Erling Folkvords reisebrev 1 frå Den kurdiske regionen i Irak

Eg er med i ein sjølvutnemnd delegasjon av Kurdistan-vener og kurdarar frå 14 land i Europa. Vi er no i Hewler (Erbil på arabisk)  som er hovudstaden i Bashur (Sør-Kurdistan eller Den kurdiske regionen i Irak.)  

Føremålet med turen vår er todelt:

1) Bryte medietausheta i Europa om den tyrkiske okkupasjonen av meir og meir av nordlege Irak.

3) Vise solidaritet med alle som er truga av den tyrkiske krigen. Det omfattar óg alle partia her i Bashur. Vi kritiserer ingen av dei.

Utanriksjournalist Peter M. Johansen frå Klassekampen  kom til Hewler på fredag, mellom anna for å skrive om delegasjonen sitt arbeid.

Vi er foreløpig rundt 60 personar, frå Slovenia og Italia i sør og til Norge og Finnland i nord. Vi skulle ha vori fleire. Fram til laurdag  vart 14 stoppa og tvangsutsend frå flyplassen her i Hewler. 27 andre vart stoppa av Bundespolizei i Düsseldorf. Dei fekk ikkje reise ut av Tyskland! Kven som bestemte dette er ukjend. Men det er godt kjend at tyrkisk etteretningsteneste (MIT) i mange år har hatt tett samarbeid med tyske Bundesnachrichtsdienst,

24 – eller litt fleire  – satt  fredag kveld på flyplassen her i Hewler. Ein nederlandsk journalist vart send ut  natt til laurdag. «Du bør henge opp eit bilete av Erdogan ved sida av biletet av Barzani på veggen her», sa ho til ein av politifolka før dei tvang henne om bord i flyet.

Tre kurdarar vart pågripi da dei var på veg til flyplassen for å ta i mot fleire delegasjonsmedlemmar. Det er ukjend kor dei er no. Det vanlege politiet nektar å ha noko å gjere med pågripinga. Det er derfor sannsynleg at det er tryggingstenesta som har aksjonert. Dei er effektive og kan vere brutale.

Eg har vori i Bashur mange gonger og har hatt venlege samtalar med representantar for alle dei store partia her, og med nokre av dei små.  Men no opplever eg Bashur meir og meir likt det Erdogan-styrte Tyrkia.

Som ein oppstart hadde delegasjonen onsdag møteavtalar med leiarane av fem partifraksjonar i Det regionale parlamentet.  Vi fekk beskjed at alle møta var avlyst berre  minuttar før vi skulle reise til parlamentet. Politikarar frå to av partia som er med i koalisjonsregjeringa, ville i staden møte oss på hotellet på ettermiddagen. Men dette vart óg avlyst. Han som hadde telefonkontakt med dei, fekk inntrykk av at dei var under hardt press og ikkje våga å møte oss.  

Men dagen etter viste  parlamentarisk nestleiar i PUK (Patriotisk Union Kurdistan) at han ikkje let seg presse. Han møtte opp på hotellet .  

Samtidig sende innanriksministeren ut ei pressemelding med ei solid bannlysing av oss.

Søndag vart det likevel møte  med parlamentsgruppene i PUK og Gorran (Forandring). Dei var blide og hyggelege og sa mellom anna  at PKK (Kurdistans Arbeidarparti) ikkje er ein terrororgansisjon, men ein legitim revolusjonær organisasjon. Og etter dette møtet kom det beskjed om at sjølvaste utanriksministeren ville møte oss. Han er frå  KDP (Kurdistans demokratiske parti).  Mesud Barzani er partileiar og sonen hans er statsminister. Nevøen Nechirvan Barzani er president. Utanriksministeren var her i to timar  søndag kveld.

Så no har  toppfolk i dei tre største partia fått oppfordring om å hjelpe oss slik at vi kan reise til nokre av dei  landsbyane som står folketome etter åtak frå dei tyrkiske okkupasjonsstyrkane. Ingen av dei sa nei. Vi får sjå kva dei gjer.

Erling Folkvord

Det er fleire overraskingar her. Da vi skulle besøke ein tenketank i ettermiddag, viste det seg at nokon hadde rigga opp til pressekonferanse. Eg talde 12 mikrofonar frå like mange redaksjonar.

Alle desse møta er berre førearbeid for at vi skal få lov å reise til områda som Tyrkia har øydelagt. Eg trur ikkje vi får lov til det, men har eit lite håp om at eg tar feil.

Visepresidenten i det franske senatet, Pierre Laurent,  er ein av dei franske i delegasjonen.

Helsing frå

Erling

Erling Folkvord i internasjonal delegasjon i Irak krever tyrkisk tilbaketrekking

Nyhetsbyrået ANF offentliggjorde denne uttalelsen.

En uoffisiell norsk oversettelse følger her:

Den internasjonale delegasjonen for fred og frihet i Kurdistan lagde en uttalelse om den regionale regjeringen i Kurdistan, som forhindret delegasjonen fra å ha samtaler med de fleste politiske aktører i Sør-Kurdistan, nå under den pågående tyrkiske invasjonen.

Erling Folkvord sittende nestlengst til høyre i rad to

Uttalelsen utgitt på søndag sier blant annet:

“Vi, som er en delegasjon fra hele Europa, har kommet til Kurdistan med sikte på fred og frihet. Politikere, akademikere, menneskerettighetsaktivister, faglige tillitsvalgte, journalister, feminister og økologer fra over 14 land ønsket å få konkrete inntrykk av situasjonen og stå opp for en avslutning krigen og ødeleggelsene. Vi 150 ønsket å etablere en dialog med parlamentsmedlemmer til alle partier og besøke ikke-statlige organisasjoner for å bidra til en dialog mellom de forskjellige kurdiske politiske aktørene.

Invasjonen til det tyrkiske militæret er et åpent brudd på folkeretten, og er uakseptabelt. Vi blir triste når vi er vitne til at det internasjonale samfunnet av stater forblir tause og passive når det gjelder denne saken, og ikke foretar noe som helst for å insistere på at Tyrkia overholder internasjonale regler og menneskerettighetslover.

Den kurdiske regionale regjeringen forhindret delegasjonen fra å etablere dialoger med de fleste politiske aktørene i Sør-Kurdistan. Organisasjoner vi hadde planlagt å besøke ble skremt til å trekke seg fra møtene med oss. En stor del av delegasjonen kunne ikke ankomme Kurdistan. 25 personer har hittil enten blitt deportert, eller er i ferd med å bli det. Videre ble minst 27 personer holdt på Düsseldorf flyplass i Tyskland og forhindret fra å reise til Kurdistan.

Vi er rasende over den ulovlige deportasjonene av våre internasjonale venner, som ble utført av den kurdiske regionale regjeringen, og reiseforbudene med begrunnelsen at disse menneskene «så ut til å være politiske» uten noe klart juridisk grunnlag. Fri mediedekning og engasjement fra det sivile samfunn er komponenter i ethvert ekte demokrati, og det er ingen legitim grunn til denne undertrykkelsen vi står overfor.

For å støtte fred har vi ikke spart på noe og vi har blitt ønsket velkommen i Sør-Kurdistan. Vi har tatt turer for å se kulturelle, religiøse og historiske steder og vi har blitt invitert til en åpen samtale med Baba Șeix, den høyeste religiøse representanten for Jesidi-samfunnet. I jesidi-flyktningleiren Șarya, som måtte lide på grunn av en stor brann for omtrent en uke siden, snakket vi med folk som er særlig berørt av krigen, fordrivelsen og ødeleggelsen. Vennskapet og gjestfriheten som vi opplevde fra folkene som bor her, varmer hjertene våre og motiverer oss enda mer til å jobbe mot våre mål. Vi er her for å være solidariske med det kurdiske folket, og med alle etniske og religiøse grupper i Kurdistan.

Vi er internasjonalister, og vi representerer ingen kurdiske partier eller spesifikke politiske bevegelser. Vi står mot koloniseringen av Kurdistan av eksterne stater. Vi er ikke her for å gå imot noen kurdiske partier. Tvert imot, vi ønsker å støtte en dialog mellom alle de forskjellige synspunktene. Det handler ikke om et kurdisk problem, men aggresjon fra den tyrkiske staten og det tyrkiske militæret, rettet mot lokalbefolkningen og økosystemene i de kurdiske regionene. Denne situasjonen er en felle; skaper problemer mellom kurderne, med et bekymringsfull potensiale for en eskalering til væpnet konflikt, som vil true fred og framtida for hele Midt-Østen.

Vi ønsker å advare alle kurderne om dette, og ber om at det etableres kontinuerlig dialog. En politisk løsning må bli funnet, og det er nødvendig å stå sammen mot eksterne trusler. Derfor er våre krav:

  1. Alle som ønsket å delta i delegasjonen som ble avvist, arrestert eller deportert på en av flyplassene, skal settes fri og få tillatelse til å bli med resten av delegasjonen.
  2. Alle kurdiske politiske aktører bør gjenoppta gjensidig dialog.
  3. Vi ber alle internasjonale humanitære organisasjoner og politiske institusjoner om å støtte en fredelig løsning. Den tyrkiske statens militære styrker må umiddelbart trekke seg ut av hele regionen.

Kurderne har fjellene, men i dag har de også venner. Alle kurdernes venner bes om å reise seg, spre budskapet og bidra til fredsprosessen, slik at vi alle bidrar i det rettferdige solidariske arbeidet. ”

Dette er også med i historiefortellingen om jesidiene

Da Shengal (Sinjar) ble angrepet av IS i 2014 snudde hele verden ryggen til jesidiene. Med ett unntak: PKK (Kurdistans arbeiderparti) lagde en humanitær korridor for å redde de som hadde rømt til fjellet og kjempet mot IS. De reddet flere tusen liv. PKK og YPG (Folkenes forsvarsenheter) kjemper fortsatt mot IS. Når et område blir frigjort, blir også kvinnene som var bortført frigjort. Kvinnene har stått fremst i barrikadene i kampen mot IS. «Vi gjør det for våre søstre» sier de. Verdenssamfunnet har tatt den delen av sannheten ut av historiefortellingen.

Det er ikke tilfeldig. PKK ble satt på terrorlista til EU etter avtale mellom Tyrkia og EU; en politisk handling som ligner det Nelson Mandelas parti ble utsatt for helt fram til 2008 av USA.

En dom fra EU-domstolen november slår fast at terrorlistinga av PKK i perioden 2014-2017 var ugyldig. Prosessen holder ikke den standard for rettssikkerhet som kreves for den type beslutninger som listeføring innebærer, og domstolen kunne ikke se at det var fremlagt noen holdbar grunn til å fortsette å listeføre PKK. Det framkommer også i dommen at PKK har en positiv rolle i Midtøsten, spesielt med tanke på den tydelige bruken av forhandlinger og skritt i retning av fredelig løsning, og ikke minst kampen mot IS.

Den ene delen av sannheten som vi ikke hører om er at det var PKK som sto opp for jesidiene da hele verden så bort. Det andre vi ikke hører om er at Tyrkia har angrepet Nadias Murads hjemby i år. I august skrev hun på Twitter: «Sinjar fortsetter å være en krigssone. Hvordan kan jesidiene reise seg etter dette folkemordet eller dra hjem igjen!». Norge må støtte jesidiene i Shengal i gjenoppbyggingen av området, og repatrieringen av flyktningene som ennå holdes tilbake i leirene.

Da Murad talte var det mange som fikk tårer i øya, inkludert ministere. Men det nytter ikke å felle tårer for grusomhetene som jesidiene blir utsatt for når politikken de fører ikke skaper rettferdighet eller fred, tvert imot. Norge selger fortsatt våpen til Tyrkia som angrep Nadia Murads hjemby. De ministerne som ble rørt av talen hennes må spørre seg; kan norske våpen ha blitt brukt mot yezidiene?

Det bodde mange jesidier i Afrin. De ble også angrepet av Tyrkia og deres allierte jihadister. Da Rødt stilte forslag om humanitær hjelp til befolkningen fra Afrin, stemte samtlige regjeringspartier, Ap og Sp mot forslaget. Tyrkia okkuperer fortsatt Afrin. Norge er alliert med Tyrkia, og forslaget vårt om å slutte å selge våpen til Tyrkia ble nedstemt av de samme partiene. Nå når vår oppmerksomhet er rettet mot folkemordet på jesidiene, må dette også med i fortellingen.

Årets fredspris er svært viktig. Begge fredsprisvinnerne har lagt inn mye innsats for å belyse og jobbe mot seksualisert vold og voldtekt i krig. Kampen for fred og kvinnefrigjøring livsviktig.

Av Seher Aydar, styremedlem i Solidaritet med Kurdistan

En forkortet versjon publisert i 14.12.2018.

Nytt fra SolKurd sin tur til Bashur

Rapport fra delegasjonsreisen til Bashur (Nord-Irak) dag 3 og 4

 

 

På den andre dagen reiste vi til flyktningleiren Bajit Kandala nord for Dohuk, like ved den syriske grensa. Underveis besøkte vi Dohuk-provinsens kontor for flyktningeleirene. Der vi fikk vite at det  har vært hele 27 slike leire med tilsammen 700 tusen flyktninger, de fleste internt fordrevne fra Irak. Nå er dette redusert til «bare»  580 000 i 21 leire. Flere hundre tusen  av disse er yezidier fra Shingalområdet, som har levd i leirene siden  IS angrep dem i august 2014.

 

Dr Neeman Ghafouri  som hadde vært med oss fra Arbil, var vår vert i  Bajit Kandal som består av to leire delt av en travel motorvei. Det bor tilsammen over 10000 yezidier bare i disse to leirene.  Det er ikke realistisk å vend tilbake ti Shingal som fortsatt ligger i ruiner, og der ulike væpnede fraksjoner dessuten stride om kontrollen. Mange av yezidiene ønsker seg derfor heller til Europa eller Amerika. Behovet for hjelp til befolkningen i leiren er derfor meget stort, det er skoler men de  mangler både kvalifiserte lærere og nødvendig materiell. Etter fire år har leiren fått et semi-permanent preg, og mange av beboerne mangler håp for en bedre framtid.

 

Dag 4 begynte med et besøkt hos ministerne for høyere utdanning og forskning. Deretter kjørte vi til byen Koya, og besøkte universitetet der.

 

Videre gikk ferden til det iranske kurdiske partiet KDP-i, som i september hadde blitt rammet av et iransk rakettangrep som drepte 13 mennesker. Vi ble mottatt av partiledelsen som diskuterte den  politiske situasjonen med oss og viste oss skadene fra rakettangrepet.

Skrevet av Jan Vindheim Bojer.
Foto: Ashna Sablagi