flystøtte frå USA. IS er framleis aktiv, med gøymde celler, både i Irak og Syria. Syrian National Army (SNA) er namnet på den tyrkiske leigesoldathæren. Denne hæren som Tyrkia oppretta i 2017, er ei konfliktfylt blanding av rundt 30 væpna grupper i Syria. Innbyrdes kampar mellom dei er ikkje uvanleg. Soldatar kan skifte frå den eine gruppa til den andre. At tidlegare IS-krigarar har gått over til ei gruppe i SNA, er dokumentert fleire gonger. Tyrkia, som finansierer SNA, har òg sendt SNA-soldatar både til Libya og til Nagorno-Karabakh. Sjølvstyret i den nordaustlege landsdelen omfattar i dag nær ein tredjedel av Syrias landområde. Folketalet er nær fem millionar. Dei fleste er arabarar. Autonomous Administration of North and East Syria er det tungvinte namnet på sjølvstyret i Nord- og Aust-Syria. Namnet understrekar at dei ikkje vil bryte ut av Syria, altså det er ikkje tale om å opprette ein eigen stat. Men i løpet av dei siste sju år har Tyrkia okkupert tre ulike delar av dette sjølvstyrte området.
VELORGANISERT Wa Shaw Kani er ein velorganisert leir. 38 personar, dei fleste på heiltid, arbeider for Den kurdiske raude halvmåne. Av desse er tre jordmødrer, ein allmennlege, ein barnelege og ein gynekolog. Pengemangel er årsaka til at det berre står éin ambulanse utanfor Raude halvmåne-brakka. Fram til nyleg hadde dei to ambulansar. Dei omfattande sanksjonane mot Syria gjer sitt til at helsearbeidarane manglar det meste som trengst for å drive ei god helseteneste. Den lokale Raude halvmåne-sjefen, Khunat Ahmed, fortel at heile leiren nyleg var utan vatn i to døgn. Tyrkiske dronar hadde øydelagt elektrisitetsforsyninga og tankbilane dei brukte for å hente vatn. Khunat vart i 2015 med familien som reiste til Tyskland. Dei flykta frå IS og krigen. Men ho reiste heim att etter ni månader. – Ingen føretrekker å leve livet sitt i eit anna land, seier ho.
Khunat Ahmed er sjefen for dei 38 helsearbeidarane som jobbar for Kurdiske raude halvmåne i leiren. Foto: Erling Folkvord
FLEIRKULTURELL Wa Shaw Kani er den største av tre leirar med flyktningar frå Serê Kaniyê. Den nyaste folketeljinga fortel at byen var jamstor med Hamar før krigen starta i 2011, med om lag 29.000 innbyggarar. Serê Kaniyê er delt. Frankrike og Tyrkia vart for 102 år sidan samde om å trekke ei statsgrense langs Berlin–Bagdad-banen. Agatha Christie reiste med banen før ho skreiv Mord på Orientekspressen. Statsgrensa går tvers igjennom byen. Den nordlege bydelen er i Tyrkia og den sørlege i Syria. Men byen har framleis namn på fire språk: tyrkisk, arabisk, kurdisk og assyrisk. Første gongen eg var der, for ti år sidan, var byen delt av enda ei grense: ei våpenkvileline mellom kurdiske forsvarsstyrkar og Den frie syriske hæren. Soldatane frå Den frie syriske hæren fortalde meg at dei hadde kome over grensa frå Tyrkia. Dei viste meg rundt og fortalde om ambisjonane dei hadde for eit nytt Syria. Men dei lukkast ikkje. Dei kurdiske forsvarsstyrkane jaga dei tilbake til Tyrkia nokre månader seinare. Hausten 2013 tok innbyggarane fatt på gjenoppbygginga. I fleire år kunne dei leve nesten i fred. Folk eg møtte i Serê Kaniyê før den siste okkupasjonen, fortalde at skyting frå tyrkisk side drap nokre få og skadde litt fleire i dei neste fem–seks åra. Men i landsbyane utanfor byen var småbrukarane redde for å arbeide på jorda som ligg nærast grensa.
OKKUPERT BY – No er heile den syriske delen av byen okkupert. Familiane til IS-krigarar og andre leigesoldatar som har slutta seg til den tyrkiske leigesoldathæren, har overtatt mange av husa. Erdoğan har òg flytta flyktningar frå andre delar av Syria inn i hus som vart ledige da nesten alle flykta frå Serê Kaniyê. Men nokre få har reist heim igjen, seier Shamesaa, som trur at huset til familien hennar enno står tomt. Ho fortel òg at IS-soldatar i leigesoldathæren har sendt ut ein video som viser halshogging av nokre av dei som vende tilbake. Den siste opplysninga kan ikkje eg kontrollere, men det er uansett ei forteljing som skremmer dei i leiren.
Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.
BY MIDT I KRIGEN Eg vil helst reise til Z’argan som ikkje er langt unna. Her i Dag og Tid rapporterte eg frå den vesle byen for to år sidan. Men denne gongen får eg ikkje reise dit. Eg får berre vite at heimevernet i den byen akkurat no prøver å slå tilbake eit åtak frå det okkuperte området som ligg tett inntil byen. Derfor blir det i staden ein tur oppover Eufratdalen. Den lengste elva i Sørvest-Asia, som renn frå dei kurdiske fjella i Tyrkia gjennom Syria og Irak og ut i Persiabukta, er nesten uttørka. Eg køyrer vidare mot Raqqa, ein av dei store byane i Syria, og IS-hovudstaden frå 2014 til 2017. Eg sit tørt og varmt medan regnet høljar ned og vaskar vekk sandlaget på bilane. Men vinden er like kraftig. Eg tenkjer på korleis Shamesaa, Faez og dei andre i Wa Shaw Kani må takle vinden og vatnet. Vi kjem til den oppdemde Assad-sjøen, som er dobbelt så stor som Mjøsa. Ein ingeniør tar oss med rundt på Tabqa-kraftverket i sørenden av sjøen. Det er største kraftverket i Syria. Han viser oss at vasstanden no er seks meter lågare enn da eg var her på same tid på året i 2017. Berre éin av dei åtte turbinane er i drift. Ingeniøren seier Tyrkia har stansa mykje av vatnet. Noko som er katastrofal for jordbruket langt nedover Eufrat-dalen.
TIL Z’RGAN LIKEVEL Etter eit par dagar får eg ja til eit Z’argan-besøk likevel. På heimevernposten der vi stoppar, får eg eit triveleg gjensyn med ein av soldatane eg møtte sist. Han og dei andre fortel detaljert om kampane to dagar før. 15 køyretøy med soldatar hadde vore på veg mot byen. Forsvararane var så godt budde at dei stansa åtaket. Fem soldatar døydde. Tre frå den tyrkiske hæren. To var leigesoldatar. Ein leigesoldat vart skadd. Ein offiser frå forsvarsstyrken fekk ein hovudskade. No er dei budde på ein hemnaksjon. Da tyrkiske køyretøy blir observerte nær frontlina, utset dei rundturen vår. Ein kjentmann frå heimevernet er med i bilen da vi startar ein dryg halvtime seinare. Ein times biltur på kryss og tvers i ein utkantbydel gir eit inntrykk av krigen. Ingen store bombekrater. Berre nokre få bustadhus er jamna med jorda. Eg treffer mange som framleis er der. Ei kvinne svarar kort da eg spør om korfor ikkje ho og familien har flykta: Kor skal vi flykte? Dei huslause på Gaza-stripa stiller same spørsmålet.
Dette er litt av det eg såg: ■ Tyrkia har bomba eit bakeri som 200 familiar var avhengige av. Etter forsøk på reparasjon kom bombeflya ein gong til. ■ Tyrkia øydela samtidig eit pumpetårn for drikkevatn. 200 familiar vart utan vatn. ■ Ei mølle som leverte mjøl til matlaging, var knust. Reparasjon krev reservedelar som må kjøpast inn i strid med dei FN-vedtatte sanksjonane. Dei tre som arbeider på åkeren ikkje så langt frå mølla, arbeider som før: – Kva anna kan vi gjere, spør den eldste. ■ Det er midt på føremiddagen da vi møter ein flokk smågutar i ei av gatene. Eg spør korfor dei ikkje er på skolen. – Eg går ikkje på skolen, svarar ein tolvåring. – Skolen min er bomba. ■ Vi er innom tre skolar. Bygningane er ikkje knuste, men det som står igjen, er ubrukeleg som skole. ■ Eit kommunalt kontorbygg er òg bomba. Ein vasstank som kommunen brukte for å køyre ut drikkevatn til folk, er sprengt i filler. Treffsikker bombing. ■ Ein klinikk for bydelen hadde fått same medfart. Alt er knust. ■ Fordi Tyrkia øydela straumforsyninga for lenge sidan, skaffar mange seg straum med generator. Fleire familiar har gjerne ein på deling. Eg mistar teljinga på dei øydelagde generatorane vi køyrer forbi. Presis bombing her òg. Generatoren var målet, ikkje husa nokre meter unna. Omvisaren fortel at droneoperatørane først detaljfotograferer områda som skal bombast. Tyrkisk droneproduksjon er i verdstoppen. Kampane som kosta fem soldatliv for to dagar sidan, var «vanleg» krig mellom okkupant- og forsvarsstyrkar. Det eg ser i denne vesle bydelen, er noko anna. Her er det ingen militære innretningar. Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.
– Eg går ikkje på skole. Skolen min er bomba, seier denne 12-åringen i Z’rgan. Tyrkiske bomber har øydelagt dei tre skolene i bydelen hans. Foto: Erling Folkvord
FLEIRE KRIGAR I desse to vekene har eg sett ein av krigane i Midtausten på nært hald. Ein av dei andre krigane i Midtausten går føre seg på palestinsk jord. For president Erdoğan handlar krigen i Syria om å skape ein fredskorridor på syrisk territorium. Korridoren skal i første omgang vere minst 30 kilometer brei og strekke seg frå Middelhavet til grensa mot Irak. Han har berre så vidt begynt. Dei eg har møtt i Nord-Syria, seier at Erdoğan vil utvide Tyrkia og øydelegge det nye demokratiet dei har skapt.
President Erdodan viser hovudforsamlinga i FN 24. september 2019 eit kart der eit 30 km breitt belte han ønskjer å okkupere i Syria, er markert. Ein «fredskorridor», som han kalla det. 15 dagar seinare tok den tredje invasjonen i Nord-Syria til.
Den siste – men minst like viktige – innsamlingsrunden for barn i Nord – Øst Syria er i gang. Nå er det barna i Tabqa som skal få gleden av å være sammen i fellesskap rundt den berømte fotballen!
I en del av verden hvor jentefotball ikke akkurat har stått veldig sterkt, ser Fotballforeninga hvilken glede, stolthet og enorme innsats som har vært gjordt, og gjøres, i både forberedelse, bygging og bruk av banene i Kobane, Raqqa, og Qamishlo. Bruken av disse banene er i ordets rette forstand – banebrytende. Ikke minst for jenter kan det å kunne utfolde seg i lek og fellesskap på en fotballbane, være kilde til ikke bare glede, men også selvtillit og styrke til å gå inn i videre liv.
Styret – og mange støttespillere og hjelpere – er nå i ferd med å styrke innsatsen for denne siste runden. Vi ønsker å igjen kontakte privatpersoner, fotballforeninger, kommuner, fylkeskommuner – samt flere organisasjoner – som både tidligere har støttet, men også ser på mulighetene for å finne nye glade givere til dette viktige arbeidet.
Dette gjøres i i form av dugnader, og vi er optimister – i et fellesskap – vi vet hvor viktig dette er, i en skjebnetid for denne regionen og menneskene som bor der, ikke minst barna.
Underveis i våre prosjekter samarbeider foreningen tett med lokale myndigheter om både planlegging og utførelse. Vi er enige om at det er en oppgave å sikre jentene muligheter til å delta. Banene er for masseidrett, ikke eliteidrett.
Dersom du ønsker å vite mer om vårt arbeid, hvem som er involvert og hva som tidligere har skjedd, så sjekk gjerne vår hjemmeside – og vi blir veldig glade også for bidrag. som det står på hjemmesiden – vi vil gi glede og trygghet – bli med du også!!
Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus i Syria. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon, skriver Jan Bojer Vindheim. Foto: Erlend Malmo
Mens de grusomme begivenhetene i Israel og Gaza har fanget vår oppmerksomhet, har andre hendelser unngått søkelyset. Derfor har den tyrkiske presidenten Recep Erdogan, helt uten internasjonal fordømmelse, kunnet gjennomføre omfattende angrep på infrastrukturen i den kurdisk styrte regionen i det nordøstlige Syria, som på kurdisk kalles Rojava.
Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus. Oljeinstallasjoner og kraftverk, transformatorer og ledningsnett er ødelagt. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon.
Nå er ikke tyrkiske angrep på den kurdisk styrte enklaven noe nytt. Angrep med fly, droner og artilleri har foregått helt siden Assad i 2012 trakk sine styrker ut av Jazira, Kobane og Afrin, tre områder med kurdisk befolkning langs grensa mellom Tyrkia og Syria. Militsen YPG og dets politiske grein PYD tok raskt kontroll i disse områdene. Tyrkia anser dem som en avlegger av sin erkefiende PKK.
Da Kobane i 2014 ble angrepet av IS, sto tyrkiske styrker på den andre siden av grensa som tilskuere. Bare amerikansk flystøtte hindret at byen falt til islamistene. Men av dette vokste det fram en underlig allianse mellom revolusjonære kurdere og Pentagon. Under merkelappen SDF, Syrias demokratiske styrker, klarte kurdiske og arabiske bakkestyrker å nedkjempe det islamistiske kalifatet.
Tyrkias holdning til IS har vært ambivalent. Tusenvis av fremmedkrigere passerte gjennom landet for å slutte seg til IS. Også forsyninger av våpen og mye annet har passert under øynene til tyrkiske sikkerhetsstyrker via IS-kontrollerte grenseoverganger. Mens overgangene til de kurdiske enklavene, i sterk motsetning til dette, har vært og er stengt.
Erdogan og hans folk har ikke sett med blide øyne på at YPG, i form av SDF, utvidet sin kontroll langs grensa. Derfor har den tyrkiske hæren foretatt tre større angrep på Rojava. De tyrkiske styrkene har okkupert den vestsligste enklaven, Afrin. Der har de fordrevet det meste av den kurdiske befolkningen, og bosatt arabere fra andre deler av Syria. Lenger øst der Tyrkia også har erobret et stort område fra SDF, er på samme måte kurdere fordrevet og arabere bosatt.
Den umiddelbare foranledningen til den siste angrepsbølgen var et selvmordsangrep PKK gjennomførte i den tyrkiske hovedstaden Ankara. Erdogan og hans utenriksminister Hakan Fidan hevder de to angriperne kom fra Rojava, og at makthaverne der er terrorister. Det kan se ut som Erdogan nå ser en mulighet for å rette et avgjørende slag mot PKK.
Ødeleggelsene i Rojava er allerede store. Med mye av infrastrukturen, herunder forsyning av elektrisitet og vann, satt ut av funksjon, er sivilbefolkningen i en svært utsatt situasjon. Skulle den tyrkiske hæren rykke inn, vil lidelsene bli forferdelige.
Det er mange uløste spørsmål i Rojava: Økonomien, sikkerhetssituasjonen og ikke minst IS-familiene som bor i leirer under vanskelige forhold.
Jeg ønsker å ta opp et tema som alle i Rojava er opptatt av. Nesten alle jeg møtte denne gangen, snakket om det: En FN- rapport om Hori – senteret. Det er et rehabiliteringssenter for IS ungdom som har deltatt aktivt i krig og har begått forbrytelser. Rapporten inneholder kritikk som er rettet mot sentret: At selvstyre-myndighetene kidnappet IS-barn, at ingen vet hvor de er og at sentret er som et ungdomsfengsel. Sentrets ledelse avviser dette.
Jeg møtte noen av mødrene i Roj leieren som har sine barn i sentrert. De sa at de har jevnlig kontakt med barna sine, per telefon eller ved å besøke dem.
Jeg hadde også et møte med med lederen for sentret. Han synes at FN-rapporten er svært urettferdig ovenfor selvstyremyndighetene som prøver alt de kan for at disse ungdommene blir behandlet i følge barnas rettigheter etter Barnekonvensjonen. Men med de ressursene de har, er dette knapt mulig. For ansatte på Hori-senteret er det som å være alene med en brennende ball i hendene. De som jobber i institusjon blir truet. Nylig mistet de også tre av sine kolleger. De døde i et tyrkisk droneangrep rett ved senteret.
IS tvang de som nå er på Hori-senteret, til å begå de verste terrorhandlinger enda mens de var barn. IS skadet den alvorlig, følelsesmessig og mentalt. Viss selvstyremyndighetene ikke får hjelp til å håndtere disse ungdommene, kommer de til å utgjøre en stor trussel mot hele verden.
Jeg kan fortelle litt om sentret og hva som var bakgrunnen for å bygge et slik senter: Etter at IS i mars 2019 ble militært nedkjempet i Bagouz , ble IS – familiene plassert i Al-Hol leiren og Roj-leiren, mens ungdom ble plassert i Hori -senteret. Dette gjelder bare de som var over 18 år og hadde deltatt aktivt i IS.
Som dere sikkert vet, er det daglige droneangrep og ikke bare mot militære mål. Tyrkia angriper også sivile med droner. Jeg var i Rojava da fire YPG-soldater i en sivil bil ble angrepet. Alle fire mistet livet, to av de var skadet fra før.
Oslo SolKurd inviterte i august til et uvanlig møte. Kamaran Malaosman fra Community Peacemakers Teams (CPT) i Bashur (Den kurdiske regionen i Irak) skulle fortelle om hvordan sivile rammes av den tyrkiske krigføringa.
Møtet som skulle starte 18.00, ble ikke noe av. Kamaran kom rett fra et overfylt seminar på Karlsøy-festivalen i Troms. Han skulle ta en stopp hos Oslo SolKurd før han grytidlig neste morgen skulle reise til et seminar i Berlin og etterpå til Stockholm.
Flyet fra Tromsø var kraftig forsinka. Og «HANS» stoppa ikke der. På grunn av flom gikk det ingen tog til Oslo. Langt utpå kvelden kom Kamaran omsider til Oslo S. Vi fire som fortsatt venta, angra ikke. Vi fikk ny kunnskap om den krigen mot sivile som Tyrkia fører lengst nord i Irak.
Fra venstre: Kamaran, Erling, Turid, Per og Beth
Kamaran fortalte at de tyrkiske styrkene har utvida de okkuperte områdene, siden den siste offensiven starta i april 2021. Han nevnte også innenriksminister Süleyman Soylus besøk 5. mai 2021 hos tyrkiske soldater i den okkuperte landsbyen Kesta. Han snakka tydelig: «Målet vårt er det samme her som i Syria. Vi har kommet for å bli i Irak».
CPT-medlemmer (Kamaran til venstre) besøker Nazir Omer på sykehuset i Zakho, 17. juni 2022
Beretninger fra de som opplever Tyrkias og Irans krig mot sivile lengst nord i Irak
Community Peacemakers Teams (CPT) er en privat, humanitær organisasjon. CPT, som har hovedkontor i USA, arbeider i mange deler av verden. De starta arbeidet i Irak i 2006. Først i Bagdad og nå er de i Slemani i Den kurdiske regionen. CPT-medarbeiderne i Slemani er ikke mange, men de er stadig på besøk i landsbyer, også i områdene der det er krigshandlinger. CPT er nøytrale i forhold de partene som fører krig. Dvs at CPT rapporterer om det de ser og det landsbybefolkninga forteller.
Tyrkia angriper for å fordrive folk fra landsbyene
I rapporten er det bl.a. intervjuer med fedre som i mai 2022 mista to barn på og 13 og 11 år da familien var på picnic uten landsbyen Bamarne. Tyrkia angriper landsbyene i Den kurdiske regionen for å fordrive de som bor der og dyrker jorda. Da blir det lettere å utvide områdene som Tyrkia okkuperer.
De som bor i Parakhe har nekta å forlate landsbyen. Kamaran forteller at Parakhe ble angrepet to ganger i 2022. 15. juni ble den 53 år gamle småbrukeren Nazir Omer og den 24 år gamle sønnen hans angrepet da de vannet fikentrærne. De ble skadet, men overlevde.
Arabiske turister fra sørlige Irak ble 22. juli 2022 rammet av i det andre tyrkiske angrepet mot landsbyen Parakhe. Ni ble drept. Minst 23 ble skadet.
Kamaran var på stedet. CPT kunne dermed levere en detaljert beskrivelse og avsløre tyrkisk-inspirerte nyhetsmeldinger om at også dette var et PKK-angrep. Massakren ble faktisk fordømt av FN, den irakiske regjeringa og en rekke andre stater, deriblant Norge. Men ingen nevnte at det var en tyrkisk massakre.
Det er ikke bare flyangrep. Seks av angrepene mot sivile i 2022 kom fra noen av de 60 tyrkiske basene og militære utpostene i Den kurdiske regionen.
CPTs metode: Dokumentere sannheta
11. august, kort tid før vi møtte CPT-aktivisten Kamaran Malaosman i Oslo, var det store oppslag i Tyrkia-vennlige medier i Sør-Kurdistan. Kamaran fortalte at mediehusene Rudaw og K24 hadde samme budskap. Rudaw og K24 er knyttet til ulike personer i Barzani-familien. Begge beskrev enda et suksess-eksempel fra Tyrkias innsats for å beskytte lokalbefolkninga mot terroristene i PKK.
Tre terrorister har blitt drept i et droneangrep ved en av landsbyene i Penjwin.
Dette distriktet grenser mot Iran.
Kamaran fortalte at CPT fulgte sin vanlige arbeidsmetode straks de fikk meldinga om droneangrepet. CPT har kontaktpersoner i Penwjin, slik de har i landsbyer i store deler av den kurdiske regionen. Fra disse kontaktene og fra sosiale medier samla de inn øyenvitne-beskrivelser, og annen lokal informasjon. Etter noen timers arbeid kunne CPT publisere en detaljert, sann versjon. Konklusjonen var:
De tre som Tyrkia drepte, var arabere fra Mosul. De hadde flykta derfra etter at IS overtok byen i 2014. Nå bodde de i den kurdiske byen Duhok. Hasan Ahmad Kashmoola, som var ansatt i telekommunikasjonsselskapet Asiacell, skulle møte sin datter Rayan som studerer medisin i Teheran. De to andre var Hasans venn Ziyad Mustafa og Ziyad’s datter Rayan. Også hun studerte medisin. Den tyrkiske drona drepte alle tre. «Kroppene deres var fullstendig oppbrent», sa Hemin Ibrahim. Han er ordfører i dette underdistriktet.
Den detaljerte rapporten fra CPT ble raskt spredd på lokale medier. Bevisene var så solide, og ble så godt spredd at Rudaw og K24 så seg nødt til å fjerne de falske nyhetsoppslagene. Nå gjengav begge mediene fakta, omtrent slik de var beskrevet av CPT. Men selvsagt med sin egen vri og uten å nevne et ord om CPT. Rudaws nye versjon kan du lese her: https://www.rudaw.net/english/kurdistan/120820231
2022-rapporten har et eget avsnitt om angrep fra Iran:
«I tillegg til tyrkiske angrep, gjennomførte den islamske Revolusjonsgarden i Iran flere bombardementer med dusinvis av ballistiske raketter og selvmordsdroner i iraksk del av Kurdistan [Den kurdiske regionen] i 2022. I disse angrepene, som ble hevdet å være en gjengjeldelse for de feministiske og kurdisk ledede protestene i Iran, ble minst 18 drept og 50 såret.»
De fleste drepte til hørte kurdiske opposisjonsgrupper fra Iran som har sine hovedkvarter i Den kuriske regionen i Irak. Men en skole og flere flyktningeleire ble også rammet. 450 familier flyktet fra en av leirene.
Første halvdel av august 2023
16. august la CPT fram en rapport om Tyrkias krig mot sivile i de to første ukene av august: 50 bombeangrep i sivile områder. Fem sivile var drept. En var skadet.
Vi kjenner ikke til andre enn CPT som fra måned til måned viser fram hvordan sivile rammes av tyrkisk og iransk krig. Det lokale kontaktnettet gjør at CPT-aktivistene i Slemani kan beskrive den sannheta som vanlige media ikke bryr seg om.
Sammen med to venner skulle Hasan Ahmad Kashmoola besøke datteren som studerer medisin i Iran. Tyrkia drepte dem i et droneangrep 11. august – noen kilometer før de nådde den iranske grensa. Foto: Privat foto som er gjengitt på Rudaws nettside
Kronikken ble først publisert i Klassekampen den 03.08.23 under tittelen «Medvirkning til massedrap«.
Av Erling Folkvord og Svein Olsen, Landstyremedlemmer i Solkurd
IS-massakrene på jesidiene i Irak fikk store medieoppslag. Drepinga starta 3. august 2014. Mange av oss husker Nadia Murad, 19-åringen som klarte å flykte fra IS-fangenskap og sex-slaveri. Hun fikk Nobels fredspris i 2018 .
Men ei anna side av tragedien er mindre kjent: Noen la til rette slik at massakrene ble større enn nødvendig.
Jesidiene er en av mange religiøse minoriteter i Kurdistan. Jesidismen har urgamle røtter. Jesidiene er flertallet av befolkninga i Shengal [på arabisk: Sinjar]. I likhet med resten av Kurdistan, er også Shengal som et lappeteppe av religioner og språk. Shengal ligger i nordvestlige Irak og tett inntil grensa mot Syria. Århundrer med forfølgelser i hele Midtøsten er hovedgrunnen til at jesidier nå bor spredt i mange land.
Lederne i den islamistiske terrororganisasjonen IS (Islamsk stat) hevda og hevder fortsatt at jesidiene er vantro. For muslimer er det derfor, ifølge IS, en religiøs plikt å utrydde dem. For jesidiene hjalp det lite at muslimer flest ser dette som grov forvrenging av Koranen. IS angrep Shengal natt til 3. august.
Fra januar til juli i 2014 hadde IS gått fra seier til seier, først i Syria og så i Irak. Verken den syriske eller den irakiske regjeringshæren gjorde nevneverdig motstand. I juni oppretta IS et nytt kalifat etter at de erobra millionbyen Mosul, et par timers biltur fra Shengal. IS utplasserte soldater slik at de nesten omringa områdene rundt Shengal. Jesidier og andre var redde, både i byen og i landsbyene.
KDP-løfte: «til siste blodsdråpe»
Shengal ligger nær den uklare delelinja mellom Den kurdiske regionen lengst nord i Irak og den regjerningsstyrte landsdelen. Kurdistans demokratiske parti (KDP) er det største partiet og har makta i den regionale regjeringa. KDP har militære styrker, med det tradisjonelle navnet peshmerga. Norge har gitt noen av dem opplæring.
Mange tusen KDP-peshmergaer var i juli 2014 stasjonert i Shengal. Hvor mange de var, er omstridt. De fleste kilder sier 8 – 10 000. Med moderne våpen hadde de stor militær slagkraft.
Men IS var ikke langt unna. Befolkninga var redde. De visste hva IS hadde gjort og frykta angrep.
Sarbast Baiperi, som var leder for peshmerga-avdeling nr. 17, forsikra flere ganger i KDP-media, både på facebook og TV: «Vi vil forsvare Shengal til siste bloddråpe». Sarbast Baiperi var en av de første som stakk av. Natta før IS angrep, forsvant han i egen bil og uten en gang å varsle avdelinga si. Peshmerga-styrkene, unntatt de som ikke fulgte ordre, var ute av Shengal før IS angrep. Og ikke bare det, flere steder hadde KDPs peshmergaer samla inn jesidienes våpen og gjort dem forsvarsløse.
Men vi må for all del ikke glemme de peshmergaene som ble igjen og tok opp kampen mot IS. De fortjener all ære for dette.
Besøk hos overlevende
Solidritet med Kurdistan besøkte en landsby i Shengal i 2018. Åtte kvinner fortalte detaljert om hvordan peshmerga-ledere lovte beskyttelse: «Vi blir her og beskytter dere. Derfor er dere trygge.» De fortalte også om de bestialske IS-overgrepene etter at peshmerga-styrkene dro. Kvinnene sa at flere hadde overlevd viss KDP-styrkene ikke hadde stukket av. Andre har brukt mye sterkere ord.
Drapene starta like etter at peshmerga-styrkene fulgte ordre om tilbaketrekking. Titusener jesidier berga livet fordi PKKs gerilja og kurdiske forsvarstyrker fra Rojava (i dag: Nord- og Øst Syria) grep inn. De rydda og forsvarte en «korridor» fra Shengal-fjellet og over grensa til Syria.
President Barzani lova etterforsking og straff
Raseriet mot KDP var voldsomt blant overlevende. Allerede onsdag 6. august, mens myrderiene i Shengal pågikk, hadde president og KDP-leder Massoud Barzani et møte med jesidi-ledere. Han lova å opprette en granskingskommisjon. Kurdiske media kunngjorde at kommandanter og tjenestemenn som hadde forsømt seg, skulle straffes.i
Barzani, som mottok granskingsrapporten to år seinere, satte hemmeligstempel på den. TV-kanalen KNN klarte likevel å offentliggjøre deler:
To av punktene:
1 293 ble massakrert den første natta.
6 417 mennesker falt i hendene på IS-krigere
Rapporten oppga at 18 000 KDP-peshmergaer var stasjonert i og rundt Shengal før angrepet.ii På grunnlag av KNN-reportasjen skrev to nettaviser at alle KDP-peshmergaene i området
«opererte under kommando av Masrour Barzani, leder av KDPs etterretningstjeneste Parastin og sønn av KDP-leder Massoud Barzani.»
Masrour Barzani er nå statsminister. Faren hans, Massoud Barzani er fortsatt partileder, men ikke president.
Realiteten i dette er at «noen» beordret regjeringsstyrkene til å forlate en landsdel der befolkninga var trua av angrep fra en terrororganisasjon. Uansett hva disse «noen» tenkte, så la de til rette for massedrap.
Medvirkning til massedrap har ingen foreldelsesfrist. Både statsledere og FN-organisasjoner valgte likevel å se bort. Men slik medvirkning kan ikke være et lands «indre anleggende».
Norge har et godt forhold til den regionale regjeringen. Utenriksminister Huitfeldt bør være den rette til å sette granskingskravet på dagsordenen, både i egen regjering og i FN.
Solidaritet med Kurdistan 