Av: Adnan Hassanpour, journalist og politisk aktivist (oversatt av Solkurd)
Nå kan vi med større sikkerhet si at Den islamske republikken er i ferd med å kollapse og bli en del av historien. Likevel finnes det fortsatt mange uklare aspekter som må tydeliggjøres. Her forsøker jeg å peke på noen overordnede innsikter basert på min egen forståelse:
Først de viktigste årsakene til denne dramatiske endringen:
Hovedårsaken er den pågående stormaktenes kamp – særlig mellom USA og Kina – om global økonomisk dominans. Krigen i Ukraina er en del av denne storpolitiske rivaliseringen. Når konflikten sprer seg til Midtøsten, er det tre hovedmotiver: kontroll over energikilder, spesielt gass; dominans over transportruter; og tilgang til strategiske mineraler som er avgjørende for ny teknologi. Hver aktør som får kontroll over disse faktorene, får en betydelig fordel i denne globale maktkampen. For å oppnå dette, er det nødvendig å fjerne uforutsigbare og aggressive stater i regionen – først og fremst Iran og Tyrkia. Begge landene står derfor overfor store omveltninger. I Iran har prosessen allerede startet. Spørsmålet er: Hva vil skje i de kommende ukene og månedene?
For å forstå dette, må vi se situasjonen fra USAs perspektiv, ikke bare fra vårt eget:
I motsetning til det mediene ofte fremstiller, er det ikke sannsynlig at alternativet til Den islamske republikken kommer fra diasporaen – særlig ikke fra eksil-iranere. Snarere finnes det et realistisk alternativ innenfor Iran selv: landets egne teknokrater. Denne politiske retningen har flere egenskaper som er attraktive for Vesten: de har erfaring med å styre staten, de er pragmatiske og har ingen ideologiske konflikter med USA, de har innflytelse i de væpnede styrkene, og de er villige til å oppgi atomprogrammet og militærstrategiske ambisjoner – ja, til og med å akseptere Israels legitimitet. Per i dag finnes det ingen annen politisk retning i Iran som kombinerer alle disse kvalitetene, og det er derfor sannsynlig at USA allerede har inngått en form for koordinering med dem.
Vi må huske: Utenfor Iran finnes det ingen politisk opposisjonsgruppe som USA kan stole på. Enten er de politisk inkompetente og har tapt sin legitimitet (som Reza Pahlavi og hans støttespillere), eller de har liten folkelig støtte (som venstreorienterte og republikanere). På den andre siden ønsker Irans økonomiske og politiske sentrum – inkludert kapitalen i Teheran og andre byer – å unngå fullstendig kaos og en radikal endring som truer deres egen posisjon. De ønsker derfor å fjerne velayat-e faqih (den islamske lederskapsmodellen), men samtidig støtte opp under teknokratenes maktovertakelse. Disse kreftene har heller ingen konflikt med sivile friheter (selv om de er mindre opptatt av politiske friheter).
Men logikken i maktbalansen tilsier at for at det skal skje en virkelig endring, må det også skje en maktforskyvning. For å sikre at det iranske regimet (og her menes hele statsapparatet, ikke bare Den islamske republikken) aldri igjen får full kontroll, må selve maktgrunnlaget fragmenteres (og her menes makt, ikke nødvendigvis territorium). Det betyr at staten må svekkes slik at ingen sterk sentralmakt igjen kan dominere Iran. Dette åpner opp for en fremtidig modell der Iran ligner mer på Irak eller Syria, med føderale eller autonome regioner som motvekt mot fremveksten av en ny stormaktsstat.
I denne sammenhengen spiller kurderne en avgjørende rolle. Det finnes rundt 50 millioner kurdere. De har ikke en anti-vestlig politisk kultur, de har kjempet i over 100 år og har vist en vedvarende motstandskraft. Uten kurdernes kamp ville hele dette systemet vært mye mindre ustabilt. Dette er altså frukten av en århundrelang kamp, ikke et resultat av stormaktenes politikk. Det samme gjelder andre undertrykte folkegrupper – men ingen av dem har så sterke forutsetninger som kurderne. Det er derfor avgjørende at vi nå, mer enn noen gang, jobber for å styrke vår indre kapasitet – først og fremst gjennom å samle våre politiske partier, og dernest ved å styrke det sivile samfunnets institusjoner.
Akkurat som oksygen er nødvendig for livet, er disse elementene avgjørende for kurdernes fremtid. Selv om det har vært mye snakk om dette i årevis, er det nå vi virkelig må handle – og ikke utsette det lenger.
Historien viser at samling og gjenforeningen av Kurdistans front før 1991-opprøret i Bashur (Sør-Kurdistan) var en avgjørende faktor for etableringen av den kurdiske regionregjeringen. Hadde den gjenforeningen og samarbeidet ikke eksistert, ville det kanskje ikke en gang ha blitt et første steg mot kurdisk selvstyre. Nå er Rojhelat (Øst-Kurdistan) i en lignende posisjon. Det er ingen garanti for at Den islamske republikkens fall automatisk vil føre til framgang for Rojhelat. Uten en forening av alle krefter finnes det ingen stabil eller sikker vei fremover.
Flere aktører – både internasjonale, nasjonale og deler av folket – har nå uttrykt krav om kurdisk enhet. Også mange partiløse kurdere i eksil forsøker å bygge broer. Det er alles ansvar å støtte dette målet – ikke arbeide imot det. Enhver tale eller handling som bidrar til polarisering, skader ikke bare den kurdiske saken, men svekker også hele samfunnets fremtid. La oss derfor i det minste i denne avgjørende tiden legge bort rivalisering og bitterhet.
Nå som alle partiene åpent har erklært sin vilje til samling og erkjenner nødvendigheten, har de et moralsk og nasjonalt ansvar for å legge fra seg splittelse, svartmaling og demonisering. Mer splid fører oss ikke nærmere fri tanke og frihet – tvert imot, det vitner om uansvarlighet og politisk umodenhet. Om dette fortsetter, kan vi stille spørsmål ved både målet og vurderingsevnen til de som står bak.
Dette historiske ansvaret påhviler ikke bare partimedlemmer og støttespillere, men enda mer de intellektuelle, akademikerne og samfunnsdebattantene. Vi må ikke glemme at alle standpunkter som i dag publiseres på sosiale medier blir dokumentert, og vil senere bli gjenstand for kritisk vurdering av både folket og historien. De som forstår dette, bør straks slutte med fiendtlighet og nedbrytende atferd overfor det kurdiske fellesskapet.
Det man kan si uten enhver tvil er dette: uten en samlet kurdisk front, risikerer vi ikke bare å miste muligheten, men også å lide store tap dersom andre inngår avtaler uten oss.
Av: Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan.
Den 23. april kommer to av Abdullah Öcalans advokater til Oslo. De skal informere om forholda for Öcalan og om fredsprosessen der Öcalan spiller en nøkkelrolle. Öcalan var lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK) fra stiftelsen i 1974 og fram til han ble tatt til fange i Nairobi gjennom et internasjonalt samarbeid mellom CIA, den tyrkiske hemmelige tjenesten MIT, Mossad og kenyanske myndigheter i februar 1999. Han var på vei til Sør-Afrika, på invitasjon fra daværende president for Sør-Afrika, Nelson Mandela. Mandela tilbrakte 29 år på en fengsels-øy før han slapp ut og avrunda kampen mot apartheid-regimet. Öcalan har nå vært fange på fengsels-øya Imrali utafor Istanbul i over 25 år. Det er ikke rart at Öcalan blir kalt kurdernes Mandela.
Den demokratiske, sosialistiske bevegelsen blant kurderne som støtter opp om tankene til Öcalan har styrka seg betraktelig de siste 20 åra. Og radikalt grasrotdemokrati får også økende oppslutning utafor den kurdiske nasjonen.
Det autoritære, islamistiske partiet AKP, under ledelse av Recep Tayip Erdogan har ikke greid å knekke hverken PKK, de mange, folkelige bevegelsene som slåss for demokrati (inklusive kvinne- og fagbevegelsen) eller det lovlige partiet Demokratisk Parti for Likhet og Demokrati (DEM). Ved lokalvalget i mars 2024 tapte AKP stillingen som landets største parti. Det kemalistiske, sosialdemokratiske partiet CHP ble størst. CHP og DEM hadde et uformelt, taktisk samarbeid under valget. Samtidig har situasjonen i Midtøsten endra seg radikalt med Israels folkemord og ekspansjonskrig og Assad-regimets fall.
Dette er bakgrunnen for at det nå er snakk om å finne en løsning på «det kurdiske spørsmålet» i Tyrkia. Der utgjør kurderne rundt 20 % av befolkningen. Den tyrkiske sentralmakta har ikke evna å knuse den kurdiske frigjøringsbevegelsen, på tross av både perioder med militærdiktatur, pogromer der over 4 000 landsbyer ble brent ned, massiv krigføring mot PKKs gerilja og stadige forbud mot legale parlamentariske partier som er pro-kurdiske. Etter lokalvalget har sentralmakta nok en gang tydd til taktikken med å avsette lovlig valgte ordførere og erstatte disse med lojale statsformyndere.
Men som sagt, også AKP presses til kanskje å prøve noe annet.
I denne situasjonen, for første gang på over fire år, fikk Öcalan lov til å få besøk i fjor høst. Og den 26. februar i år, etter tre runder med samtaler med ledelsen for DEM, har Öcalan lagd en erklæring om veien videre.
Erklæringen er kort, men har likevel ikke blitt presentert i Klassekampen eller andre redaktørstyrte medier ennå. Kort oppsummert tar Öcalan til orde for at man må gå vekk fra væpna kamp og kjempe for en demokratisering av Tyrkia på en måte som forener tyrkere og kurdere. Han oppfordrer PKK til å legge ned våpnene etter en kongress der de sjøl vedtar veien videre.
Men dette må ikke oppfattes som en fallitt-erklæring. Öcalan påpeker at verden har endra seg, Tyrkia har endra seg, og da må politikken tilpasses de nye forholda. En tilleggsbemerkning som ble videreformidla av sju-personers delegasjonen som møtte Öcalan var: «Utvilsomt vil det at PKK legger ned våpnene og oppløser seg i praksis kreve at demokratisk politikk blir anerkjent og et legalt rammeverk.» (Min oversettelse)
Det vil si at det nå må arbeides med en plan for hvordan overgangen til fred og demokrati skal skje. PKK må ha sin kongress, det må bli våpenstillstand, fredsforhandlinger, sikkerhetsgarantier for PKK- soldater og kadre og demokratisering av tyrkisk politikk. Altså ingen «quick fix» og gode muligheter for at den tyrkiske staten ikke vil være komfortabel med demokratisering.
Dessuten driver Tyrkia kontinuerlige militære angrep mot Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) og fôrer sin proxy-hær, Syrias nasjonale hær (SNA), med våpen, penger, logistikk og militær støtte ved hjelp av fly og droner. Det demokratiske unionspartiet (PYD) er et søsterparti til PKK og er det viktigste partiet i DAANES. Hvis Tyrkia fortsetter denne militære operasjonen og samtidig støtter sentralmakta i Damaskus som krever at DAANES sin hær skal legges ned, er det liten grunn til å tro på at det vil bli fred i Tyrkia.
Hvis derimot Tyrkia heller støtter at det blir et kompromiss mellom de nye makthaverne i Damaskus og DAANES som fører til en demokratisering av Syria, da kan demokratiet ta et skritt fram både i Tyrkia, Syria og Irak.
Den 28. februar uttalte Erdogan støtte til prosessen og uttalte at det nå er en historisk mulighet og en ny fase. Erdogan krevde samtidig at hærer i Irak og Syria, som Tyrkia anser som lokalavdelinger av PKK, skal legge ned sine våpen og oppløse seg. Det kom umiddelbart et svar fra lederen for SDF som er hæren til DAANES anser at Öcalans utspill gjelder PKK ikke SDF.
Så får vi se hvilke konkrete skritt som Erdogan tar.
Den 1. mars tok PKKs ledelse et konkret skritt og erklærte en ensidig våpenhvile. PKK krevde samtidig at for å gjennomføre en kongress i tråd med utspillet til Öcalan, må Öcalan slippes fri og lede kongressen.
Tida vil vise om de pro-demokratiske kreftene er sterke nok i befolkningen i de tre statene og den internasjonale solidaritetsbevegelsen til at fred blir virkeliggjort.
Abdullah Öcalans advokater har gang på gang påpekt at Tyrkia bryter både sine egne lover og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen når landet fortsetter å holde Öcalan fanget. Dette og mer til vil de heldige få høre om i april.
Parolen som kurderne har reist de siste 25 åra kan kanskje realiseres: Frihet for Öcalan – fred i Kurdistan!
Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 04. mars.
Av: Axel Rudi (Førstelektor ved Universitet i Oslo)Truls Strand Offerdal (Medleder i Solidaritet med Kurdistan, postdoktor ved Universitetet i Oslo)
Abdullah Öcalans fredsutspill gir grunn til forsiktig optimisme, men veien videre er på ingen måte enkel.
Den 27. februar ble en lenge etterlengtet tale fra den kurdiske lederen Abdullah Öcalan offentliggjort. Öcalan, grunnleggeren av det kurdiske arbeiderpartiet PKK, har siden 1999 vært isolert i et tyrkisk fengsel, men fungerer enda som en ideologisk leder for store deler av den kurdiske politiske bevegelsen i Tyrkia og Syria. I talen, som har høstet stor jubel i den kurdiske bevegelsen, blant tyrkiske politikere og i store deler av det tyrkiske og kurdiske sivilsamfunnet, ber Öcalan den væpnede grenen av PKK om å legge ned våpnene sine. Dette kan åpne for at den lange og blodige konflikten mellom PKK og den tyrkiske staten kan ta slutt.
Til tross for stor entusiasme, er ikke veien til fred sikret. Først og fremst er det ikke gitt at PKK nå kommer til å legge ned våpnene sine og melde seg til den tyrkiske staten. De kurdiske parlamentarikerne som fikk besøke Öcalan vektla at han enten må løslates eller settes i husarrest for at faktiske fredsforhandlinger skal finne sted, siden han er den eneste personen som legitimt kan forhandle på vegne av den kurdiske bevegelsen. Dette er i seg selv svært kontroversielt i Tyrkia, hvor store deler av befolkningen fortsatt regner Öcalan som terrorist.
I tillegg krever både Öcalan og de kurdiske politikerne at den tyrkiske grunnloven må forandres for å garantere rettigheter for kurdere og andre etniske minoriteter. Også dette provoserer mange tyrkere, siden den tyrkiske grunnloven – som ble ratifisert under diktatoren Kenan Evren in 1982 – stipulerer at suverenitet og legitimitet (kun) hviler på det tyrkiske folket. Det er også mange realpolitiske forandringer som må gjennomføres, som for eksempel en oppriktig statlig forpliktelse til kurdisk språkopplæring, gjeninnsettelse av folkevalgte borgermestre og demilitarisering av de kurdiskdominerte områdene av Tyrkia. I tillegg er det et stort ideologisk spørsmålstegn om hva et «demokratisk Tyrkia» vil innebære for de ulike partene. Öcalan og den kurdiske bevegelsen fremmer lokal selvbestemmelsesrett rotfestet i et føderativt rådssystem. Hva et «demokratisk Tyrkia» betyr for Erdogan – og hvor langt han er villig til å strekke seg – er derimot mer utydelig.
«Det er et veldig press for å finne en politisk løsning med Damaskus»
Det kompliserer også situasjonen at det historisk har vært farlig for kurdere å stole på Erdogan. Den tyrkiske presidenten har på brutalt og voldelig vis slått ned motstand i de kurdiske områdene tidligere. Mellom 2015 og 2017 ble minst 3500 mennesker drept og en halv million kurdere drevet på flukt. Flere store byer i de kurdiske områdene ble jevnet med jorden. Erdogans regjering støttes også av det høyreekstreme partiet Milliyetçi Hareket Partisi (MHP). Mange kurdere husker hvordan MHPs ungdomsorganisasjon, «de grå ulvene», begikk grove overgrep mot meningsmotstandere med stille støtte fra staten på 1970-tallet.
Kurderne husker også fremstrakte olivengrener og løfter om fred som en velkjent valgtaktikk i Tyrkia. Det er mange som ser denne fredsprosessen som en strategi frem mot valget i 2028. Forsøk på å starte en fredsprosess er heller ikke noe nytt. I 1993, 1995, 1998–2004 og 2013–2015, erklærte Öcalan og PKK (ofte) ensidige våpenhviler, og forsøkte å få i gang fredsforhandlinger. Hvor reelle disse forhandlingene var, kan debatteres og det er mange grunner til at de aldri ledet noe sted.
Det kan være at prosessen som nå settes i gang kan resultere i en varig fred. Men i tillegg til de innenrikspolitiske hindringene avhenger fredsprosessen også av internasjonale forhold. Med krigen i Ukraina mistet Russland makt i Syria, og Hayat Tahrir Al-Sham (HTS), med Abu Muhammed al-Jolani i spissen, erobret Damaskus. Han har forsøkt å konsolidere maktposisjonen sin og gjenopprette et sentralstyrt Syria. Dette har myndighetene i Nord- og Øst-Syria (DAANES), som følger Öcalans ideologi, motsatt seg på forskjellige måter. Det store spørsmålet i relasjonen mellom Damaskus og DAANES ligger i hvorvidt den kurdiskdominerte regionen får beholde kontroll over de væpnede styrkene sine eller ikke. Samtidig ligger det et veldig press på nordøstområdene for å finne en politisk løsning med Damaskus. Myndighetene i nordøst har derfor forsøkt å sikre seg samarbeid med kurdiske ledere i den autonome regionen i Irak, og henvender seg i tillegg til USA og Europa for støtte. Erdogan har flere ganger sagt at han aldri vil akseptere en kurdiskstyrt region i nabolandet og at myndighetene i DAANES må distansere seg fra PKK. Hva dette betyr for Syria og for en vellykket fredsprosess, er ikke klart.
Det er med andre ord mye som står på vippen samtidig. Selv om man kan og bør nære et visst håp om fred med Öcalans uttalelser, er det en lang og kronglete vei å gå videre. Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, bør støtte opp under prosessen som er påbegynt, slik at ikke nok en mulighet til en mer stabil og demokratisk region renner ut i sanden.
Martin van Bruinessen: Emeritus professor i islamske studier, Utrecht University, Nederland.
Sammendrag Dette intervjuet med Martin van Bruinessen dekker hans personlige og akademiske engasjement med Alevier i Tyrkia og Nederland over en periode på mer enn femti år. Han startet med å utforske den religiøse dimensjonen til alevisme på 1970-tallet, en tid da Alevis var mer opptatt av venstreorientert politikk. Intervjuet skisserer framveksten av aleviske studier fra 1980-tallet og videre, og kobler dette til den religiøse oppblomstringen og nytolkningen av ulike etno-religiøse Alevi-identiteter, spesielt i urbaniserte og diasporiske samfunn. Han analyserer også forholdet mellom kurdiske og aleviske bevegelser samt forholdet mellom alevisme og islam.
Introduksjon
Spørsmål: Når og hvorfor ble du interessert i alevisme?
«Tilgi meg hvis dette blir et langt svar. Så lenge jeg har vært interessert i Tyrkia og kurdere, omtrent femti år, har alevisme vært en undertone, selv mens jeg fokuserte på andre temaer. Jeg begynte å reise i Tyrkia i mine sommerferier som student på slutten av 1960-tallet. Militærkuppet i 1971 og rettssakene mot venstreorienterte studenter og kurdiske aktivister gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg ble med i en solidaritetsgruppe som introduserte meg for de første tyrkiske politiske flyktningene i Nederland».
Han fortsetter med å forklare hvordan han først fikk en romantisk oppfatning av alevi-samfunn som åpne, tolerante og demokratiske, og hvordan han senere lærte at mange Alevier hadde en sterk tilknytning til venstreorientert politikk.
Bilde: Illustrasjon – ukjent opphav
Van Bruinessen forklarer videre: «En av mine første venner, som ikke selv var Alevi, hadde skjult seg fra politiet i en Alevi-landsby i Malatya. Hun fortalte meg at blant venstreorienterte studenter var alevier trolig overrepresentert. Denne voksende interessen for tyrkisk og Midtøstens politikk ledet meg til å ta en doktorgrad i antropologi om kurdere. Jeg utførte to år med feltarbeid i Iran, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1974 og 1976. Mitt hovedfokus var på stammer og nasjonalismens fremvekst, primært blant sunnimuslimske kurdere, men jeg kunne ikke unngå å høre om aleviene».
Han nevner også hvordan mistillit mellom alevi- og sunni-stammer spilte en rolle i historiske hendelser som Sheikh Said-opprøret og hendelsene i Dersim i 1937–38. Van Bruinessen beskriver også sitt møte med landsbykultur og folklore i Ankara på 1970-tallet, inkludert årlige festivaler som Hacı Bektaş-festivalen, som på den tiden var en progressiv motkultur. Han reflekterer over hvordan pogromene mot alevier i Malatya og Kahramanmaraş i 1978 forsterket oppfatningen av alevisme som venstreorientert og assosiert med autentisk anatolsk kultur.
Alevisme som religiøst system «På 1970-tallet var det få alevi-venner som viste interesse for alevisme som et system av tro og ritualer», sier han. Han beskriver hvordan landsbyer i Erzincan ikke hadde praktisert den tradisjonelle ayin-i cem-seremonien på mange år. Han nevner også tysk antropolog Peter Bumke, som hadde liknende erfaringer, og kalte alevisme for «en religion som ikke praktiseres» på den tiden.
Van Bruinessen ble først nysgjerrig på alevismens religiøse dimensjon da han tilbrakte tid blant Guran Ahl-i Haqq i Sør-Kurdistan på midten av 1970-tallet. Han beskriver deres velutviklede teologi og kosmologi, og hvordan dette inspirerte ham til å utforske liknende myter og legender blant alevier: «Unge alevi-aktivister hadde liten interesse for slike ting, men jeg fant mye interessant i eldre litteratur, inkludert folklorister, antropologer og misjonærer fra slutten av 1800- og tidlig 1900-tallet».
Politiske endringer og diasporaens rolle
Van Bruinessen forteller at militærkuppet i 1980 og den påfølgende statlige undertrykkelsen, kombinert med forsøk på å påtvinge en konservativ versjon av sunnimuslimsk islam, førte til en uventet konsekvens: mange tidligere venstreorienterte ble interessert i alevisme som en kulturell og religiøs formasjon.
«Dette var spesielt merkbart i diasporaen – i Tyskland og Sverige – hvor de første alevi-organisasjonene ble etablert. På midten av 1990-tallet spilte mange mennesker, som jeg først ble kjent med som venstreorienterte politiske aktivister, roller i alevi-organisasjoner. De organiserte ayin-i cem-seremonier i stedet for politiske demonstrasjoner og diskuterte hvordan alevi-identitet kunne defineres».
Han nevner også en periode med hektisk publisering på 1990-tallet, da hundrevis av bøker om alevier og alevisme ble publisert i Tyrkia. En av de mest innflytelsesrike bøkene var Alevism: The Hidden Culture of Anatolia av Nejat Birdoğan, utgitt i 1990. Birdoğan, en konvertert alevi, hevdet at alevisme var Anatolias sanne religion, forskjellig fra islam.
Studiet av alevisme: Fremvekst og utfordringer
På spørsmål om betydningen av alevisme i tyrkiske og kurdiske studier, bemerker van Bruinessen at feltet har hatt en betydelig vekst siden 1980-tallet.
«Irène Mélikoff, en ledende ekspert på alevisme, bidro til å gjøre studiet av levisme til en viktig del av akademiske tyrkiske studier», forklarer han. Samtidig kritiserer han tidligere forskeres tendens til å overse de kurdiske og iranske elementene i alevisme.
Han fremhever arbeidet til akademikere som Krisztina Kehl-Bodrogi og Mustafa Düzgün, som publiserte viktige studier om kurdisk alevi-historie og kultur, spesielt om regionen Dersim. Likevel påpeker han at kurdisk- og Zaza-talende Alevier har fått relativt lite akademisk oppmerksomhet sammenlignet med a alevier.
Etnisitet og religion: Forbindelser og splittelser
På spørsmål om forholdet mellom etnisitet og religion blant alevier, sier van Bruinessen: «I 1970-årene kunne man tenke på alevier som én enkelt etno-religiøs gruppe, men da den aleviske bevegelsen ble organisert på 1990-tallet, ble interne forskjeller umiddelbart synlige».
Han forklarer hvordan ulike organisasjoner som Cem Vakfı, Hacı Bektaş og Pir Sultan Abdal kulturelle foreninger representerte forskjellige retninger, noen med sterkere tilknytning til tyrkisk nasjonalisme og andre med mer pluralistiske syn.
Han understreker at mange alevier, både kurdisktalende og Zaza-talende, har vært påvirket av årtier med tyrkisk nasjonalistisk indoktrinering, noe som har skapt spenninger mellom ulike alevi-grupper.
Forholdet mellom sunnimuslimsk islam og alevisme
Van Bruinessen forklarer hvordan sunnimuslimsk islam, spesielt innenfor den hanefitiske rettsskolen, historisk sett har vært religionen til den osmanske staten og senere den sekulære tyrkiske republikken. Dette har hatt en betydelig innvirkning på alevi-samfunnene.
«Der staten styrket sin kontroll, bygde den moskeer og sponset islamsk utdanning. Hele stammer og distrikter som tidligere fulgte alevi-lignende tradisjoner, ble sunni. Dette er spesielt tydelig blant kurderne, der mange samfunn tidligere var alevi, men senere ble islamisert av staten».
Han beskriver også hvordan sunnifisering har fortsatt, delvis som følge av statlige politikk og delvis på grunn av stigmaet forbundet med å være alevi. Familier har forsøkt å assimilere seg som sunnier for å unngå diskriminering.
Van Bruinessen reflekterer over fremtiden til alevi-identitet: «Vil alevi-samfunn gradvis bli assimilert til mainstream sunnimuslimsk islam, eller vil de forbli en distinkt religiøs gruppe? Dette avhenger av hvordan forhandlingene mellom alevi-sivilsamfunnet og staten utvikler seg, men mangelen på enhet blant levier gjør dette vanskelig».
Forholdet mellom levi-bevegelsen og kurdiske bevegelser
Van Bruinessen beskriver hvordan alevier har reagert ulikt på den kurdiske bevegelsen, inkludert PKK (Kurdistans Arbeiderparti).
«Tyrkiske alevier, eller de som valgte tyrkisk identitet, så ofte på kurdisk nasjonalisme som en trussel mot den republikanske samfunnsordenen som beskyttet dem», mener Van Bruinessen. Samtidig har mange unge alevier blitt påvirket av den kurdiske bevegelsen, spesielt på 1970-tallet, da den kurdiske kampen ble sett som en protest mot staten og dens politikk. Van Bruinessen forklarer at blant de tidlige lederne i den kurdiske bevegelsen var det mange alevier, spesielt i grupper som Özgürlük Yolu og PKK.
Han nevner også hvordan noen intellektuelle har forsøkt å fremheve de zoroastriske røttene til kurdisk alevisme, noe som har styrket en distinkt identitet blant kurdisk-talende alevier. Likevel påpeker han at dyp mistillit mellom alevier og sunni-kurderne fortsatt er til stede og har komplisert samarbeidet mellom gruppene.
Refleksjoner over forskning og endringer i identitet
Van Bruinessen avslutter med å reflektere over sin karriere og de skiftende debattene om identitet: «Både kurdisk og alevi-identitet har vært stigmatisert i Tyrkia, og jeg har alltid vært tiltrukket av kampen for anerkjennelse og like rettigheter blant undertrykte grupper. Min feltforskning i Kurdistan har formet meg som person, og vennskap med kurdere og alevier har vært viktige for meg gjennom hele livet».
Han nevner også hvordan historieskriving og gjenoppdagelse av religiøse tradisjoner har utfordret det offisielle modernistiske narrativet i Tyrkia.
Last ned og les hele intervjuet på engelsk nedenfor:
Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.
På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll
Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria». Regionen oppsto i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK. Inntil for få dager siden hadde den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at feminisme, økologi og sosial rettferdighet blir realisert.
Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger YPG ved hjelp av militsen YPG. Det var først etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani mot IS-angrep i 2014, at YPG (under veiledning av USA) ble kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker, som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria. SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.
De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett fordelene ved å delta i samarbeidet. Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg med de nye makthaverne i Damaskus.
Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij. Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.
Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij. Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.
SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS vil holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet.
Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd
I 2018 besøkte jeg, sammen med en gruppe, Manbij som ligger 30 kilometer vest for Eufrat-elva nord i Syria. Der møtte jeg folkevalgte arabere, kurdere, turkmenere. Disse er tre av enda flere folkegrupper i byen på rundt 300 000 innbyggere. Vi besøkte Kvinnehuset som ble etablert for å bekjempe kvinnemishandling og fremme kvinnenes rettigheter. Det nye demokratiet som ble etablert i kamp mot Islamsk Stat (IS) utvida antallet offisielle språk fra kun arabisk til også å omfatte kurdisk og assyrisk. Turkmenerne har egne foreninger og organiserer undervisning i sin særegne turkmenske dialekt. Det var en positiv stemning i byen kun to år etter okkupasjonen til IS.
Da IS okkuperte store deler av Syria fra 2014 og videre, ble det deres bane da de forsøkte å okkupere de kurdiske byene til tross for hemmelig støtte fra Tyrkia. Først vant de kurdiske militsene YPG og kvinnemilitsen YPJ en avgjørende seier i Kobane i 2015. Dernest fortsatte kurderne, men nå i samarbeid med andre folkegrupper i det nyoppretta Syrias demokratiske styrker (SDF) å nedkjempe IS både østover, sørover og vestover. Når SDF hadde frigjort området helt fram til Eufrat-elva, måtte det tas en avgjørelse om man skulle gå videre. Militært sett ville det være gunstig å kople sammen de kurdiske områdene lengst nordvest i Syria med de andre kurdisk-dominerte områdene i nord. Samtidig kjempet vanlige folk i Manbij for å overleve under IS sitt diktatur. Kampen for å frigjøre Manbij var krevende, men seierrik. Frigjøringsstyrkene fikk hjelp av lokalbefolkningen.
For tyrkiske myndigheter var tanken om en sammenhengende frigjort korridor langs hele Syrias nordre grense en rød linje. Autonomi og demokrati for kurdere og andre minoriteter i Nord-Syria er en direkte trussel mot Tyrkias nasjonalsjåvinistiske politikk mot de 20 millioner kurderne bosatt i Tyrkia. En slik inspirasjon kan de ikke leve med. Derfor invaderte Tyrkia området rett vest for Manbij i 2016 og avskar en slik mulighet. I 2018 okkuperte Tyrkia det kurdiske området Afrin i nordvest og drev over 150 000 på flukt. I 2019 ga Trump og Putin grønt lys for å okkupere området mellom Gire Spi og Serê Kaniyê.
Nå har Tyrkia, i samarbeid med andre vestlige land, finansiert og væpna to hærer, Hayat Tahrir al-Sham (HTS) og Syrias nasjonale hær (SNA), som hevdes å være syrisk opposisjon. Tidligere medlemmer av IS er nå med i HTS og SNA. HTS er redskapet som har nedkjempa diktatoren Assad. Mens SNA brukes for å angripe de kurdiske områdene nord for Aleppo og Manbij. Angrepet mot Manbij begynte for få dager siden, og møter innbitt motstand fra de lokale militsene som befolkningen har bygd opp siden 2016: Manbij militærråd, Bab militærråd og Jabhat al-Akrad. Tyrkia støtter SNA gjennom angrep med jagerfly for å bombe forsvarsstyrkene.
Dette skjer mens Vesten er taus. Nato-landet får ture fram og oppmerksomheten rettes andre veier.
Den autonome administrasjonen i nord- og øst-Syria er naturligvis lykkelig over at Assad er nedkjempa, men SNAs og Tyrkias angrep på Manbij viser at det viktigste for Tyrkia er å utvide sitt territorium og bekjempe kurdernes frigjøringskamp i Tyrkia, Syria, Irak og Iran.
USA kan naturligvis hindre at Tyrkia farer fram på dette viset. Men begge ser seg tjent med å la Tyrkia få økt innflytelse i Midtøsten. USA, EU med flere (inklusive Norge) lar det skje fordi de tjener på at Tyrkia er i Nato.
Tyrkia bryter folkeretten over en lav sko. Men det ser ut til at Nato-Norge ikke ser seg tjent med å kjempe for folkeretten eller «våre verdier» når Nato-Tyrkia er skurken.
Det kan vi ikke godta. Vi må reise krav om at Tyrkia må sanksjoneres og straffes, ikke klappes på ryggen for mord, bombing, forfølgelse og okkupasjon.
En basar i Manbij 2018. Foto privat To turkmenske folkevalgte i Manbij 2018. Foto privat Representanter for Manbij militære råd 2018. Foto privat
Jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og allierte grupper rykket tirsdag nærmere byen Hama. De skal ha inntatt flere landsbyer, blant annet Maar Shahur som ligger vel åtte kilometer nord for Hama, opplyser nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).
Det har base i Storbritannia og har vært en del av opposisjonen mot regimet til president Bashar al-Assad helt fra starten i 2011.
Nærmer seg Hama
Damaskus skal ha sendt forsterkninger til forsvaret av Hama, melder statlige medier i Damaskus. Iransk-støttet milits skal delta i kampene. Noen av dem kommer fra Irak, opplyser syriske og irakiske kilder til Reuters.
Hizbollah holder tilbake sine styrker i Libanon for ikke å svekke fronten mot Israel. Våpenhvileavtalen med Israel som trådte i kraft natt til onsdag i forrige uke, ble i går brutt for andre dag på rad, bekrefter begge parter under et rein av gjensidige anklager.
Hizbollah sa at et israelsk angrep i nærheten av Damaskus tirsdag drepte en av dets høytstående offiserer i forbindelse med det syriske militæret.
Russiske fly fortsetter å angripe opprørsstillinger i provinsene Idlib og Aleppo, og Bagdad anklager Israel for å bombe vei for HTS.
Hama, på bredden av Orontes-elva i den fruktbare Orontes-dalen, har vært under regimets kontroll helt siden 2011. Store deler av byen ble knust under beleiringa fra 3. juli til 4. august 2011.
Den delen av jihadist-opposisjonen som ba Nato om å intervenere militært i 2011, slik Nato gjorde i Libya samme år, forsøkte å opprette et brohode for å sluse inn utenlandske styrker til Hama over grensa fra Libanon.
Hama har vært det sterke festet for den militante syriske utgaven av Det muslimske brorskapet. Massakren på over tre hundre mennesker i april 1981 utløste opprøret i februar 1982. Det etterlot 25.000-40.000 massakrerte da de væpnede styrkene til president Hafez al-Assad og general Rifaat al-Assad var ferdig med å valse over befolkninga i Hama – med stridsvogner og bulldosere.
Kurdisk retrett
Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF), hvor de kurdiske milisene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden, har trukket seg ut av Aleppo og har oppgitt forsvaret av det inneklemte Tel Rifaat. Det gjelder også leirene for internt fordrevne, og nå fra beleirede småbyer i Afrin.
Tel Rifaat ble plottet ut allerede i 2022 av president Recep Tayyip Erdoğan som første mål i den neste offensiven i Nord-Syria, ifølge kurdiske Firat News (AFN).
SDF har måttet regruppere styrkene, og folkerådene Afrin og Shehba (Şehba) meldte mandag at de har trukket Afrins frigjøringsstyrker tilbake, slik at hele Afrin-regionen nå ligger åpen for Tyrkia og Syrias nasjonalhær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī, SNA), deres jihadistmilits av syriske leiesoldater i de okkuperte områdene i Nord-Syria.
Advarer mot massakrer
Det kurdisk-tyrkiske Folkenes likestillings- og demokratiparti (DEM) frykter at sivilbefolkninga i Tel Rifaat som består av kurdere, arabere og andre nasjonale minoriteter, står i fare for å bli massakrert av jihadistene i SNA. Farevarselet bunner i stadig flere rapporter om utstrakt vold mot sivile som ikke vil tilslutte seg SNA.
Det gjelder flere titusener som er på flukt fra Aleppo og landsbygda rundt Tel Rifaat.
SNA angriper SDF, mens Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) går etter regjeringshærens posisjoner. Assad-hæren evakuerte Aleppo fredag kveld og overlot det meste av Syrias nest største by til jihadistene. Mange som flyktet østover fra Aleppo, søkte tilflukt i Tel Rifaat. Det kan lede til en humanitær krise, advarte DEM søndag.
Under dekke av framrykkinga til HTS sørover, angriper Tyrkia mål i områdene som er dekket av Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Administrasjonen er Ankaras fremste mål.
Kurderne forbereder seg på tyrkiske framstøt for å ta kontroll med landområdene nord for hovedvei M4 fra Aleppo og østover til Hasakah.
Det vil danne en sammenhengende kjede til Afrin som ligger nordvest for Aleppo. Da vil Tyrkia ha okkupert det meste av strekninga langs grensa mellom Tyrkia og Syria.
– Det er viktig å skjønne betydninga av Sheikh Maqsoud (Şêxmeqsûd), Tel Rifaat og Shahba (Şehba), sier en aktivist i Women Defend Rojava WDR) i en lydrapport fra området til kurdiske Medya News. WDR inngår i kvinnebevegelsen Kongra Star.
Dette er regioner vest i Syria som, i likhet med Rojava [Vest-Kurdistan], organiserer seg i henhold til det nye paradigmet til den kurdiske frihetgjøringsbevegelsen, basert på økologi, kvinnefrigjøring og radikalt demokrati.
Det gjør området som er under kontroll av AANES, til målskive for Tyrkia og de syriske jihadistene, for Den islamske staten (IS) og i siste instans også Assad-regimet.
Organiseringa av den nasjonal-demokratiske revolusjonen i Rojava har smitteeffekt utover de kurdiske områdene og er i ferd med å få politiske utslag i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak. Det utfordrer de to tradisjonelle, klanbaserte partiene, Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK).
Ankara driver derfor en bevisst politikk for å endre de demografiske forholdene i de tre okkupasjonssonene ved å innplante syriske jihadister og flyktninger som bosettere under tyrkisk administrasjon.
Fra andre kanter søker internt fordrevne flyktninger, inkludert kristne, seg til AANES-området for å søke trygghet og ordnede forhold.
Mange av flyktningene kommer fra Afrin som ble erobret under Tyrkias andre invasjon, Operasjon Olivenkvist (20. januar – 24. mars 2018). Området er nå på det nærmeste tømt for kurdere. De har nok en gang havnet i faresonen for stadig hyppigere tyrkiske drone- og raketteangrep mot sivil infrastruktur og økonomisk virksomhet og risikerer nå en bakkeinvasjon fra leiesoldatene i SNA og eventuelt tyrkiske styrker.
Det er trolig svært avhengig av hvilke geopolitiske og regionale vurderinger Erdoğan nå gjør seg i Ankara.
Aleppos identitet truet
Ilham Ahmed er redd for Aleppos pluralistiske identitet som strekker seg tilbake til oldtida, til rundt år 8000 før vår tidsregning. Aleppo, eller Halab, er en av byene i verden med lengst sammenhengende beboelse, langt tidligere enn Damaskus.
Byen var muligens hovedstad i det syriske kongedømmet Ebla og sentrert rundt templet til stormguden Hadad oppe på den berømte citadellhøyden midt i byen.
Før krigen innhentet Aleppo i 2012 hadde byen, landets økonomiske senter, rundt 2,1 millioner innbyggere, hvorav mer enn åtti prosent sunnimuslimske arabere.
Den øvrige befolkninga var en spraglet mosaikk med hensyn til folkegrupper og religion, bestående av kurdere, turkmenere og assyrere, sirkassere, tsjetsjenere, albanere, bosniakker, grekere og bulgarere, en etnisk basar som knyttet byen til alle retninger, i himmelen og på jorda.
Ilham Ahmed, leder for internasjonale relasjoner i AANES, mener at kampene som nå pågår, er «mer enn en proxykrig» mellom Tyrkia-støttede og Iran-støttede fraksjoner, og understreker at de har «mer langtrekkende implikasjonene for byens mangfoldige sosiale struktur og identitet,» melder Medya News
Krigene i Midtøsten siden USAs invasjon i Irak i 2003 har vært bokstavelig ruinerende for mange av de berørte landenes oldtidsminnesmerker og kulturelle skatter.
«Denne krigen truer Aleppos rike sosiale struktur og pluralistiske identitet,» skriver Ahmed på X.
Hva gjør Erdoğan?
SDF og YPG/YPJ forsøkte å holde en korridor åpen mellom Tel Rifat og Aleppo slik at folk kan flykte til Nord- og Øst-Syria. Det pågår harde kamper i dette området, går det fram av rapportene fra felten.
Selv om Damaskus og SDF nå indirekte står i samme kamp mot jihadistoffensiven til HTS, kommer det meldinger fra den andre kanten av landet om at militærrådet i Deir az-Zur har gitt SDF ordre om “å ta ansvaret for å beskytte” landsbyer i Deir az-Zur-provinsen som har vært på Assad-regimets hender.
Dette har vært det eneste støttepunktet for Damaskus på østbredden av Eufrat. SDF som i den østre regionen for det meste består av arabiske militssoldater, ser sitt snitt til å ta over før iranske og irakiske sjia-militser kommer Assad til unnsetning. Forsyningslinjene til de irakiske og iranske sjiamilitsene krysser grensa fra Irak i disse traktene.
USA bevokter et gassfelt i nærheten som blir drevet av lokale krefter, ikke av amerikanske selskap på grunn av gjeldende sanksjoner mot Syria.
AANES, DEM og andre kurdiske institusjoner, parti og organisasjoner utfordrer Vesten: Hvem støtter dere? Jihadistene eller de som forsvarer fred og demokrati?
Utfordringene kommer blant annet fra Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) som anklager Nato-landet Tyrkia for å koordinere offensivene til HTS og SNA.
KNK gjentar faren for at flyktningene fra Afrin og den faste befolkninga kan stå overfor massakrer fordi hensikten nettopp er å fordrive folk.
HTS-jihadistene inntok hele Aleppo da Assad-hæren trakk seg ut, med unntak av de to kurdiske bydelene Ashrafieh og Sheikh Maqsoud. Faren er stor for at folk vil bli angrepet og bydelene tømt nå som SDF har forlatt byen.
«Disse angrepene er ikke isolerte hendelser,» fastslår KNK. «De er del av de nyosmanske ambisjonene til president Erdoğan om å okkupere det nordlige Syria. Tyrkia har lenge ført en destruktiv politikk mot Rojava, Den daterer seg tilbake til Tyrkias rolle i å gjøre det mulig for IS til å angripe Kobani (Ayn al-Arab) i 2014.»
Utfordrer Vesten
KNK peker på at HTS, tidligere kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, er «en internasjonal jihadiststyrke» med menn fra flere land og som blir utrustet av Tyrkia, mens SNA «opererer helt og holdent på tyrkiske ordre.
«En seier for disse kreftene vil «forvandle Syria til en base for jihadistiske og salafistiske styrker, og destabilisere regionen ytterligere,» mener KNK.
KNK kommer med en klar advarsel: «Framgangen til HTS og SNA vil bety et scenario som ligner på framveksten av IS, og vil gjøre Syria til et knutepunkt for ekstremistiske krefter.»
Det krever at «alle verdensmakter ser realiteten i situasjonen og iverksetter tiltak deretter.»
USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, den vestlige firerbanden som står sammen bak Israels folkemorderiske krig i Gaza, krevde søndag umiddelbar deeskalering av konflikten i Syria – men henvendte seg selvsagt ikke til eller omtalte Tyrkias rolle.
Det vil uansett skje på bakrommet, uten kommentarer utad i tråd med praksis under Natos tidligere generalsekretær Jens Stoltenberg.
Fellesuttalelsen skar klar av politiske vurderinger og konsentrerte seg om de farlige konsekvensene for sivile og infrastruktur som kan føre til «ytterligere forskyvninger og forstyrrelser av tilgangen til humanitær bistand,»
Seksten millioner syriere er i behov av humanitær hjelp, opplyser Geir O. Pedersen til NRK.
Det er store forskjeller mellom den delen av landet som Assad-regimet kontrollerer, og den øvrige delen av landet som er langt mer krigsherjet og som ble hardere rammet av jordskjelvet 6. februar 2023.
Pukker på FN-resolusjon
Da krigen ebbet ut i store deler av landet, insisterte Vesten på at de ikke ville bidra til å gjenoppbygge Syria eller lette på sanksjonene til tross for at Den arabiske liga inviterte president Bashar Assad tilbake og arabiske land begynte bilateralt å normaliserte sine forhold til Damaskus.
«Den nåværende eskaleringa understreker bare det presserende behovet for en syrisk-ledet politisk løsning på konflikten, i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 2254,» heter det i felleserklæringa som er lagt ut på nettsida til USAs utenriksdepartement Foggy Bottom.
Resolusjonen krever at president Bashar al-Assad går av som del av den politiske løsningen. Det at Russland ikke nedla veto, indikerer at Kreml ikke setter alle sine kort på den sittende presidenten om det sikrer russisk tilstedeværelse i landet og bedrer Moskvas forhold til Israel.
Våpenhvileavtalen mellom Israel og Hizbollah la FN-resolusjon 1701 til grunn. Den ble vedtatt 12. august 2006 som avslutning på Israels krig i Libanon som endte med et nederlag som ga gjenlyd i Midtøsten.
Det førte til graffitien “Nasser 1956, Nasrallah 2006” i den arabiske gata, både blant sunni- og sjiamuslimer: Egypts Gamal Abdul Nasser, president fra 1954 til 1970, etter Suezkrigen i 1956; Hassan Nasrallah,Hizbollahs generalsekretær fra 1992 til han ble drept i et israelsk bunker buster-angrep i Dahieh sør i Beirut 27. september i år.
FN-resolusjon 1701 ble aldri implementert fordi den hadde gått ut på dato med tanke på de faktiske forholdene før den ble skrevet. Nå rir vestmaktene på nok en fullstendig utdatert FN-resolusjon 2254 fra 18. desember 2015 som er enda lenger fra virkeligheten enn Libanon-resolusjonen, med et mulig unntak for president Assads posisjon.
Mellom desember 2015 ligger Russlands inntreden i Syria, tre tyrkiske militære invasjoner i Nord-Syria, nedkjempinga av Den islamske staten (IS) og opprettelsen av AANES og isoleringa av jihadistene i Idlib-provinsen mellom Aleppo og Hama.
Aktørene: Tyrkia
Hvilke aktører er på banen, sentralt og ute på sidelinja?
Kurderne peker på Tyrkia og den samkjørte offensiven mellom HTS og SNA. Planlegginga skal ha pågått siden september, og begge militsene er godt utrustet, ifølge rapporten.
SNA har dessuten de tyrkisk-okkuperte områdene som bakland. Her vaier det tyrkiske flagget (Türk bayrağı). – Den hvite halvmånen som gaper over den hvite stjernenpå rød bunn, er nå sett flagre på bilder fra festningsmuren på Citadellet (Qalʿat Ḥalab).
Tyrkia er ute etter å knuse AANES i Nord-Syria og fjerne “den kurdiske smittekilden”. Erdoğan fikk ikke til noen forsoning med Assad fordi Syrias president krever at Tyrkia trekker seg ut av de okkuperte områdene.
Tyrkia kan likevel oppnå sine mål uten at HTS tar seg fram til Damaskus om Assads landstyrker, Syrias arabiske hær (Jays al-Arabi as-Suri, SAA), blir tappet for krefter og slagkraft i Hama og eventuelt deretter i kamper om Homs.
Om det først begynner å rakne for Assad, kan det derimot gå fort. Det er uklart hvor skadeskutt regimet er – eller hvorvidt det fins intern opposisjon i Ba’ath-partiet og militæret – fordi situasjonen i maktsenteret Damaskus har vært rolig i fire år.
Tyrkia møter ingen motstand fra USA eller Nato. Det er et mer åpent spørsmål hvordan Kreml vil reagere på at Ankara har brutt avtalen med Russland i mars 2020 om å fryse frontlinjene i Idlib og begrense Tyrkias innrykk i Nord-Syria. Avtalen ble vel og merke inngått vel halvannet år etter Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren fra 9. til 17. oktober 2019, i provinsene Hasakah, Raqqa og Aleppo.
Moskva var mellomledd og vertskap for sonderingene mellom “sultan” Erdoğan (70) og Assad (59). Den første har styrt Tyrkia siden valgseieren til det islamske Lov- og rettferdighetspartiet (AKP) i november, først som statsminister fra mars 2003 og deretter som president fra august 2014. Den andre arvet presidentskapet av sin far i juli 2000.
(se bloggen: Tyrkia trekker i trådene)
De andre aktørene
Kaldblodige Erdoğan kalkulerer høyst sannsynlig at Russland ikke har så mye å by på annet enn å intensivere bombetoktene med flere Su-34 mot HTS-jihadistene i Idlib, Hama og Aleppo.
Russland og Tyrkia har i utgangspunktet tilsynelatende motstridende interesser. Men kabalen rommer flere kort som ikke nødvendigvis faller til Assads fordel.
For Kreml handler det mer om å beholde marinebasen i Tartus i det østre Middelhavet, på “utsida” av Dardanelllene og Bosporus fra Svartehavet, og flybasen Khmeimim i Latakia-provinsen på nordvestkysten, enn nødvendigvis å holde Assad ved makta.
Her kan kimen ligge til et nytt kompromiss mellom Erdoğan og president Vladimir Putin som omfatter tyrkiske interesser i Nord-Syria.
Putin oppfordret i går til stans i «terroraggresjonen» i Syria, melder russiske RIA.
Moskva har et godt forhold til Israel som gjør at statsminister Binyamin Netanyahu ikke har sluttet seg til USA og Nato-landenes linje i Ukraina. Israel var involvert i den fjerde og femte forhandlingsrunden mellom Moskva og Kyiv i Antalya i april 2022.
Israels prioriterte interesse i Syria er ikke primært å felle Assad eller Ba’ath-regimet. Det har aldri voldet problemer og blir stadfestet gjennom jevnlige, sporadiske bombe- og rakettangrep med jagerfly for å vise at Israel behersker luftrommet over Syria.
Det primære for Israel er å bryte alliansen mellom Damaskus og Teheran og stanse Irans våpenleveranser til Hizbollah gjennom Syria. Dernest å hindre framstøt mot de okkuperte Golanhøydene som Israel annekterte i 1981. USAs president Donald Trump anerkjente den folkerettsstridige annekteringa i sin første periode.
“Veien til Teheran går via Damaskus”. Det har vært en gammel parole for USA, Israel og USAs arabiske allierte i Midtøsten. Parolen ble stadfestet da Israel bombet det iranske ambassadekomplekset i Damaskus 1. april.
Det utløste det første, varslede iranske rakett- og droneangrepet mot Israel og et gjensvar fra Israel.
Vestens reaksjon på Israels krigsforbrytelse i Damaskus var bare å henstille til Teheran om ikke å besvare angrepet – i et samsvar av interesser som nå ligger til grunn for en Abraham Accord-avtale mellom USA, Israel og Saudi-Arabia som angivelig skal innholde en framtidig palestinsk stat.
Dette får en ny dimensjon når Iran står fram som Assad-regimets fremste forsvarer. Utenriksminister Abbas Araghchi var i Dimashq allerede på søndag. Han sier at Teheran vil sende tropper om Assad ber om det.
Mandag snakket president Masoud Pezeshkian med Assad.
Iraks president Abdul Latif Rashid har ligget lavt under Israels utslettelse av Gaza og bombinga av Libanon. Han undertegnet en avtale med USA i september om at hundrevis av amerikanske tropper skal ut i løpet av september-oktober neste år og at restenav de vel 2500 soldatene, forlater Irak innen slutten av 2026.
Statsminister Mohammed Shia as-Sudani som har sittet fra oktober 2022, sa tirsdag at Bagdad ikke vil være “bare en tilskuer” til hva som skjer i Syria. Han fordømte israelske flyangrep som skal ha banet vei for HTS.
Teheran har mulighet til å mobilisere sjiamuslimske militser i Irak gjennom Revolusjonsgardens kommandolinjer.
Sudani representerer nå den sjiamuslimske Al-Furatayn-bevegelsen.
Avtalen med USA borger for at president Trump trekker de vel 900 amerikanske soldatene fra Hasakah-provinsen i AANES-området, noe som innebærer å gi Tyrkia fritt leide til å nedkjempe SDF og YPG/YPJ.
USA beholder kanskje at-Tanf-basen på treriksgrensa med Irak og Jordan, i samråd med Israel, for å overvåke forsyningsveien mellom Teheran over Bagdad og Damaskus til Libanon.
I motsetning til i Irak satte USA ikke inn bakkestyrker mot IS i Syria, men inntok luftrommet i 2014 og inngikk i 2016 en gjensidig varslingsavtale med Russland om flyaktivitet i syrisk luftrom.
USA har lenge stått på sidelinja i Syria-krigen av flere årsaker, blant annet en egen profesjonskamp mellom Pentagon og CIA og motsetninger innad i administrasjonen til president Barak Obama.
Det har både Hillary Clinton (2009-13) og hennes etterfølger som utenriksminister, John Kerry (2013-17), har avdekket i sin kritikk av Obama for handlingslammelse i Syria.
USA har måttet ty til proxy-styrker som har fått støtte fra USA-allierte arabiske land og Tyrkia. USA har vært i relativt tilbakegang siden invasjonen i Irak i mars 2003. Det har ført til at allierte i Midtøsten har fått mer spillerom til å forfølge egne regionale interesser.
Saudi-Arabia og Egypt, Qatar og Tyrkia og Emiratene har dermed støttet ulike opprørsgrupper i Syria, grupper som har hatt andre agendaer enn USA utover å styrte Assad.
USA satt i bakgrunnen under Genève II-forhandlingene i FN-regi (23.-31. januar/10.-15. februar 2014) og presset aldri på for å få det kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) inkludert i samtalene. Opposisjonsfronten mente at PYDs plass i så fall var i delegasjonen til Assad-regimet.
Forhandlingene i Wien 30. oktober 2015 gikk mellom USA, Russland, EU, Kina, Tyrkia, Saudi-Arabia, Egypt og for første gang Iran
Heller ikke Russland ville ha PYD med da Astana-forhandlingene startet opp i mai 2015, nå av hensyn til Tyrkia.
Regionen Idlib er nå under full kontroll av Assads motstandere
Situasjonen i Syria har lenge vært komplisert. Et stort antall væpnede grupper er tilstede i landet, i skiftende allianser og konflikter. Den siste uka har borgerkrigen blusset opp, etter å ha ligget i relativ ro i flere år. Det kommer motstridende meldinger om hva som foregår, men ved hjelp av arabiske og kurdiske kilder i sosiale medier er det mulig å danne seg et bilde.
Det som er åpenbart er at opprørsstyrker har erobret store områder og at landets nest største by. Aleppo falt på noen få timer, mens Assad-lojalister flyktet i panikk. Dette har kunnet skje fordi de styrkene som har holdt Assad oppe er svekket. Hizbollah ligger nede for telling og Russland trenger sine styrker i Ukraina. Det ser ut til at målet for offensiven opprinnelig var å ta kontroll over områder vest og sør for Aleppo. Hensikten skal både ha vært å stanse hyppige rakettangrep fra regjeringshæren og dens allierte, og å frigjøre landsbyer slik at folk som har flyktet til opprørskontrollerte områder kan vende tilbake. Både på landsbygda og i Aleppo har familier blitt gjenforent, og motstandere av Assad jubler. Tusenvis av fanger som er sluppet fri fra fengsler og tortursentre ser sine familier igjen. Håpet er at diktaturet omsider står for fall.
Offensiven er gjennomført av mange ulike militser i felleskap, men den viktigste er Hayat Tahrir al-Sham, som tidligere var tilknyttet al Qaeda. Mange frykter en jihadistisk politikk, men lederen for HTS, Abu Muhammed al-Jolani, har instruert sine soldater om ikke å skremme, plyndre eller plage sivile, og om å respektere de religiøse og etniske minoritetene.
Mange syrere skeptisk til HTS, og i Idlib har det vært store demonstrasjoner mot disse islamistenes styre, men det er verdt å merke seg at HTS har tillatt slike folkelige protester. Og de siste dagers offensiv har drevet populariteten til Jolani og hans menn til himmels blant motstandere av det totalitære regimet i Damaskus. Mange håper at det Baath-diktaturet endelig står for fall..
I Assad-kontrollerte områder foregår også protester, men der blir de slått ned med vold. Før de siste kampene brøt ut, kontrollerte regjeringsstyrker med støtte fra Iran og Russland tilsynelatende rundt to tredeler av Syrias territorium. Men i sør er det væpnet motstand flere steder, blant annet i byen Deraa der opprøret i sin tid begynte. I områdene rundt Suweida lenger vest har militser fra den drusiske minoriteten utfordret hæren i flere år. Det meldes nå om kraftige artilleriangrep på regjeringsstyrkenes stillinger her. Og i de tynt befolkede områdene i det sentrale Syria opererer fortsatt grupper av IS-krigere.
Alliert med HTS er en sammenslutning av tyrkisk-støttede militser under navnet SNL, som har vært kjent for å angripe Tyrkias motstandere blant kurderne. SNL har nå tatt kontrollen over området rundt byen Tel Rifaat fra kurdiske YPG og drevet titusener av kurdere på flukt. Dette er kurdere som for få år siden flyktet fra en tyrkisk offensiv i provinsen Afrin. Nå er de igjen på flukt, og mange sitter i bilkø på vei mot YPG-kontrollerte områder lenger øst. Noen kurdere, som har vendt tilbake til Afrin, hevder de har blitt hindret av YPG fra å returnere tidligere. Og til de områdene kurderne nå forlater vender arabiske familier tilbake som i sin tid ble jaget bort av YPG.
Også i Aleppo har YPG kommet under press. De har under hele borgerkrigen, i forståelse med regimet, kontrollert en kurdisk befolket enklave rundt bydelen Sjeik Maqsoud . Nå krever Jolani og hans folk at YPG må trekke sine styrker ut, men det er uklart om kadrene velger å etterkomme kravet, eller å befeste sine stillinger.
Andre steder i nord har YPG og paraplyorganisasjonen SDF rykket inn i landsbyer regjeringsstyrkene hadde forlatt. Noen dager hadde de også kontrollen over den internasjonale flyplassen i Aleppo, men der har nå islamistene overtatt. På videoer fra taxfreebutikken kan vi se dem knuse alkoholflasker.
Lenger sør har SDF med støtte fra amerikanske og allierte fly krysset Eufrat og angrepet iranske stillinger i Deir Ezzor. Dette bidrar til å berolige Israel som i årtier har stolt på Assads passivitet, men som har sett den iranske oppbyggingen i landet med stor uro. I skyggen av krigen mot Hamas og Hizbollah har israels flyvåpen bombet det de kaller iranske baser i Syria, noe som har gitt store ødeleggelser og økt usikkerheten i landet.
De siste dagers utvikling har skapt ny optimisme hos Assads motstandere, både de som fortsatt er i Syria og de mange millionene som har flyktet. Hvorvidt utviklinga fører til Assads fall, og hva som i tilfelle kan erstatte det blodige Baath-regimet, er høyst usikkert. Etter å ha summet seg, har regimet satt igang omfattende bombing av opprørskontrollerte områder, inklusive Aleppo og Idlib. Noen observatører mener Assad vil få hjelp fra Russland og Iran til endelig å knuse opprøret, og at Tyrkia vil benytte anledningen til å gjøre slutt på det kurdiskstyrte regionen i Nordøst. Dette er naturligvis en mulighet, men her er ingenting avgjort.
De syriske regjeringsstyrkene trakk seg lørdag raskt ut av Aleppo, fullstendig overrumplet av offensiven til al-Qa’ida-fronten Hayat Tahrir ash-Shams (HTS). Nå har Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF) tatt kontroll over landsbyer og kontrollposter mellom Aleppo og ash-Shahba (Şehba) for å stanse de islamistiske jihadistenes frammarsj, ifølge lokale rapporter på bakken.
De kurdiske militsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden i SDF. De skal nå ha tatt kontroll over Aleppos internasjonale flyplass og landsbyene Dewir Hafir, Tal Arn og Masakanah øst for Aleppo.
Det bekrefter to kilder: den kurdiske journalisten Scharo Maroof overfor Medya News og det britiskbaserte nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR) .
Medya News rapporterer om sporadiske trefninger i landsbyene Beneh, Harbel, Ain Dara og Maranaz mot tyrkisk-allierte terrorgrupper.
Kurdisk mobilisering
SDF har sendt inn over 4000 militssoldater i de kurdiske nabolagene Hanano, Tishrin, Khalidiyah og Andalus nord og øst i Aleppo. Her har det stått kamper mot tyrkisk-støttede grupper som slåss under fanen til Fritt Syria-hæren (Jaysh as-Suri al-ḥur).
FSAvar den første opprørshæren som ble dannet i 2011 med tung støtte fra vestlige land. FSA samlet opp desertører fra Assad-hæren som ga den et mer sekulært preg.
Den kurdiske analytikeren og journalisten Amed Dicle peker på at SDF har gått inn der Assad-hærens 4. divisjon har trukket seg tilbake. Samtidig skal SDF ha inntatt byen Marat an-Numan i Idlib-provinsen mens HTS rykket mot Aleppo. Det innebærer i så fall at SDF har tatt kontroll med viktige deler av provinsen.
Det betyr at SDF og YPG/YPJ forsøker å fylle sikkerhetsvakuumet på noen av de stedene som Assad-hæren ga opp. De har inntatt strategiske posisjoner som kan få konsekvenser på kort og lang sikt, avhengig av hvordan kampen om Aleppo utarter seg og hvor lang tid de vil ta – ikke minst med tanke på hvor intenst og langvarig det forrige slaget om Aleppo var.
Den internasjonale flyplassen som kan bli vanskelig å holde uten russisk og syrisk luftstøtte, har stor betydning. Det samme gjelder kontrollen over Tal Aran, Tal Hasel og Maskanah som sikrer tilgangen til landsbygda øst for Aleppo. SDF er til stede i de to bydelene hvor det bor flest kurdere, Ashrafieh og Sheikh Maqsoud.
Korridor og buffersone
SDF er i ferd med å opprette en korridor mellom Aleppo og Manbij som ligger vest i området til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES).
Manbij har vært frontline mot de områdene tyrkiske styrker erobret under Operasjon Eufrats skjold (august 2016-mars 2017) med hjelp av syriske leiesoldater.
Korridoren skal hindre at de islamistiske gruppene i Aleppo oppretter direkte forbindelser med det okkuperte området rundt al-Bab og mot Afrin lenger vest som Tyrkia okkuperte under Operasjon olivenkvist (januar-mars 2018).
I 2018 inngikk SDF en avtale med den syriske regjeringshæren til president Bashar Assad om å patruljere buffersonen i utkanten av Manbij mot det tyrkisk-okkuperte området.
Om lag tre tusen flyktninger hadde kommet til AANES-området i løpet av lørdag. Flere er på vei.
Salafist-jihadistenes offensiv startet i Idlib-provinsen onsdag. HTS erobret rundt femti mindre byer og landsbyer og sikret kontroll over hovedvei M5 mellom Aleppo og hovedstaden Damaskus.
HTS som var kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, kom seg raskt til utkanten av Aleppo fordi Assad-hæren ble tatt på feltsenga og fordi det tok tid å få de russiske flyene på Khmeimim-basen i kystprovinsen Latakia på vingene.
Regjeringshæren trakk seg deretter ut av Aleppo, oldtidas Halab, og overlot det meste av to millioner-byen til HTS og andre allierte militser.
HTS rykket inn fra vest, slik de gjorde da de beleiret Aleppo i juli 2012. Aleppo holdt seg lenge utenfor den regionaliserte borgerkrigen, og innbyggerne svarte 11. oktober med en stor demonstrasjon på Saadallah al-Jabri-plassen i sentrum til støtte for Assad-regimet i protest mot jihadistenes selvmordsbomber i byen.
Det pågikk harde bykamper utover våren 2013, hus for hus, gate for gate som la store deler av byen i ruiner, inkludert det meste av Madina-souken, baseren i Gamlebyen som sto på Verdensarvlista, og den store moskeen.
Krigen fortsatte deretter i over tre år, fram til juli 2016 da regjeringsstyrkene kuttet jihadistenes forsyningslinjer. De inngikk i desember 2016 en avtale med Assad-regimet – og Russland – om å evakuere til Idlib-provinsen hvor de siden har hatt fotfeste.
Jihadistenes siste utpost, vest for Alepp, ble ryddet bort i februar 2020.
Krig i nye rammer
I løpet av åtte år har over en halv million flyktninger kommet tilbake til byen. Kurdiske styrker dro fra Aleppo i februar 2018 i et forsøk på å stanse tyrkernes invasjon i Afrin.
Mye tyder på at “stilheten” har gått utover årvåkenheten. Nå florerer det med videoer av jihadister som jubler over at de er tilbake i Aleppo.
HTS hevdet søndag at de hadde nådd sentrum av byen etter at de umiddelbart hadde inntatt fem nabolag i vest. Det var før meldingene kom at SDF hadde gått inn i byen fra øst. Det skal dessuten være spesialstyrker fra Assad-hæren på vei.
HTS har “ligget i dvale” i Idlib-provinsen fordi regjeringsstyrkene ikke har hatt kapasitet til å bryte gjennom. Det har i stedet oppstått både et modus operandi (måte å operere på) og modus vivendi (måte å leve på), en foreløpig ordning som inneholder et sett med storpolitiske faktorer hvor Assad-regimet i Damaskus og Syria har havnet i bakleksa.
Faktorene innbefatter
Russlands krig i Ukraina,
Tyrkias lavintensitetskriger mot de kurdiske områdene i Nord-Syria og Nord-Irak,
Israels folkemorderiske krig i Gaza og massive bombing i Libanon som har svekket Hizbollah, en viktig Assad-alliert,
bruddet i de diplomatiske forhandlingene mellom Tyrkia og Syria
og den latente spenninga mellom Israel og Iran.
Den regionale og geopolitiske ramma tilsier at både USAs og Israels interesser er vekket. Israel har hatt god kontroll med Assad-regimet, far Hafez og sønn Bashar, siden erobringa og seinere annekteringa av Golanhøydene under Seksdagerskrigen (1967) og Oktoberkrigen (1973).
USA er ute etter å ytterligere svekke Russland, et langsiktig mål som ble framsatt i alle offentlighet umiddelbart etter Sovjetunionens sammenbrudd av Paul Wolfowitz, viseforsvarsminister under president George H.W. Bush (1989-93) og president George H. Bush (2001-05), en sentral ideologisk føringsoffiser blant neocons i Republikanerne.
Tyrkia mot Syria
De diplomatiske sonderingene mellom Ankara og Damaskus tok brått slutt da president Assad stilte president Recep Tayyip Erdoğan overfor et ufravikelig krav: Trekk Tyrkia ut av de okkuperte områdene langs grensa, fra Afrin i vest til Ras al-Ain (Serê Kaniyê) i Hasakah-regionen og Tal Abyad i Raqqa-regionen i øst.
De to siste stedene ble erobret under Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren 9.-17. oktober 2019. Tyrkia satte Syrias nasjonalhær (SNA) av jihadistiske leiesoldater til å bevokte området som tidligere lå under den kurdiske administrasjonen i Rojava (Vest-Kurdistan).
Intervensjonen skjedde da president Donald Trump vurderte å trekke den lille kontingenten av amerikanske styrker ut av Nord-Syria og da Russland pleiet gode forbindelser med Nato-landet Tyrkia som hadde mange uoverensstemmelser med USA.
Det gjaldt ikke minst kjøpet av det russiske rakettsystemet S-400 som førte til at Tyrkia ble ekskludert fra F-35-programmet.
Dagen før HTS-offensiven mot Aleppo ga USA tillatelse til Tyrkia å utplassere sine fire S-400-batterier og sette dem i kampmodus i løpet av tolv timer. Ankara skal dessuten ha bestilt seks F-35, opplyser BulgarianMilitary.com.
– USA har ikke lenger noen innsigelser mot at Tyrkia bruker S-400, uttalte forsvarsminister Yasar Güler. For Tyrkia betyr S-400 at Ankara ikke lenger er like avhengig av Natos militære strukturer, som amerikanske Patriot-raketter.
HTS-offensiven, kalt Operasjon Stopp aggresjonen, kan gi bud om at Tyrkia igjen forsøker å utnytte geopolitisk og regional uro til å forfølge sine interesser. Det kan åpne for en fjerde militær invasjon i Nord-Syria for å innta de resterende landområdene nord for hovedvei M4 og å angripe AANES slik Israel har gjort med Hizbollah i Libanon.
Støtte til jihadister
Meldingene fra flere hold går ut på at Syrias nasjonale hær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī) slåss sammen med HTS. SNA blir støttet av Tyrkia, og rapportene fra fronten viser til at jihadistene er godt utrustet.
HTS er resultatet av gjentatte taktiske manøvre blant jihadistene i Syria siden opprøret i 2011 og ikke minst etter at Den islamske staten (for Irak og Levanten/ash-Shams) opprettet sitt kalifat i 2014 og la under seg store landområder i Irak og Syria, med Raqqa ved bredden av Eufrat i Irak som kalifatets hovedstad.
Jabhat an-Nusra tapte terreng og jihadister til IS og brøyt angivelig tilslutninga til al-Qa’ida i 2016 av taktiske grunner for å komme unna terroriststemplet.
HTS ble dannet i 2017 i et internt oppgjør som følge av at Nusra-fronten var på vikende front på flere hold, både fra IS og fra alliansen mellom Assad, Russland, Iran og Hizbollah.
Den grønne tråden gjennom de ulike organisasjonene og konstellasjonene er Abu Mohammad al-Julani (42), nom de guerre (krigsnavnet) til Ahmed Hussein ash-Shara, født i Riyadh i Saudi-Arabia og oppvokst med wahhabismen, den saudiske salafistiske statsreligionen.
“Erobrersjeiken” som hadde kamperfaring mot USAs okkupasjonsstyrker i Irak fra 2003, var emiren av Jabhat an-Nusra (januar 2012 – juli 2016) og emiren av Jabhat Fatah an-Nusra (juli 2016 – januar 2017).
Han ble øverstkommanderende for HTS i oktober 2017 da han tok over ledelsen etter Abu Jaber Shaykh, kommandanten for Harakat Ahrar ash-Shams al-Islamiyya (Levantens innbyggeres islamske bevegelse). Det var en gruppe som ble støttet av Saudi-Arabia og dermed hadde motsetninger til al-Qa’ida.
Al-Julani, en nisba (arabisk stedsangivelse i navn) som refererer til de annekterte Golan-høydene, har bevisst forsøkt å tone ned den ideologisk-religiøse profilen for å få støtte fra vestlige land og regionale allierte.
De har vært splittet i sin støtte til ulike jihadistgrupper i Syria.
Qatar har støttet grupper som sogner til det muslimske brorskapet, inkludert Hamas i Palestina, mens Saudi-Arabia, Emiratene og Egypt er harde motstandere av Brorskapet.
Tyrkias strategi
Rami Abdul Rahman, direktør for Syrian Observatory for Human Rights (SOHR), hevder overfor Radio Farda at offensiven har vært planlagt siden september, men at Ankara har holdt igjen.
SDF synes å være forberedt på at Tyrkia vil forsøke å innringe de kurdiske styrkene, mener Ahmed Dicle. AANES har i fem år ligget i beredskap for en fjerde invasjon som president Erdoğan har bebudet med jevne mellomrom.
Samkjøringa av mellom HTS, SNA og FSA, tidligere rivaliserende grupper, peker mot Tyrkia. SNA angrep Aleppo fra tyrkisk-kontrollert område i forkant av offensiven fra Idlib, melder Rojava Information Centre. Senteret omtaler SNA som en rein leiehær for Tyrkia som er satt sammen av syriske jihadister fra ulike grupper som søkte tilflukt i Tyrkia.
SNA er finansielt og materielt helt avhengig av Ankara. Jihadistene har fått bosatt seg i de okkuperte områdene i Nord-Syria sammen med sine familier under det tyrkiske flagget som vaier fra offentlige bygninger. Det har smidd SNA som ble formelt etablert i 2017, sammen i kampen mot Assad-regimet, et mål de deler med HTS og FSA.
SNA som i begynnelsen besto av deler av FSA og turkmensk milits, blir dermed et instrument for strategiske tyrkiske interesser og ambisjoner i Syria til tross for århundregamle motsetninger mellom tyrkere og arabere.
Tyrkia bruker dessuten SNA i kampen mot de syriske kurderne som er allierte med Kurdistans arbeiderparti (PKK) i Tyrkia og som deler ideologien til den fengslede PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan om demokratisk konføderalisme eller apoisme.
Tyrkia bruker helt bevisst syriske flyktninger til å forandre den demografiske sammensetninga i grensetraktene. Det har vært gammel politikk fra Det osmanske rike – men også for det syriske Ba’ath-partiet og Assad-regimene etter den franske mandatperioden.
Tyrkia har dessuten brukt SNA som leiesoldater i Libya og i fjellenklaven Nagorno-Karabakh der Tyrkia har støttet Aserbajdsjan mot Armenia.
Russland og Ukraina
Russland har de siste to døgnene forsøkt å bombe opprørsstillingen i Aleppo- og Idlib-provinsen. Men situasjonen i Ukraina leder til spørsmålet om Moskva er på vei ut.
Det går spekulasjoner om at president Vladimir Putin skal ha varslet Assad om dette i Moskva dagen før hæren overlot Aleppo til opprørsfronten.
Det er uansett begrenset hvor mye Russland kan sette inn, og Hizbollah er sterkt redusert. Da er det opp til Irans revolusjonsgarde (Pasdaran) som har organisert de sjiamuslimske militsene som har utgjort en sentral del av Assads styrker.
Dette er utvilsomt på Israels og USAs radar i forlengelsen av bombinga av Libanon.
Et nytt element har kommet inn: HTS har søkt partnerskap med Ukraina i en felles kamp mot Russland. Det kan bety en ny fase av den langvarige konflikten i Syria som snart har vart i snart 14 år.
Kyiv Post refererer til rapporter om at ulike islamistiske grupper i Idlib har fått “operativ trening fra spesialstyrken Khimik i den ukrainske militæretterretningas hoveddirektorat HUR (Holovne upravlinnia rozvidky Ministerstva oborony Ukrainyj). Detligger under forsvarsdepartementet. Etterretningstjenesten som ble opprettet i september 1992, var arvtaker etter sovjetiske GRU.
HUR har vært brukt mot russiske interesser i utlandet. Ukrainske spesialsoldater skal ha angrepet Rapid Support Forces (RSF) som får støtte fra russiske leiesoldater fra Gruppa Vagnera (Wagner) i Sudan, meldte CNN 20. september i fjor.
I mars 2024 kom det nye meldinger om at Timur-avdelinga er i kamp med Wagner og RSF. HUR skal ha bistått en islamistisk milits i et angrep på Wagner-soldater i Mali 26. juli.
Det er i samsvar med hva HUR-sjefen generalmajor Kyrylo Budanov sa i mai i fjor om “å ødelegge russiske krigsforbrytere uansett hvor i verden de må befinne seg,” ifølge Wall Street Journal.
Ingen av disse meldingene er offentlig bekreftet eller blitt verifisert av uavhengige killder.
Ukrainsk etterretning i Syria
Kyiv Post viser til at Khimik lærer opp grupper i bruk av droner. De skal ha stått bak et angrep mot en russisk base i utkanten av Aleppo 15. september. Russiske angrepsdroner og «kamuflerte improviserte eksplosive enheter» ble ødelagt, opplyser “en militær etterretningskilde” til avisa.
I fjor takket Assad ja til Russlands tilbud om å opprette flere baser i Syria, meldte Al-Jazeera i 16. Mars 2023, vel to måneder etter at forsvarsdepartementet i Moskva meldte at de to landene hadde gjenopprettet flybasen Jarrah øst for Aleppo.
Russiske spesialstyrker skal ha blitt drept under framrykkinga til HTS mot Aleppo.
Russland vil sende flere Su-34 jagerfly til Syria, melder Reuters.
Israels folkemorderiske krig i Gaza og den forberedende fordrivelsen av palestinere fra Vestbredden har fått tistlene til å brenne andre steder i Midtøsten. Kurderne har sin egen historie med fordrivelse, og i ly av bombedrønnene fra Gaza og Beirut driver Tyrkia sin daglige krigføring mot Nord- og Øst-Syria og i Nord-Irak.
Bildet: Fondation-Institut kurde de Paris
Kurderne kjenner nærhet til det som skjer mot palestinerne i og utenfor det okkuperte Palestina. Ringvirkningene av kriger og konflikter i Midtøsten og Vest-Asia treffer kurderne ofte med tyngde. De har blitt malt mellom stormakter og imperier, malt mellom regionale interesser. De fikk som palestinerne, løfter om et eget Kurdistan, en kurdisk stat, i Sèvres-avtalen av 10. august 1920 i etterdønningen av 1. verdenskrig og den osmanske imperiets fall.
Løftene om en egen stat forsvant lenge før staten ble utradert i Lausanne-avtalen som stormaktene inngikk 24. juli 1923. Det kan tjene som histiorisk kulisse at mens Sèvres-avtalen ble undertegnet i porselenfabrikken Manufacture nationale de Sèvres, ble Kurdistan utradert på et slott, Palais de Rumime, i Lausanne.
Mens mandatområdet dekket Palestina “from the river to the sea” da det ble opprettet i 1920 og Storbritannia fikk overdratt mandatet fra Folkeforbundet i 1922, ble Kurdistan partert. I Sèvres var det uenigheter mellom kurderne om hvor grensene for Kurdistan skulle gå, men de samlet seg om den kartskissa som Şerif Pasha (1865-1951), lederen for Kürdistan Teali Cemiyeti (Samfunnet til Kurdistans fremme), la fram på Paris-konfeansen i Versailles (januar 1919-januar 1920).
Svaret er Nato!
Historia er langt fra over. – Vi er to folkegrupper, palestinere og kurdere, med ulike prosjekter, men som begge krever politiske løsninger. Krigen er utbredt og kan bli utvidet flere steder i hele Midtøsten. Tyrkia angriper nå på alle fronter, i Rojava i Nord-Syria og i de kurdiske områdene i Nord-Irak. Det kan virke som om Tyrkia bygger opp til “den endelige krigen”, og at det blir “den endelige krigen” for oss også, advarer Eda Duzgun, Europa-representant for det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes parti for likhet og demokrati (DEM Parti).
– Palestinerne og kurderne har samme sak. Det må vi vinne forståelse for i Europa, sier hun. Det er ikke den fysiske avstand det står på. DEM Parti-kontoret i Rue d’Arlon ligger rett rundt hjørnet for EU-parlamentet i Brussel. – Hvorfor får ikke kurderne like mye støtte som palestinerne? Duzgun smaker på sitt eget spørsmål. – Tyrkia er medlem av Nato.
Det er det enkle, drepende svaret som slår de vidløftige og selvforherligende erklæringene fra Natos generalsekretærer og Nato-landenes ledere om “våre verdier”.
– Nato reagerer ikke. Nato sitter på bilder som beviser at tyrkerne bruker kjemiske våpen. Ingen undersøkelser, ingen politiske reaksjoner. Taushet er ensbetydende med medansvar. Denne tausheten må opphøre, slik at verden får vite om hva Ankara driver med, i Tyrkia, i Nord-Syria og i Nord-Irak. – Hvor lenge kan de være tause? Det må Europa virkelig spørre seg. Hvor lenge vil de ha dette på samvittigheten når dette åpenbart er brudd på “våre verdier” og “våre grunnleggende prinsipper? utfordrer Duzgun.
Vesten har lagt lista lavt med hensyn til straffetiltak mot Russland og trusler om sekundærsanksjoner mot tredjeland som ikke trer inn på geledd. Det var bare tidsspørsmål før Vestens “våre verdier” ville slå tilbake som en bumerang. Det kom med Israels folkemorderiske krig i Gaza. Men det skulle for lengst ha kommet med Tyrkias krigføring i Kurdistan-regionen.
Kurdistans himmelretninger
– Bakurê symboliserer den kurdiske kampen, uansett Rojava eller Nord-Irak. Bakurê er kjernespørsmålet, sier Duzgun og bruker den kurmancî-kurdiske betegnelsen Bakurê (nord) i omtalen av de kurdiske områdene i det sørøstre Tyrkia (Nord-Kurdistan).
Rojava kan oversettes fra sorani-kurdisk til “vestlandet”, (Vest-Kurdistan), mens Nord-Irak omtales som Başûrê (Sør-Kurdistan). Områdene i Nordvest-Iran er Rojhalat (Øst-Kurdistan) der den kortvarige staten i Mahabad ble opprettet under den kurdiske bevegelsen Komeley Jiyanewey Kurd med Sovjets hjelp i 1946.
De grensespørsmålene som voldet kurderne problemer ved oppløsninga av det osmanske riket etter 1. verdenskrig, er nå overtatt av Tyrkia, Irak og Syria. De har blitt aktualisert etter at Tyrkias president, “sultan” Recep Tayyip Erdoğan, begynte å sysle med kart over et nyosmansk rike ved hjelp av tidligere utenriksminister Ahmet Davutoğlu, arkitekten bak “nysosmanismen”. https://en.wikipedia.org/wiki/Ahmet_Davuto%C4%9Flu
Historias slagskygge
– Tyrkia angriper kurdere på alle sider av grensa. Tyrkia anser seg som spydspissen i kampen mot det kurdiske folket i Midtøsten, mot selve begrepene kurder og Kurdistan. Og de gjør det systematisk og strukturelt mot alt som kan relateres til Kurdistan. Det har preget den anti-kurdiske politikken i over hundre år. – Folkemordet på en million armenere og assyrere [i 1915] var mulig fordi de var så relativt få, og det er knapt noen igjen i Tyrkia. Vi kurdere er for mange, derfor må de i stedet forsøke å utslette all kurdisk identitet og kultur, mener Duzgun. Hun viser til at en mann fra den sørøstre Tyrkia tidligere i år ble lynsjet av en mobb i Istanbul fordi han snakket kurmancî. Hun minner om at den kurdiske frigjøringskampen i Bakurê startet med massakren på anslagsvis 30.000 kurdiske alevier (alevitter) i Dersim (Tunceli) i 1937 og 1938. – Det er 40 år før Kurdistans arbeiderparti (PKK) oppsto. Erdoğan insisterer på å føre en politikk med massakrer og grenseoverskridende angrep i Nord-Syria og Nord-Irak. En kan holde et folk i taushet i ti, tjue, i flere tiår. Men så lenge folket eksisterer, vil det dukke opp igjen; det kan ikke holdes nede om det ikke blir tilintetgjort.
Midtøsten står overfor en ny oppdelingskrig; det blir opprettet nye energi- og transportkorridorer. Det kan munne ut i en tredje verdenskrig, advarer DEM Parti-representanten. – Vi trenger mer internasjonal støtte; vi trenger løsninger på interne kurdiske problemer. Det siste er stikk til forbindelsene mellom Ankara og Kurdistans demokratiske parti (KDP) i Nord-Irak. Men hun viser også til de motsatte tilfellene, blant annet til båndene som nå er knyttet mellom Rojava (Nord-Syria) og Rojhalat (Nordvest-Iran) gjennom “Jin, jiyan, azadi”-opprøret (Kvinner, liv, frihet) i Iran. Størst betydning har likevel opprettelsen av den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Det påvirker de politiske forholdene i den kurdiske regionen i Nord-Irak. Det har ført til klarere politiske skiller mellom KDP i Erbil og Kurdistans patriotiske union (PUK) som har sete i Slemani (Suleimania). Det har også gitt opphav til nye krefter som følger den politiske filosofien til PKK-lederen Abdullah “Apo” Öcalan, betegnet som demokratisk konføderalisme. 75-årige Öcalan har sittet isolert på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 1999, i over 25 år. Han ble kidnappet i Nairobi i Kenya av tyrkisk etterretning med hjelp fra CIA og israelske Mossad.
– Rettigheter for kurderne er ikke bare en revolusjon for kurdere. Det er en “jin, jiyan, azadi”-revolusjon for rettigheter i Midtøsten. Regionen begynner å bli slagfelt mellom autoritære herskere og revolusjonære krefter med mål å gjennomføre en renessanse for demokratiske og økonomiske rettigheter. Kurdere står i spissen for denne revolusjonen. Derfor fortjener vi mer støtte. Vi kan ikke bære dette på egne skuldre.
Rekken av forbudte partier
DEM Parti er det foreløpige siste tilskuddet av kurdiske partier i Tyrkia. Det kom til ved sammenslåinga av Grønt venstreparti (YSP) og Folkenes demokratiske parti (HDP) idet HDP sto i fare for å bli forbudt foran valget 31. mars i år. https://en.wikipedia.org/wiki/Kurdish_Political_Movement_in_Turkey
Prosedyren med å opprette et nytt parti har blitt rein rutine. Den trer i kraft når de politiske angrepene fra makta i Ankara tiltar og når rettsvesenet begynner å rasle med paragrafene. De politiske forholdene endret seg da HDP ble opprettet i 2012 på ruinene av Freds- og demokratipartiet (BDP) og det kurdiske Demokratisk regionsparti (DBP).
HDP ble en betydelig politisk faktor som samlet det progressive tyrkiske og kurdiske venstre og førte til at daværende statsminister Erdoğan og hans Rettferdighet- og utviklingspartiet (AKP) mistet sitt grunnlovsendrende flertall i 2015.
Siden ble HDP en torn i øyet og horn i siden på “sultan” Erdoğan. Den politiske utfordringa for Erdoğan økte i styrke ved de siste valgene fordi HDP klarte å inngå allianser innen opposisjon, inkludert Republikansk folkeparti (CHP), det gamle partiet til “det moderne Tyrkias far”, Mustafa Kemal Atatürk (ca. 1881-1938, president fra 1923).
Sabri Ok, medlem av KCKs eksekutivråd, mener at valget var svært viktig fordi det kurdiske folket sammen med de demokratiske kreftene oppnådde framgangsrike resultater. “Men valget er bare et fragment av et hele,” understreker han overfor det kurdiske Firat News (ANF, 14. april). KCK er paraplyorganisasjonen for kurdiske organisasjoner og grupper som bekjenner seg til ideologien til Öcalan om demokratisk føderalisme. Utgangspunktet for DEM Parti og andre deler av den kurdiske KCK-bevegelsen (Unionen av kurdiske demokratiske fellesskap) er tosidig: “Når vi evaluerer de demokratiske kreftene, inkluderer vi det kurdiske folket og dets kamp; når vi evaluerer det kurdiske folket, inkluderer vi de demokratiske kreftene.”
Valgkart i nye farger
Denne integrasjonen av krefter brakte resultater i lokalvalget. CHP vant utvilsomt på at det ble inngått valgtaktiske allianser i kampen mot AKP og dets partner i Folkealliansen (Cumhur Ittifaki), Det nasjonalistiske aksjonspartiet (MHP) med den fascistiske voldsgruppa De grå ulver i sine lenker. CHP ble største parti på 40 år.
Opposisjonen erobret hele den vestre delen av landet med alle storbyene, hovedstadsområdet Ankara, det meste av kyststripa langs Middelhavet og urbane områder ved Svartehavet i nord. DEM Parti beholdt det meste av HDPs kurdiske kjerneområder i sørøst, inkludert Diyarbakir (Amed). AKP beholdt de sentrale delene av landet sør for Ankara og østover og langs Svartehavet. https://en.wikipedia.org/wiki/2024_Turkish_local_elections
Men forholdet mellom motstandskreftene er langt fra problemfritt og harmonisk på grunn av dyptgående, underliggende motsetninger og motsigelser av historisk, politisk og økonomisk karakter.
– Valget viste at Tyrkia vil ha endringer. AKP led nederlag og understreker hva vi har hevdet: at Erdoğan tapte presidentvalget allerede i første runde av presidentvalget i fjor [14. mai]. CHP vant ikke bare på grunn av CHP, men også med konservative kurdiske stemmer, påpeker Duzgun. Ankara har i lang tid byttet ut valgte kurdiske ordførere og representanter i de kurdiske områdene med folk som er utpekt av AKP. Men folk velger nye. I koalisjon med andre blir det ikke lenger så lett å avsette og innsette nye. Den politiske prisen mange betaler i form av fengselsstraffer er imidlertid fortsatt stor og truende. Folk yter politisk motstand; den blir breiere og stikker dypere.
Serhildan
Kurderne deler en annen erfaring med palestinerne: Serhildan er kurdernes intifada. Ordet kommer fra ser (hode) og hildan (stå opp!) på kurmancî. Opprør.
Oppstanden på 90-tallet gikk under slagordet “Êdî Bese” (“Nok”) og involverte folk i gatene, slik som særlig under den første intifadaen (desember 1987-september 1993). Den andre (september 2000-februar 2005) ble raskt militarisert.
Serhildan blir holdt i live hvert år, mellom 15. februar, årsdagen for kidnappingen av Öcalan i Nairobi, og Newroz, nyttår 21. mars. I Van hindret årets serhildan at de kurdiske representantene ble byttet ut. Om det kommer skarpere framstøt, er det behov med en “mer radikal serhildan”, mener Sabri Ok. https://en.wikipedia.org/wiki/Serhildan
CHP har ansvaret og byrden med å forsvare valgresultatet, ikke minst overfor den kurdiske befolkningen og de demokratiske kreftene. DEM Parti og KCK maner det republikanske folkepartiet til å vise vilje og evne til å lære og endre seg for å demokratisere Tyrkia, slik partiet har lovet. De krever at CHP som bærer på arven etter Kemal Atatürk, inntar en helt ny tilnærming til kurderspørsmålet og ikke henger igjen i sin gamle politikk. CHP står sammen med DEM Parti i å kreve at de tidligere HDP-lederne Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ blir løslatt.
– Vi må alltid huske at CHP er republikken Tyrkias første parti. CHP må innse og forstå at krig ikke løser konflikten og at å insistere på det gamle, ikke bringer noe nytt med seg. Vi vil at de viser større mot, utover å ville ta over for Erdoğan og AKP og bare forholde seg til stormaktene, advarer Duzgun.
Det er utålmodighet å spore hos Europa-representanten til DEM Parti. – Det burde vært en sterkere opposisjon med krav om nytt presidentvalg. Selv med CHP vil det ta to mandatperioder å rulle tilbake Erdoğan-regimet og AKP. Det tyrkiske folket står midt i kaos. Men Erdogans grep om institusjonene er befestet gjennom mer enn tjue år. De har derfor makt over store deler av befolkningen gjennom sin kontroll over statsapparatet, rettsvesenet og media.
Det er altfor tidlig å påstå at AKP-regimet rakner, selv om AKP “i sin vantro og hysteri ikke er psykologisk i stand til å håndtere situasjonen,” ifølge Sabri Ok. – Men den økonomiske krisa har effekt på folk, konstaterer Duzgun. – Erdoğan driver psykologisk, økonomisk og politisk krigføring som del av de militære operasjonene i Tyrkia og nabolandene. Han har innrettet hele økonomien på å knuse kurderne.
Dette er nå gjenstand for diskusjoner i DEM – Folkenes Parti. – Vi mener at første prioritet er å løse kurderspørsmålet, og det må begynne med at Tyrkia løslater Abdullah Öcalan og dermed åpner for forhandlinger om en fredelig løsning. Om ikke, vil krigen intensiveres, sier Duzgun.
Hun minner om at det var Öcalan som tok initiativ til forhandlinger mellom 2013 og 2015 – uten å bli løslatt, uten å få delta. Det varte fram til de to valgene i 2015 da Erdoğan og AKP mistet sitt totale flertall. – Dette var den eneste tida med både fred og økonomisk blomstring i Tyrkia. Men effekten for oss, ble ny krig og arrestasjoner av våre politiske representanter, konstaterer Duzgun og viser til Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ. De ble fratt sin parlamentarizke immunitet og arrestert 3. og 4. november 2016.
EUs og Natos døve ører
– Vi krever at Europa maner Erdoğan til å komme til forhandlingsbordet. Det vil kunne bidra til at EU gjenvinner troverdighet. Duzguns henstilling når ikke engang bort til EUs ministerråd på Rue de la Loi. På sitt møte 17.-19. september maktet Ministerrådet nok en gang ikke å få Ankara til å etterleve Den euroepiske menneskerettskonvensjonen (ECHR) med hensyn til livstidsfengslinger. Det gjelder selvsagt heller ikke Öcalan, Demirtaş og Yüksekdağ.
Ut fra pressemeldingene å dømme, artet møtet seg som en tidtrøytende repetisjonsøvelse. Det er ti år sida ECHR kom med sin kjennelse mot Tyrkia. De møtes igjen i september neste år, og i mellomtida har sekretariatet fått i oppdrag å utarbeide et utkast til hva som skje om det ikke er fortgang i saka. “Denne beslutningen er komplett inadekvat. Tyrkia har nok engang nektet å implementere beslutninga i ECHR. Dette burde fått umiddelbare konsekvenser, særlig for å understreke verdien og statusen til sine egne institusjoner, ECHR og European Committee for the Prevention of Torture (CPT),” mener EU Turkey Civic Commission.
I stedet har Ankara fått “de facto grønt lys til å fortsette den totale isoleringen på fangeøya Imrali og hindrer dermed demokratiseringa av Tyrkia. EU må revurdere sine mekanismer i forholdet til Tyrkia,” krever EUTCC som står bak den årlige EU/Tyrkia-høringa i EU-parlamentet i Brussel.
Artikkelen er først publisert her, og sendt til Solkurd av forfatteren.
Solidaritet med Kurdistan 