Månedlige arkiver: februar 2024

Lokalvalget i Tyrkia 31. mars

Postet den av

Vil du være valgobservatør for Folkenes Likhets og Demokrati Parti (DEM) og delta i gruppen Solkurd vil sende?

Av Arnljot Ask, Landstyremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd

Etter diskusjoner i HDP, det partiet som stilte til valg i lokalvalgene i 2019 og YESIL SOL, det rødgrønne partiet som stilte lister i de nasjonale valgene våren 2023, ble det enighet om at valgalliansen fra de nasjonale valgene fortsetter samarbeidet under navnet Folkenes Likhets og Demokrati Parti (HEDEP). Men da den tyrkiske konstitusjonsdomstolen varslet at dette kunne bli forbudt, siden listesymbolet lignet for mye på et tidligere forbudt parti, HADEP, ble listenavn og symbol endret til DEM, mens det fulle navnet på partiet ble beholdt. Framhevingen av folkenes likhet i partinavnet er for å understreke at det er er parti både for kurdere, tyrkere og andre nasjonale minoriteter i den tyrkiske republikken.

Nominasjonsprosesen for DEM er nå i full gang i hele Tyrkia, slik vi også meldte i nyhetsbrevet for januar. For å unngå tap av stemmer som skjedde under presidentvalget, hvor mange kurdere ikke ville stemme på CHPs leder pga deres tyrkisk sjåvinistiske politikk overfor kurdere og andre minoriteter, stiller nå DEM egne lister og ordførerkandidater også i Istanbul og de fleste steder i det vestlige Tyrkia. Sjøl om Kilicdaroglu ble kastet på kongressen til CHP i november 2023, er ikke tilliten til den nye lederen Özgur Özel større. (Faktisk fremmet Kilicdaroglu forslag om å løslate HDP-lederne Demirtas og Yuksedag fra fengslet før han ble kastet). Dette kan føre til at de ikke klarer å kaste Erdogans ordførerkandidater i byer som Istanbul og Ankara, sjøl om meningsmålinger nå tyder på at valgteknisk samarbeid kan gi CHP ordførerne der allikevel pga framganger for DEM og CHP. De legger mere vekt på de strategiske gevinstene ved å still egne lister og bygge opp sine velgergrunnlag også der.

Ellers fortsetter regimets trakassering av DEM kandidater, inkludert deres parlamentsmedlemmer. Derfor gjennomfører DEM 19-21 februar en kampanje med deltakelse av parlamentarikere fra Europa. De besøker også provinsen hvor kurderlederen Öcalan har vært isolert på øya Imrali nå i over 25 år. For å vende søkelyset mot regimets utstrakte bruk av fengslinger av politiske motstandere. Fra Norge er Rødt, og kanskje SV, representert der, og MDG sender solidaritetshilsen.

Tusentalls DEM- og tidligere HDP-tillitsvalgte er arrestert de siste årene, og av de 67 ordførerne som HDP fikk i valgene i 2019 ble 59 avsatt og erstattet av regimeutpekte folk. Flertallet av dem har også vært fengslet i flere år.

Å overvære valgene og rapportere til omverdenen, spesielt til Europa, har vært viktig for kurderne helt siden de stilte til valg i 1991. Representanter fra Solkurd, og tidligere solidariske partier og Kurdernes Venner,har fra 1990-tallet av vært valgobservatører for de 6 tidligere partiene som suksessivt har blitt forbudt. Solkurd vil følge opp denne tradisjonen også nå, med egen gruppe av observatører, forhåpentligvis sammen med flere også fra Norge.

Avreisa fra Norge vil være fredag 29.mars. Sannsynligvis til Amed (Diyarbakir), hvor det dagen etter blir orienteringsmøte og videretransport til stedene vi skal være observatører. Hjemreisa vil være mandag 1.april (2.påskedag), med ankomst Oslo om kvelden. De som ønsker det kan sikkert få forlenget oppholdet en dag.

Siden vi må registrere navn og titler på observatørene til DEM senest 15.mars, ber vi om at dette sendes til oss via solidaritetmedkurdistan@gmail.com – innen 10.mars.

Har dere ønske om å være observatør på annet sted, innen rimelig avstand fra Diyarbakir, oppgir dere også dette.

Styret vil peke ut en ansvarlig for gruppen, og arrangere informasjonsmøte før avreise.

Medlemmer med lav inntekt kan søke om bistand til reiseutgifter fra Solkurd

I Skyggen av Folkemordet i Gaza – Kurdistan

Postet den av

Av Svein Olsen, Landstyremedlem i Solkurd

I snart 5 måneder har vi, og resten av verden, fått et pågående folkemord inn i stua vår, inn på mobilene og på de andre skjermene våre. Israels, britenes, og før dem sionistiske innvandreres nå meir enn et hundre år lange krig mot det palestinske folket. Det ligner meir og meir på et nytt Holcaust, denne gang i Midtøsten – Gaza og Vestbredden. Millioner trues av fordriving, død og lemlestelse. De var ikke «siviliserte og reine» nok til å bli borgere i sionistenes «nye hjemland» i Palestina. Nå er de terrorister og Hamas, alle som en, fra nyfødte til oldinger. De er «menneskelige dyr», en trussel mot sionistenes apartheid-stat, og skal elimineres. Nord-Amerikas og Europas uforbeholdne støtte gjør dette mulig for Israel. Vår egen regjering intet unntak. Kun forsiktig verbal kritikk kan høres, mens drapene fortsetter. Stortingets flertall venter nå på «det rette øyeblikket» for å kunne anerkjenne en palestinsk stat. Det vi et øyeblikk trudde var anerkjennelse av gjeldende folkerett: støtte til (Ukrainas) motstandskamp mot invasjon, okkupasjon og drap på sivile gjelder ikke lenger – eller: gjelder ikke dersom det er «en av våre» som er forbryteren. Vår og Vestens dobbeltmoral er nå synlig for heile verden. Og «frikjenner» samtidig andre av «våre venner», om de skulle finne på det samme.

Og noen av dem er jo allerede i full gang. Også Tyrkias krig mot kurderne hadde i 2023 pågått i 100 år. I den siste fredskonferansen etter 1.Verdenskrig, Lausanne 1923, solgte datidas største imperialiststater ut (briter, franskmenn og nord-amerikanere) et pågående folkemord på Anatolias «minoriteter, armenere, grekere og kurdere». De var de «ureine og fremmede» i det nye Tyrkia. Prisen Vesten betalte var anerkjenning av et halvfascistisk og rasistisk Tyrkia. Slik fikk de/(vi) kontrollen over olja i Mosul og Kirkuk, vesentlig for utviklinga av imperialismen det siste hundreåret. Samtidig blei datidas FN, det nystifta Folkeforbundets forsøk på demokratibygging og beskyttelse av minoriteter effektivt torpedert. Det nye Tyrkia skulle snart vise seg å bli modellen for fascister og nazister i Europa. Med Mussolini, Franco og Hitler og Holocaust som endestasjon.

Eller, blei det kanskje ikke endestasjonen? Det sies at historia ikke gjentar seg, men …… Stortinget vårt gjorde ellers et anna vedtak siste uka: de avviste forslag om å anerkjenne massakren av Jessidiene i 2014 som folkemord.

Israels folkemord i Palestina er massivt og utfolder seg straffritt. De menneskelige lidelsene er katastrofale og utålelige. Våre ledere er medansvarlige! Tyrkias krig mot kurderne pågår nå i skyggen av Gaza, og omfanget er et annet – foreløpig! Men innhold og målsetting er den samme: etnisk fordriving, assimilering og drap på «de andre» – trusselen mot Erdogans rasistiske statsprosjekt – Sultanatet

I månedsskiftet nov/des reiste jeg rundt i Bashur (den kurdiske delen av Irak), sammen med Erling Folkvord. Litt av det vi så kan du lese i hans tekst her: https://solidaritetmedkurdistan.no/2024/02/17/den-tyrkiske-krigen-i-irak-som-fa-snakkar-om/.

Verden ser på mens Tyrkia bryter folkeretten

Postet den av

Av Kaja Yngsdal, Kommunestyrerepresentant SV for Øvre Eiker kommune – Hillerenkaja@su.no

Humanitære organisasjoner i Nordøst-Syria rapporterer om en sterk økning av tyrkiske angrep rettet mot kritisk sivil infrastruktur og andre sivile mål mot den selvstyrte regionen Rojava i Nordøst-Syria siden oktober 2023. Siden 12. januar har tyrkiske styresmakter intensivert angrepene. Hvorfor er det ingen som fordømmer angrepene? Og hvorfor leser man ikke om det i nyhetene?

Den tyrkiske staten ser på selvstyret til kurderne, som grenser til Tyrkia i nord, som en trussel. Helt siden Rojava ble offisielt grunnlagt i 2016, har Tyrkia angrepet selvstyret og okkupert mindre områder.

Siden 2016 har det vært gjentatte store offensiver fra den tyrkiske hæren, som ofte bruker droner og fly for å bombe sivile mål. Tyrkias handlinger utgjør brudd på folkeretten. Men verden ser ikke ut til å bry seg.

Den humanitære situasjonen for befolkningen i Rojava er svært alvorlig. Etter at Tyrkia har gått til angrep på sju viktige strømstasjoner har 2 millioner mennesker mistet tilgang til strøm og vann. Sykehus og helsetjenester ble også truffet i angrepene og det vil ha langvarige konsekvenser for folks tilgang til helsehjelp. Angrepene har også rammet et fengsel med cirka 4000 IS soldater og det blir advart om at angrepene er til fordel for IS.

Tyrkia er en NATO alliert, men svært få NATO land ser ut til å bry seg om at deres NATO allierte dreper kurdere. Andre land ser heller ikke ut til å fordømme Tyrkias angrep. Dette er langt ifra første gang Erdogan og Tyrkia begår menneskerettighetsbrudd mot den kurdiske befolkningen. Erdogan har i mange år bedrevet diskriminering og folkerettsbrudd mot kurdere, dette skjer via bruken av kjemiske våpen og andre angrep. Og la oss ikke glemme at Tyrkia krevde at Sverige utleverte kurdere som betingelse for deres NATO-medlemskap.

SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa utfordret nylig utenriksministeren på om han vil fordømme angrepene på Rojava og kreve at Tyrkia stanser disse. Utenriksministeren sitt svar var at Norge forventer at Tyrkia respekterer folkeretten og at de unngår bruk av makt som rammer sivile og infrastruktur. Likevel sa ikke utenriksministeren at han ville fordømme angrepene eller kreve at Tyrkia stanset dem. Å respektere folkeretten burde også innebære å tørre å holde dem som bryter den ansvarlig.

Hvorfor lar man Erdogan holde på med folkerettsbrudd i stillhet? Når vi lukker øynene, hvilke konsekvenser vil det ha for folkerettens legitimitet?


Solidarity greetings to Peoples Equality and Democracy Party (DEM) 

Postet den av

In their efforts to solve the Kurdish Question through democratic and peaceful means Solidarity greetings to Peoples Equality and Democracy Party (DEM) 

On behalf of Solidarity with Kurdistan Norway

February 2024 

It is well known that the lack of a political solution to the Kurdish question continues to affect not only the Kurdish people, but all of Turkey and the wider region.  

Since the founding of the Kurdish party HEP in the 1990s and the calls by the imprisoned Kurdish leader Abdullah Öcalan, political forces among the kurdish people have called for an end to hostilities and sought peaceful negotiations between the Turkish government and Kurdish liberation movement. These cals have been met by continued hostility and repression by the Turkish state.  

This repression was seen during the last national election in Turkey, during spring of 2023, when the legal party HDP was obstructed in their efforts to participate with their candidates and to campaign freely. The public opinion and political parties in Norway will closely observe the situation in the period leading up to the local elections in Turkey on the 31th of March. We are alarmed by further attempts to imprison and intimidate candidates and elected representatives of DEM. The situation resembles the outrageous harassment of HDP, in which the former leaders have been imprisoned for six years while still awaiting their final trial, despite demands from the HUman Rights Court of the European Council calling for their release.  

Both the repression of legal political parties, and the isolation of Abdullah Öcalan needs to end in order to restart the process towards a peaceful political solution to the Kurdish question.  

Solidarity with Kurdistan, Norway, will continue our efforts in mobilizing election observers for the March 31th local election, and express our support for the European Delegation organized by DEM for February 19-21th. We are happy to see that Norwegian MPs are able to join in supporting DEMs right to participate freely in the election.  

In solidarity. 

Solidarity with kurdistan, Norway

Truls Offerdahl Strand and Stina Bergsten – Co leaders 

Fakkeltog for alle politiske fanger i Tyrkia!

Postet den av

Appell fra Aram Zaheri – Nestleder i Rødt Oslo, under markeringen av 25-årsdagen for kidnappingen av Öcalan den 15.02.2024 i Olso

Kamerater!
Det er 25 år siden lederen av det kurdiske arbeiderpartiet Abdullah Öcalan ble arrestert. Öcalan ble arrestert for å ha stått opp mot det tyrkiske fascistiske regimet. Et regime som knebler all ytringsfrihet, som ønsker å stilne kravet om selvråderett for det kurdiske urfolk.

Öcalan har sittet i isolasjon i 25 år. 25 år uten kontakt med omverden, familie, partikollegaer, det er tortur.
Det er en skam at norske myndigheter ikke engang klarer å være kritisk til behandlingen av en politisk fange som krevde kurdisk selvråderett.
Det er en skam at norske myndigheter i stedet spiller på lag med staten, Tyrkia, som over 100 år har undertrykket urfolk og nasjonale minoriteters rettigheter, enten de er kurdere, armenere, arabere eller grekere.

Tvangsassimileringsprosessen skjer fortsatt i dagens Tyrkia.
Man skulle tro at regjeringen gjenkjenner undertrykkingen det kurdiske folk utsettes for og sanksjonerer, eller i det minste protesterer overfor Tyrkia.
Men nei, tvert imot har Norge inntatt rollen som Tyrkias alliert. Et regime som fengsler journalister fra den frie pressen. Et eksempel er den tyrkiske journalisten Osman Kavála for å være kritisk mot den tyrkiske regjeringen.

Kamerater, jeg er både kurder og palestiner, jeg vet hva vårt folk går igjennom. Og det er mange likheter i vår frigjøringskamp og den undertrykkelsen vi møter.
Vår ytringsfrihet blir slått ned når vi kritiserer dagens tyrkiske regjeringen, slik som de gjorde med Mazlum Doğan og som de gjør nå med de tidligere co-lederene av HDP Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ som var folkevalgt i det tyrkiske parlamentet.
Vi vet alle sammen at Tyrkia knebler den frie pressen slik som Israel gjør mot den frie palestinske pressen.

Vi vet Tyrkia og Israel har full immunitet av vesten til okkupere og annektere land til urbefolkningen slik Tyrkia gjør i Rojava og Israel gjør i Vestbredden og Øst-Jerusalem uten konsekvenser.
Vi vet at tortur mot journalister, politiske fanger og aktivister skjer i tyrkiske fengsel.

Kamerater, vi vet også at et undertrykt folk alltid vil kjempe. Vi kjemper i Palestina, i Kurdistan, i diaspora, som her i kalde Oslo. Og vi vil seire, for vi som bærer håpet og drømmen om friheten har historien på vår side. Vi krever at Öcalan settes fri, at politiske fanger får vende hjem til sine familier, at vårt språk, kultur og historie ikke bare skal fylle våre hjerter, men leve fritt i samfunnet.
Kamerater, den dagen vil komme, vi vil tenne Newrozbål over hele Kurdistan og rope Biji Kurdistan.

Den tyrkiske krigen i Irak som få snakkar om

Postet den av

Av Erling Folkvord, Landstyremedlem i Solkurd

Før jul var eg på ei rundreise i utkanten av krigsområda lengst nord i Irak. Lokalkjende Kamaran, som arbeider i Community Peacemakers Teams (CPT), var vegvisar. CPT er ein fredsorganisasjon med opphav i kristne miljø i USA. Dei har eit finmaska kontaktnett i landsbyane nær grensa mot Tyrkia og Iran.  

Fordi CPT er nøytrale, er dei ei påliteleg kjelde til fakta om krigen. Eg ba Kamaran vise oss korleis krigen mellom Tyrkia og Det kurdiske arbeidarpartiet, PKK, påverkar kvardagslivet for dei som bur eller har budd lengst nord i Irak. Krigen starta i det små sist på 1990-talet. 

Tyrkia har dei siste tre åra stadig utvida okkupasjonen i Nord-Irak. 31. oktober 2023 var det eit nesten samanhengande «belte» frå grensa mot Iran og til grensa mot Syria. Hyppige åtak sør for dette «beltet» tvinger folk til å flykte slik at Tyrkia kan utvide okkupasjonen. Kart: CPT-Iraq

Tyrkia fører krig på irakisk jord, med bakkestyrkar, fly og avanserte dronar. I dag kontrollerer Tyrkia eit nesten samanhengande «belte» langs statsgrensa, frå Syria og til Iran. Det er om lag 360 km langt og opp til 35 km breitt. Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga, utvidar området månad for månad og sender treffsikre droner mot mål 190 kilometer inne i Irak. Regjeringa i Irak protesterer, men gjer ikkje militær motstand. Berre den militært underlegne PKK-geriljaen slåst mot invasjonsstyrkane.  

Parti og klanar  

Irak er ein del av Mesopotamia, det fruktbare slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Her vaks nokre av dei første sivilisasjonane fram for rundt 7 000 år sia. Her delta sigerherrane i første verdskrigen Det osmanske riket mellom seg for 100 år sia. Dei trekte opp nye grenser i Midtausten. England, Frankrike og Folkeforbundet sa det var eit siviliseringsprosjekt. Irak er ein av dei nye statane. Etter oppdelinga Kurdistan, som var ein del av Det osmanske riket, delt mellom fire statar.  

Føydale tradisjonar som framleis står sterkt, er ein annan grunn til både innbyrdeskrigar og  store klasseskilnader i den kurdiske delen av Irak. Klanleiarar, som alle er menn, har stor makt og skarpe konfliktar seg i mellom. Unge kvinner fortel om arbeidsløyse, fattigdom, trugsmål og grov vald både i familien og utafor. Helsepersonell hevdar at mange kvinnedrap blir registrert som sjølvmord.  

Dei styrtrike leiarane i dei to største klanane – Barzani og Talebani – har i 50 år hatt kvart sitt politiske parti. Dei har delt Den kurdiske regionen mellom seg. Grøn sone til Barzani og Kurdistans demokratiske parti (KDP). Gul sone til Talebani og Patriotisk Union Kurdistan (PUK). 

For 25 år sia besøkte eg ein småbrukar i den grøne sona (Barzani). Han hadde på 1970-talet vori livvakt for legendariske Mullah Mustafa Barzani, mannen som stifta Kurdistans demokratiske parti (KDP). Han svara slik da eg spurde om synet han på Mesud Barzani, sonen til partistiftaren: «Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk.»  

Hjelp frå USA 

Etter hundreårsskiftet har ingen kurdiske parti hatt som mål å samle Kurdistan i ein ny stat. Men kurdarane i den nordlege delen av Irak har kjempa har for i alle fall eit indre sjølvstyre.  

Her vann dei ein historisk siger i 2005. Den irakiske grunnlova frå 2005 seier at regionen Kurdistan er ei føderal eining i Irak. Dette var to år etter at USA hadde knust statsapparatet som president Saddam Hussein hadde styrt sia 1979. Dei som seier at grunnlova vart skrivi under amerikansk overoppsyn, kan ha eit poeng. Eg møtte partileiarane Barzani (KDP) og Talebani (PUK) sju år før USA let dei vere med og lage grunnlov. Begge snakka positivt om hjelpa dei hadde fått frå USA. PUK-leiar Talebani gjekk lengst: «Vår nasjonale interesse ligg svært nær USAs nasjonale interesser,» sa han. Både Talebani og Barzani støtta den amerikanske invasjonen i 2003. Dette skapte nye konfliktar mellom kurdarar og arabarar.  Men grunnlova ga kurdarane eit indre sjølvstyre to år etterpå. 

Tyrkias rolle  

Tyrkia oppretta den første militærbasen i Irak for nesten 30 år sia. Geriljastyrkar frå PKK har omlag like lenge hatt tilhald i fjellområda lengst nord. Pussig nok starta dette med ein avtale mellom den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan og KDP-leiar Mesud Barzani. Barzani er i dag samd med Tyrkias president Erdogan om at PKK er ein terroristorganisasjon.  

Frå midten av 1990-talet gjennomførte Tyrkia kortvarige bakkeinvasjonar lengst nord i Irak. Målet var alltid å «utslette dei siste PKK-terroristane» og så trekke seg ut. Tyrkia mislyktest.  

President Erdogan har endra den tyrkiske strategien. Tyrkia har i dag om lag 60 basar og militære utpostar i den kurdiske regionen og erobrar nytt land år for år.  Daverande innanriksminister i Tyrkia, Süleyman Soylu, gav klar beskjed da han 5. mai 2021 besøkte tyrkiske soldatar på okkupert jord i Irak: «Målet vårt her er det same som i Syria. Vi har komi for å bli verande i Irak.»  

Tyrkia bygger nye militærbasar og nye vegar. Soldatane høgg ned oliventre og skog. Dei fraktar tømmeret til møbelfabrikkar i Tyrkia. Amerikansk satelittovervaking viste i 2021 at nokre av dei snauhogde områda er så store at dei er synlege frå verdsrommet. Ordføraren i grensekommunen Kani Masi, som delvis er okkupert av Tyrkia, fortalde meg at han ikkje fekk lov å reise til den okkuperte delen av sin eigen kommune. Han visste at tyrkiske soldatar dreiv flatehogst der, men fekk ikkje sjå kor store område dei tok. 

Korfor reagerer ikkje Irak? 

Det er fleire årsaker til at det berre kjem verbale protestar frå Bagdad. Parlament og regjering i Irak er svake. Iran-lojale militsar har stor makt. Om lag 2 500 amerikanske soldatar står framleis i landet, sjølv om parlamentet har vedtatt at dei skal ut. Dei amerikanske bombeåtaka 3. februar laga enda fleire flokar. Og IS (Islamsk stat) har vorti sterkare i dei siste åra. I tillegg er KDP, det sterkaste kurdiske partiet, alliert med USA og tett knytt til Tyrkia.  

Nummer 150 

Ein tyrkisk droneoperatør drap 43 år gamle Ali Jamil Kalash 5. desember 2023. Drapet skjedde midt i byen Bamarne, snautt 30 kilometer frå statsgrensa. Ali Jamil vart nr. 150 på CPT-lista over sivile offer for tyrkiske åtak sia 2015.  

28. juli det året ga eit hasteinnkalla rådsmøte i NATO ei stillteiande godkjenning av Tyrkias nye «krig mot terror». Rådet «lova å fortsette å følge utviklingen på Natos sørøstlige grense svært tett» utan avgrensing mot den tyrkiske bombinga av sivile.  

Rundreisa med lokalkjend tolk ga eit skremmande innsyn i korleis Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga. Eg møtte overlevande, med og utan synlege skadar, som har vorti tvinga til å forlate heimane sine. Dei fortalde om korleis Erdogan og Tyrkia tar frå dei landet, bit for bit. Fleire som har flykta ein gong, sa at dei fryktar at Tyrkia kjem etter dei enda ein gong. CPT seier lokalbefolkninga frå 2015 og fram til no har gitt opp 500 landsbyar. 

Draumen om «Stor-Tyrkia» 

For president Erdogan er det ikkje berre ein krig mot PKK. Han har lova veljarane å gjennomføre Den nasjonale pakta frå Atatyrks tid. President Atatyrk (1881 -1938) ville innlemme oljerike Nord-Irak og Nord-Syria i Tyrkia. Erdogans steg for steg – okkupasjon av nordlege Irak, kan vere ein del av krigen for å få til det Atatyrk mislyktest med.  

Reint folkerettsleg liknar det kanskje litt på Putins krig for å innlemme delar av Ukraina i Russland? 

Denne kronikken var først publisert Dag- og Tid her.

Stortingets jesidi-debatt

Postet den av

(15. feb. 2024)

Innlegget er hentet fra nettsiden til Jan Bojer Vindheim som tidligere har skrevet om saken her.

Rasmus Hansson fremmet forslaget fra MdG. (Bilde fra Stortingets video)

Stortinget behandlet 15 februar 2024 et forslag fra MdG om å erkjenne at IS sine angrep på jesidiene ved Sinjar i 2014 utgjør et folkemord. Alle partier uttrykte stor sympati med jesidiene og forferdelse over de grove forbrytelser IS påførte dem, men de fleste vek tilbake for å bruke begrepet Folkemord.

Saksordfører Bengt Fasteraune fra Senterpartiet slo fast at IS utsatte jesidiene i Sinjar for grusomme overgrep, men mente det ikke er en oppgave for folkevalgte å avgjøre om begrepet folkemord er riktig. Domstolene må avgjøre dette hevdet Fasteraune.

Åsmund Aukrust fra Arbeiderpartiet takket for at saka ble tatt opp og understreket at det  er viktig å fortsette å støtte jesidiene, men han ville overlate til domstolene å avgjøre hvorvidt begrepet folkemord er på sin plass.

Representanten Ine Eriksen Søreide uttalte på vegne av Høyre at det er bra med ny oppmerksomhet rundt dette spørsmålet. De godt dokumenterte overgrepene mot jesidiene savner sidestykke, sa hun, og påpekte at Norge jobber mot IS og mot kjønnsbaserte overgrep og vil fortsette å arbeide for at de skyldige skal straffes. Også Eriksen Søreide mente at kategorisering som folkemord er en oppgave for de uavhengige domstolene og ikke for Stortinget.

En annen tilnærming kom fra FrPs Christian Tybring Gjedde. Han uttalte tydelig , som den eneste utenom forslagsstiller Rasmus Hansson, at jesidiene virkelig er rammet av folkemord, og signaliserte at han vil støtte første del av MdGs forslag. 

Ingrid Fiskaa fra SV innrømmet at det er tradisjon i Stortinget for ikke å ta stilling til begrepet folkemord, men spurte om det er hensiktsmessig å hold fast ved en slik tradisjon. Hun foreslo derfor på vegne av SV, Rødt og Venstre at Stortinget må be regjeringa sette ned et eksternt utvalg for å studere saka og ta stilling til om begrepet folkemord skal anvendes.

Guri Melbye fra Venstre understreket at overgrepene mot jesidiene er et mørkt kapitel som har påført dem store og varige lidelser. Hun fulgte opp Fiskaas forslag, og mente en norsk granskingskommisjon vil kunne legge grunnlaget for framtidige rettsprosesser mot IS. Hun mente Stortinget ikke kan i slå seg til ro med å videreføre tidligere praksis: Det er ikke bare juridiske, men også politiske spørsmål som må avklares.

Forslagsstiller Rasmus Hansson fra MdG påpekte at FNs granskingskommisjon UNITAD for lengst har konstatert at det dreier seg om folkemord. Det er dessverre ingen tvil om at betegnelsen er på sin plass i jesidienes tilfelle. At begrepet folkemord i offentlig debatt ofte brukes litt lettvint, må ikke forhindre at det anvendes presist der det virkelig er på sin plass. 

Til de rutinemessige henvisningene til en tradisjon om ikke å ta stilling, kommenterte han at dette er en dårlig politisk tradisjon, som reduserer spørsmålet om folkemord til historisk jus. Mange nasjonalforsamlinger har slått fast at angrepet på på jesidiene i 2014 og seinere er et klart eksempel på folkemord.

Bjørnar Moxnes tok ordet på vegne av Rødt. Han sa som andre at det er brei enighet om at jesidiene har vært utsatt for grove forbrytelser, men lot til å være i tvil om disse overgrepene fortjener betegnelsen folkemord. Dette må et eksternt utvalg avgjøre etter grundig behandling, sa han.

Dag Inge Ulstein fra KrF mintes, som flere andre talere, høsten 2014 da 100 000 jesidier, som hadde unnsluppet IS, vansmektet på den gloheite Sinjar-vidda. Han la vekt på de seksuelle overgrepene mot jesidikvinner og mente at kvinnene som ble tatt som sexslaver betalte den høyeste prisen. Vi må ikke glemme, sa han, men domstolen må avgjøre om begrepet folkemord er på sin plass.

Utenriksminister Espen Barth Eide sa det er bra  at situasjonen blir drøftet, og påpekte at Norges bistand også kommer jesidiene til gode, 

Han slo fast at Norge støtter initiativer for å etterforske dokumentere og straffe slike overgrep, men ville ikke at Stortinget skulle ta stilling til betegnelsen folkemord, og heller ikke at det skulle nedsettes noe utvalg for å granske spørsmålet.

Rasmus Hansson spurte i en replikk hvorfor det ikke var mulig å utfordre den tradisjonelle vegringen mot å ta ordet folkemord i bruk. Han mente dette er et viktig begrep som må gjøres politisk operativt, men Barth Eide ville ikke være med på dette. 

Ved voteringen stemte bare FrP sammen med MdG for slå fast at jesidiene er utsatt for folkemord fra IS. Rødt, Sv og Venstre stemte for videre utredning og fikk MdGs støtte til det. Men flertallet ville det annerledes.

Så langt det norske Storting. Samtlige talere ga uttrykk for stor vilje til å støtte jesidiene og gjenreise Sinjar. Det er godt å høre, men innebærer ingen forpliktelser. Det sentrale, omforente talepunktet var at det er domstolene som må avgjøre hvorvidt folkemord finner eller har funnet sted, i denne saka som i tidligere saker der begrepet folkemord har vært drøftet. Denne «tradisjonen» må ses i sammenheng med de sterke forpliktelser Folkemordskonvensjonen  pålegger partene, og som berøres i det opprinnelige forslaget. Ved å skyve definisjonen fra seg, unngår Stortinget at Norge påtar seg disse forpliktelsene.

Stortinget svikter jesidiene

Postet den av

Av Jan Bojer Vindheim (mdg) – og styremedlem i Solkurd

Flertallet i utenrikskomiteen ville ikke være med på at IS har utsatt  jesidiene i Irak for folkemord, og ville heller ikke innhente mere kunnskap om det som har skjedd, da et representantforslag fra MdG  ble  behandlet  den 30 januar i år.

Begrepet folkemord har kommet høyt på dagsorden gjennom Den internasjonale straffedomstolen, ICJ, sin behandling av Israels krigføring i Gaza. Det springende punktet er intensjon. Overgrepene må utføres «i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Straffedomstolen gjengir en rekke uttalelser fra israelsk hold som tyder på at Israel har en slik hensikt i Gaza. Tidligere har den samme domstolen slått fast at det har foregått folkemord i Rwanda og Bosnia. Folkemord er altså i høyeste grad et reelt fenomen.

Domstolen behandler bare forbrytelser begått av stater, og har derfor ikke drøftet overgrepene til IS mot jesidier eller andre. Men mange andre organer har slått fast at  angrepene mot jesidiene nettopp hadde til hensikt å ødelegge denne etno-religiøse minoriteten.

FNs granskningskommisjon UNITAD rapporterte i 2016 at IS i sine angrep på jesidiene hadde brutt samtlige punkter i Folkemordskonvensjonen. Jihadistene massakrerte tusenvis av mannlige jesidier og tok mer enn 6000 kvinner til fange. De ble solgt som sexslaver. Flere tusen er fortsatt savnet. IS ødela også systematisk jesidiske helligdommer og minnesmerker. Den åpenbare hensikten var å utslette jesidiene. I blant annet Sverige, Nederland og Tyskland er derfor tidligere IS-krigere blitt dømt for medvirkning til folkemord på jesidiene.

FNs utsending til Irak, UNAMI, konkluderer slik: 

“[…] ISIL also expressed its intention in relation to either annihilate the Yezidi, either by killing them or forcibly converting them. In many cases, the intent to destroy the Yezidi as a group ca be inferred not only from the acts themselves and their circumstances, but also from statements and positions openly taken by ISIL.” 

Utenrikskomiteens flertall ønsker ikke å ta stilling til kjernen i saka. De skriver «Komiteen merker seg statsrådens presisering om at spørsmålet om hvorvidt det foreligger et folkemord bør overlates til domstoler, ikke til politiske myndigheter». Komiteen ønsker altså verken å slå fast at folkemord har funnet sted, eller å skaffe seg kunnskap om hva som har skjedd, og fortsatt skjer. 

Denne beslutningsvegringen kommer i et merkelig lys av at mange andre parlamenter har erkjent at jesidiene er rammet av folkemord. Det gjelder EU-parlamentet, og land som  Frankrike, Storbritannia, USA, Nederland, Tyskland, og USA.   

Stortinget har imidlertid en sjanse til å rette opp dette, når saka behandles i plenum den 15 februar.

Dette innlegget ble først publisert i Klassekampen 12. feb.

Se her for å lese en oppdatering om denne sakens drøftelse på Stortinget den 15. feb.