Kurdistan og ligningen for Irans fremtid i en tid med geopolitiske omveltninger

Postet den 11 mars, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Ali-Asghar Faridi, publisert på arenanews.net – oversatt til norsk av Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Logoen til koalisjonen av politiske partier i Rojhelat

Diskusjonen om kurdiske styrkers rolle i mulige overgangsscenarier etter Den islamske republikken har utviklet seg fra å være en ren militær debatt til å bli et spørsmål om regional sikkerhet og geopolitikk. Tilhengere av en slik rolle viser til historisk erfaring, organisatorisk struktur og den operative kapasiteten til peshmerga- og geriljastyrkene. De mener at å utelukke disse aktørene innebærer å ignorere realitetene i Iran. Kritikere advarer derimot om mulige sikkerhetsmessige konsekvenser, reaksjoner fra regionale aktører og faren for å utdype splittelsen i opposisjonen. Debatten berører dermed både muligheten for samarbeid mellom opposisjonskrefter og fremtiden til den politiske orden i Iran.

Samtidig som diskusjonen om Irans politiske fremtid og mulige scenarier for en overgang bort fra Den islamske republikken intensiveres, har rollen til kurdiske styrker – særlig peshmerga- og geriljastyrker – blitt et av de mest omstridte temaene blant regimets motstandere.

Kritikere av kurdisk militær deltakelse i en mulig politisk omveltning i Iran peker på politiske og sikkerhetsmessige konsekvenser av en slik tilstedeværelse. Samtidig mener mange analytikere at det å overse kurdernes historiske erfaring og militære og politiske kapasitet i praksis innebærer å lukke øynene for realitetene på bakken i Iran.

Et spørsmål til kritikerne

I denne sammenhengen stiller Shahin Modarres, ekspert på internasjonale relasjoner og analytiker innen sikkerhetsstudier, et direkte spørsmål til kritikerne av peshmerga- og geriljastyrkenes rolle i et intervju med Arena.

Han sier at dersom enkelte motstandere av regimet ikke tror på rollen til kurdiske peshmerga- og geriljastyrker, må de forklare hvem som i så fall skal tre frem og handle i det avgjørende øyeblikket.

Ifølge ham er det problematisk å avvise kurdiske styrkers rolle samtidig som mange opposisjonsgrupper mot Den islamske republikken mangler en effektiv militær struktur.

Han mener at dersom det ikke finnes en slagkraftig styrke til å konfrontere regimet, og kurdernes rolle samtidig avvises, vil en slik posisjon i praksis komme Den islamske republikken til gode.

En erfaring som overses

I samme kontekst understreker den iranske forfatteren og intellektuelle Faraj Sarkohi den lange historien med kurdisk motstand mot Den islamske republikken.

Han minner om at kurdiske politiske bevegelser har vært i konflikt med regimet siden de første årene etter revolusjonen i 1979. Av den grunn har de opparbeidet seg en dyp forståelse av Irans politiske, sosiale og sikkerhetsmessige kompleksitet.

Sarkohi peker også på erfaringen og den internasjonale posisjonen til enkelte kurdiske ledere. Han fremhever at personer som Abdulrahman Ghassemlou ikke bare var lokale ledere, men også aktører av internasjonal betydning. Ifølge Sarkohi førte politikere som Willy Brandt og François Mitterrand samtaler og konsultasjoner med Ghassemlou – ikke bare om regionale spørsmål, men også om globale problemstillinger.

For Sarkohi viser denne historien at kurdiske politiske bevegelser er fullt klar over de regionale sensitivitetene og konsekvensene av enhver politisk omveltning i Iran.

En visjon for Irans fremtid

Også på offisielt nivå understreker ledere i kurdiske partier at deres mål er å etablere en demokratisk struktur i Iran.

Khaled Azizi, talsperson for Kurdistans demokratiske parti i Iran, uttalte i et intervju med Voice of America at partiets mål er å bidra til et demokratisk Iran basert på deltakelse fra alle landets grupper og mangfold.

Ifølge ham må alle politiske, etniske, nasjonale og religiøse mangfold være representert i maktstrukturen i det Iran partiet ser for seg.

Han understreker at dette er et langsiktig prosjekt, og at dersom demokrati etableres i Iran, vil risikoen for en tilbakevending til diktatur bli betydelig redusert.

Regionale hensyn

Samtidig er kurdiske styrkers rolle i eventuelle politiske omveltninger i Iran ikke bare et internt spørsmål; det kan også få regionale konsekvenser.

I et intervju med Fox News kommenterte Bafel Talabani, leder for Patriotisk Union i Kurdistan, flere forhold knyttet til utviklingen i Iran.

Han bekreftet at han på et tidspunkt hadde hatt en samtale med Donald Trump, som han beskrev som rolig og vennlig. Samtidig fortalte han at Irans utenriksminister Abbas Araghchi fremstod svært nedstemt under en telefonsamtale mellom dem.

Talabani avviste også rapporter om at kurdiske styrker skulle ha krysset grensen inn i Iran. Ifølge ham befinner de fleste effektive kampstyrkene seg utenfor Iran, i grenseområdene. Noen observatører har knyttet dette til aktivitetene til PJAK.

Samtidig advarte Talabani mot å overdrive scenariet om et regimeskifte i Iran. Han påpekte at det for øyeblikket ikke finnes tegn til et omfattende opprør inne i landet, og at et slikt scenario derfor ikke fremstår sannsynlig på kort sikt.

Talabani understreket også at en omfattende innmarsj av kurdiske styrker i Iran kan skape betydelige sikkerhetsbekymringer i Tyrkia. I et slikt scenario kan Ankara reagere militært mot kurdiske styrker.

Spørsmålet om bakkestyrker i enhver politisk omveltning

I denne sammenhengen fremhever journalisten og politiske analytikeren Adnan Hassanpour et sentralt poeng i et intervju med Arena News.

Han understreker at ingen regjering faller utelukkende som følge av eksternt press – med mindre det finnes en styrke på bakken som kan omsette dette presset til reell politisk endring.

Ifølge ham viser historiske erfaringer at et regime først faller når en organisert styrke på bakken er i stand til å konfrontere og presse tilbake regimets undertrykkelsesapparat. Dette gjelder særlig i stater med omfattende sikkerhets- og kontrollstrukturer.

Hassanpour fremhever også den psykologiske og sosiale dimensjonen ved slike prosesser. I situasjoner preget av krig eller sikkerhetskrise kan man ikke forvente at befolkningen alene skal gjennomføre en revolusjon. Han mener:

Samfunnet begynner først å bevege seg når det oppstår tegn på en reell og troverdig styrke – en aktør som, når regimets undertrykkelsesapparat svekkes, kan bli et samlingspunkt for avhoppere og misfornøyde krefter.

Han påpeker at det tidligere har blitt fremmet påstander om at regimets styrker er i ferd med å smuldre opp, men at dette i praksis ikke har skjedd.

Årsaken er, ifølge Hassanpour, åpenbar: Dersom personer innenfor maktstrukturen ønsker å bryte ut, må de ha et sted å gå. Uten en organisert struktur og et trygt geografisk område er en slik avskalling i praksis umulig.

For å illustrere dette viser han til erfaringen fra Irak etter 2003. Da fungerte Kurdistan-regionen som et tilfluktssted for motstandere av Saddam Husseins regime.

Den irakiske opposisjonen kunne samle seg der og, under krigsforhold, planlegge regimets fall. I dette tilfellet spilte eksistensen av et sikkert område med organiserte politiske og militære strukturer en avgjørende rolle i prosessen som førte til politisk endring.

Hassanpour mener at Kurdistan – med sin lange historie med politisk organisering, aktive partier og væpnede styrker som peshmerga- og geriljastyrker – kan få en lignende rolle i fremtidige scenarier.

Han understreker at dette ikke nødvendigvis betyr avhengighet av utenlandsk intervensjon. Snarere handler det om å utvikle en kapasitet som gjør det mulig for opposisjonskrefter selv å drive frem politiske endringer, i stedet for å vente på handling fra eksterne makter.

Kritikk av «demonisering» av Kurdistan

Samtidig kritiserer Hassanpour det han beskriver som en «demonisering av Kurdistan». Han mener at enkelte politiske miljøer har en ekskluderende holdning som forsøker å fremstille Kurdistan-bevegelsen som illegitim eller upålitelig. Ifølge ham kan spredningen av slike narrativer – særlig dersom de fører til en form for «avhumanisering» av aktivister i Kurdistan-bevegelsen – skape dypere splittelser blant motstanderne av regimet.

Hassanpour sier imidlertid at erfaringer fra kommunikasjon med folk inne i Iran, før de omfattende internettnedstengningene, tyder på at slike holdninger i større grad finnes i eksilmiljøer.

Ifølge ham er synet på Kurdistan-bevegelsen blant en betydelig del av befolkningen i Iran ikke negativt. Tvert imot finnes det i mange tilfeller både sympati og en positiv holdning.

Et spørsmål som går utover militær strategi

Diskusjonen om rollen til peshmerga- og geriljastyrker i Irans fremtidige utvikling handler til syvende og sist ikke bare om militære spørsmål. Temaet befinner seg i skjæringspunktet mellom tre sentrale dimensjoner: iransk innenrikspolitikk, regionale maktforhold og spørsmålet om hvordan en ny politisk orden kan etableres i et flernasjonalt land.

I en slik situasjon er kanskje ikke hovedspørsmålet om kurdiske styrker kan spille en rolle i Irans fremtidige utvikling. Det avgjørende spørsmålet er snarere om opposisjonelle politiske krefter vil være i stand til å utvikle en samarbeidsmodell som både tar hensyn til realitetene på bakken og samtidig hindrer at en politisk omveltning utvikler seg til en bredere regional krise.

Alvorlig eskalering: Nesten 200 angrep mot Kurdistan‑regionen i Irak – flere drept og såret

Postet den 10 mars, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Siden begynnelsen av krigen mellom USA/Israel og Iran 28. februar 2026 har iran‑støttede styrker inklusive Irans revolusjonsgarde (IRGC) og tilknyttede militsgrupper intensifisert angrepene mot Kurdistan‑regionen i Irak (KRI). Ifølge en fersk rapport fra menneskerettsorganisasjonen Community Peacemaker Teams – Iraqi Kurdistan (CPT‑IK) er det registrert 196 separate drone‑, rakett‑ og missilangrep mot mål i regionen fra 28. februar til 8. mars 2026.

Rapporten viser at en overveiende andel av angrepene – over 80 % – har funnet sted i Erbil‑guvernementet, med ytterligere angrep i Sulaymaniyah, Duhok og Halabja. Målene har inkludert:

Hovedkvarterene til iransk‑kurdisk opposisjon basert i Irak (Rojhelat sine politiske partier)
Utenriksstasjonen til USA i Erbil og tilknyttede militære baser
Erbil internasjonale flyplass, hoteller og andre sivilinfrastrukturer
Boligområder, oljeinstallasjoner, telekommunikasjonstårn og Peshmerga‑stillinger

Samlet har disse angrepene resultert i 23 bekreftede skadde og drepte, hvorav fire personer mistet livet og 19 ble såret. Blant ofrene er både medlemmer av iransk‑kurdisk opposisjon, sikkerhetsstyrker med ingen direkte tilknytning til krigen, og sivile.

Organisasjonen bak rapporten uttrykker alvorlig bekymring for sivilbefolkningens sikkerhet og fordømmer både de militære angrepene og de stadig mer intense hostilitetene som rammer sivile mål og kritisk infrastruktur i den autonome regionen.

CPT‑IK oppfordrer alle parter i konflikten til å ta umiddelbare skritt mot de‑eskalering og beskyttelse av sivile, og sier de vil fortsette å overvåke og dokumentere utviklingen i området.

Iran ved et historisk vendepunkt – sivile liv kan ikke ofres i maktpolitikkens navn

Postet den 3 mars, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Utviklingen i Iran de siste dagene representerer et dramatisk skifte i både landets interne maktstruktur og den regionale sikkerhetssituasjonen. Drapet på Ali Khamenei, landets øverste leder siden 1989, markerer slutten på en epoke – men åpner samtidig for en ny og uforutsigbar fase preget av militær eskalering, politisk usikkerhet og økt risiko for sivile tap.

Den militære operasjonen som tok livet av Khamenei og flere høytstående iranske ledere har ytterligere forverret en allerede spent situasjon. Samtidig har gjengjeldelsesangrep og trusler om videre konfrontasjon økt faren for en bredere regional konflikt. Midt i dette står millioner av sivile – uten innflytelse over de strategiske beslutningene, men fullt eksponert for konsekvensene.

Et system under press

Det iranske politiske systemet har over tid vært preget av omfattende intern kritikk, økonomiske utfordringer og økende avstand mellom myndighetene og deler av befolkningen. Betydelige nasjonale ressurser har blitt brukt på militær kapasitet, regionale allianser og sikkerhetsapparat, samtidig som mange iranere har opplevd økonomisk usikkerhet, arbeidsledighet og begrenset politisk handlingsrom.

Dette bakteppet er avgjørende for å forstå dagens situasjon. Samtidig viser erfaring fra andre land at ytre militært press sjelden i seg selv skaper stabile og demokratiske overganger. Når maktstrukturer brytes brått ned uten en tydelig og bredt forankret politisk alternativ struktur, kan resultatet bli institusjonelt vakuum, rivalisering og ytterligere ustabilitet.

Usikker fremtid for regimespørsmålet

Spørsmålet om politisk endring i Iran er komplekst. Opposisjonen består av ulike miljøer med forskjellig ideologisk retning, og det finnes per i dag ingen samlet ledelse med bred legitimitet på tvers av landets etniske, politiske og sosiale skillelinjer.

En eventuell overgang vil derfor kreve mer enn et maktskifte på toppen. Den vil forutsette institusjonell reform, inkluderende politiske prosesser og garantier for rettigheter for alle befolkningsgrupper. Uten dette risikerer man at nye maktstrukturer reproduserer gamle konflikter.

Samtidig er det viktig å erkjenne at Iran – med betydelige naturressurser, strategisk beliggenhet og en høyt utdannet befolkning – på sikt kan utvikle seg til en betydelig regional aktør dersom landet oppnår stabilitet og politisk reform. Nettopp derfor vil utviklingen i Iran ha konsekvenser langt utover landets grenser.

Særlig sårbare minoriteter

I denne situasjonen er det grunn til å rette særskilt oppmerksomhet mot minoritetsområder, inkludert kurdiske regioner i vestlige Iran (Rojhelat). Uavhengige menneskerettighetsmiljøer har over tid dokumentert omfattende arrestasjoner, bruk av dødelig makt mot demonstranter og press mot sivilsamfunnsaktører i disse områdene.

Når nasjonal sikkerhet prioriteres i krisesituasjoner, er det ofte perifere regioner og minoritetsbefolkninger som først opplever skjerpet kontroll og kollektiv mistenkeliggjøring. Risikoen for vilkårlige inngrep øker ytterligere i perioder med krig og politisk overgang.

Beskyttelse av sivile må være ufravikelig

Uavhengig av politiske posisjoner og geopolitiske interesser finnes det én grunnleggende norm som ikke kan fravikes: Beskyttelse av sivile liv. Internasjonal humanitær rett er tydelig på at sivile ikke skal være mål eller indirekte ofre for militære strategier.

Det internasjonale samfunnet står overfor et avgjørende ansvar. Eventuelle videre handlinger – enten militære, diplomatiske eller økonomiske – må vurderes ut fra hvilke konsekvenser de får for befolkningen. Langsiktig stabilitet i regionen kan ikke bygges gjennom eskalering alene, men krever politiske løsninger som ivaretar rettigheter, representasjon og institusjonell bærekraft.

En skjør overgang

Iran befinner seg nå i en historisk overgangsfase. Utfallet er uvisst. Det som imidlertid er sikkert, er at en bærekraftig fremtid for landet ikke kan konstrueres gjennom maktvakuum, hevnspiraler eller kollektiv avstraffelse.

En varig løsning forutsetter ansvarlighet, politisk inkludering og respekt for grunnleggende rettigheter – for alle deler av befolkningen.

For kurderne i Rojhelat er denne overgangsfasen særlig avgjørende, fordi deres rettigheter, sikkerhet og politiske anerkjennelse historisk har vært blant de første områdene som ofres i perioder med nasjonal krise og maktomveltning. Samtidig kan denne historiske situasjonen også representere en betydelig mulighet for Rojhelat, der flere kurdiske politiske partier nå har samlet seg i en samarbeidskoalisjon som kan danne grunnlag for sterkere politisk organisering og krav om en form for selvstyre innenfor en framtidig ny struktur i Iran.

Krig i Midtøsten: USA og Israel åpner storstilt offensiv mot Iran – frykt for regional storkrig

Postet den 28 februar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Basert på rapportering fra blant annet BBC Persian, Reuters, AP, Aftenposten og andre åpne kilder.

I dag gikk USA og Israel til omfattende, koordinerte militære angrep mot Iran, en dramatisk eskalering av den allerede langvarige konflikten i Midtøsten. Angrepene har truffet flere iranske byer, inkludert Teheran, og markerer starten på det Pentagon omtaler som «major combat operations».

Ifølge amerikanske og israelske myndigheter var operasjonen planlagt i månedsvis, med mål om å ramme Irans militære infrastruktur, atom- og missilkapasiteter – og etter alt å dømme også enkelte ledende regjeringsmål. President Donald Trump uttalte at angrepene skal forhindre at Iran utvikler atomvåpen og bidra til å endre regimet, samtidig som han oppfordret det iranske folket til å reise seg mot sin egen ledelse.

Iran svarer med raketter og droner

Iran svarte umiddelbart med omfattende missil- og droneangrep mot både amerikanske og israelske militærinstallasjoner i regionen, blant annet nær en amerikansk marinebase i Bahrain. Internettilgang i store deler av Iran har falt dramatisk, og landets Revolusjonsgarde meldte om angrep mot israelske mål som svar på de vestlige luftangrepene.

Sivile rammes – panikk i gatene

Eksplosjoner i Teheran, Isfahan og Tabriz har utløst massiv panikk blant sivile, med lange køer ved bensinstasjoner, stengte skoler og et bredt strømbrudd. Mange prøver å forlate de største byene i frykt for ytterligere angrep. Samtidig rapporteres det om sivile dødsfall, blant annet ved et angrep på en skole i Minab.

Internasjonale reaksjoner: frykt og fordømmelser

Verdenssamfunnet reagerer med både fordømmelse og bekymring. FN og EU har oppfordret til umiddelbar de-eskalering og uttrykt frykt for en humanitær katastrofe. Russland har karakterisert angrepene som uprovosert aggresjon, og europeiske ledere advarer om at konflikten kan involvere flere land i regionen.

Flere land har også gitt råd om evakuering eller innstramminger for egne borgere i Midtøsten-området.

Diplomati i skyggen av krig

Bare dager før angrepene var Irans utenriksminister i Genève for nye runder med atomforhandlinger med USA. Selv om samtalene var preget av motstridende syn på Irans rett til atomteknologi, var det et forsøk på diplomati. Iran hadde tidligere advart om «knusende respons» mot ethvert angrep.

Regionen på kanten av storkrig

Konsekvensene av denne opptrappingen kan bli vidtrekkende. Eksperter peker på risikoen for spredning av kampene gjennom allianser og proxy-grupper i hele Midtøsten. Samtidig har globale markeder reagert kraftig med uro i olje- og finansmarkeder, ettersom Hormuz-stredet står sentralt for verdens energiforsyning.

Konsekvenser for kurdiske områder

Krigen har allerede fått direkte følger for den føderale Kurdistan Region i Irak. I dag ble områder i og rundt Erbil International Airport – hvor amerikanske styrker er til stede – rammet av iranske angrep, og amerikansk luftforsvar skal ha svart. Dette understreker hvor sårbar regionen er i en konflikt mellom større makter.

En videre eskalering kan føre til økt militær tilstedeværelse, press fra Iran-allierte militsgrupper og større sikkerhetsrisiko for sivile. Også i de kurdisk-befolkede områdene i Rojhelat (Vest-Iran) kan krigen føre til strengere sikkerhetstiltak, økt overvåking og press mot politiske og sivile aktører. Kurdisk-befolkede områder risikerer dermed å bli indirekte – eller direkte – berørt av en konflikt de selv ikke kontrollerer.

Et historisk vendepunkt i Rojhelat: Kurdiske partier samler seg i en ny politisk koalisjon

Postet den 22 februar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist – oversatt til norsk av Solkurd

Dannelsen av Koalisjonen av politiske krefter i iransk Kurdistan representerer en kvalitativ ny fase i den politiske utviklingen i Rojhelat (Øst-Kurdistan – Iran). Etter en periode med strukturert dialog og politisk samhandling innenfor rammen av Dialogsenteret for samarbeid, har fem sentrale politiske organisasjoner offentliggjort etableringen av en felles plattform for koordinert politisk og organisatorisk virksomhet.

Koalisjonen begrunner sitt initiativ med den nåværende politiske situasjonen i Iran, der den islamske republikken beskrives som uten politisk legitimitet, men fortsatt opprettholdt som følge av opposisjonens fragmentering. Samlingen av de kurdiske politiske kreftene framstilles derfor som et svar på behovet for å redefinere egen rolle og styrke Kurdistans posisjon i en fase der maktforholdene i Iran er i endring.

Fra fragmentering til institusjonalisert enhet

I erklæringen framheves det at den kurdiske nasjonale og politiske bevegelsen i flere tiår har ført en kontinuerlig og organisert kamp for nasjonale og demokratiske rettigheter, og at Kurdistan siden 1979-revolusjonen har vært et av de viktigste sentrene for motstand mot den islamske republikken. De omfattende menneskelige og materielle kostnadene – krig, henrettelser, politiske attentater, fengsling og en vedvarende militarisering av regionen – danner det historiske bakteppet for behovet for en ny fase preget av politisk samordning.

Koalisjonen søker å gjøre «nasjonal enhet» til en institusjonell realitet gjennom felles politisk og praktisk kamp.

Politiske mål og normativt grunnlag

De sentrale fellesmålene som formuleres i erklæringen er:

Kamp for å avvikle Den islamske republikken i Iran.
Realisering av det kurdiske folkets rett til selvbestemmelse.
Etablering av en nasjonal og demokratisk institusjon basert på det kurdiske folkets politiske vilje i Rojhelat.

Samtidig plasseres den kurdiske kampen i en bredere iransk kontekst. Koalisjonen uttrykker støtte til de landsomfattende protestene mot regimet og understreker nødvendigheten av koordinert politisk og praktisk samarbeid mellom kurdiske aktører og demokratiske krefter i andre deler av landet.

Som grunnlag for fremtidige allianser fastsettes tre prinsipielle forutsetninger:

Anerkjennelse av nasjonenes rettigheter
Forpliktelse til demokrati
Avvisning av enhver form for diktatur

Koalisjonen forankrer videre sitt politiske prosjekt i sentrale demokratiske og samfunnsmessige prinsipper, herunder:

Likestilling mellom kvinner og menn
Sosial rettferdighet
Vern av miljøet
Frie og institusjonaliserte valg
Sikring av rettighetene til alle nasjonale og religiøse grupper i Kurdistan
Etablering av et sekulært og demokratisk politisk system i Iran

Strategiske scenarier og politisk rasjonalitet

Koalisjonens langsiktige betydning vil imidlertid avhenge av dens evne til å utvikle en strategi som tar høyde for flere mulige transformasjonsbaner for den iranske staten.

En betydelig del av den politiske forestillingsverdenen i eksilopposisjonen har vært basert på et kollapsscenario, der en ekstern konflikt utløser en total oppløsning av statsapparatet – med paralleller til utviklingen i Sør-Kurdistan etter 1991. Et slikt scenario vil kunne åpne et maktvakuum der territorielle og institusjonelle realiteter kan omformes raskt.

Et alternativt – og på mange måter mer systemimmanent – scenario er en intern maktforskyvning der statens ideologiske kjerne svekkes til fordel for mer pragmatiske og teknokratiske maktstrukturer. En slik transformasjon vil kunne innebære en begrenset politisk liberalisering uten at statens territorielle integritet settes i spill.

I et slikt perspektiv blir det avgjørende strategiske spørsmålet ikke hvorvidt staten kollapser, men hvordan kurdiske politiske aktører posisjonerer seg i møte med en gradvis og kontrollert transformasjon.

Koalisjonen består av følgende organisasjoner:

Kurdistans frihetsparti (PAK)
Kurdistans parti for et fritt liv (PJAK)
Kurdistans demokratiske parti i Iran (KDPI / PDKI)
Sazmani Xebatê Kurdistana Îranê (Khabat-organisasjonen)
Komala – Kurdistans arbeideres organisasjon (Komala Zahmatkeshan)

Koalisjonen erklærer samtidig at den er åpen for samarbeid med alle politiske strømninger utenfor alliansen og oppfordrer befolkningen i Kurdistan til å slutte opp om prosjektet.

Mot en ny politisk fase

Koalisjonen representerer ikke slutten på de strukturelle utfordringene i Rojhelat, men etablerer et nytt institusjonelt og strategisk utgangspunkt. Dens historiske betydning vil avhenge av:

evnen til å konsolidere en reell og varig politisk enhet
utviklingen av en felles strategi for Kurdistans rolle i Irans politiske transformasjon
etableringen av likeverdige allianser med andre demokratiske og flernasjonale aktører

I denne forstand er koalisjonen ikke bare et organisatorisk tiltak, men et forsøk på å omforme kurdisk politikk i Iran fra en fragmentert opposisjonsposisjon til en samlet og strukturerende politisk kraft.

Massedrap under vinterens protester i Iran

Postet den 14 februar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Av: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd – Basert på rapportering fra KHRN

KHRN: 240 kurdere drept i masseprotestene i desember 2025 og januar 2026 – omfattende dokumentasjon av dødelig maktbruk og overgrep

En ny spesialrapport fra Kurdistan Human Rights Network (KHRN) dokumenterer at minst 240 kurdiske borgere mistet livet under de landsomfattende masseprotestene i desember 2025 og januar 2026. Rapporten beskriver en av de mest omfattende og blodige bølgene av gateprotester i Den islamske republikkens historie – og en brutal statlig respons preget av systematisk og dødelig maktbruk.

En av de mest omfattende protestbølgene på to tiår

Protestene, som fant sted i slutten av desember 2025 og begynnelsen av januar 2026, utviklet seg til en av de mest utbredte og intense protestbølgene mot regimet i Iran de siste tjue årene. Ifølge tilgjengelige rapporter ble tusenvis av mennesker drept av militære og sikkerhetsstyrker. Voldsnivået nådde et toppunkt 8. og 9. januar 2026, da sikkerhetsstyrkene gjennomførte det som beskrives som massedrap. Hendelsene avdekket, ifølge rapporten, i særlig tydelig form det undertrykkende og menneskerettighetsfiendtlige systemet i Iran.

Total nedstengning av internett

Samtidig med massedrapene stengte myndighetene internett fullstendig i minst to uker og lammet telefonlinjer. Formålet var å hindre kommunikasjon mellom innbyggere og stoppe spredningen av nyheter, bilder og dokumentasjon til utlandet.

Selv om denne informasjonsblokaden skapte store hindringer for dokumentasjon av overgrepene, har omfanget av hendelsene gradvis blitt kjent etter at internettforbindelsen delvis ble gjenopprettet og omgåelsesverktøy tatt i bruk.

240 kurdere identifisert og verifisert så langt

Til tross for betydelige hindringer, sikkerhetspress og trusler mot familier, har KHRN så langt identifisert og verifisert navn og opplysninger om 240 kurdiske borgere som ble drept i forbindelse med undertrykkelsen av protestene i ulike byer i Kurdistan og andre deler av Iran. Organisasjonen opplyser at den også har mottatt informasjon om flere andre mulige ofre, men at arbeidet med å verifisere disse fortsatt pågår.

Geografisk fordeling

Ifølge de bekreftede opplysningene fordelte de 240 drepte seg slik:

81 personer i Kermanshah-provinsen (63 i Kermanshah by, 16 i Shahabad, én i Harsin og én i Kangavar)
11 personer i Ilam-provinsen
75 personer i Teheran-provinsen
28 personer i Alborz (Karaj)
13 personer i Razavi Khorasan
12 personer i Nord-Khorasan (Esfarayen)
6 personer i Gilan
4 personer i Qazvin
2 personer i Lorestan
2 personer i Isfahan
2 personer i Markazi
1 person i Bijar (Kurdistan-provinsen)
1 person i Abadan (Khuzestan)
1 person i Chalus (Mazandaran)
1 person i Qeshm (Hormozgan)

Barn, arbeidere og medlemmer av Yarsan-samfunnet

Blant de drepte var 20 barn under 18 år. Flere av disse arbeidet for å bidra økonomisk til familiene sine på grunn av vanskelige levekår.

En betydelig andel av de drepte var unge og middelaldrende personer fra arbeiderklassen. Rapporten viser også at 31 av de drepte tilhørte Yarsan-samfunnet, en religiøs minoritet som allerede er utsatt for diskriminering i Iran. Flere av ofrene var forlovet, nygift eller ventet barn.

Direkte skyting mot demonstranter

KHRN har intervjuet minst 100 familiemedlemmer til ofrene. Ifølge disse vitnesbyrdene brukte sikkerhetsstyrkene omfattende krigsvåpen og skjøt direkte mot demonstranter.

Flere familier forteller at deres kjære ble skutt av motorsykkelenheter eller av Basij- og Revolusjonsgarden-styrker som opererte fra sivile kjøretøy, ofte på kloss hold eller bakfra. Dokumentasjon og videomateriale mottatt av KHRN viser at sikkerhetsstyrker brukte private biler for å nærme seg demonstranter i områder der protestene foregikk spredt.

I Kermanshah og Shahabad skal snikskyttere fra Revolusjonsgarden ha vært plassert på takene av bygninger natt til 8. og 9. januar og ha skutt målrettet mot demonstranter.

Minst to øyenvitner som oppsøkte rettsmedisinsk institutt i Kermanshah for å lete etter savnede barn, forteller at de så hundrevis av lik der. Ifølge dem lå identifiserte og uidentifiserte kropper i separate haller, mange plassert direkte på gulvet. Korridorene skal ha vært fulle av blod, og de fleste ofrene de så var under 30 år.

Press, tvang og økonomisk utpressing

Rapporten dokumenterer også at familier i flere tilfeller måtte betale store summer for å få utlevert likene.

Noen ble tvunget til å signere dødsattester der dødsårsaken ble oppgitt som «fall fra høyde» eller «hjerteinfarkt» – i stedet for skuddskader. Andre familier ble presset til å erklære at den avdøde var medlem av Basij og at ansvaret for dødsfallet lå hos demonstrantene.

Myndighetene skal i enkelte tilfeller ha nektet å gi tillatelse til begravelse i hjemstedets gravlund eller å overføre liket til fødebyen. Dette førte til at familier måtte begrave sine kjære i andre byer eller landsbyer.

I frykt for at myndighetene skulle konfiskere likene, valgte noen familier å bringe dem direkte fra gaten til private hjem. Flere begravelser ble gjennomført i hemmelighet om natten, uten offentlig kunngjøring eller tradisjonelle seremonier.

Ifølge rapporten har også slektninger bosatt i utlandet blitt truet etter å ha snakket med internasjonale medier eller menneskerettighetsorganisasjoner. En person fortalte KHRN at både han selv og familiemedlemmer i Iran ble truet med drap etter et medieintervju om et familiemedlems død.

Navneliste og detaljer

I den fullstendige rapporten publiserer KHRN navn og detaljer om de 240 kurdiske ofrene, ordnet etter provins og by. På grunn av omfanget gjengis ikke denne oversikten her.

Hele rapporten, inkludert en detaljert navneliste og dokumentasjon, kan leses her:

🔗 Kurdistan Human Rights Network – Spesialrapport, 14. februar 2026

Kurdisk versjon kan leser her.

Organisasjonen understreker at rapporten ikke er endelig, og at den vil bli oppdatert etter hvert som nye verifiserte opplysninger foreligger.

Felles uttalelse om situasjonen i Iran og Rojhelat

Postet den 25 januar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Særmøte mellom politiske og sivile aktører om utviklingen i Iran og Rojhelat

24. januar 2026 – 4. rebendan 2725 (kurdisk kalender) ble møtet avholdt ved Kurdistans nasjonalkongress’ senter (KNK) i Brussel

Oversatt fra kurdisk: Jila Hassanpour, medleder i Solkurd

Vi, som representanter for partier og organisasjoner sammen med en rekke personligheter fra Rojhelat, og Kurdistans nasjonalkongress som deltok på dette møtet, uttrykker vår dype bekymring og sterke fordømmelse av eskaleringen av volden i Iran og Rojhelat etter de siste masseopprørene blant Irans befolkning. I løpet av de siste ukene har det iranske regimet, gjennom drap, massearrestasjoner, militarisering og systematisk stenging av forbindelsen til omverdenen, ytterligere intensivert sin undertrykkelse av hele Irans befolkning. De ulike områdene i Rojhelat og Iran har i sin helhet blitt gjort til mål. I Kurdistan nådde massedrap på misfornøyde sivile i byen Malakshaiy i Ilam et klimaks, og deretter fortsatte på samme nivå i andre provinser i Kurdistan og i hele Iran. I løpet av denne undertrykkelsen har mange sivile blitt drept og såret, og kollektiv avstraffelse er blitt påført befolkningen. Samtidig, for å bringe massene til taushet og skjule statens vold, har internett- og telefonlinjer blitt stengt, og et sikkerhetsmessig unntaksregime er blitt pålagt hele Kurdistan og Iran. Som følge av dette er det fremdeles ikke kommet fram pålitelige tall på de reelle ofrene for disse massakrene og denne undertrykkelsen.

Disse grusomhetene er ikke isolerte hendelser, men utgjør en del av strukturen i et historisk system av sikkerhetsbasert kolonial styre som er påtvunget Kurdistan innenfor rammen av den iranske staten. Undertrykkelsen av kurderne i disse landsomfattende protestene skyldes ikke bare deres deltakelse, men også det faktum at de, som et folk som alltid har kjempet for verdighet, politisk anerkjennelse og retten til selvbestemmelse, igjen blir møtt med brutal undertrykkelse. Deltakerne på møtet uttrykker, samtidig som de viser solidaritet og støtte til hele Irans befolkning som står opp mot undertrykkelsen, at kurderne blir utsatt for en flerdimensjonal vold som springer ut av statsløshet og historisk utslettelse.

I dette skjebnesvangre øyeblikket er kurdisk enhet en absolutt nødvendighet. Gjentatt splittelse har mange ganger svekket kurdernes evne til kollektiv respons på kriser, særlig når regionale og internasjonale aktører raskt og uten kurdisk deltakelse er i ferd med å tegne om kartet over Midtøsten. Enhet betyr ikke ensretting av ideologier, men koordinering rundt felles prinsipper: retten til selvbestemmelse, demokrati, likestilling mellom kjønnene, sosial rettferdighet og beskyttelse av kurdernes eksistens i alle deler av Kurdistan.
Vi, som deltakere på dette møtet, oppfordrer alle kurdiske partier og aktører, særlig i Rojhelat, til å plassere kollektivt ansvar som en grunnleggende plikt foran alle sine handlinger i møte med de kommende skjebnesvangre hendelsene.

Vi har behov for en konstruktiv og kontinuerlig dialog. Denne dialogen må ikke bare omfatte politiske aktører, men også intellektuelle, akademikere, kvinnebevegelser, ungdomsinitiativer og sivilsamfunnsorganisasjoner i hele Kurdistan og i diasporaen. Kunnskapsproduksjon, politisk kritikk og organisering av folkelige bevegelser er de grunnleggende pilarene for å forme Kurdistans politiske framtid.

Parallelt med utviklingen i Rojhelat har det også oppstått en alvorlig trussel mot det kurdiske folket i Vest-Kurdistan (Rojava). Samtidig som deltakerne understreker behovet for samlet kurdisk støtte fra alle deler av Kurdistan, advarer de mot de eksistensielle truslene mot Rojava. Det demokratiske kurdiske alternativet i dette området står overfor en alvorlig fare både på grunn av den nye overgangsregjeringen i Syria og endringer i den regionale maktbalansen. Stillheten og tilbaketrekningen til de internasjonale aktørene som tidligere hevdet partnerskap med kurderne, innebærer i realiteten en oppgivelse av kurderne. Tapet av Rojava-erfaringen vil uten tvil være en katastrofe for det kurdiske folket og samtidig et nederlag for det internasjonale samfunnets ansvar. Samtidig rommer det som skjer i Rojava også alvorlige og strategiske lærdommer for Rojhelat.

På bakgrunn av disse realitetene, og samtidig som vi støtter «Dialog-senteret for partiene i Rojhelat», bekrefter deltakerne på dette møtet sin forpliktelse til å legge til rette for enhet, dialog og felles strategi. I denne sammenheng foreslås følgende praktiske tiltak:

1- Intensiv og umiddelbar innsats for å heve nivået av samarbeid mellom partiene fra Rojhelat mot et helhetlig og samlet samarbeid, med mål om samling og etablering av en felles forsvarsstyrke.

2- Innføring av en umiddelbar koordineringsmekanisme mellom de politiske aktørene i Dialog-senteret, med sikte på å omdanne senteret til en organisert og institusjonell struktur.

3- Opprettelse av avdelinger av «Dialog-senteret» utenfor Kurdistan-regionen, særlig i Europa.

4- Styrking av de kurdiske medienettverkene, og særlig arbeid for å etablere et partipolitisk uavhengig medieorgan.

5- Umiddelbar innsats for å organisere en særskilt konferanse for Rojhelat med deltakelse fra alle politiske aktører, sivilsamfunns- og folkelige organisasjoner samt personligheter fra denne delen av Kurdistan.

6- Jobbe for å etablere en bred politisk plattform under navnet «Beslutningssenter» eller et tilsvarende navn, som et politisk beslutningsorgan for alle spørsmål knyttet til Rojhelats grunnleggende politikk og diplomati.

7- Jobbe for å organisere en felles folkelig mobilisering i Europa, på initiativ fra Dialog-senteret og med deltakelse fra kurdere fra alle deler av Kurdistan, for å støtte og synliggjøre den politiske viljen til folket i Rojhelat.

8- Opprettelse av en permanent plattform for kontinuerlig dialog mellom partier, intellektuelle og sivilsamfunn på tvers av alle deler av Kurdistan.

9- En samordnet global initiativ for aktivitet og diplomati om det kurdiske spørsmålet.

10- Innsamling og styrking av internasjonal støtte og solidaritet for Rojhelat og Rojava (Øst- og Vest-Kurdistan).

Det kurdiske folket står overfor historiske forandringer. Enhet, dialog og kollektiv handling er den eneste veien til overlevelse, verdighet og en rettferdig framtid.

Deltakerne i det særskilte møtet om vurdering av den nåværende situasjonen i Iran og Rojhelat

24. januar 2026
Brussel, Kurdistans nasjonalkongress’ senter (KNK)

Uttalelse til støtte for fred og demokratiske samfunn i Kurdistan

Postet den 16 januar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Solidaritet med Kurdistan gir sin fulle støtte til kampene for «fred og demokratiske samfunn» som de første ukene i 2026 har blitt møtt med intensiverte angrep og forsterka undertrykking anført av de rådende regimene i Iran og Syria.

Vi har på våre hjemmesider Solidaritet med Kurdistan referert om de framgangene som en stadig mer enhetlig kurdisk frihetskamp har hatt i arbeidet med å løse det såkalte kurdiske spørsmålet gjennom en politisk prosess som PKKs grunnlegger Abdullah Ӧcalan initierte gjennom sin «Call 27.februar 2025».

Situasjonen ved inngangen til 2026 ble oppsummert av Kurdistans Nasjonal Kongress (KNC) i deres nyttårshilsen 31.desember 2025 (også gjengitt på vår hjemmeside).
I sin erklæring understrekte KNC nøye utviklingen det siste året, hvor de pekte på de viktigste politiske utfordringene de står ovenfor i 2026, med fokus på forhandlingsprosessen i Tyrkia, den politiske krisen i Sør-Kurdistan, presset mot Rojava, undertrykkingen i Iran, og den internasjonale krigstilstanden som råder i regionen. I sin oppfordring om enhet påpekte KNC at: «I dag, mer enn noen gang, trenger Kurdistan en felles holdning, klarhet og aktiv motstand mot forsøkene på å hindre den videre utviklingen av fredsprosessen».

Motstanden mot den forsterka undertrykkingen i Øst-Kurdistan i Iran begynte allerede rundt årsskiftet, som KNCs oppsummering varsler. Når dette skrives, er minst 3400 personer drept av regimets politi/sikkerhetsstyrker. Kurderne og andre undertrykte minoriteter og motstandere av det autokratiske styret trenger solidarisk støtte fra demokratiske krefter også internasjonalt. Som KNC påpeker i sin analyse er motstandere av en demokratisk samfunnsendring både regionalt i Midtøsten og globalt i ferd med å intervenere i konflikten.
Det er bra at norsk UD har protestert mot regimets voldelige overgrep, men Norge bør også bruke legale politiske og økonomiske virkemidler for aktivt å støtte det demokratiske folkeopprøret som bygger videre på erfaringene fra «Kvinne Liv Frihet»-opprøret høsten 2022. Etableringen av et Dialog Center, med deltakelse fra flere Rojhelat–baserte partier og organisasjoner, er, som KNC påpeker, et positivt utgangspunkt for å gjenoppbygge ett felles politisk grunnlag.

Som KNC påpekte i sin nyttårshilsen, henger utviklingen i hele Midtøsten sammen. Angrepet som det nye styret i Damaskus, ledet av den tidligere Al Qaida-lederen i Idlib, Al Sharaa, gjenopptok mot kurderne i bydelene Sheikh Maqsoud og Ashrafieh i Aleppo 4. januar krever derfor også sterke internasjonale reaksjoner!

Det er ikke bare et angrep mot de kurdiske bydelene med ca 500 000 innbyggere, men også mot hele fredsprosessen i Syria i strid med avtalen mellom SDF kommandanten Mazloum Abdi og al -Sharaa fra 11.mars 2025, hvor også massakrene mot minoriteter som alawittene ble påtalt. Det ble også inngått en egen avtale om fred mellom Damaskus-regjeringen og den kurdiske bydelen i april 2025, hvor bydelens egne sikkerhetsstyrker skulle ha ansvaret, mot at SDF trakk sine soldater tilbake til Rojava. Mye tyder på at Tyrkia også er involvert i angrepet mot kurderne i Damaskus, gjennom samtaler Tyrkias utenriksminister Hakan Fidan hadde i Damaskus ved årsskiftet.

Det å forsvare Rojava er sentralt for å forsvare hele den kurdiske frigjøringsbevegelsen. Siden den representerer de siste 14 årenes utvikling med å bygge et demokratisk samfunn hvor alle etniske og religiøse minoriteter kan leve fredelig sammen. Det er også avgjørende for at fredsprosessen i Tyrkia kan fortsette og målsettingen om å få en rettferdig og varig løsning på det kurdiske spørsmålet kan nås. En varig fred i Tyrkia vil ha ringvirkninger for hele Midtøsten og for kampen for fred og demokrati globalt.

Solkurd vil derfor jobbe for at flere partier i Norge -og norske myndigheter – også skal anstrenge seg for at angrepet og forfølgelsen av kurderne opphører.

Oslo. 14.01.2026
Arbeidsutvalget for Solidaritet med Kurdistan – Norge.

Nyttårshilsen fra Kurdistans Nasjonal Kongress (KNK)

Postet den 9 januar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Publisert på ANF 31.desember 2025
Oversatt av Arnljot Ask, medlem av landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd

I sin erklæring understrekte KNK nøye utviklingen det siste året, hvor de pekte på de viktigste politiske utfordringene de står ovenfor i 2026, med fokus på forhandlingsprosessen i Tyrkia, den politiske krisen i Sør Kurdistan, presset mot Rojava, undertrykkingen i Iran, og den internasjonale krigstilstanden som råder i regionen. I sin oppfordring om enhet påpekte KNK: “I dag, mer enn noen gang, trenger Kurdistan en felles holdning, klarhet og aktiv motstand mot forsøkene på å hindre den videre utviklingen av fredsprosessen.

Prosessen glir sakte framover – men den er synlig
Med hensyn til situasjonen i Nord Kurdistan og Tyrkia, legger KNK vekt på at 2025 var et år fullt av utfordringer og politiske debatter. Trass i viktige hindringer, har den politiske dialogen for å løse det kurdiske spørsmåler ikke stanset opp. Tvert i mot, så har PKKs grunnlegger, Abdullah Ӧcalan, jevnlig sent ut meldinger som har påskyndet prosessen, og den kurdiske frihetsbevegelsen har tatt konkrete skritt i tråd med dette, påminner KNK.
KNK framhever som positivt at Parlamentskommisjonen er nedsatt av det tyrkiske parlamentet, for å utvikle forslag til løsninger av det kurdiske spørsmålet. En kommisjon som inkluderer de ulike partier som har besøkt fangeøya Imrali fram til slutten av November 2025 og hatt samtaler med Ӧcalan der. Komiteen forbereder nå en rapport som skal legges fram for Parlamentet i januar. Dette innebærer at fredsprosessen har nådd sin rettskraftige fase, understrekes det.
«Selv om prosessen går sakte, er en våpenhvile på plass fra begge sider. En demokratisk løsning i Nord Kurdistan vil også legge til rette for en løsning for hele Kurdistan. Det er grunnen til at mange kurdere følger nøye med på prosessen her, framholder KNK.

Sør Kurdistan: Politisk stillstand setter videre framgang på vent
KNK uttrykker stor bekymring over situasjonen i Sør Kurdistan. Tiltross for dets føderale status, sier KNK, har ikke paragrafer i den irakiske grunnloven, som statusen til omstridte områder som Kirkuk og Khanagin ennå blitt avklart. KNK har pekt på at kurdere fortsatt er forvist fra sine opprinnelige bosteder, og at demografiske forflytninger fotrsatt finner sted flere steder. Selv 11 år etter folkemordshandlingene til IS mot religiøse samfunn, kan fortsatt mange Yesidiflyktninger ennå ikke kunne reise tilbake til Shengal.
KNK uttrykker også bekymring over den politiske lammelsen i regionen. 15 måneder etter det siste valget, har verken en ny regjering eller Parlamentsleder blitt pekt ut i Hewlêr (Erbil). Dette undergraver de framgangene som tidligere ble gjort i Sør Kurdistan. Den økonomiske situasjonen forsterker også det sosiale presset. Og Tyrkias miitære aktivitet i regionen fortsetter uavbrudt. Med bakgrunn i totalbildet som råder, er behovet for enhet mer påkrevet enn noen gang, melder KNK.

Rojhilat (Øst Kurdistan): Håp om en endring trass i styrka undertrykking
KNK bejubla den framgangsrike motstandskampen i Øst Kurdistan (Rojhilat) som vokste fram høstene 2022 i kjølvannet av drapet på Mahsa Amini, under det kurdiske slagordet “Jin, Jiyan, Azadî” (Woman, Life, Freedom). Selv om denne bevegelsen det siste året har gått inn i en roligere fase, lever den fortsatt ennå og gir håp om en ny opptur. Etableringen av et Dialog Center, med deltakelse fra flere Rojhilat–baserte organisasjoner, er et positivt utgangspunkt for å gjenoppbygge en felles politisk grunnlag, ifølge KNK.
Samtidig peker KNK på at det Iranske regimet nå har skjerpet undertrykkelsen av kurderne kraftig, med arrestasjoner, henrettelser, angrep på kolbarer (grensehandlere) og systematiske overgrep i dagliglivet. (Se oppslag på Solkurds Nettside 4. januar 2026 https://solidaritetmedkurdistan.no/2026/01/04/ra-protestbolge-i-iran-voldelig-nedslag-i-rojhelat/)
Denne opptrappingen fra den Iranske statens side må sees i sammenheng med Israels og USAs angrep mot Iran som del i den internasjonale krigstilstanden som råder i regionen, som fører til at Iran også svarer med sterkere involvering også i Sør Kurdistan og Syria (undertegnedes kommentar).
Dette vil skjerpe kravene både om sterkere kurdisk enhet og til større innsats også fra solidaritetsbevegelsen her i Norge og Europa ellers, for at den kommende oppturen for «Frihet og fred» skal få en ny oppblomstring igjen i Øst Kurdistan (Rojhilat)

Det å forsvare Rojava er sentralt for å forsvare hele den kurdiske frigjøringsbevegelsen
Når det gjelder situasjonen i Rojava og alle omådene tilhørende det Demokratiske Autonome Området i Nord Øst Syria organisert av DAANES, peker KNK på at dette innehar en de facto autonom status som har eksistert nå i 14 år, som er forsvart og vokst fram under vanskelige kår. Beskyttelsen og anerkjenningen av denne statusen har en helt sentral betydning – ikke bare for Rojava og denne regionen, men for hele området hvor det bor kurdere, og for løsningen av det kurdiske spørsmålet, vektlegger KNK i sin hilsen.
«Etter sammenbruddet til Baath regimet, har imidlertid Syria fortsatt blitt dominert av islamistiske grupper og deres militser. Minoritter som Alawitter, kristne, Yazidier, Drusere, og sjølsagt Kurdere er fortsatt utsatte for angrep og undertrykking. «KNK legger vekt på at samtaler mellom Den Autonome Administrasjonen i Nordøst Syria og overgangsregjeringen i Damaskus har pågått siden fjorårets 10.mars avtale ble inngått. De pågår også fortsatt, men er ennå langt i fra sluttført , sjøl om delavtaler er inngått (Jfr intervjuet med SDFs Mazloum Abdi som finnes på nettsiden 24.desember)
Nyttårshilsenen fra KNK understreker derfor at Rojava fortsatt trenger bred internasjonal støtte. Noe som også ble manifestert gjennom den Internasjonale konferansen til DEM for Fred og Demokratisk Samfunn i Istanbul 6-7.desember (Min kommentar)

Avslutningsvis peker KNKs nyttårshilsen på to grunnleggende forhold:

Frihet for Abdullah Öcalan
At uten at Abdullah Öcalan’s får anldning til å spille en sentrale rolle, blir det nå ikke mulig å komme fram til en politisk løsning på det kurdiske spørsmålet. Den fullstendige isolasjonen av PKKs grunnleggende leder i et tyrkisk spesialfengsel, er ikke bare problematisk utfra humanitære rettigheter, men gjør det også umulig i forhold til å føre en seriøs og forståelig dialog, sier KNK. Uten en direkte medvirkning fta Öcalan’s side,<er kke en troverdig politisk prosess mulig. Derfor må hans fysiske frihet bli garantert og demokratiske betingelser for samtaler må etableres, sier KNK og påkaller igjen oppfordringen om støtte fra den internasjonale kampanjen “Frihet for Abdullah Öcalan – En politisk løsning på det kurdiske spørsmålet.
Stans undertrykkelsen av politiske fanger i Tyrkia og Iran!
KNK peker også på at kravet om frigivelse av politiske fanger i Tyrkia ikke imøtekommes (enda det er gjentatt flere ganger av Europearådets ECHR), og refererer også til situasjonen med økende antall politiske fanger i regionen. De henviser spesielt til situasjonen i Iran nå , hvor vilkårlig forvaring og fengsling, tortur og også henrettelser fortsetter å øke på. Spesielt blir kurdiske aktivister og kolbarer utsatt. Menneskerettighetsbrudd fortsetter også i tyrkiske spesialfengslerr, delvis gjennom isolasjonspraksisen, begrensninger i retten til forsvarshjelp og politiisk domsavsigelser. KNK krever slutt på denne repressive politikken og oppfordrer til solidariske tiltak fra Europa og andre land. (kommentar: dette er tiltak Solkurd har prøvd å få norske partier til å ta opp også gjennom Stortinget).
Nyttårshilsenen ender med å oppsimmere at det nye året er fylt av utfordringer, men også inneholder muligheter (slik SDF kommandør Masloum Abdi også påpekte i intervjuet 20.desember). «Anstrengelser mot enhet , dialog of fred må fortsette, med målsetting om å få en rettferdig og varig løsning for Kurdistan».

Hele nyttårshilsenen kan leses via lenken:
https://english.anf-news.com/news/knk-s-new-year-message-kurds-need-unity-more-than-ever-82895
Bildet under her, som ble tatt i forbindelse med presentasjonen 31.des er tatt på eksilkontoret i Brussel, hvor medleder i KCK Zübeyir Aydar framfører den. Han er også med i ledelsen av KNK, og blant de første parlamentsmedlemmene i Tyrkia for det kurdiske arbeiderpartiet HEP, innvalgt på listen til det sosialdemokratiske partiet sin liste i Siirt i 1991 (Da ingen kurdiske partier ble godkjent til å stille til valg da. Overgang til DEP da HEP ble forbudt i 1993 og unngikk å bli fengslet i 1994 da han oppholdt seg på eksilkontoret i Brussel da også DEP ble forbudt og deres parlamentsmedlemmer som oppholdt seg i Tyrkia ble fengslet.
Som medleder i eksekutivkomiteen i Kurdistan Community Unions (KCK) i 2003, ble han PKKs formelle leder fra da av, da PKK inngikk våpenhvile med Tyrkia i 1999, trakk sine soldater ut til Qandil i Nord Irak og PKK reorganiserte seg til en paraplyorganisasjon. KADEK i 2002, senere som Kongra Gel i 2003, med ingen militær organisasjon i Tyrkia. KCK har siden 2003 vært ekskeutivkomiteen i den nye paraplyorganisasjonen som fulgte opp og videreutviklet den politiske linjen til PKK i ulike deler av det kurdiske området i Midtøsten.

Rå protestbølge i Iran – voldelig nedslag i Rojhelat

Postet den 4 januar, 2026 av solidaritetmedkurdistan

Iran opplever for tiden en av de mest omfattende protestbølgene på flere år. Demonstrasjonene, utløst av dyp økonomisk krise og kraftig inflasjon, har utviklet seg til landsomfattende uro med betydelig vold og et hardt sikkerhetsapparat som svarer med brutal makt.

**Hengaw** har dokumentert minst **17 bekreftede dødsfall** i protestene over hele landet så langt – Bilde: Hengaw

Økonomisk desperasjon og politisk protest

Opprørene begynte mot slutten av desember 2025, da den iranske rial-kursen falt til rekordlave nivåer. Handelsmenn i Teheran stengte butikker i protest, og demonstrasjoner spredde seg fra hovedstaden til små og store byer over hele landet. Ved nyåret hadde protester og demonstrasjoner funnet sted i mer enn 40 byer og 20 provinser, med krav om økonomisk rettferdighet, økt frihet og politiske reformer.

Tusenvis deltar i protester mot høy levekostnad, arbeidsløshet og korrupsjon, men også i mange tilfeller med åpne slagord mot det politiske systemet og lederne i landet.

Volden øker – dødstall og arrestasjoner

Ifølge menneskerettighetsgrupper har minst 16 mennesker blitt drept i løpet av den siste uken med protester, og hundrevis er arrestert, inkludert mange ungdommer og studenter.

Den kurdiske menneskerettighetsorganisasjonen Hengaw har dokumentert minst 17 bekreftede dødsfall i protester over hele landet i denne første fasen av opprøret. Flere av de drepte var sivile demonstranter skutt av sikkerhetsstyrker i byer som Malekshahi, Hamedan, Azna, Lordegan og andre steder.

Rojhelat: Skutt, såret og arrestert

Situasjonen i Rojhelat har vært særlig brutal. I byen Malekshahi i Ilam-provinsen rapporteres det om tungt skyts mot demonstranter, med minst tre sivile drept og flere titalls skadet. Menneskerettighetsnettverket Kurdistan Human Rights Network (KMMK) har dokumentert hendelser der sivile mistet livet som følge av direkte skyting fra statlige styrker.

I tillegg er flere kurdiske demonstranter pågrepet i Kermanshah-provinsen, der minst ni ble tatt av sikkerhetsstyrker og ført til ubestemte steder.

Økt internasjonal oppmerksomhet

Det internasjonale samfunnet har reagert på protestbølgen. USAs president har advart Irans ledelse om mulige konsekvenser dersom volden mot fredelige demonstranter fortsetter, og oppfordret til respekt for menneskerettigheter. Iransk høyeste leder Ayatollah Khamenei har på sin side uttalt at regjeringen ikke vil bøye seg for press, og beskylder både interne og eksterne aktører for å forsøke å destabilisere landet.

Frykt for eskalering

Protestene minner om tidligere omfattende protestbølger, blant annet de som fulgte etter dødsfallet til Jina Amini i 2022, og anses som et tegn på dyptliggende misnøye i store deler av befolkningen. Det er stor bekymring for at dette kan utvikle seg til en langvarig krise med langt mer alvorlige konsekvenser for både sivile og sikkerhetsstyrker.

Kilder: