PYDs formannskapsrådsmedlem Salih Muslim uttalte at kurderne er en del av Syria og ønsker en løsning: «De er ikke fiendtlige til noen. Det Tyrkia bør gjøre er å handle rasjonelt».
(Dette intervjuet er publisert på ANF den 07.12.24 og oversatt til norsk av Solkurd)
PYD (Democratic Union Party) presidentrådsmedlem Salih Muslim uttalte at det kurdiske spørsmålet er et Midtøsten-spørsmål og at problemene i Midtøsten ikke kan løses uten å løse det. «Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria er en part og en del av løsningen. Å huse fiendskap vil være å ignorere fakta,» sa han.
Hayat Tahrir al-Sham (HTS) tok kontroll over Hama etter Aleppo etter tilbaketrekningen av den syriske hæren og gikk inn i Homs i går. Tyrkias koalisjon av turkmenske, uiguriske og arabiske gjenger kalt den syriske nasjonale hæren (SNA) angrep også Shehba- og Til Rifet-regionene, hvor det bor mer enn 200 tusen mennesker. De fleste av innbyggerne som ble tvunget til å migrere på grunn av angrepene ble bosatt i Tabqa- og Reqa-regionene. Den tyrkiske hæren og SNA bombarderer landsbyene Manbij og prøver å infiltrere regionen. Sammenstøt finner sted mellom Manbij og Tabqa militærråd og tyrkiske gjenger. Da ISIS, som allerede hadde tilstedeværelse i ørkenen, startet angrep og utvidet sitt område, grep SDF og Deir ez-Zor militærråd inn og rykket frem mot den irakiske grensen.
Democratic Union Party (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) presidentrådsmedlem Salih Muslim svarte på ANFs spørsmål om den siste utviklingen og situasjonen til partiene.
Hva betyr den nye situasjonen, som startet med angrepene på Aleppo 27. november?
Disse angrepene blir utført av HTS, tidligere kjent som al-Nusra. SNA deltok også i det. HTS er organisert og disiplinert i seg selv, mens SNA er leiesoldat-gjenger dannet av den tyrkiske staten og matet av kurdisk fiendtlighet. De tar ordre fra den tyrkiske staten. Det er mange grupper blant dem, men de er alle gjenger. Disse to gruppene startet et angrep sammen, men det er HTS som kontrollerer og administrerer dem.
Hvem kjemper mot hvem? Blir det dannet nye allianser?
Russland, Hizbollah og Iran representerer én front. På den annen side representerer HTS en front. HTS har gode relasjoner til den tyrkiske staten. Den andre siden av krigen er oss, den syriske dynamikken som handler sammen med den autonome administrasjonen.
Under de nåværende forholdene, er det en mulighet for ISIS å mobilisere igjen i regionen?
Selvfølgelig, så snart angrepene begynte, startet de angrepene sine. De erobret landsbyer og områder i de østlige delene av Homs. De utvider også der de er. De var allerede i ørkenen. De er en trussel for oss fordi de er på vår direkte grense. I dette tilfellet vil styrkene våre utvide seg til Deir ez-Zor.
Hvis ligningen i Syria utvikler seg til en ny administrasjon og forming, vil HTS ta stilling? Er det noen endring i ditt syn på HTS?
Siden begynnelsen av krigen i Syria har alle snakket om en politisk løsning. Til nå har kurderne blitt holdt unna søket etter en løsning fordi den tyrkiske staten har vært i ledende rolle. Ingen løsning kunne produseres fordi kurderne ikke satt til bords med den tyrkiske staten. Nå er situasjonen i endring. HTS produserer forskjellige diskurser. Hvis HTS endrer seg i praksis og ikke er under kommando av den tyrkiske staten, kan vi sitte ved et bord og snakke. HTS snakker om enhet ved å lære av sine feil i 2012 eller tidligere. Den peker på ulike identiteter både religiøst og etnisk fra Syrias formasjoner. I følge de fleste tolkninger og vurderinger er det sett for seg et føderalt system bestående av tre sider i Syria. Det er snakk om en sunni-region i vest, en kurdisk region og et føderalt system dannet av regimet. Jeg vet ikke hvor mye det vil bli realisert, men det er klart at det definitivt kommer en ny tid.
Er det noen møter eller kontakter mellom dere og HTS?
Det er noen møter gjennom mellommenn og koalisjonen. Vi hadde samtaler i Aleppo for å forhindre sammenstøt i kurdiske nabolag. Det er slike kontakter og de sier at de ikke har tenkt å angripe oss, men vi vet ikke hva som vil skje i fremtiden.
Det er de som sier at disse angrepene skyldes svekkelsen av Iran og Russland, men det er også påstand om en internasjonal avtale som involverer Russland. Hva tror du skjer?
Jeg tror det snakkes om en godt utarbeidet plan. Så snart Gaza-krigen startet, spådde alle at ny utvikling ville følge. Det er begynnelsen på etableringen av det store Midtøsten. De vil etablere det. Balansene vil endre seg i det nye Midtøsten. Jeg tror den siste utviklingen viser dette. Israel har gitt store slag mot HAMAS og Hizbollah. Den har designet Libanon. Nå vil de designe Syria.
Hvilken innvirkning har Israel på den siste utviklingen i Syria?
Ikke direkte, men Israel er en stormakt. For eksempel er den største årsaken til Aleppos fall svekkelsen av Hizbollah. Dette er resultatet av Israels angrep. Det er uunngåelig en sammenheng mellom disse angrepene og den nåværende situasjonen.
Hvordan vurderer du posisjonen til Iran og Russland, de to andre maktene som kommer til tankene når Syria nevnes?
Iran snakket alltid om ekspansjon og islamske erobringer. Nå tror jeg den skal tilbake til sine egne grenser.
Hva med Russland?
Jeg vet ikke, men det er dyrt for Russland å reise seg og kjempe for andre. Ukraina har allerede presset dem for hardt. De vil helt sikkert måtte revidere forholdet til Tyrkia som et resultat av utpressingspolitikken som Tyrkia har ført.
Hva tror du er USAs planer?
Dette er det vi kaller Greater Middle East Project. Dette er et NATO-prosjekt og USA står i spissen for det.
Hvordan vil forholdet mellom den autonome administrasjonen og USA og Russland formes med den nye situasjonen?
Hvordan den vil formes avhenger av deres holdning. Det er noen fakta; til nå er det ikke funnet noen løsning fordi kurderne har blitt holdt unna løsningsdiskusjonene. Nå vil de bli tvunget til det, og kurderne vil bli tatt med i løsningen. For det andre har man innsett at det kurdiske spørsmålet er et Midtøsten-spørsmål. Uten å løse det kurdiske spørsmålet kan ikke problemene i Midtøsten løses. Derfor skjønte alle at de må løse det. Autonome administrasjonen er en part og en del av løsningen. Å nære fiendskap vil være å ignorere fakta. Kurderne er en del av Syria og ønsker en løsning. De er ikke fiendtlige til noen. Fra nå av bør de handle rasjonelt og akseptere denne virkeligheten og sameksistensen. Tyrkia bør gjøre dette mest.
Vil Astana-forhandlingene fortsette?
Jeg tror ikke Astana-samtalene vil fortsette. Vi ble invitert før Astana-bordet ble satt opp, men Tyrkias spill ødela alt. Astana tok en annen vei. Det snudde i en annen retning og dette er hva som skjedde til slutt. Hvis ting hadde fungert som det var diskutert i begynnelsen, kunne det vært en løsning. Jeg tror ikke det kommer til å vare fra nå av.
Hva med SDFs tilstedeværelse vest for Eufrat? Hvordan er den siste situasjonen i Manbij og Deir ez-Zor?
Manbij er allerede en autonom administrasjonsregion. Det må ikke forveksles med Aleppo eller Til Rifet. Våre styrker vil forsvare Manbij.
Hva tror du er løsningen på denne krisen?
Så snart revolusjonen i Syria begynte, omfavnet vi revolusjonens verdier. Vi forsvarte det demokratiske nasjons-paradigmet som en løsning. Vi organiserte oss deretter. Vi etablerte den autonome administrasjonen der alle trosretninger og folk deltok. Vi er et eksempel når det gjelder sameksistens. Andre partier godtok ikke dette. Den tyrkiske staten sto i spissen for disse. De innførte krig og denne krigen har fortsatt til nå. Vi motsto dette og nå har alle innsett at prosjektet vårt er gyldig. Selvfølgelig er selvforsvar veldig viktig for oss. Dette gjør vi også. Vi styrker selvforsvaret. Vi har lagt frem en viktig praksis for undertrykte folk. Jeg synes den sosiale kontrakten vi har laget er et viktig eksempel.
Jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og allierte grupper rykket tirsdag nærmere byen Hama. De skal ha inntatt flere landsbyer, blant annet Maar Shahur som ligger vel åtte kilometer nord for Hama, opplyser nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).
Det har base i Storbritannia og har vært en del av opposisjonen mot regimet til president Bashar al-Assad helt fra starten i 2011.
Nærmer seg Hama
Damaskus skal ha sendt forsterkninger til forsvaret av Hama, melder statlige medier i Damaskus. Iransk-støttet milits skal delta i kampene. Noen av dem kommer fra Irak, opplyser syriske og irakiske kilder til Reuters.
Hizbollah holder tilbake sine styrker i Libanon for ikke å svekke fronten mot Israel. Våpenhvileavtalen med Israel som trådte i kraft natt til onsdag i forrige uke, ble i går brutt for andre dag på rad, bekrefter begge parter under et rein av gjensidige anklager.
Hizbollah sa at et israelsk angrep i nærheten av Damaskus tirsdag drepte en av dets høytstående offiserer i forbindelse med det syriske militæret.
Russiske fly fortsetter å angripe opprørsstillinger i provinsene Idlib og Aleppo, og Bagdad anklager Israel for å bombe vei for HTS.
Hama, på bredden av Orontes-elva i den fruktbare Orontes-dalen, har vært under regimets kontroll helt siden 2011. Store deler av byen ble knust under beleiringa fra 3. juli til 4. august 2011.
Den delen av jihadist-opposisjonen som ba Nato om å intervenere militært i 2011, slik Nato gjorde i Libya samme år, forsøkte å opprette et brohode for å sluse inn utenlandske styrker til Hama over grensa fra Libanon.
Hama har vært det sterke festet for den militante syriske utgaven av Det muslimske brorskapet. Massakren på over tre hundre mennesker i april 1981 utløste opprøret i februar 1982. Det etterlot 25.000-40.000 massakrerte da de væpnede styrkene til president Hafez al-Assad og general Rifaat al-Assad var ferdig med å valse over befolkninga i Hama – med stridsvogner og bulldosere.
Kurdisk retrett
Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF), hvor de kurdiske milisene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden, har trukket seg ut av Aleppo og har oppgitt forsvaret av det inneklemte Tel Rifaat. Det gjelder også leirene for internt fordrevne, og nå fra beleirede småbyer i Afrin.
Tel Rifaat ble plottet ut allerede i 2022 av president Recep Tayyip Erdoğan som første mål i den neste offensiven i Nord-Syria, ifølge kurdiske Firat News (AFN).
SDF har måttet regruppere styrkene, og folkerådene Afrin og Shehba (Şehba) meldte mandag at de har trukket Afrins frigjøringsstyrker tilbake, slik at hele Afrin-regionen nå ligger åpen for Tyrkia og Syrias nasjonalhær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī, SNA), deres jihadistmilits av syriske leiesoldater i de okkuperte områdene i Nord-Syria.
Advarer mot massakrer
Det kurdisk-tyrkiske Folkenes likestillings- og demokratiparti (DEM) frykter at sivilbefolkninga i Tel Rifaat som består av kurdere, arabere og andre nasjonale minoriteter, står i fare for å bli massakrert av jihadistene i SNA. Farevarselet bunner i stadig flere rapporter om utstrakt vold mot sivile som ikke vil tilslutte seg SNA.
Det gjelder flere titusener som er på flukt fra Aleppo og landsbygda rundt Tel Rifaat.
SNA angriper SDF, mens Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) går etter regjeringshærens posisjoner. Assad-hæren evakuerte Aleppo fredag kveld og overlot det meste av Syrias nest største by til jihadistene. Mange som flyktet østover fra Aleppo, søkte tilflukt i Tel Rifaat. Det kan lede til en humanitær krise, advarte DEM søndag.
Under dekke av framrykkinga til HTS sørover, angriper Tyrkia mål i områdene som er dekket av Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Administrasjonen er Ankaras fremste mål.
Kurderne forbereder seg på tyrkiske framstøt for å ta kontroll med landområdene nord for hovedvei M4 fra Aleppo og østover til Hasakah.
Det vil danne en sammenhengende kjede til Afrin som ligger nordvest for Aleppo. Da vil Tyrkia ha okkupert det meste av strekninga langs grensa mellom Tyrkia og Syria.
– Det er viktig å skjønne betydninga av Sheikh Maqsoud (Şêxmeqsûd), Tel Rifaat og Shahba (Şehba), sier en aktivist i Women Defend Rojava WDR) i en lydrapport fra området til kurdiske Medya News. WDR inngår i kvinnebevegelsen Kongra Star.
Dette er regioner vest i Syria som, i likhet med Rojava [Vest-Kurdistan], organiserer seg i henhold til det nye paradigmet til den kurdiske frihetgjøringsbevegelsen, basert på økologi, kvinnefrigjøring og radikalt demokrati.
Det gjør området som er under kontroll av AANES, til målskive for Tyrkia og de syriske jihadistene, for Den islamske staten (IS) og i siste instans også Assad-regimet.
Organiseringa av den nasjonal-demokratiske revolusjonen i Rojava har smitteeffekt utover de kurdiske områdene og er i ferd med å få politiske utslag i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak. Det utfordrer de to tradisjonelle, klanbaserte partiene, Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK).
Ankara driver derfor en bevisst politikk for å endre de demografiske forholdene i de tre okkupasjonssonene ved å innplante syriske jihadister og flyktninger som bosettere under tyrkisk administrasjon.
Fra andre kanter søker internt fordrevne flyktninger, inkludert kristne, seg til AANES-området for å søke trygghet og ordnede forhold.
Mange av flyktningene kommer fra Afrin som ble erobret under Tyrkias andre invasjon, Operasjon Olivenkvist (20. januar – 24. mars 2018). Området er nå på det nærmeste tømt for kurdere. De har nok en gang havnet i faresonen for stadig hyppigere tyrkiske drone- og raketteangrep mot sivil infrastruktur og økonomisk virksomhet og risikerer nå en bakkeinvasjon fra leiesoldatene i SNA og eventuelt tyrkiske styrker.
Det er trolig svært avhengig av hvilke geopolitiske og regionale vurderinger Erdoğan nå gjør seg i Ankara.
Aleppos identitet truet
Ilham Ahmed er redd for Aleppos pluralistiske identitet som strekker seg tilbake til oldtida, til rundt år 8000 før vår tidsregning. Aleppo, eller Halab, er en av byene i verden med lengst sammenhengende beboelse, langt tidligere enn Damaskus.
Byen var muligens hovedstad i det syriske kongedømmet Ebla og sentrert rundt templet til stormguden Hadad oppe på den berømte citadellhøyden midt i byen.
Før krigen innhentet Aleppo i 2012 hadde byen, landets økonomiske senter, rundt 2,1 millioner innbyggere, hvorav mer enn åtti prosent sunnimuslimske arabere.
Den øvrige befolkninga var en spraglet mosaikk med hensyn til folkegrupper og religion, bestående av kurdere, turkmenere og assyrere, sirkassere, tsjetsjenere, albanere, bosniakker, grekere og bulgarere, en etnisk basar som knyttet byen til alle retninger, i himmelen og på jorda.
Ilham Ahmed, leder for internasjonale relasjoner i AANES, mener at kampene som nå pågår, er «mer enn en proxykrig» mellom Tyrkia-støttede og Iran-støttede fraksjoner, og understreker at de har «mer langtrekkende implikasjonene for byens mangfoldige sosiale struktur og identitet,» melder Medya News
Krigene i Midtøsten siden USAs invasjon i Irak i 2003 har vært bokstavelig ruinerende for mange av de berørte landenes oldtidsminnesmerker og kulturelle skatter.
«Denne krigen truer Aleppos rike sosiale struktur og pluralistiske identitet,» skriver Ahmed på X.
Hva gjør Erdoğan?
SDF og YPG/YPJ forsøkte å holde en korridor åpen mellom Tel Rifat og Aleppo slik at folk kan flykte til Nord- og Øst-Syria. Det pågår harde kamper i dette området, går det fram av rapportene fra felten.
Selv om Damaskus og SDF nå indirekte står i samme kamp mot jihadistoffensiven til HTS, kommer det meldinger fra den andre kanten av landet om at militærrådet i Deir az-Zur har gitt SDF ordre om “å ta ansvaret for å beskytte” landsbyer i Deir az-Zur-provinsen som har vært på Assad-regimets hender.
Dette har vært det eneste støttepunktet for Damaskus på østbredden av Eufrat. SDF som i den østre regionen for det meste består av arabiske militssoldater, ser sitt snitt til å ta over før iranske og irakiske sjia-militser kommer Assad til unnsetning. Forsyningslinjene til de irakiske og iranske sjiamilitsene krysser grensa fra Irak i disse traktene.
USA bevokter et gassfelt i nærheten som blir drevet av lokale krefter, ikke av amerikanske selskap på grunn av gjeldende sanksjoner mot Syria.
AANES, DEM og andre kurdiske institusjoner, parti og organisasjoner utfordrer Vesten: Hvem støtter dere? Jihadistene eller de som forsvarer fred og demokrati?
Utfordringene kommer blant annet fra Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) som anklager Nato-landet Tyrkia for å koordinere offensivene til HTS og SNA.
KNK gjentar faren for at flyktningene fra Afrin og den faste befolkninga kan stå overfor massakrer fordi hensikten nettopp er å fordrive folk.
HTS-jihadistene inntok hele Aleppo da Assad-hæren trakk seg ut, med unntak av de to kurdiske bydelene Ashrafieh og Sheikh Maqsoud. Faren er stor for at folk vil bli angrepet og bydelene tømt nå som SDF har forlatt byen.
«Disse angrepene er ikke isolerte hendelser,» fastslår KNK. «De er del av de nyosmanske ambisjonene til president Erdoğan om å okkupere det nordlige Syria. Tyrkia har lenge ført en destruktiv politikk mot Rojava, Den daterer seg tilbake til Tyrkias rolle i å gjøre det mulig for IS til å angripe Kobani (Ayn al-Arab) i 2014.»
Utfordrer Vesten
KNK peker på at HTS, tidligere kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, er «en internasjonal jihadiststyrke» med menn fra flere land og som blir utrustet av Tyrkia, mens SNA «opererer helt og holdent på tyrkiske ordre.
«En seier for disse kreftene vil «forvandle Syria til en base for jihadistiske og salafistiske styrker, og destabilisere regionen ytterligere,» mener KNK.
KNK kommer med en klar advarsel: «Framgangen til HTS og SNA vil bety et scenario som ligner på framveksten av IS, og vil gjøre Syria til et knutepunkt for ekstremistiske krefter.»
Det krever at «alle verdensmakter ser realiteten i situasjonen og iverksetter tiltak deretter.»
USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, den vestlige firerbanden som står sammen bak Israels folkemorderiske krig i Gaza, krevde søndag umiddelbar deeskalering av konflikten i Syria – men henvendte seg selvsagt ikke til eller omtalte Tyrkias rolle.
Det vil uansett skje på bakrommet, uten kommentarer utad i tråd med praksis under Natos tidligere generalsekretær Jens Stoltenberg.
Fellesuttalelsen skar klar av politiske vurderinger og konsentrerte seg om de farlige konsekvensene for sivile og infrastruktur som kan føre til «ytterligere forskyvninger og forstyrrelser av tilgangen til humanitær bistand,»
Seksten millioner syriere er i behov av humanitær hjelp, opplyser Geir O. Pedersen til NRK.
Det er store forskjeller mellom den delen av landet som Assad-regimet kontrollerer, og den øvrige delen av landet som er langt mer krigsherjet og som ble hardere rammet av jordskjelvet 6. februar 2023.
Pukker på FN-resolusjon
Da krigen ebbet ut i store deler av landet, insisterte Vesten på at de ikke ville bidra til å gjenoppbygge Syria eller lette på sanksjonene til tross for at Den arabiske liga inviterte president Bashar Assad tilbake og arabiske land begynte bilateralt å normaliserte sine forhold til Damaskus.
«Den nåværende eskaleringa understreker bare det presserende behovet for en syrisk-ledet politisk løsning på konflikten, i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 2254,» heter det i felleserklæringa som er lagt ut på nettsida til USAs utenriksdepartement Foggy Bottom.
Resolusjonen krever at president Bashar al-Assad går av som del av den politiske løsningen. Det at Russland ikke nedla veto, indikerer at Kreml ikke setter alle sine kort på den sittende presidenten om det sikrer russisk tilstedeværelse i landet og bedrer Moskvas forhold til Israel.
Våpenhvileavtalen mellom Israel og Hizbollah la FN-resolusjon 1701 til grunn. Den ble vedtatt 12. august 2006 som avslutning på Israels krig i Libanon som endte med et nederlag som ga gjenlyd i Midtøsten.
Det førte til graffitien “Nasser 1956, Nasrallah 2006” i den arabiske gata, både blant sunni- og sjiamuslimer: Egypts Gamal Abdul Nasser, president fra 1954 til 1970, etter Suezkrigen i 1956; Hassan Nasrallah,Hizbollahs generalsekretær fra 1992 til han ble drept i et israelsk bunker buster-angrep i Dahieh sør i Beirut 27. september i år.
FN-resolusjon 1701 ble aldri implementert fordi den hadde gått ut på dato med tanke på de faktiske forholdene før den ble skrevet. Nå rir vestmaktene på nok en fullstendig utdatert FN-resolusjon 2254 fra 18. desember 2015 som er enda lenger fra virkeligheten enn Libanon-resolusjonen, med et mulig unntak for president Assads posisjon.
Mellom desember 2015 ligger Russlands inntreden i Syria, tre tyrkiske militære invasjoner i Nord-Syria, nedkjempinga av Den islamske staten (IS) og opprettelsen av AANES og isoleringa av jihadistene i Idlib-provinsen mellom Aleppo og Hama.
Aktørene: Tyrkia
Hvilke aktører er på banen, sentralt og ute på sidelinja?
Kurderne peker på Tyrkia og den samkjørte offensiven mellom HTS og SNA. Planlegginga skal ha pågått siden september, og begge militsene er godt utrustet, ifølge rapporten.
SNA har dessuten de tyrkisk-okkuperte områdene som bakland. Her vaier det tyrkiske flagget (Türk bayrağı). – Den hvite halvmånen som gaper over den hvite stjernenpå rød bunn, er nå sett flagre på bilder fra festningsmuren på Citadellet (Qalʿat Ḥalab).
Tyrkia er ute etter å knuse AANES i Nord-Syria og fjerne “den kurdiske smittekilden”. Erdoğan fikk ikke til noen forsoning med Assad fordi Syrias president krever at Tyrkia trekker seg ut av de okkuperte områdene.
Tyrkia kan likevel oppnå sine mål uten at HTS tar seg fram til Damaskus om Assads landstyrker, Syrias arabiske hær (Jays al-Arabi as-Suri, SAA), blir tappet for krefter og slagkraft i Hama og eventuelt deretter i kamper om Homs.
Om det først begynner å rakne for Assad, kan det derimot gå fort. Det er uklart hvor skadeskutt regimet er – eller hvorvidt det fins intern opposisjon i Ba’ath-partiet og militæret – fordi situasjonen i maktsenteret Damaskus har vært rolig i fire år.
Tyrkia møter ingen motstand fra USA eller Nato. Det er et mer åpent spørsmål hvordan Kreml vil reagere på at Ankara har brutt avtalen med Russland i mars 2020 om å fryse frontlinjene i Idlib og begrense Tyrkias innrykk i Nord-Syria. Avtalen ble vel og merke inngått vel halvannet år etter Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren fra 9. til 17. oktober 2019, i provinsene Hasakah, Raqqa og Aleppo.
Moskva var mellomledd og vertskap for sonderingene mellom “sultan” Erdoğan (70) og Assad (59). Den første har styrt Tyrkia siden valgseieren til det islamske Lov- og rettferdighetspartiet (AKP) i november, først som statsminister fra mars 2003 og deretter som president fra august 2014. Den andre arvet presidentskapet av sin far i juli 2000.
(se bloggen: Tyrkia trekker i trådene)
De andre aktørene
Kaldblodige Erdoğan kalkulerer høyst sannsynlig at Russland ikke har så mye å by på annet enn å intensivere bombetoktene med flere Su-34 mot HTS-jihadistene i Idlib, Hama og Aleppo.
Russland og Tyrkia har i utgangspunktet tilsynelatende motstridende interesser. Men kabalen rommer flere kort som ikke nødvendigvis faller til Assads fordel.
For Kreml handler det mer om å beholde marinebasen i Tartus i det østre Middelhavet, på “utsida” av Dardanelllene og Bosporus fra Svartehavet, og flybasen Khmeimim i Latakia-provinsen på nordvestkysten, enn nødvendigvis å holde Assad ved makta.
Her kan kimen ligge til et nytt kompromiss mellom Erdoğan og president Vladimir Putin som omfatter tyrkiske interesser i Nord-Syria.
Putin oppfordret i går til stans i «terroraggresjonen» i Syria, melder russiske RIA.
Moskva har et godt forhold til Israel som gjør at statsminister Binyamin Netanyahu ikke har sluttet seg til USA og Nato-landenes linje i Ukraina. Israel var involvert i den fjerde og femte forhandlingsrunden mellom Moskva og Kyiv i Antalya i april 2022.
Israels prioriterte interesse i Syria er ikke primært å felle Assad eller Ba’ath-regimet. Det har aldri voldet problemer og blir stadfestet gjennom jevnlige, sporadiske bombe- og rakettangrep med jagerfly for å vise at Israel behersker luftrommet over Syria.
Det primære for Israel er å bryte alliansen mellom Damaskus og Teheran og stanse Irans våpenleveranser til Hizbollah gjennom Syria. Dernest å hindre framstøt mot de okkuperte Golanhøydene som Israel annekterte i 1981. USAs president Donald Trump anerkjente den folkerettsstridige annekteringa i sin første periode.
“Veien til Teheran går via Damaskus”. Det har vært en gammel parole for USA, Israel og USAs arabiske allierte i Midtøsten. Parolen ble stadfestet da Israel bombet det iranske ambassadekomplekset i Damaskus 1. april.
Det utløste det første, varslede iranske rakett- og droneangrepet mot Israel og et gjensvar fra Israel.
Vestens reaksjon på Israels krigsforbrytelse i Damaskus var bare å henstille til Teheran om ikke å besvare angrepet – i et samsvar av interesser som nå ligger til grunn for en Abraham Accord-avtale mellom USA, Israel og Saudi-Arabia som angivelig skal innholde en framtidig palestinsk stat.
Dette får en ny dimensjon når Iran står fram som Assad-regimets fremste forsvarer. Utenriksminister Abbas Araghchi var i Dimashq allerede på søndag. Han sier at Teheran vil sende tropper om Assad ber om det.
Mandag snakket president Masoud Pezeshkian med Assad.
Iraks president Abdul Latif Rashid har ligget lavt under Israels utslettelse av Gaza og bombinga av Libanon. Han undertegnet en avtale med USA i september om at hundrevis av amerikanske tropper skal ut i løpet av september-oktober neste år og at restenav de vel 2500 soldatene, forlater Irak innen slutten av 2026.
Statsminister Mohammed Shia as-Sudani som har sittet fra oktober 2022, sa tirsdag at Bagdad ikke vil være “bare en tilskuer” til hva som skjer i Syria. Han fordømte israelske flyangrep som skal ha banet vei for HTS.
Teheran har mulighet til å mobilisere sjiamuslimske militser i Irak gjennom Revolusjonsgardens kommandolinjer.
Sudani representerer nå den sjiamuslimske Al-Furatayn-bevegelsen.
Avtalen med USA borger for at president Trump trekker de vel 900 amerikanske soldatene fra Hasakah-provinsen i AANES-området, noe som innebærer å gi Tyrkia fritt leide til å nedkjempe SDF og YPG/YPJ.
USA beholder kanskje at-Tanf-basen på treriksgrensa med Irak og Jordan, i samråd med Israel, for å overvåke forsyningsveien mellom Teheran over Bagdad og Damaskus til Libanon.
I motsetning til i Irak satte USA ikke inn bakkestyrker mot IS i Syria, men inntok luftrommet i 2014 og inngikk i 2016 en gjensidig varslingsavtale med Russland om flyaktivitet i syrisk luftrom.
USA har lenge stått på sidelinja i Syria-krigen av flere årsaker, blant annet en egen profesjonskamp mellom Pentagon og CIA og motsetninger innad i administrasjonen til president Barak Obama.
Det har både Hillary Clinton (2009-13) og hennes etterfølger som utenriksminister, John Kerry (2013-17), har avdekket i sin kritikk av Obama for handlingslammelse i Syria.
USA har måttet ty til proxy-styrker som har fått støtte fra USA-allierte arabiske land og Tyrkia. USA har vært i relativt tilbakegang siden invasjonen i Irak i mars 2003. Det har ført til at allierte i Midtøsten har fått mer spillerom til å forfølge egne regionale interesser.
Saudi-Arabia og Egypt, Qatar og Tyrkia og Emiratene har dermed støttet ulike opprørsgrupper i Syria, grupper som har hatt andre agendaer enn USA utover å styrte Assad.
USA satt i bakgrunnen under Genève II-forhandlingene i FN-regi (23.-31. januar/10.-15. februar 2014) og presset aldri på for å få det kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) inkludert i samtalene. Opposisjonsfronten mente at PYDs plass i så fall var i delegasjonen til Assad-regimet.
Forhandlingene i Wien 30. oktober 2015 gikk mellom USA, Russland, EU, Kina, Tyrkia, Saudi-Arabia, Egypt og for første gang Iran
Heller ikke Russland ville ha PYD med da Astana-forhandlingene startet opp i mai 2015, nå av hensyn til Tyrkia.
Regionen Idlib er nå under full kontroll av Assads motstandere
Situasjonen i Syria har lenge vært komplisert. Et stort antall væpnede grupper er tilstede i landet, i skiftende allianser og konflikter. Den siste uka har borgerkrigen blusset opp, etter å ha ligget i relativ ro i flere år. Det kommer motstridende meldinger om hva som foregår, men ved hjelp av arabiske og kurdiske kilder i sosiale medier er det mulig å danne seg et bilde.
Det som er åpenbart er at opprørsstyrker har erobret store områder og at landets nest største by. Aleppo falt på noen få timer, mens Assad-lojalister flyktet i panikk. Dette har kunnet skje fordi de styrkene som har holdt Assad oppe er svekket. Hizbollah ligger nede for telling og Russland trenger sine styrker i Ukraina. Det ser ut til at målet for offensiven opprinnelig var å ta kontroll over områder vest og sør for Aleppo. Hensikten skal både ha vært å stanse hyppige rakettangrep fra regjeringshæren og dens allierte, og å frigjøre landsbyer slik at folk som har flyktet til opprørskontrollerte områder kan vende tilbake. Både på landsbygda og i Aleppo har familier blitt gjenforent, og motstandere av Assad jubler. Tusenvis av fanger som er sluppet fri fra fengsler og tortursentre ser sine familier igjen. Håpet er at diktaturet omsider står for fall.
Offensiven er gjennomført av mange ulike militser i felleskap, men den viktigste er Hayat Tahrir al-Sham, som tidligere var tilknyttet al Qaeda. Mange frykter en jihadistisk politikk, men lederen for HTS, Abu Muhammed al-Jolani, har instruert sine soldater om ikke å skremme, plyndre eller plage sivile, og om å respektere de religiøse og etniske minoritetene.
Mange syrere skeptisk til HTS, og i Idlib har det vært store demonstrasjoner mot disse islamistenes styre, men det er verdt å merke seg at HTS har tillatt slike folkelige protester. Og de siste dagers offensiv har drevet populariteten til Jolani og hans menn til himmels blant motstandere av det totalitære regimet i Damaskus. Mange håper at det Baath-diktaturet endelig står for fall..
I Assad-kontrollerte områder foregår også protester, men der blir de slått ned med vold. Før de siste kampene brøt ut, kontrollerte regjeringsstyrker med støtte fra Iran og Russland tilsynelatende rundt to tredeler av Syrias territorium. Men i sør er det væpnet motstand flere steder, blant annet i byen Deraa der opprøret i sin tid begynte. I områdene rundt Suweida lenger vest har militser fra den drusiske minoriteten utfordret hæren i flere år. Det meldes nå om kraftige artilleriangrep på regjeringsstyrkenes stillinger her. Og i de tynt befolkede områdene i det sentrale Syria opererer fortsatt grupper av IS-krigere.
Alliert med HTS er en sammenslutning av tyrkisk-støttede militser under navnet SNL, som har vært kjent for å angripe Tyrkias motstandere blant kurderne. SNL har nå tatt kontrollen over området rundt byen Tel Rifaat fra kurdiske YPG og drevet titusener av kurdere på flukt. Dette er kurdere som for få år siden flyktet fra en tyrkisk offensiv i provinsen Afrin. Nå er de igjen på flukt, og mange sitter i bilkø på vei mot YPG-kontrollerte områder lenger øst. Noen kurdere, som har vendt tilbake til Afrin, hevder de har blitt hindret av YPG fra å returnere tidligere. Og til de områdene kurderne nå forlater vender arabiske familier tilbake som i sin tid ble jaget bort av YPG.
Også i Aleppo har YPG kommet under press. De har under hele borgerkrigen, i forståelse med regimet, kontrollert en kurdisk befolket enklave rundt bydelen Sjeik Maqsoud . Nå krever Jolani og hans folk at YPG må trekke sine styrker ut, men det er uklart om kadrene velger å etterkomme kravet, eller å befeste sine stillinger.
Andre steder i nord har YPG og paraplyorganisasjonen SDF rykket inn i landsbyer regjeringsstyrkene hadde forlatt. Noen dager hadde de også kontrollen over den internasjonale flyplassen i Aleppo, men der har nå islamistene overtatt. På videoer fra taxfreebutikken kan vi se dem knuse alkoholflasker.
Lenger sør har SDF med støtte fra amerikanske og allierte fly krysset Eufrat og angrepet iranske stillinger i Deir Ezzor. Dette bidrar til å berolige Israel som i årtier har stolt på Assads passivitet, men som har sett den iranske oppbyggingen i landet med stor uro. I skyggen av krigen mot Hamas og Hizbollah har israels flyvåpen bombet det de kaller iranske baser i Syria, noe som har gitt store ødeleggelser og økt usikkerheten i landet.
De siste dagers utvikling har skapt ny optimisme hos Assads motstandere, både de som fortsatt er i Syria og de mange millionene som har flyktet. Hvorvidt utviklinga fører til Assads fall, og hva som i tilfelle kan erstatte det blodige Baath-regimet, er høyst usikkert. Etter å ha summet seg, har regimet satt igang omfattende bombing av opprørskontrollerte områder, inklusive Aleppo og Idlib. Noen observatører mener Assad vil få hjelp fra Russland og Iran til endelig å knuse opprøret, og at Tyrkia vil benytte anledningen til å gjøre slutt på det kurdiskstyrte regionen i Nordøst. Dette er naturligvis en mulighet, men her er ingenting avgjort.
I snart 5 måneder har vi, og resten av verden, fått et pågående folkemord inn i stua vår, inn på mobilene og på de andre skjermene våre. Israels, britenes, og før dem sionistiske innvandreres nå meir enn et hundre år lange krig mot det palestinske folket. Det ligner meir og meir på et nytt Holcaust, denne gang i Midtøsten – Gaza og Vestbredden. Millioner trues av fordriving, død og lemlestelse. De var ikke «siviliserte og reine» nok til å bli borgere i sionistenes «nye hjemland» i Palestina. Nå er de terrorister og Hamas, alle som en, fra nyfødte til oldinger. De er «menneskelige dyr», en trussel mot sionistenes apartheid-stat, og skal elimineres. Nord-Amerikas og Europas uforbeholdne støtte gjør dette mulig for Israel. Vår egen regjering intet unntak. Kun forsiktig verbal kritikk kan høres, mens drapene fortsetter. Stortingets flertall venter nå på «det rette øyeblikket» for å kunne anerkjenne en palestinsk stat. Det vi et øyeblikk trudde var anerkjennelse av gjeldende folkerett: støtte til (Ukrainas) motstandskamp mot invasjon, okkupasjon og drap på sivile gjelder ikke lenger – eller: gjelder ikke dersom det er «en av våre» som er forbryteren. Vår og Vestens dobbeltmoral er nå synlig for heile verden. Og «frikjenner» samtidig andre av «våre venner», om de skulle finne på det samme.
Og noen av dem er jo allerede i full gang. Også Tyrkias krig mot kurderne hadde i 2023 pågått i 100 år. I den siste fredskonferansen etter 1.Verdenskrig, Lausanne 1923, solgte datidas største imperialiststater ut (briter, franskmenn og nord-amerikanere) et pågående folkemord på Anatolias «minoriteter, armenere, grekere og kurdere». De var de «ureine og fremmede» i det nye Tyrkia. Prisen Vesten betalte var anerkjenning av et halvfascistisk og rasistisk Tyrkia. Slik fikk de/(vi) kontrollen over olja i Mosul og Kirkuk, vesentlig for utviklinga av imperialismen det siste hundreåret. Samtidig blei datidas FN, det nystifta Folkeforbundets forsøk på demokratibygging og beskyttelse av minoriteter effektivt torpedert. Det nye Tyrkia skulle snart vise seg å bli modellen for fascister og nazister i Europa. Med Mussolini, Franco og Hitler og Holocaust som endestasjon.
Eller, blei det kanskje ikke endestasjonen? Det sies at historia ikke gjentar seg, men …… Stortinget vårt gjorde ellers et anna vedtak siste uka: de avviste forslag om å anerkjenne massakren av Jessidiene i 2014 som folkemord.
Israels folkemord i Palestina er massivt og utfolder seg straffritt. De menneskelige lidelsene er katastrofale og utålelige. Våre ledere er medansvarlige! Tyrkias krig mot kurderne pågår nå i skyggen av Gaza, og omfanget er et annet – foreløpig! Men innhold og målsetting er den samme: etnisk fordriving, assimilering og drap på «de andre» – trusselen mot Erdogans rasistiske statsprosjekt – Sultanatet
Av Kaja Yngsdal, Kommunestyrerepresentant SV for Øvre Eiker kommune – Hillerenkaja@su.no
Humanitære organisasjoner i Nordøst-Syria rapporterer om en sterk økning av tyrkiske angrep rettet mot kritisk sivil infrastruktur og andre sivile mål mot den selvstyrte regionen Rojava i Nordøst-Syria siden oktober 2023. Siden 12. januar har tyrkiske styresmakter intensivert angrepene. Hvorfor er det ingen som fordømmer angrepene? Og hvorfor leser man ikke om det i nyhetene?
Den tyrkiske staten ser på selvstyret til kurderne, som grenser til Tyrkia i nord, som en trussel. Helt siden Rojava ble offisielt grunnlagt i 2016, har Tyrkia angrepet selvstyret og okkupert mindre områder.
Siden 2016 har det vært gjentatte store offensiver fra den tyrkiske hæren, som ofte bruker droner og fly for å bombe sivile mål. Tyrkias handlinger utgjør brudd på folkeretten. Men verden ser ikke ut til å bry seg.
Den humanitære situasjonen for befolkningen i Rojava er svært alvorlig. Etter at Tyrkia har gått til angrep på sju viktige strømstasjoner har 2 millioner mennesker mistet tilgang til strøm og vann. Sykehus og helsetjenester ble også truffet i angrepene og det vil ha langvarige konsekvenser for folks tilgang til helsehjelp. Angrepene har også rammet et fengsel med cirka 4000 IS soldater og det blir advart om at angrepene er til fordel for IS.
Tyrkia er en NATO alliert, men svært få NATO land ser ut til å bry seg om at deres NATO allierte dreper kurdere. Andre land ser heller ikke ut til å fordømme Tyrkias angrep. Dette er langt ifra første gang Erdogan og Tyrkia begår menneskerettighetsbrudd mot den kurdiske befolkningen. Erdogan har i mange år bedrevet diskriminering og folkerettsbrudd mot kurdere, dette skjer via bruken av kjemiske våpen og andre angrep. Og la oss ikke glemme at Tyrkia krevde at Sverige utleverte kurdere som betingelse for deres NATO-medlemskap.
SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa utfordret nylig utenriksministeren på om han vil fordømme angrepene på Rojava og kreve at Tyrkia stanser disse. Utenriksministeren sitt svar var at Norge forventer at Tyrkia respekterer folkeretten og at de unngår bruk av makt som rammer sivile og infrastruktur. Likevel sa ikke utenriksministeren at han ville fordømme angrepene eller kreve at Tyrkia stanset dem. Å respektere folkeretten burde også innebære å tørre å holde dem som bryter den ansvarlig.
Hvorfor lar man Erdogan holde på med folkerettsbrudd i stillhet? Når vi lukker øynene, hvilke konsekvenser vil det ha for folkerettens legitimitet?
Før jul var eg på ei rundreise i utkanten av krigsområda lengst nord i Irak. Lokalkjende Kamaran, som arbeider i Community Peacemakers Teams (CPT), var vegvisar. CPT er ein fredsorganisasjon med opphav i kristne miljø i USA. Dei har eit finmaska kontaktnett i landsbyane nær grensa mot Tyrkia og Iran.
Fordi CPT er nøytrale, er dei ei påliteleg kjelde til fakta om krigen. Eg ba Kamaran vise oss korleis krigen mellom Tyrkia og Det kurdiske arbeidarpartiet, PKK, påverkar kvardagslivet for dei som bur eller har budd lengst nord i Irak. Krigen starta i det små sist på 1990-talet.
Tyrkia har dei siste tre åra stadig utvida okkupasjonen i Nord-Irak. 31. oktober 2023 var det eit nesten samanhengande «belte» frå grensa mot Iran og til grensa mot Syria. Hyppige åtak sør for dette «beltet» tvinger folk til å flykte slik at Tyrkia kan utvide okkupasjonen. Kart: CPT-Iraq
Tyrkia fører krig på irakisk jord, med bakkestyrkar, fly og avanserte dronar. I dag kontrollerer Tyrkia eit nesten samanhengande «belte» langs statsgrensa, frå Syria og til Iran. Det er om lag 360 km langt og opp til 35 km breitt. Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga, utvidar området månad for månad og sender treffsikre droner mot mål 190 kilometer inne i Irak. Regjeringa i Irak protesterer, men gjer ikkje militær motstand. Berre den militært underlegne PKK-geriljaen slåst mot invasjonsstyrkane.
Parti og klanar
Irak er ein del av Mesopotamia, det fruktbare slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Her vaks nokre av dei første sivilisasjonane fram for rundt 7 000 år sia. Her delta sigerherrane i første verdskrigen Det osmanske riket mellom seg for 100 år sia. Dei trekte opp nye grenser i Midtausten. England, Frankrike og Folkeforbundet sa det var eit siviliseringsprosjekt. Irak er ein av dei nye statane. Etter oppdelinga Kurdistan, som var ein del av Det osmanske riket, delt mellom fire statar.
Føydale tradisjonar som framleis står sterkt, er ein annan grunn til både innbyrdeskrigar og store klasseskilnader i den kurdiske delen av Irak. Klanleiarar, som alle er menn, har stor makt og skarpe konfliktar seg i mellom. Unge kvinner fortel om arbeidsløyse, fattigdom, trugsmål og grov vald både i familien og utafor. Helsepersonell hevdar at mange kvinnedrap blir registrert som sjølvmord.
Dei styrtrike leiarane i dei to største klanane – Barzani og Talebani – har i 50 år hatt kvart sitt politiske parti. Dei har delt Den kurdiske regionen mellom seg. Grøn sone til Barzani og Kurdistans demokratiske parti (KDP). Gul sone til Talebani og Patriotisk Union Kurdistan (PUK).
For 25 år sia besøkte eg ein småbrukar i den grøne sona (Barzani). Han hadde på 1970-talet vori livvakt for legendariske Mullah Mustafa Barzani, mannen som stifta Kurdistans demokratiske parti (KDP). Han svara slik da eg spurde om synet han på Mesud Barzani, sonen til partistiftaren: «Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk.»
Hjelp frå USA
Etter hundreårsskiftet har ingen kurdiske parti hatt som mål å samle Kurdistan i ein ny stat. Men kurdarane i den nordlege delen av Irak har kjempa har for i alle fall eit indre sjølvstyre.
Her vann dei ein historisk siger i 2005. Den irakiske grunnlova frå 2005 seier at regionen Kurdistan er ei føderal eining i Irak. Dette var to år etter at USA hadde knust statsapparatet som president Saddam Hussein hadde styrt sia 1979. Dei som seier at grunnlova vart skrivi under amerikansk overoppsyn, kan ha eit poeng. Eg møtte partileiarane Barzani (KDP) og Talebani (PUK) sju år før USA let dei vere med og lage grunnlov. Begge snakka positivt om hjelpa dei hadde fått frå USA. PUK-leiar Talebani gjekk lengst: «Vår nasjonale interesse ligg svært nær USAs nasjonale interesser,» sa han. Både Talebani og Barzani støtta den amerikanske invasjonen i 2003. Dette skapte nye konfliktar mellom kurdarar og arabarar. Men grunnlova ga kurdarane eit indre sjølvstyre to år etterpå.
Tyrkias rolle
Tyrkia oppretta den første militærbasen i Irak for nesten 30 år sia. Geriljastyrkar frå PKK har omlag like lenge hatt tilhald i fjellområda lengst nord. Pussig nok starta dette med ein avtale mellom den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan og KDP-leiar Mesud Barzani. Barzani er i dag samd med Tyrkias president Erdogan om at PKK er ein terroristorganisasjon.
Frå midten av 1990-talet gjennomførte Tyrkia kortvarige bakkeinvasjonar lengst nord i Irak. Målet var alltid å «utslette dei siste PKK-terroristane» og så trekke seg ut. Tyrkia mislyktest.
President Erdogan har endra den tyrkiske strategien. Tyrkia har i dag om lag 60 basar og militære utpostar i den kurdiske regionen og erobrar nytt land år for år. Daverande innanriksminister i Tyrkia, Süleyman Soylu, gav klar beskjed da han 5. mai 2021 besøkte tyrkiske soldatar på okkupert jord i Irak: «Målet vårt her er det same som i Syria. Vi har komi for å bli verande i Irak.»
Tyrkia bygger nye militærbasar og nye vegar. Soldatane høgg ned oliventre og skog. Dei fraktar tømmeret til møbelfabrikkar i Tyrkia. Amerikansk satelittovervaking viste i 2021 at nokre av dei snauhogde områda er så store at dei er synlege frå verdsrommet. Ordføraren i grensekommunen Kani Masi, som delvis er okkupert av Tyrkia, fortalde meg at han ikkje fekk lov å reise til den okkuperte delen av sin eigen kommune. Han visste at tyrkiske soldatar dreiv flatehogst der, men fekk ikkje sjå kor store område dei tok.
Korfor reagerer ikkje Irak?
Det er fleire årsaker til at det berre kjem verbale protestar frå Bagdad. Parlament og regjering i Irak er svake. Iran-lojale militsar har stor makt. Om lag 2 500 amerikanske soldatar står framleis i landet, sjølv om parlamentet har vedtatt at dei skal ut. Dei amerikanske bombeåtaka 3. februar laga enda fleire flokar. Og IS (Islamsk stat) har vorti sterkare i dei siste åra. I tillegg er KDP, det sterkaste kurdiske partiet, alliert med USA og tett knytt til Tyrkia.
Nummer 150
Ein tyrkisk droneoperatør drap 43 år gamle Ali Jamil Kalash 5. desember 2023. Drapet skjedde midt i byen Bamarne, snautt 30 kilometer frå statsgrensa. Ali Jamil vart nr. 150 på CPT-lista over sivile offer for tyrkiske åtak sia 2015.
28. juli det året ga eit hasteinnkalla rådsmøte i NATO ei stillteiande godkjenning av Tyrkias nye «krig mot terror». Rådet «lova å fortsette å følge utviklingen på Natos sørøstlige grense svært tett» utan avgrensing mot den tyrkiske bombinga av sivile.
Rundreisa med lokalkjend tolk ga eit skremmande innsyn i korleis Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga. Eg møtte overlevande, med og utan synlege skadar, som har vorti tvinga til å forlate heimane sine. Dei fortalde om korleis Erdogan og Tyrkia tar frå dei landet, bit for bit. Fleire som har flykta ein gong, sa at dei fryktar at Tyrkia kjem etter dei enda ein gong. CPT seier lokalbefolkninga frå 2015 og fram til no har gitt opp 500 landsbyar.
Draumen om «Stor-Tyrkia»
For president Erdogan er det ikkje berre ein krig mot PKK. Han har lova veljarane å gjennomføre Den nasjonale pakta frå Atatyrks tid. President Atatyrk (1881 -1938) ville innlemme oljerike Nord-Irak og Nord-Syria i Tyrkia. Erdogans steg for steg – okkupasjon av nordlege Irak, kan vere ein del av krigen for å få til det Atatyrk mislyktest med.
Reint folkerettsleg liknar det kanskje litt på Putins krig for å innlemme delar av Ukraina i Russland?
Denne kronikken var først publisert Dag- og Tid her.
NORD-SYRIA: Shamesaa og den yngste sonen Faez er to av 16.500 som i fire år har budd i Wa Shaw Kani-leiren. Dei er flyktningar i sitt eige land. Flyktningleiren ligg om lag 35 kilometer sør for grensa mellom Syria og Tyrkia.
Av Erling Folkvord, Landstyremedlem i Solkurd
Innlegget er først publisert i Dag og Tid 22.12.2023
Eg er i Nord-Syria seint i november i år. Etter ein del besøk i dei siste 25 åra har eg mange vener her og synest eg veit litt om både land og folk. Eg er både journalist og aktivist. Eg har støtta frigjeringskampen til kurdarane i 30 år. Og heilt konkret har eg dei siste sju åra samla inn pengar til bygging av fotballbaner for jenter og gutar i Nord-Syria. Som journalist ønskjer eg etter beste evne å fortelja om kvardagen til folk som er utsette for krigane i dei kurdiske områda. Etter det kurdiske opprøret mot Assad for elleve år sidan har det gradvis vorte vanskelegare å kome seg hit. Med eitt unnatak er grenseovergangane stengde for utlendingar. Unnataket er to flytebruer over Tigris heilt nord i Syria. For å nå fram dit må ein reise gjennom Kurdistan-regionen lengst nord i Irak. Men ein når ikkje fram til brua utan å ha utreiseløyve frå presidentkontoret i den kurdiske regionen i Irak. Det er som om ein irakar kjem til Noreg og må ha godkjenning frå den norske regjeringa for å reise vidare til Sverige.
Nord og Aust Syria: Oransje er det sjølvstyrte området. Dei samanhengande raude felta er okkuperte av Tyrkia. Raude og blå stjerner er tyrkiske luft- og granatåtak mellom 5. og 10. oktober. Kjelde: RiC
Kurdistan-regionen i Irak blir styrt av menn med makt i Barzani-klanen, som har gjort seg gjeldande i Irak sidan 1940-talet. Og Barzani-toppane har tette økonomiske og politiske band til president Erdoğan i Tyrkia. No har Tyrkia i mange år ført krig mot det Erdoğan kallar terroristar i Nord-Syria. Eg ser ikkje på dei som terroristar, men som del av ei demokratisk rørsle i Midtausten. Og føremålet med reisa mi denne gongen er å sjå korleis den tyrkiske krigen har endra kvardagen for folk som den 60 år gamle Shamesaa og andre «terroristar». Eg har fått utreiseløyve som frilansjournalist. Likevel er eg spent da eg kjem til det aller siste kontrollpunktet på grensestasjonen. – Sorry, Erling. You must sit down a few minutes, seier ein funksjonær da datamaskinen hans har sett på passet mitt. Etter som minuttane blir til mange timar, blir eg meir og meir mismodig. Så, rett før stengetid, kjem ein annan funksjonær med passet mitt og ønskjer meg god tur. Eg blir einaste passasjeren på den siste minibussen over Tigris.
FLYKTA MED HUSDYR Det er iskaldt i Wa Shaw Kani-leiren da sjåføren Safqan, tolken Khalisa og eg dukkar opp som ubedne gjester hos Shamesaa og sonen Faez. Dei bur i eit slite, blått telt med dei velkjende UN-bokstavane på utsida. Vindkasta piskar sanden så hardt mot teltveggane at eg er redd dei skal gi etter. Shamesaa prøver å tette igjen eit hol der teltduken har begynt å rivne. Fram til 11. oktober 2019 budde dei i landsbyen Al-Manajir, like utafor grensebyen Serê Kaniyê. Den kvelden måtte dei og naboane flykte da den tyrkiske hæren og leigesoldatar omringa landsbyen. Nokre av naboane prøvde å ta med seg husdyra. – Vi levde godt der, seier begge. Shamesaa, som har sju vaksne søner, var framleis heimeverande. Faez var landarbeidar. Fire av brørne er gifte og har born. To er ugifte. Faren, som var elektrikar, mista livet i ei arbeidsulykke da Faez var 13 år. No bur alle i storfamilien i Wa Shaw Kani-leiren. Leiren har fleire familiar enn telt. – Eg har ikkje teppe å legge over meg om natta, seier Shamesaa. – Eg må berre legge meg i eit hjørne. Vi har brukt alle teppa til å tette og forsterke teltveggane. Når eg ser meg rundt, forstårq eg kva ho snakkar om. Teppet som ligg på jordgolvet, må ligge der.
Wa Shaw Kani er den største av tre leirar for interne flyktningar frå Serê Kaniyê. Foto: Sebastian Backhaus
OKKUPASJON Eg er i den sjølvstyrte delen av det nordaustlege Syria. Det tverrkulturelle sjølvstyret som flyttar makt frå menn til kvinner, starta så smått med eit fredeleg opprør i Kobanê i august 2012. Regjeringsstyrkane måtte forlate Kobanê, som det to år seinare vart skrive mykje om i utanlandske media, fordi terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) i 2014 leid sitt første nederlag der, ikkje minst takka vere flystøtte frå USA. IS er framleis aktiv, med gøymde celler, både i Irak og Syria. Syrian National Army (SNA) er namnet på den tyrkiske leigesoldathæren. Denne hæren som Tyrkia oppretta i 2017, er ei konfliktfylt blanding av rundt 30 væpna grupper i Syria. Innbyrdes kampar mellom dei er ikkje uvanleg. Soldatar kan skifte frå den eine gruppa til den andre. At tidlegare IS-krigarar har gått over til ei gruppe i SNA, er dokumentert fleire gonger. Tyrkia, som finansierer SNA, har òg sendt SNA-soldatar både til Libya og til Nagorno-Karabakh. Sjølvstyret i den nordaustlege landsdelen omfattar i dag nær ein tredjedel av Syrias landområde. Folketalet er nær fem millionar. Dei fleste er arabarar. Autonomous Administration of North and East Syria er det tungvinte namnet på sjølvstyret i Nord- og Aust-Syria. Namnet understrekar at dei ikkje vil bryte ut av Syria, altså det er ikkje tale om å opprette ein eigen stat. Men i løpet av dei siste sju år har Tyrkia okkupert tre ulike delar av dette sjølvstyrte området.
VELORGANISERT Wa Shaw Kani er ein velorganisert leir. 38 personar, dei fleste på heiltid, arbeider for Den kurdiske raude halvmåne. Av desse er tre jordmødrer, ein allmennlege, ein barnelege og ein gynekolog. Pengemangel er årsaka til at det berre står éin ambulanse utanfor Raude halvmåne-brakka. Fram til nyleg hadde dei to ambulansar. Dei omfattande sanksjonane mot Syria gjer sitt til at helsearbeidarane manglar det meste som trengst for å drive ei god helseteneste. Den lokale Raude halvmåne-sjefen, Khunat Ahmed, fortel at heile leiren nyleg var utan vatn i to døgn. Tyrkiske dronar hadde øydelagt elektrisitetsforsyninga og tankbilane dei brukte for å hente vatn. Khunat vart i 2015 med familien som reiste til Tyskland. Dei flykta frå IS og krigen. Men ho reiste heim att etter ni månader. – Ingen føretrekker å leve livet sitt i eit anna land, seier ho.
Khunat Ahmed er sjefen for dei 38 helsearbeidarane som jobbar for Kurdiske raude halvmåne i leiren. Foto: Erling Folkvord
FLEIRKULTURELL Wa Shaw Kani er den største av tre leirar med flyktningar frå Serê Kaniyê. Den nyaste folketeljinga fortel at byen var jamstor med Hamar før krigen starta i 2011, med om lag 29.000 innbyggarar. Serê Kaniyê er delt. Frankrike og Tyrkia vart for 102 år sidan samde om å trekke ei statsgrense langs Berlin–Bagdad-banen. Agatha Christie reiste med banen før ho skreiv Mord på Orientekspressen. Statsgrensa går tvers igjennom byen. Den nordlege bydelen er i Tyrkia og den sørlege i Syria. Men byen har framleis namn på fire språk: tyrkisk, arabisk, kurdisk og assyrisk. Første gongen eg var der, for ti år sidan, var byen delt av enda ei grense: ei våpenkvileline mellom kurdiske forsvarsstyrkar og Den frie syriske hæren. Soldatane frå Den frie syriske hæren fortalde meg at dei hadde kome over grensa frå Tyrkia. Dei viste meg rundt og fortalde om ambisjonane dei hadde for eit nytt Syria. Men dei lukkast ikkje. Dei kurdiske forsvarsstyrkane jaga dei tilbake til Tyrkia nokre månader seinare. Hausten 2013 tok innbyggarane fatt på gjenoppbygginga. I fleire år kunne dei leve nesten i fred. Folk eg møtte i Serê Kaniyê før den siste okkupasjonen, fortalde at skyting frå tyrkisk side drap nokre få og skadde litt fleire i dei neste fem–seks åra. Men i landsbyane utanfor byen var småbrukarane redde for å arbeide på jorda som ligg nærast grensa.
OKKUPERT BY – No er heile den syriske delen av byen okkupert. Familiane til IS-krigarar og andre leigesoldatar som har slutta seg til den tyrkiske leigesoldathæren, har overtatt mange av husa. Erdoğan har òg flytta flyktningar frå andre delar av Syria inn i hus som vart ledige da nesten alle flykta frå Serê Kaniyê. Men nokre få har reist heim igjen, seier Shamesaa, som trur at huset til familien hennar enno står tomt. Ho fortel òg at IS-soldatar i leigesoldathæren har sendt ut ein video som viser halshogging av nokre av dei som vende tilbake. Den siste opplysninga kan ikkje eg kontrollere, men det er uansett ei forteljing som skremmer dei i leiren.
Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.
BY MIDT I KRIGEN Eg vil helst reise til Z’argan som ikkje er langt unna. Her i Dag og Tid rapporterte eg frå den vesle byen for to år sidan. Men denne gongen får eg ikkje reise dit. Eg får berre vite at heimevernet i den byen akkurat no prøver å slå tilbake eit åtak frå det okkuperte området som ligg tett inntil byen. Derfor blir det i staden ein tur oppover Eufratdalen. Den lengste elva i Sørvest-Asia, som renn frå dei kurdiske fjella i Tyrkia gjennom Syria og Irak og ut i Persiabukta, er nesten uttørka. Eg køyrer vidare mot Raqqa, ein av dei store byane i Syria, og IS-hovudstaden frå 2014 til 2017. Eg sit tørt og varmt medan regnet høljar ned og vaskar vekk sandlaget på bilane. Men vinden er like kraftig. Eg tenkjer på korleis Shamesaa, Faez og dei andre i Wa Shaw Kani må takle vinden og vatnet. Vi kjem til den oppdemde Assad-sjøen, som er dobbelt så stor som Mjøsa. Ein ingeniør tar oss med rundt på Tabqa-kraftverket i sørenden av sjøen. Det er største kraftverket i Syria. Han viser oss at vasstanden no er seks meter lågare enn da eg var her på same tid på året i 2017. Berre éin av dei åtte turbinane er i drift. Ingeniøren seier Tyrkia har stansa mykje av vatnet. Noko som er katastrofal for jordbruket langt nedover Eufrat-dalen.
TIL Z’RGAN LIKEVEL Etter eit par dagar får eg ja til eit Z’argan-besøk likevel. På heimevernposten der vi stoppar, får eg eit triveleg gjensyn med ein av soldatane eg møtte sist. Han og dei andre fortel detaljert om kampane to dagar før. 15 køyretøy med soldatar hadde vore på veg mot byen. Forsvararane var så godt budde at dei stansa åtaket. Fem soldatar døydde. Tre frå den tyrkiske hæren. To var leigesoldatar. Ein leigesoldat vart skadd. Ein offiser frå forsvarsstyrken fekk ein hovudskade. No er dei budde på ein hemnaksjon. Da tyrkiske køyretøy blir observerte nær frontlina, utset dei rundturen vår. Ein kjentmann frå heimevernet er med i bilen da vi startar ein dryg halvtime seinare. Ein times biltur på kryss og tvers i ein utkantbydel gir eit inntrykk av krigen. Ingen store bombekrater. Berre nokre få bustadhus er jamna med jorda. Eg treffer mange som framleis er der. Ei kvinne svarar kort da eg spør om korfor ikkje ho og familien har flykta: Kor skal vi flykte? Dei huslause på Gaza-stripa stiller same spørsmålet.
Dette er litt av det eg såg: ■ Tyrkia har bomba eit bakeri som 200 familiar var avhengige av. Etter forsøk på reparasjon kom bombeflya ein gong til. ■ Tyrkia øydela samtidig eit pumpetårn for drikkevatn. 200 familiar vart utan vatn. ■ Ei mølle som leverte mjøl til matlaging, var knust. Reparasjon krev reservedelar som må kjøpast inn i strid med dei FN-vedtatte sanksjonane. Dei tre som arbeider på åkeren ikkje så langt frå mølla, arbeider som før: – Kva anna kan vi gjere, spør den eldste. ■ Det er midt på føremiddagen da vi møter ein flokk smågutar i ei av gatene. Eg spør korfor dei ikkje er på skolen. – Eg går ikkje på skolen, svarar ein tolvåring. – Skolen min er bomba. ■ Vi er innom tre skolar. Bygningane er ikkje knuste, men det som står igjen, er ubrukeleg som skole. ■ Eit kommunalt kontorbygg er òg bomba. Ein vasstank som kommunen brukte for å køyre ut drikkevatn til folk, er sprengt i filler. Treffsikker bombing. ■ Ein klinikk for bydelen hadde fått same medfart. Alt er knust. ■ Fordi Tyrkia øydela straumforsyninga for lenge sidan, skaffar mange seg straum med generator. Fleire familiar har gjerne ein på deling. Eg mistar teljinga på dei øydelagde generatorane vi køyrer forbi. Presis bombing her òg. Generatoren var målet, ikkje husa nokre meter unna. Omvisaren fortel at droneoperatørane først detaljfotograferer områda som skal bombast. Tyrkisk droneproduksjon er i verdstoppen. Kampane som kosta fem soldatliv for to dagar sidan, var «vanleg» krig mellom okkupant- og forsvarsstyrkar. Det eg ser i denne vesle bydelen, er noko anna. Her er det ingen militære innretningar. Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.
– Eg går ikkje på skole. Skolen min er bomba, seier denne 12-åringen i Z’rgan. Tyrkiske bomber har øydelagt dei tre skolene i bydelen hans. Foto: Erling Folkvord
FLEIRE KRIGAR I desse to vekene har eg sett ein av krigane i Midtausten på nært hald. Ein av dei andre krigane i Midtausten går føre seg på palestinsk jord. For president Erdoğan handlar krigen i Syria om å skape ein fredskorridor på syrisk territorium. Korridoren skal i første omgang vere minst 30 kilometer brei og strekke seg frå Middelhavet til grensa mot Irak. Han har berre så vidt begynt. Dei eg har møtt i Nord-Syria, seier at Erdoğan vil utvide Tyrkia og øydelegge det nye demokratiet dei har skapt.
President Erdodan viser hovudforsamlinga i FN 24. september 2019 eit kart der eit 30 km breitt belte han ønskjer å okkupere i Syria, er markert. Ein «fredskorridor», som han kalla det. 15 dagar seinare tok den tredje invasjonen i Nord-Syria til.
Tyrkia får fritt bombe Nord-Syria når all oppmerksomhet er rettet mot Gaza, sier kurderleder.
Av: Peter M. Johansen, Brussel
Artikkelen er hentet fra Klassekampen, publisert den 14. desember
TYRKISKE ANGREP Tyrkia har okkupert deler av Nord-Syria i tre offensiver siden 2016 og truer med en fjerde bakkeinvasjon. Operasjon Eufrats skjold i al-Bab, fra 24. august 2016. Operasjon Olivenkvist i Afrin og Manbij, fra 9. august 2018. Operasjon Vårfred i Aleppo, Hasakah og Raqqa i oktober 2019. Omfattende drone- og flybombing i Rojava i november 2022.
Siden september har Tyrkia intensivert sine fly- og droneangrep mot de kurdisk-dominerte områdene nord i Syria. President Recep Tayyip Erdogan har gjentatte ganger varslet om nye innrykk på bakken i områdene som styres av den autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria, forkortet til AANES.
Etter Gaza-krigen, hvor Erdogan har engasjert seg voldsomt verbalt og brutt normaliseringsprosessen med Israel, har situasjonen i Nord-Syria gått fullstendig under radaren.
Erdogan har god trening i å manøvrere i geopolitiske gråsoner. Han har i mange år presset EU gjennom flyktningavtalen, han presser Sverige i spørsmålet om Nato-medlemskap, og han manøvrerer mellom USA og Russland. Hans plassering av Tyrkia på det internasjonale kartet fôret en stortyrkisk nasjonalpatos, og var høyst sannsynlig årsaken til at han vant valget i mai.
Bomber Rojava-modellen
Asya Abdullah er en av lederne av det kurdiske Demokratisk enhetsparti (PYD) – i et toleder-system som blir praktisert i alle ledd av den politiske modellen som gjelder i det autonome området. Klassekampen møter henne under den attende Tyrkia/EU- og Midtøsten-konferansen i EU-parlamentet i Brussel.
– Frykter dere for at de regionale konfliktene som nå utspiller seg, vil få ringvirkninger for forholdene i de kurdisk-dominerte områdene i Syria?
– De siste tyrkiske angrepene har rammet økonomien vår hardt. De vil ikke bare ødelegge infrastruktur og folks daglige liv. Tyrkia er ute etter å skape nye strømmer med flyktninger og demografiske endringer i områdene de okkuperer, sier Abdullah.
Til daglig oppholder hun seg i de kurdisk-dominerte områdene i Syria, som kalles Rojava. Hun anslår at om lag halvparten av økonomien er rammet av angrepene, som også krever to–tre liv nesten hver dag.
– De bomber oss fordi vi fortsett er der. Bokstavelig talt 24 timer i døgnet. De angriper våre institusjoner, den modellen som kan være løsningen for et framtidig Syria.
Demografisk rulett
Tyrkia har hatt planer om å bosette en million syrere i regionen. Det har lenge vært stille om det, men det pågår fortsatt, forteller Asya Abdullah.
– Det skjer i to faser: Det blir opprettet nye landsbyer eller at gamle landsbyer blir utvidet. Og det skjer ved at familier blir sendt inn over grensa fra Tyrkia. Antallet øker for hver dag.
– Hva med opplysningen om at Tyrkia plasserer palestinere som har bodd i flyktningleirer i Syria, i det okkuperte Afrin i Syria med hjelp av penger fra Qatar?
Det er tydelig at Asya Abdallah blir berørt av spørsmålet, og hun kvier seg for å svare. Situasjonen i Palestina hviler tungt over bordet i det mesopotamiske kultursenteret som deler hus med AANES i Brussel.
– Jeg kan ikke bekrefte det, sier hun.
Men det fins en stiplet linje mellom Tyrkia og Qatar og Hamas og Det muslimske brorskapet.
– Det som teller, er at de som kommer til Afrin, ikke er fra Afrin, men driver de fra Afrin ut. De som kontrollerer Afrin i dag, er jihadister som Tyrkia har satt inn ved hjelp av Syrias nasjonale hær (SNA), sier hun og legger til:
– Det er de som tjener på det. Det er ikke palestinernes feil. Det fins ikke problemer mellom palestinere og kurdere; vi er brødre og søstre. Det er Erdogans politikk som skaper problemene.
Åpner for IS
Asya Abdallah kommer med en advarsel: De konstante tyrkiske angrepene åpner rom og skaper muligheter for Den islamske staten (IS) til å komme tilbake. Angrepene rammer Syrias demokratiske styrker (SDF), den væpnede militsen som utgjør forsvaret av det autonome området i Syria.
– Når Tyrkia bomber, følger IS opp med aksjoner. Uten tyrkiske angrep hindrer våre sikkerhetsstyrker at IS er aktive. Men Tyrkias bombing gjør at kontrollen vi har med IS, svekkes, sier Abdallah.
Tyrkias bombinger er i interessene til Assad-regimet i Damaskus og Irans og iranskstøttede sjiamilitser, mener PYD-lederen.
– Deres strategi har hele tida vært å skape konflikter mellom SDF og lokale klaner i Deir az-Zur og mellom kurdere og arabere og andre minoriteter.
«Tyrkias bombing gjør at kontrollen vi har med IS, svekkes.»— ASYA ABDULLAH, PYD
Det autonome området i Syria dekker om lag fem millioner mennesker.
Interessespillet
– Sverige har innstilt støtta til Rojava. Har dragkampen mellom Tyrkia og Nato om Sveriges medlemskap påvirket andre lands holdning til det autonome området og SDF?
– Krigen i Ukraina angår ikke oss. Vi respekterer at Sverige vil bli medlem av Nato. Det er deres politikk. Og det gjelder for andre land også. De har alle sine interesser; det handler ikke om oss, sier Abdallah og legger til:
– Men Sverige og andre land kan opptre annerledes og bedre. Når Tyrkia er ferdig med Sverige, vil de forsøke å legge press på andre. Dette er vi godt kjent med. Så ja, vi er overrasket.
Stormaktspolitikk
Forhandlingene har ikke ført fram. Kurderne har aldri fått plass ved bordet der det snakkes om Syria, verken i FN-regi i Genève eller i Kasakhstan.
– Alle går sammen om å beseire oss, og de lager avtaler som retter seg mot oss ut fra deres ulike interesser, konstaterer Asya Abdullah.
Det samme gjelder i høyeste grad USA, mener hun.
– Det er vi fullstendig klar over. USA handler ut fra sine interesser og strategi – og det vil de fortsatt gjøre. Tyrkia finner sin rolle innenfor den rådende situasjonen. USA sier at de er mot de tyrkiske angrepene, men bare å si det, er ikke nok.
– Har Russland røde linjer overfor Tyrkia?
– Bare når det gjelder de russiske basene i Syria.
Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep) fra 15. oktober. Avløste Folkenes demokratiske parti (HDP).
Den nye partiet er nummer sju i rekka av seks tidligere partier som alle er blitt terrorstemplet i Tyrkia.
I valget i Tyrkia i år vant sittende president Recep Tayyip Erdogan valget med 52,14 prosent av stemmene.
Det gir Erdogan fem nye år som president. Han har vært landets leder i to tiår, som statsminister og president.
Eda Guzdun er Europa-representant i Brussel for det nye kurdiske Partiet for folkenes likhet og demokrati (Hedep). Partiet oppsto da forløperen, kurdiske HDP, ble truet av tyrkiske myndigheter. Guzdun mener løsningen for utsatte folk i Midtøsten må ses i sammenheng.
– Gir den internasjonale oppmerksomheten om Gaza og Palestina forhåpninger om større fokus på Kurdistan etter hvert?
– Hva vi trenger i Midtøsten, er nye tankesett for hvordan vi skal forstå konflikter og hvordan løse dem ut fra nye perspektiver. Det fins sterke demokratiske og progressive krefter i regionen som vil ha fred og demokratiske løsninger på konflikter som har historiske røtter i Kurdistan, i Palestina og blant andre grupper, som assyrere, alawitter og yesidier, sier Guzdun.
Viktigere enn noen gang
Klassekampen møter henne under European Left Forum utenfor Madrid. Guzdur mener landene i Midtøsten må finne nye modeller som er inkluderende og bygger på større aksept og respekt for forskjeller i regionen.
Hun mener en slik modell er demokratisk konføderalisme . Dette er navnet på den politiske filosofien til den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan, som praktiseres av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (Aanes).
– Vi får ikke glemme at det kurdiske spørsmålet er like aktuelt, og at stormakter som Tyrkia nå utnytter situasjonen til å angripe modellen i Nord- og Øst-Syria militært. Det er viktigere enn noen gang med internasjonal solidaritet og å motvirke Tyrkias eskalering av krigen.
Guzdur sier parallellen er storskalakrig og at det ikke er snakk om å gå til røttene i konflikter og finne alternativer.
– Jeg vil derfor at konfliktene blir sett i sammenheng for å finne felles løsninger til fordel for regionen, hvor det fins en mosaikk av folk og kulturer, sier hun.
Kobanê-prosessen
Det nye partiet hennes, Hedep, avløser Folkenes demokratiske parti (HPD).
– Vi sto i en situasjon der HPD sto i fare for å bli forbudt av domstolene. President Recep Erdogan vil ramme vår politiske virksomhet. Ledelsen i HDP har sittet fengslet lenge. Våre parlamentarikere blir arrestert, og ordførere blir avsatt og erstattet av regjeringsutnevnte, sier Guzdur.
De arresterte og tiltalte HDP-representantene blir koplet til Kobanê-rettssaken som ble satt i gang mot HDP, tiltalt for å være ansvarlig for at 37 mennesker ble drept under protestene i kurdiske områder i Tyrkia i oktober 2014.
Demonstrasjonene fant sted mens Den islamske staten (IS) beleiret grensebyen Kobanê i Syria. Situasjonen var desperat for kurderne, og Tyrkia stengte grensa for å hindre kurdere i Tyrkia å slutte seg til motstanden fra kurdermilitsene Folkets/Kvinnens forsvarsstyrker (YPG/YPJ). Det svarte IS-flagget var godt synlig fra tyrkisk side. HDP krevde støtte fra Nato-landet Tyrkia i kampen mot IS. Ankara hevdet at HDP fremmet kravet på vegne av PKK.
Demonstrasjonene ble møtt med fysiske angrep fra det kurdisk-islamistiske Hür Dava Partisi. HDP krevde gransking i nasjonalforsamlingen. De ble i stedet anklaget for å krenke Tyrkias «enhet og territoriale integritet» i tiltalen som ble lagt fram i desember 2020.
Rettsprosessen, Kobani davasi , startet i april 2021, og forbudet hang som et sverd over HDP fram mot valget i mai i år.
Guzdur understreker at rettssaken har stor symbolsk betydning.
– Kobanê-rettssaken avgjør HDPs eksistens. Den er politisk og handler i virkeligheten om demokratiske krefter i kampen mot et totalitært regime, sier hun.
Historiske paralleller
Eda Guzdun er ikke den første politikeren i Midtøsten som tar til orde for å se regionens konflikter under ett. De internasjonale reaksjonene på Israels krig i Gaza bringer tankene tilbake til Golfkrigen i 1990–91. Irak invaderte Kuwait 2. august 1990 og erklærte Kuwait som Iraks 19. provins.
USA og enkelte allierte invaderte 17. januar 1991 og kastet irakiske styrker ut av Kuwait. Før USAs invasjon foreslo Yasser Arafat, som ledet den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO, å se konfliktene i Midtøsten under ett. Det førte til at han ble brennmerket som medløper for Iraks statssjef Saddam Hussein.
Arafat fikk likevel gjennomslag. USA måtte følge opp sine løfter overfor arabiske land. Umiddelbart etter krigen kom Madrid-konferansen med forhandlinger mellom Israel og PLO, og Syria deltok for å ta opp de annekterte Golanhøydene. I 1993 ble Oslo-avtalen inngått – med PLO på USAs terrorliste, der PLO fortsatt er oppført «med unntak» som Kongressen innvilget i 1993.
Kurdiske partier i Tyrkia, som Guzduns Hedep, vet alt om trusselen for å bli terrorstemplet. Det gjelder Kurdistans arbeiderparti (PKK), som andre parlamentariske partier blir lenket til før de blir forbudt.
Kurdiske stemmer
I vår vant Tyrkias sittende president, Recep Tayuip Erdogan, valget mot utfordreren Kemal Kiliçdaroglu.
– Hvordan ble valget i mai oppsummert?
– Valget viser klart og tydelig at kurdiske velgere stemte på Kemal Kiliçdaroglu ut fra vårt ståsted om demokrati, fred og frihet.
Kiliçdaroglu var presidentkandidaten til det kemalistiske Republikansk folkeparti (CHP). Han fikk flest stemmer i de kurdiske områdene i øst og langs hele middelhavskysten, med de store byene med høy andel kurdiske innbyggere: Istanbul, Izmir, Adana. Erdogan tok innlandsregionene og hele kysten mot Svartehavet.
Guzdur peker på at Kiliçdaroglu endret retorikk gjennom valget, «fra demokrati og likestilling til mer aggressiv og militaristisk politikk». Erdogan har dessuten festet sterkt grep om alle statsinstitusjoner gjennom tjue år, påpeker hun.
Navneskiftet til Guzduns parti har ikke endret noe på bakken. Arrestasjonene fortsetter. 28. oktober kom turen til Naif Bulğa, landsstyremedlem i Hedep fra Mersin, og Mazlum Kaya, leder for Hedep Ungdom i den kurdiske middelhavsbyen.
Hedep varsler ny linje ved lokalvalget i mars.
– En politikk som bare er basert på å sikre andres nederlag, er ikke nok for oss. Vi bestreber oss på å styre sammen, sa Hedeps kvinnelige medleder Tulay Hatimogullari i Erbil i Nord-Irak søndag.
Det er dessverre ikke noe nytt at norske myndigheter tier når Tyrkia okkuperer stadig mer av Nord Syria og fortsetter militære angrep mot sjølstyremyndigheter, sivil infrastruktur og sivile i Nord og Øst Syria. Tyrkia er også garantisten militært og økonomisk for de islamist-kontrollerte opprørsgruppene i Idlib provinsen.
I Nord og Øst Syria (NØS) arbeider myndighetene for å utvikle et moderne demokrati der de ulike religionene og folkegruppene samarbeider, i stedet for å settes opp mot hverandre.
Denne utviklinga motarbeides av mange krefter. Hverken USA eller Russland er trygge allierte. USA undergraver samholdet i NØS ved å ha direktekontakt med arabiske stammer som er splitta i sin lojalitet og sitt forhold til det nye demokratiet og kvinnefrigjøringa. USA prøver også å påtvinge myndighetene en allianse med det konservative Barzani-regimet som samarbeider med Tyrkia mot PKK og PJAK. USA kan når som helst trekke sine 800 soldater ut av NØS og overlate arenaen til det halv-fascistiske Tyrkiske ekspansjonistiske regimet. Russland støtter Assad-regimet og går gjerne sammen med Assad for å knuse det unge demokrati-forsøket. Iran er en sentral støttespiller for Assad og er en motpart for NØS. Assad-regimet er livredd noe form for demokratisering, da det vil bety slutten for regimet. De udemokratiske nabostatene er livredde for at NØS kan utvikle seg til et velfungerende demokrati med likestilling. Det vil true deres maktgrunnlag. Det kurdiske halvføydale Barzani-regimet frykter også en demokratisering.
Denne situasjonen svekker arbeidet for å utvikle demokratiet, kvinnefrigjøringa og økonomien i NØS. Levestandarden har sunket, her som i resten av Syria. De omfattende blokadene og angrepene mot NØS blokkerer for et normalt fungerende samfunn.
Men verst av alt er den tyrkiske okkupasjonen og de stadige tyrkiske angrepene. Terroriseringa av befolkningen i de okkuperte områdene og i nærheten av den tyrkiske grensa er kontinuerlig. På den måten drives folk vekk fra grenseområdene og dette vil i framtida gjøre det lettere for Tyrkia å besette dette. Samtidig gjennomføres etnisk rensning i de okkuperte områdene.
Norske myndigheter tier når Nato-landet Tyrkia så brutalt bryter internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter og dreper hundrevis av sivile. Dette er ikke i interessene til vanlige folk i Norge, som vil tjene på at demokratiet og kvinnefrigjøringa styrker seg i Midtøsten og at Tyrkia blir isolert så lenge det går fram slik det nå gjør. Solkurd vil fortsette arbeidet for å utvikle opinionen til støtte for NØS og mot den tyrkiske aggresjonen.
Solidaritet med Kurdistan 