Av: Arnljot Ask, medlem av Arbeidsutvalget i Solkurd
Bilde: ANF 7.januar 2025
Initiativet til Tribunalet kommer fra DAANES (The Democratic Autonomous Administration of North and East Syria) i samarbeid med Kvinnenes Forsvarsenheter (YPJ) og menneskerettighetsorganisasjoner fra Al-Jazira og Afrin. Støttet av KNK (Kurdistan Nasjonal Kongress) og diverse advokat- og menneskerettighets organisasjoner i Europa – samt det kurdiske Instituttet i Brussel.
Det er en oppfølging av kampanjen som pågår for å få fredsforhandlingene mellom kurderne og den tyrkiske regjeringen i gang igjen gjennom opphevelse av isolasjonen av Abdullah Őcalan.
Kampanjen har skutt fart nå på nyåret, etter initiativet som Peoples Democracy and Equality Party Tyrkia (DEM) tok i begynnelsen av desember med konferansen i Ankara/Istanbul hvor parlamentarikere m.fl. fra Europa hadde møte med DEM og advokatene til Öcalan. Solkurd Norge og Kvinnefronten deltok også.
Ledelsen i DEM gjennom deres avdeling i Imrali, hvor Öcalan sitter fengslet, har hatt flere møter med Öcalan og representanter fra de fleste tyrkiske partiene i det tyrkiske Parlamentet, som nå støtter kravet om at Öcalan skal få legge fram sin fredsplan for Parlamentet.
Erdogans parti er nå i mindretall i Parlamentet, og på grunn av de voksende økonomiske problemene som Tyrkia påføres gjennom krigspolitikken til Erdogan, som ikke er samstemt med USAs og Europas støtte til en fredsløsning i Syria, er det en mulighet for at de må inngå kompromisser her og la Öcalan få snakke i parlamentet.
Å få i gang fredsprosessen i Tyrkia kan nå ikke skilles fra fredsprosessen i Syria, hvor Tyrkia, sammen med Israel, er de som til nå har tjent sterkest av de regionale maktene i Midtøsten på Assad-regimets fall.
Ved siden av at DEM fortsetter med nye møter mellom Öcalan og tyrkiske partiledere (de siste møtene finner du oppslag om på ANF her), har derfor DAANES støttet opp om Tribunalet i Brussel, hvor også representanter fra Europa og andre verdensdeler deltar.
På forespørsel fra Rødt til DEM og DAANES har de uttrykt ønske om at Rødt og andre solidariske partier i Norge, sammen med Solkurd Norge, deltar på Tribunalet i Brussel. KNK har også oppfordret oss om dette.
Solkurd støtter også et initiativ med å få representant fra advokatene til Öcalan til informasjonsmøter i Oslo i april.
Se ellers vårt oppslag nedenfor om støttemarkering i Oslo lørdag 25. januar kl 1400 ved Trafikanten/Jernbanetorget.
Oppfordrer Europarådets ministerkomité til handling for kurdisk fred
Flere titalls internasjonale personligheter har sendt et brev til Europarådets ministerkomité med krav om konkrete tiltak for løslatelsen av den kurdiske lederen Abdullah Öcalan. I brevet, som er adressert til komiteens leder Xavier Bettel, understrekes betydningen av Öcalans rolle i å finne en fredelig løsning på den kurdisk-tyrkiske konflikten.
februar 2025 markerer 26-årsdagen for pågripelsen av Öcalan, som siden har vært fengslet på den tyrkiske fangeøya Imrali. I 2014 fastslo Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) at Öcalans livstidsdom uten mulighet for prøveløslatelse bryter med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Millioner av mennesker har siden oktober 2023 deltatt i kampanjen «Frihet for Abdullah Öcalan – En politisk løsning på det kurdiske spørsmålet». Støtten omfatter 69 nobelprisvinnere og 1500 advokater verden over, sammen med fagforeninger, sosiale bevegelser, politiske partier, folkevalgte, kunstnere og intellektuelle.
Professor emerita Kariane Westrheim ved Universitetet i Bergen, medlem av Rafto-stiftelsen for menneskerettigheter, har undertegnet brevet på vegne av nettverket og Nobel-initiativet. Hun påpeker at selv om DEM-partiet (Folkets likestillings- og demokrati parti) nylig har fått tillatelse til å besøke Öcalan, er han fortsatt en politisk fange som holdes i strid med flere lover og menneskerettighetskonvensjoner.
Blant de norske underskriverne finner vi:
Beth Hartmann, styremedlem av Solidaritet med Kurdistan
Kaja Hilleren, internasjonal leder av Sosialistisk Ungdom
Turid Kjernlie, medlem av Rødt (og styremedlem i Solidaritet med Kurdistan)
Andre fremtredende internasjonale underskrivere inkluderer:
Julie Ward, tidligere EU-parlamentariker (Storbritannia)
Ögmundur Jónasson, tidligere justisminister (Island)
Villo Sigurdsson, tidligere ordfører i København (Danmark)
Walter Baier, president for Det europeiske venstrepartiet
Paolo Ferrero, tidligere sosialminister (Italia)
Elisabeth Decrey, tidligere president for parlamentet i Genève (Sveits)
Underskriverne understreker at en løsning på den tyrkisk-kurdiske konflikten, som nå har spredd seg til Nord-Syria og Nord-Irak, kan bidra til fred i hele Midtøsten. De viser til Nelson Mandelas ord om at «bare en fri mann kan forhandle» og oppfordrer ministerkomitéen til å ta en proaktiv holdning for en endelig løsning på situasjonen.
For å lese hele artikkelen med full oversikt over de undertegnede, se vår kilde ANF News
[Fra befolkningen i Rojhelat – oversatt til norsk av Solkurd]
Brev til verdensopinionen og samvittigheten til frihetselskende mennesker, Internasjonale organisasjoner og relevante juridiske konvensjoner, Organene i FN, Amnesty International, Human Rights Watch, Leger Uten Grenser, Utenriksdepartementene i NATO-medlemsland, Utenriksdepartementene i de faste medlemslandene i FNs sikkerhetsråd, og …
I de siste dagene har det fascistiske regimet i Tyrkia betydelig intensivert sine angrep og aggresjoner mot de nordlige og nordøstlige regionene av Syria (Rojava) og Kurdistan-regionen i Nord-Irak. Disse aggresjonene, som skjer i skyggen av mediemørke og global opinionens stillhet, blir oversett på grunn av hemmelige avtaler mellom regionale makter. Mens konfliktene i Gaza og Sør-Libanon har fanget verdens oppmerksomhet, utnytter den tyrkiske regjeringen denne muligheten til å ødelegge de lokale strukturene i Rojava, som er etablert basert på befolkningens vilje i denne regionen. Dette er det samme scenarioet som har blitt utført i årevis under forskjellige påskudd mot Kurdistan-regionen.
Tyrkias politikk i regionen, preget av en fascistisk tilnærming for å eliminere «de andre» og mangel på konstruktiv dialog med naboer og andre land, har gått langt utover akseptable grenser. Selv enkelte representanter fra Tyrkias NATO-allierte har blitt frustrerte over denne irrasjonelle og aggressive oppførselen og etterlyser en revurdering av Tyrkias posisjon i NATO og en slutt på dens motstridende og doble handlinger. På den annen side, i denne kaotiske situasjonen, har Tyrkia plutselig begynt å snakke om «forsoning med kurderne» og til og med muligheten for å frigjøre Abdullah Öcalan, den fengslede lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK).
Underskriverne av dette brevet, fra ulike sektorer av Kurdistans borgere [Rojhelat], ønsker nye muligheter for fred og forsoning velkommen og, med full tillit til kurdiske politikere på den politiske arenaen i Tyrkia, fordømmer bestemt Tyrkias aggresjon mot Kurdistan-regionen og Rojava samt okkupasjonen av disse to politiske enhetenes områder. Dette skjer sammen med humanitære, sosiale, økonomiske og miljømessige katastrofer. De erklærer sine krav som følger:
En sterk og omfattende fordømmelse av den tyrkiske regjeringen for dens aggresjon og okkupasjon av nabolandenes områder, og en oppfordring til tilbaketrekning fra okkuperte områder.
Anerkjennelse av den autonome politiske strukturen i Rojava som den legitime politiske representanten for befolkningen i denne regionen.
Opprettelse av nøytrale overvåkingskomiteer og delegasjoner for å utarbeide en omfattende og dokumentert rapport om de ulike aspektene ved Tyrkias aggresjoner og okkupasjon.
Involvering og deltakelse av menneskerettighetsorganisasjoner, forkjempere for kvinners og barns rettigheter, samt miljøorganisasjoner i regionen for å vurdere omfanget av de nåværende katastrofene og Tyrkias forbrytelser sammen med dets samarbeidende militser i de okkuperte områdene.
Anerkjennelse av retten til selvbestemmelse for det kurdiske folket av det internasjonale samfunnet og internasjonale organisasjoner, sammen med omfattende støtte for realiseringen av denne retten.
Denne erklæringen er signert av en kollektiv gruppe borgere, sivile, politiske og miljøaktivister fra Kurdistan i Iran, med håp om en verden fri for undertrykkelse, aggresjon og folkemord.
Rojhelat Kurdistan (Øst-Kurdistan), 23. november 2024
Les og last ned originalen nedenfor (kurdisk, engelsk, farsi, med liste over de 2000 kurdiske borgere i ulike byer i Rojhelat som har signert kampanjen):
Martin van Bruinessen: Emeritus professor i islamske studier, Utrecht University, Nederland.
Sammendrag Dette intervjuet med Martin van Bruinessen dekker hans personlige og akademiske engasjement med Alevier i Tyrkia og Nederland over en periode på mer enn femti år. Han startet med å utforske den religiøse dimensjonen til alevisme på 1970-tallet, en tid da Alevis var mer opptatt av venstreorientert politikk. Intervjuet skisserer framveksten av aleviske studier fra 1980-tallet og videre, og kobler dette til den religiøse oppblomstringen og nytolkningen av ulike etno-religiøse Alevi-identiteter, spesielt i urbaniserte og diasporiske samfunn. Han analyserer også forholdet mellom kurdiske og aleviske bevegelser samt forholdet mellom alevisme og islam.
Introduksjon
Spørsmål: Når og hvorfor ble du interessert i alevisme?
«Tilgi meg hvis dette blir et langt svar. Så lenge jeg har vært interessert i Tyrkia og kurdere, omtrent femti år, har alevisme vært en undertone, selv mens jeg fokuserte på andre temaer. Jeg begynte å reise i Tyrkia i mine sommerferier som student på slutten av 1960-tallet. Militærkuppet i 1971 og rettssakene mot venstreorienterte studenter og kurdiske aktivister gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg ble med i en solidaritetsgruppe som introduserte meg for de første tyrkiske politiske flyktningene i Nederland».
Han fortsetter med å forklare hvordan han først fikk en romantisk oppfatning av alevi-samfunn som åpne, tolerante og demokratiske, og hvordan han senere lærte at mange Alevier hadde en sterk tilknytning til venstreorientert politikk.
Bilde: Illustrasjon – ukjent opphav
Van Bruinessen forklarer videre: «En av mine første venner, som ikke selv var Alevi, hadde skjult seg fra politiet i en Alevi-landsby i Malatya. Hun fortalte meg at blant venstreorienterte studenter var alevier trolig overrepresentert. Denne voksende interessen for tyrkisk og Midtøstens politikk ledet meg til å ta en doktorgrad i antropologi om kurdere. Jeg utførte to år med feltarbeid i Iran, Irak, Syria og Tyrkia mellom 1974 og 1976. Mitt hovedfokus var på stammer og nasjonalismens fremvekst, primært blant sunnimuslimske kurdere, men jeg kunne ikke unngå å høre om aleviene».
Han nevner også hvordan mistillit mellom alevi- og sunni-stammer spilte en rolle i historiske hendelser som Sheikh Said-opprøret og hendelsene i Dersim i 1937–38. Van Bruinessen beskriver også sitt møte med landsbykultur og folklore i Ankara på 1970-tallet, inkludert årlige festivaler som Hacı Bektaş-festivalen, som på den tiden var en progressiv motkultur. Han reflekterer over hvordan pogromene mot alevier i Malatya og Kahramanmaraş i 1978 forsterket oppfatningen av alevisme som venstreorientert og assosiert med autentisk anatolsk kultur.
Alevisme som religiøst system «På 1970-tallet var det få alevi-venner som viste interesse for alevisme som et system av tro og ritualer», sier han. Han beskriver hvordan landsbyer i Erzincan ikke hadde praktisert den tradisjonelle ayin-i cem-seremonien på mange år. Han nevner også tysk antropolog Peter Bumke, som hadde liknende erfaringer, og kalte alevisme for «en religion som ikke praktiseres» på den tiden.
Van Bruinessen ble først nysgjerrig på alevismens religiøse dimensjon da han tilbrakte tid blant Guran Ahl-i Haqq i Sør-Kurdistan på midten av 1970-tallet. Han beskriver deres velutviklede teologi og kosmologi, og hvordan dette inspirerte ham til å utforske liknende myter og legender blant alevier: «Unge alevi-aktivister hadde liten interesse for slike ting, men jeg fant mye interessant i eldre litteratur, inkludert folklorister, antropologer og misjonærer fra slutten av 1800- og tidlig 1900-tallet».
Politiske endringer og diasporaens rolle
Van Bruinessen forteller at militærkuppet i 1980 og den påfølgende statlige undertrykkelsen, kombinert med forsøk på å påtvinge en konservativ versjon av sunnimuslimsk islam, førte til en uventet konsekvens: mange tidligere venstreorienterte ble interessert i alevisme som en kulturell og religiøs formasjon.
«Dette var spesielt merkbart i diasporaen – i Tyskland og Sverige – hvor de første alevi-organisasjonene ble etablert. På midten av 1990-tallet spilte mange mennesker, som jeg først ble kjent med som venstreorienterte politiske aktivister, roller i alevi-organisasjoner. De organiserte ayin-i cem-seremonier i stedet for politiske demonstrasjoner og diskuterte hvordan alevi-identitet kunne defineres».
Han nevner også en periode med hektisk publisering på 1990-tallet, da hundrevis av bøker om alevier og alevisme ble publisert i Tyrkia. En av de mest innflytelsesrike bøkene var Alevism: The Hidden Culture of Anatolia av Nejat Birdoğan, utgitt i 1990. Birdoğan, en konvertert alevi, hevdet at alevisme var Anatolias sanne religion, forskjellig fra islam.
Studiet av alevisme: Fremvekst og utfordringer
På spørsmål om betydningen av alevisme i tyrkiske og kurdiske studier, bemerker van Bruinessen at feltet har hatt en betydelig vekst siden 1980-tallet.
«Irène Mélikoff, en ledende ekspert på alevisme, bidro til å gjøre studiet av levisme til en viktig del av akademiske tyrkiske studier», forklarer han. Samtidig kritiserer han tidligere forskeres tendens til å overse de kurdiske og iranske elementene i alevisme.
Han fremhever arbeidet til akademikere som Krisztina Kehl-Bodrogi og Mustafa Düzgün, som publiserte viktige studier om kurdisk alevi-historie og kultur, spesielt om regionen Dersim. Likevel påpeker han at kurdisk- og Zaza-talende Alevier har fått relativt lite akademisk oppmerksomhet sammenlignet med a alevier.
Etnisitet og religion: Forbindelser og splittelser
På spørsmål om forholdet mellom etnisitet og religion blant alevier, sier van Bruinessen: «I 1970-årene kunne man tenke på alevier som én enkelt etno-religiøs gruppe, men da den aleviske bevegelsen ble organisert på 1990-tallet, ble interne forskjeller umiddelbart synlige».
Han forklarer hvordan ulike organisasjoner som Cem Vakfı, Hacı Bektaş og Pir Sultan Abdal kulturelle foreninger representerte forskjellige retninger, noen med sterkere tilknytning til tyrkisk nasjonalisme og andre med mer pluralistiske syn.
Han understreker at mange alevier, både kurdisktalende og Zaza-talende, har vært påvirket av årtier med tyrkisk nasjonalistisk indoktrinering, noe som har skapt spenninger mellom ulike alevi-grupper.
Forholdet mellom sunnimuslimsk islam og alevisme
Van Bruinessen forklarer hvordan sunnimuslimsk islam, spesielt innenfor den hanefitiske rettsskolen, historisk sett har vært religionen til den osmanske staten og senere den sekulære tyrkiske republikken. Dette har hatt en betydelig innvirkning på alevi-samfunnene.
«Der staten styrket sin kontroll, bygde den moskeer og sponset islamsk utdanning. Hele stammer og distrikter som tidligere fulgte alevi-lignende tradisjoner, ble sunni. Dette er spesielt tydelig blant kurderne, der mange samfunn tidligere var alevi, men senere ble islamisert av staten».
Han beskriver også hvordan sunnifisering har fortsatt, delvis som følge av statlige politikk og delvis på grunn av stigmaet forbundet med å være alevi. Familier har forsøkt å assimilere seg som sunnier for å unngå diskriminering.
Van Bruinessen reflekterer over fremtiden til alevi-identitet: «Vil alevi-samfunn gradvis bli assimilert til mainstream sunnimuslimsk islam, eller vil de forbli en distinkt religiøs gruppe? Dette avhenger av hvordan forhandlingene mellom alevi-sivilsamfunnet og staten utvikler seg, men mangelen på enhet blant levier gjør dette vanskelig».
Forholdet mellom levi-bevegelsen og kurdiske bevegelser
Van Bruinessen beskriver hvordan alevier har reagert ulikt på den kurdiske bevegelsen, inkludert PKK (Kurdistans Arbeiderparti).
«Tyrkiske alevier, eller de som valgte tyrkisk identitet, så ofte på kurdisk nasjonalisme som en trussel mot den republikanske samfunnsordenen som beskyttet dem», mener Van Bruinessen. Samtidig har mange unge alevier blitt påvirket av den kurdiske bevegelsen, spesielt på 1970-tallet, da den kurdiske kampen ble sett som en protest mot staten og dens politikk. Van Bruinessen forklarer at blant de tidlige lederne i den kurdiske bevegelsen var det mange alevier, spesielt i grupper som Özgürlük Yolu og PKK.
Han nevner også hvordan noen intellektuelle har forsøkt å fremheve de zoroastriske røttene til kurdisk alevisme, noe som har styrket en distinkt identitet blant kurdisk-talende alevier. Likevel påpeker han at dyp mistillit mellom alevier og sunni-kurderne fortsatt er til stede og har komplisert samarbeidet mellom gruppene.
Refleksjoner over forskning og endringer i identitet
Van Bruinessen avslutter med å reflektere over sin karriere og de skiftende debattene om identitet: «Både kurdisk og alevi-identitet har vært stigmatisert i Tyrkia, og jeg har alltid vært tiltrukket av kampen for anerkjennelse og like rettigheter blant undertrykte grupper. Min feltforskning i Kurdistan har formet meg som person, og vennskap med kurdere og alevier har vært viktige for meg gjennom hele livet».
Han nevner også hvordan historieskriving og gjenoppdagelse av religiøse tradisjoner har utfordret det offisielle modernistiske narrativet i Tyrkia.
Last ned og les hele intervjuet på engelsk nedenfor:
Tyrkia har etablert sterke forbindelser til jihadistledelsen i Damaskus og fortsetter sin militære offensiv mot det kurdisk-dominerte Syrias demokratiske styrker (SDF) i Nord-Syria. Ankara og Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) er enige om å knuse Rojava-modellen for et føderalt Syria. SDF nekter derfor å innordne seg i en jihadistisk regjeringshær under HTS-kommando.
Tyrkia tar mål av seg å kontrollere Syria. Salih Muslim, tidligere leder for det syrisk-kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) og nå medlem av presidentrådet, er tydelig i sin konklusjon.
Intet land har tilsynelatende større innflytelse i Damaskus enn Tyrkia etter at Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) rykket inn i den syriske hovedstaden og drev president Bashar al-Assad i eksil til Moskva. Det markerte slutten på 54 år med familiedynastiet – eller 61 år med det sekulære og opprinnelig pan-arabiske sosialpartiet Ba’ath.
Det råder liten tvil om at Tyrkia fortsatte å bygge opp jihadistgruppene som hadde søkt tilflukt i provinsen Idlib etter å ha blitt drevet ut av byene i vest av Assad-regimets arabiske hær (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri), med intens flystøtte fra Russland og bakkestyrker fra Hizbollah og Irans revolusjonsgarde (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslamī, Den islamske revolusjonens vokterstyrke) og utenlandske sjiamuslimske militser under dens kommando.
Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.
På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll
Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria». Regionen oppsto i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK. Inntil for få dager siden hadde den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at feminisme, økologi og sosial rettferdighet blir realisert.
Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger YPG ved hjelp av militsen YPG. Det var først etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani mot IS-angrep i 2014, at YPG (under veiledning av USA) ble kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker, som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria. SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.
De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett fordelene ved å delta i samarbeidet. Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg med de nye makthaverne i Damaskus.
Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij. Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.
Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij. Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.
SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS vil holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet.
Av Johan Petter Andresen, Landstyremedlem i Solkurd
I 2018 besøkte jeg, sammen med en gruppe, Manbij som ligger 30 kilometer vest for Eufrat-elva nord i Syria. Der møtte jeg folkevalgte arabere, kurdere, turkmenere. Disse er tre av enda flere folkegrupper i byen på rundt 300 000 innbyggere. Vi besøkte Kvinnehuset som ble etablert for å bekjempe kvinnemishandling og fremme kvinnenes rettigheter. Det nye demokratiet som ble etablert i kamp mot Islamsk Stat (IS) utvida antallet offisielle språk fra kun arabisk til også å omfatte kurdisk og assyrisk. Turkmenerne har egne foreninger og organiserer undervisning i sin særegne turkmenske dialekt. Det var en positiv stemning i byen kun to år etter okkupasjonen til IS.
Da IS okkuperte store deler av Syria fra 2014 og videre, ble det deres bane da de forsøkte å okkupere de kurdiske byene til tross for hemmelig støtte fra Tyrkia. Først vant de kurdiske militsene YPG og kvinnemilitsen YPJ en avgjørende seier i Kobane i 2015. Dernest fortsatte kurderne, men nå i samarbeid med andre folkegrupper i det nyoppretta Syrias demokratiske styrker (SDF) å nedkjempe IS både østover, sørover og vestover. Når SDF hadde frigjort området helt fram til Eufrat-elva, måtte det tas en avgjørelse om man skulle gå videre. Militært sett ville det være gunstig å kople sammen de kurdiske områdene lengst nordvest i Syria med de andre kurdisk-dominerte områdene i nord. Samtidig kjempet vanlige folk i Manbij for å overleve under IS sitt diktatur. Kampen for å frigjøre Manbij var krevende, men seierrik. Frigjøringsstyrkene fikk hjelp av lokalbefolkningen.
For tyrkiske myndigheter var tanken om en sammenhengende frigjort korridor langs hele Syrias nordre grense en rød linje. Autonomi og demokrati for kurdere og andre minoriteter i Nord-Syria er en direkte trussel mot Tyrkias nasjonalsjåvinistiske politikk mot de 20 millioner kurderne bosatt i Tyrkia. En slik inspirasjon kan de ikke leve med. Derfor invaderte Tyrkia området rett vest for Manbij i 2016 og avskar en slik mulighet. I 2018 okkuperte Tyrkia det kurdiske området Afrin i nordvest og drev over 150 000 på flukt. I 2019 ga Trump og Putin grønt lys for å okkupere området mellom Gire Spi og Serê Kaniyê.
Nå har Tyrkia, i samarbeid med andre vestlige land, finansiert og væpna to hærer, Hayat Tahrir al-Sham (HTS) og Syrias nasjonale hær (SNA), som hevdes å være syrisk opposisjon. Tidligere medlemmer av IS er nå med i HTS og SNA. HTS er redskapet som har nedkjempa diktatoren Assad. Mens SNA brukes for å angripe de kurdiske områdene nord for Aleppo og Manbij. Angrepet mot Manbij begynte for få dager siden, og møter innbitt motstand fra de lokale militsene som befolkningen har bygd opp siden 2016: Manbij militærråd, Bab militærråd og Jabhat al-Akrad. Tyrkia støtter SNA gjennom angrep med jagerfly for å bombe forsvarsstyrkene.
Dette skjer mens Vesten er taus. Nato-landet får ture fram og oppmerksomheten rettes andre veier.
Den autonome administrasjonen i nord- og øst-Syria er naturligvis lykkelig over at Assad er nedkjempa, men SNAs og Tyrkias angrep på Manbij viser at det viktigste for Tyrkia er å utvide sitt territorium og bekjempe kurdernes frigjøringskamp i Tyrkia, Syria, Irak og Iran.
USA kan naturligvis hindre at Tyrkia farer fram på dette viset. Men begge ser seg tjent med å la Tyrkia få økt innflytelse i Midtøsten. USA, EU med flere (inklusive Norge) lar det skje fordi de tjener på at Tyrkia er i Nato.
Tyrkia bryter folkeretten over en lav sko. Men det ser ut til at Nato-Norge ikke ser seg tjent med å kjempe for folkeretten eller «våre verdier» når Nato-Tyrkia er skurken.
Det kan vi ikke godta. Vi må reise krav om at Tyrkia må sanksjoneres og straffes, ikke klappes på ryggen for mord, bombing, forfølgelse og okkupasjon.
En basar i Manbij 2018. Foto privat To turkmenske folkevalgte i Manbij 2018. Foto privat Representanter for Manbij militære råd 2018. Foto privat
Jihadistfronten Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) og allierte grupper rykket tirsdag nærmere byen Hama. De skal ha inntatt flere landsbyer, blant annet Maar Shahur som ligger vel åtte kilometer nord for Hama, opplyser nettverket Syrian Observatory for Human Rights (SOHR).
Det har base i Storbritannia og har vært en del av opposisjonen mot regimet til president Bashar al-Assad helt fra starten i 2011.
Nærmer seg Hama
Damaskus skal ha sendt forsterkninger til forsvaret av Hama, melder statlige medier i Damaskus. Iransk-støttet milits skal delta i kampene. Noen av dem kommer fra Irak, opplyser syriske og irakiske kilder til Reuters.
Hizbollah holder tilbake sine styrker i Libanon for ikke å svekke fronten mot Israel. Våpenhvileavtalen med Israel som trådte i kraft natt til onsdag i forrige uke, ble i går brutt for andre dag på rad, bekrefter begge parter under et rein av gjensidige anklager.
Hizbollah sa at et israelsk angrep i nærheten av Damaskus tirsdag drepte en av dets høytstående offiserer i forbindelse med det syriske militæret.
Russiske fly fortsetter å angripe opprørsstillinger i provinsene Idlib og Aleppo, og Bagdad anklager Israel for å bombe vei for HTS.
Hama, på bredden av Orontes-elva i den fruktbare Orontes-dalen, har vært under regimets kontroll helt siden 2011. Store deler av byen ble knust under beleiringa fra 3. juli til 4. august 2011.
Den delen av jihadist-opposisjonen som ba Nato om å intervenere militært i 2011, slik Nato gjorde i Libya samme år, forsøkte å opprette et brohode for å sluse inn utenlandske styrker til Hama over grensa fra Libanon.
Hama har vært det sterke festet for den militante syriske utgaven av Det muslimske brorskapet. Massakren på over tre hundre mennesker i april 1981 utløste opprøret i februar 1982. Det etterlot 25.000-40.000 massakrerte da de væpnede styrkene til president Hafez al-Assad og general Rifaat al-Assad var ferdig med å valse over befolkninga i Hama – med stridsvogner og bulldosere.
Kurdisk retrett
Syrias demokratiske styrker (Hêzên Sûriya Demokratîk, SDF), hvor de kurdiske milisene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) utgjør ryggraden, har trukket seg ut av Aleppo og har oppgitt forsvaret av det inneklemte Tel Rifaat. Det gjelder også leirene for internt fordrevne, og nå fra beleirede småbyer i Afrin.
Tel Rifaat ble plottet ut allerede i 2022 av president Recep Tayyip Erdoğan som første mål i den neste offensiven i Nord-Syria, ifølge kurdiske Firat News (AFN).
SDF har måttet regruppere styrkene, og folkerådene Afrin og Shehba (Şehba) meldte mandag at de har trukket Afrins frigjøringsstyrker tilbake, slik at hele Afrin-regionen nå ligger åpen for Tyrkia og Syrias nasjonalhær (Jays al-Waṭanī as-Sūrī, SNA), deres jihadistmilits av syriske leiesoldater i de okkuperte områdene i Nord-Syria.
Advarer mot massakrer
Det kurdisk-tyrkiske Folkenes likestillings- og demokratiparti (DEM) frykter at sivilbefolkninga i Tel Rifaat som består av kurdere, arabere og andre nasjonale minoriteter, står i fare for å bli massakrert av jihadistene i SNA. Farevarselet bunner i stadig flere rapporter om utstrakt vold mot sivile som ikke vil tilslutte seg SNA.
Det gjelder flere titusener som er på flukt fra Aleppo og landsbygda rundt Tel Rifaat.
SNA angriper SDF, mens Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) går etter regjeringshærens posisjoner. Assad-hæren evakuerte Aleppo fredag kveld og overlot det meste av Syrias nest største by til jihadistene. Mange som flyktet østover fra Aleppo, søkte tilflukt i Tel Rifaat. Det kan lede til en humanitær krise, advarte DEM søndag.
Under dekke av framrykkinga til HTS sørover, angriper Tyrkia mål i områdene som er dekket av Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (AANES). Administrasjonen er Ankaras fremste mål.
Kurderne forbereder seg på tyrkiske framstøt for å ta kontroll med landområdene nord for hovedvei M4 fra Aleppo og østover til Hasakah.
Det vil danne en sammenhengende kjede til Afrin som ligger nordvest for Aleppo. Da vil Tyrkia ha okkupert det meste av strekninga langs grensa mellom Tyrkia og Syria.
– Det er viktig å skjønne betydninga av Sheikh Maqsoud (Şêxmeqsûd), Tel Rifaat og Shahba (Şehba), sier en aktivist i Women Defend Rojava WDR) i en lydrapport fra området til kurdiske Medya News. WDR inngår i kvinnebevegelsen Kongra Star.
Dette er regioner vest i Syria som, i likhet med Rojava [Vest-Kurdistan], organiserer seg i henhold til det nye paradigmet til den kurdiske frihetgjøringsbevegelsen, basert på økologi, kvinnefrigjøring og radikalt demokrati.
Det gjør området som er under kontroll av AANES, til målskive for Tyrkia og de syriske jihadistene, for Den islamske staten (IS) og i siste instans også Assad-regimet.
Organiseringa av den nasjonal-demokratiske revolusjonen i Rojava har smitteeffekt utover de kurdiske områdene og er i ferd med å få politiske utslag i den autonome kurdiske regionen i Nord-Irak. Det utfordrer de to tradisjonelle, klanbaserte partiene, Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK).
Ankara driver derfor en bevisst politikk for å endre de demografiske forholdene i de tre okkupasjonssonene ved å innplante syriske jihadister og flyktninger som bosettere under tyrkisk administrasjon.
Fra andre kanter søker internt fordrevne flyktninger, inkludert kristne, seg til AANES-området for å søke trygghet og ordnede forhold.
Mange av flyktningene kommer fra Afrin som ble erobret under Tyrkias andre invasjon, Operasjon Olivenkvist (20. januar – 24. mars 2018). Området er nå på det nærmeste tømt for kurdere. De har nok en gang havnet i faresonen for stadig hyppigere tyrkiske drone- og raketteangrep mot sivil infrastruktur og økonomisk virksomhet og risikerer nå en bakkeinvasjon fra leiesoldatene i SNA og eventuelt tyrkiske styrker.
Det er trolig svært avhengig av hvilke geopolitiske og regionale vurderinger Erdoğan nå gjør seg i Ankara.
Aleppos identitet truet
Ilham Ahmed er redd for Aleppos pluralistiske identitet som strekker seg tilbake til oldtida, til rundt år 8000 før vår tidsregning. Aleppo, eller Halab, er en av byene i verden med lengst sammenhengende beboelse, langt tidligere enn Damaskus.
Byen var muligens hovedstad i det syriske kongedømmet Ebla og sentrert rundt templet til stormguden Hadad oppe på den berømte citadellhøyden midt i byen.
Før krigen innhentet Aleppo i 2012 hadde byen, landets økonomiske senter, rundt 2,1 millioner innbyggere, hvorav mer enn åtti prosent sunnimuslimske arabere.
Den øvrige befolkninga var en spraglet mosaikk med hensyn til folkegrupper og religion, bestående av kurdere, turkmenere og assyrere, sirkassere, tsjetsjenere, albanere, bosniakker, grekere og bulgarere, en etnisk basar som knyttet byen til alle retninger, i himmelen og på jorda.
Ilham Ahmed, leder for internasjonale relasjoner i AANES, mener at kampene som nå pågår, er «mer enn en proxykrig» mellom Tyrkia-støttede og Iran-støttede fraksjoner, og understreker at de har «mer langtrekkende implikasjonene for byens mangfoldige sosiale struktur og identitet,» melder Medya News
Krigene i Midtøsten siden USAs invasjon i Irak i 2003 har vært bokstavelig ruinerende for mange av de berørte landenes oldtidsminnesmerker og kulturelle skatter.
«Denne krigen truer Aleppos rike sosiale struktur og pluralistiske identitet,» skriver Ahmed på X.
Hva gjør Erdoğan?
SDF og YPG/YPJ forsøkte å holde en korridor åpen mellom Tel Rifat og Aleppo slik at folk kan flykte til Nord- og Øst-Syria. Det pågår harde kamper i dette området, går det fram av rapportene fra felten.
Selv om Damaskus og SDF nå indirekte står i samme kamp mot jihadistoffensiven til HTS, kommer det meldinger fra den andre kanten av landet om at militærrådet i Deir az-Zur har gitt SDF ordre om “å ta ansvaret for å beskytte” landsbyer i Deir az-Zur-provinsen som har vært på Assad-regimets hender.
Dette har vært det eneste støttepunktet for Damaskus på østbredden av Eufrat. SDF som i den østre regionen for det meste består av arabiske militssoldater, ser sitt snitt til å ta over før iranske og irakiske sjia-militser kommer Assad til unnsetning. Forsyningslinjene til de irakiske og iranske sjiamilitsene krysser grensa fra Irak i disse traktene.
USA bevokter et gassfelt i nærheten som blir drevet av lokale krefter, ikke av amerikanske selskap på grunn av gjeldende sanksjoner mot Syria.
AANES, DEM og andre kurdiske institusjoner, parti og organisasjoner utfordrer Vesten: Hvem støtter dere? Jihadistene eller de som forsvarer fred og demokrati?
Utfordringene kommer blant annet fra Kurdistans nasjonalkongress (Kongreya Neteweyî ya Kurdistanê, KNK) som anklager Nato-landet Tyrkia for å koordinere offensivene til HTS og SNA.
KNK gjentar faren for at flyktningene fra Afrin og den faste befolkninga kan stå overfor massakrer fordi hensikten nettopp er å fordrive folk.
HTS-jihadistene inntok hele Aleppo da Assad-hæren trakk seg ut, med unntak av de to kurdiske bydelene Ashrafieh og Sheikh Maqsoud. Faren er stor for at folk vil bli angrepet og bydelene tømt nå som SDF har forlatt byen.
«Disse angrepene er ikke isolerte hendelser,» fastslår KNK. «De er del av de nyosmanske ambisjonene til president Erdoğan om å okkupere det nordlige Syria. Tyrkia har lenge ført en destruktiv politikk mot Rojava, Den daterer seg tilbake til Tyrkias rolle i å gjøre det mulig for IS til å angripe Kobani (Ayn al-Arab) i 2014.»
Utfordrer Vesten
KNK peker på at HTS, tidligere kjent som Jabhat (Fatah) an-Nusra, er «en internasjonal jihadiststyrke» med menn fra flere land og som blir utrustet av Tyrkia, mens SNA «opererer helt og holdent på tyrkiske ordre.
«En seier for disse kreftene vil «forvandle Syria til en base for jihadistiske og salafistiske styrker, og destabilisere regionen ytterligere,» mener KNK.
KNK kommer med en klar advarsel: «Framgangen til HTS og SNA vil bety et scenario som ligner på framveksten av IS, og vil gjøre Syria til et knutepunkt for ekstremistiske krefter.»
Det krever at «alle verdensmakter ser realiteten i situasjonen og iverksetter tiltak deretter.»
USA, Storbritannia, Tyskland og Frankrike, den vestlige firerbanden som står sammen bak Israels folkemorderiske krig i Gaza, krevde søndag umiddelbar deeskalering av konflikten i Syria – men henvendte seg selvsagt ikke til eller omtalte Tyrkias rolle.
Det vil uansett skje på bakrommet, uten kommentarer utad i tråd med praksis under Natos tidligere generalsekretær Jens Stoltenberg.
Fellesuttalelsen skar klar av politiske vurderinger og konsentrerte seg om de farlige konsekvensene for sivile og infrastruktur som kan føre til «ytterligere forskyvninger og forstyrrelser av tilgangen til humanitær bistand,»
Seksten millioner syriere er i behov av humanitær hjelp, opplyser Geir O. Pedersen til NRK.
Det er store forskjeller mellom den delen av landet som Assad-regimet kontrollerer, og den øvrige delen av landet som er langt mer krigsherjet og som ble hardere rammet av jordskjelvet 6. februar 2023.
Pukker på FN-resolusjon
Da krigen ebbet ut i store deler av landet, insisterte Vesten på at de ikke ville bidra til å gjenoppbygge Syria eller lette på sanksjonene til tross for at Den arabiske liga inviterte president Bashar Assad tilbake og arabiske land begynte bilateralt å normaliserte sine forhold til Damaskus.
«Den nåværende eskaleringa understreker bare det presserende behovet for en syrisk-ledet politisk løsning på konflikten, i tråd med FNs sikkerhetsråds resolusjon 2254,» heter det i felleserklæringa som er lagt ut på nettsida til USAs utenriksdepartement Foggy Bottom.
Resolusjonen krever at president Bashar al-Assad går av som del av den politiske løsningen. Det at Russland ikke nedla veto, indikerer at Kreml ikke setter alle sine kort på den sittende presidenten om det sikrer russisk tilstedeværelse i landet og bedrer Moskvas forhold til Israel.
Våpenhvileavtalen mellom Israel og Hizbollah la FN-resolusjon 1701 til grunn. Den ble vedtatt 12. august 2006 som avslutning på Israels krig i Libanon som endte med et nederlag som ga gjenlyd i Midtøsten.
Det førte til graffitien “Nasser 1956, Nasrallah 2006” i den arabiske gata, både blant sunni- og sjiamuslimer: Egypts Gamal Abdul Nasser, president fra 1954 til 1970, etter Suezkrigen i 1956; Hassan Nasrallah,Hizbollahs generalsekretær fra 1992 til han ble drept i et israelsk bunker buster-angrep i Dahieh sør i Beirut 27. september i år.
FN-resolusjon 1701 ble aldri implementert fordi den hadde gått ut på dato med tanke på de faktiske forholdene før den ble skrevet. Nå rir vestmaktene på nok en fullstendig utdatert FN-resolusjon 2254 fra 18. desember 2015 som er enda lenger fra virkeligheten enn Libanon-resolusjonen, med et mulig unntak for president Assads posisjon.
Mellom desember 2015 ligger Russlands inntreden i Syria, tre tyrkiske militære invasjoner i Nord-Syria, nedkjempinga av Den islamske staten (IS) og opprettelsen av AANES og isoleringa av jihadistene i Idlib-provinsen mellom Aleppo og Hama.
Aktørene: Tyrkia
Hvilke aktører er på banen, sentralt og ute på sidelinja?
Kurderne peker på Tyrkia og den samkjørte offensiven mellom HTS og SNA. Planlegginga skal ha pågått siden september, og begge militsene er godt utrustet, ifølge rapporten.
SNA har dessuten de tyrkisk-okkuperte områdene som bakland. Her vaier det tyrkiske flagget (Türk bayrağı). – Den hvite halvmånen som gaper over den hvite stjernenpå rød bunn, er nå sett flagre på bilder fra festningsmuren på Citadellet (Qalʿat Ḥalab).
Tyrkia er ute etter å knuse AANES i Nord-Syria og fjerne “den kurdiske smittekilden”. Erdoğan fikk ikke til noen forsoning med Assad fordi Syrias president krever at Tyrkia trekker seg ut av de okkuperte områdene.
Tyrkia kan likevel oppnå sine mål uten at HTS tar seg fram til Damaskus om Assads landstyrker, Syrias arabiske hær (Jays al-Arabi as-Suri, SAA), blir tappet for krefter og slagkraft i Hama og eventuelt deretter i kamper om Homs.
Om det først begynner å rakne for Assad, kan det derimot gå fort. Det er uklart hvor skadeskutt regimet er – eller hvorvidt det fins intern opposisjon i Ba’ath-partiet og militæret – fordi situasjonen i maktsenteret Damaskus har vært rolig i fire år.
Tyrkia møter ingen motstand fra USA eller Nato. Det er et mer åpent spørsmål hvordan Kreml vil reagere på at Ankara har brutt avtalen med Russland i mars 2020 om å fryse frontlinjene i Idlib og begrense Tyrkias innrykk i Nord-Syria. Avtalen ble vel og merke inngått vel halvannet år etter Tyrkias tredje invasjon, Operasjon Fredsvåren fra 9. til 17. oktober 2019, i provinsene Hasakah, Raqqa og Aleppo.
Moskva var mellomledd og vertskap for sonderingene mellom “sultan” Erdoğan (70) og Assad (59). Den første har styrt Tyrkia siden valgseieren til det islamske Lov- og rettferdighetspartiet (AKP) i november, først som statsminister fra mars 2003 og deretter som president fra august 2014. Den andre arvet presidentskapet av sin far i juli 2000.
(se bloggen: Tyrkia trekker i trådene)
De andre aktørene
Kaldblodige Erdoğan kalkulerer høyst sannsynlig at Russland ikke har så mye å by på annet enn å intensivere bombetoktene med flere Su-34 mot HTS-jihadistene i Idlib, Hama og Aleppo.
Russland og Tyrkia har i utgangspunktet tilsynelatende motstridende interesser. Men kabalen rommer flere kort som ikke nødvendigvis faller til Assads fordel.
For Kreml handler det mer om å beholde marinebasen i Tartus i det østre Middelhavet, på “utsida” av Dardanelllene og Bosporus fra Svartehavet, og flybasen Khmeimim i Latakia-provinsen på nordvestkysten, enn nødvendigvis å holde Assad ved makta.
Her kan kimen ligge til et nytt kompromiss mellom Erdoğan og president Vladimir Putin som omfatter tyrkiske interesser i Nord-Syria.
Putin oppfordret i går til stans i «terroraggresjonen» i Syria, melder russiske RIA.
Moskva har et godt forhold til Israel som gjør at statsminister Binyamin Netanyahu ikke har sluttet seg til USA og Nato-landenes linje i Ukraina. Israel var involvert i den fjerde og femte forhandlingsrunden mellom Moskva og Kyiv i Antalya i april 2022.
Israels prioriterte interesse i Syria er ikke primært å felle Assad eller Ba’ath-regimet. Det har aldri voldet problemer og blir stadfestet gjennom jevnlige, sporadiske bombe- og rakettangrep med jagerfly for å vise at Israel behersker luftrommet over Syria.
Det primære for Israel er å bryte alliansen mellom Damaskus og Teheran og stanse Irans våpenleveranser til Hizbollah gjennom Syria. Dernest å hindre framstøt mot de okkuperte Golanhøydene som Israel annekterte i 1981. USAs president Donald Trump anerkjente den folkerettsstridige annekteringa i sin første periode.
“Veien til Teheran går via Damaskus”. Det har vært en gammel parole for USA, Israel og USAs arabiske allierte i Midtøsten. Parolen ble stadfestet da Israel bombet det iranske ambassadekomplekset i Damaskus 1. april.
Det utløste det første, varslede iranske rakett- og droneangrepet mot Israel og et gjensvar fra Israel.
Vestens reaksjon på Israels krigsforbrytelse i Damaskus var bare å henstille til Teheran om ikke å besvare angrepet – i et samsvar av interesser som nå ligger til grunn for en Abraham Accord-avtale mellom USA, Israel og Saudi-Arabia som angivelig skal innholde en framtidig palestinsk stat.
Dette får en ny dimensjon når Iran står fram som Assad-regimets fremste forsvarer. Utenriksminister Abbas Araghchi var i Dimashq allerede på søndag. Han sier at Teheran vil sende tropper om Assad ber om det.
Mandag snakket president Masoud Pezeshkian med Assad.
Iraks president Abdul Latif Rashid har ligget lavt under Israels utslettelse av Gaza og bombinga av Libanon. Han undertegnet en avtale med USA i september om at hundrevis av amerikanske tropper skal ut i løpet av september-oktober neste år og at restenav de vel 2500 soldatene, forlater Irak innen slutten av 2026.
Statsminister Mohammed Shia as-Sudani som har sittet fra oktober 2022, sa tirsdag at Bagdad ikke vil være “bare en tilskuer” til hva som skjer i Syria. Han fordømte israelske flyangrep som skal ha banet vei for HTS.
Teheran har mulighet til å mobilisere sjiamuslimske militser i Irak gjennom Revolusjonsgardens kommandolinjer.
Sudani representerer nå den sjiamuslimske Al-Furatayn-bevegelsen.
Avtalen med USA borger for at president Trump trekker de vel 900 amerikanske soldatene fra Hasakah-provinsen i AANES-området, noe som innebærer å gi Tyrkia fritt leide til å nedkjempe SDF og YPG/YPJ.
USA beholder kanskje at-Tanf-basen på treriksgrensa med Irak og Jordan, i samråd med Israel, for å overvåke forsyningsveien mellom Teheran over Bagdad og Damaskus til Libanon.
I motsetning til i Irak satte USA ikke inn bakkestyrker mot IS i Syria, men inntok luftrommet i 2014 og inngikk i 2016 en gjensidig varslingsavtale med Russland om flyaktivitet i syrisk luftrom.
USA har lenge stått på sidelinja i Syria-krigen av flere årsaker, blant annet en egen profesjonskamp mellom Pentagon og CIA og motsetninger innad i administrasjonen til president Barak Obama.
Det har både Hillary Clinton (2009-13) og hennes etterfølger som utenriksminister, John Kerry (2013-17), har avdekket i sin kritikk av Obama for handlingslammelse i Syria.
USA har måttet ty til proxy-styrker som har fått støtte fra USA-allierte arabiske land og Tyrkia. USA har vært i relativt tilbakegang siden invasjonen i Irak i mars 2003. Det har ført til at allierte i Midtøsten har fått mer spillerom til å forfølge egne regionale interesser.
Saudi-Arabia og Egypt, Qatar og Tyrkia og Emiratene har dermed støttet ulike opprørsgrupper i Syria, grupper som har hatt andre agendaer enn USA utover å styrte Assad.
USA satt i bakgrunnen under Genève II-forhandlingene i FN-regi (23.-31. januar/10.-15. februar 2014) og presset aldri på for å få det kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) inkludert i samtalene. Opposisjonsfronten mente at PYDs plass i så fall var i delegasjonen til Assad-regimet.
Forhandlingene i Wien 30. oktober 2015 gikk mellom USA, Russland, EU, Kina, Tyrkia, Saudi-Arabia, Egypt og for første gang Iran
Heller ikke Russland ville ha PYD med da Astana-forhandlingene startet opp i mai 2015, nå av hensyn til Tyrkia.
Regionen Idlib er nå under full kontroll av Assads motstandere
Situasjonen i Syria har lenge vært komplisert. Et stort antall væpnede grupper er tilstede i landet, i skiftende allianser og konflikter. Den siste uka har borgerkrigen blusset opp, etter å ha ligget i relativ ro i flere år. Det kommer motstridende meldinger om hva som foregår, men ved hjelp av arabiske og kurdiske kilder i sosiale medier er det mulig å danne seg et bilde.
Det som er åpenbart er at opprørsstyrker har erobret store områder og at landets nest største by. Aleppo falt på noen få timer, mens Assad-lojalister flyktet i panikk. Dette har kunnet skje fordi de styrkene som har holdt Assad oppe er svekket. Hizbollah ligger nede for telling og Russland trenger sine styrker i Ukraina. Det ser ut til at målet for offensiven opprinnelig var å ta kontroll over områder vest og sør for Aleppo. Hensikten skal både ha vært å stanse hyppige rakettangrep fra regjeringshæren og dens allierte, og å frigjøre landsbyer slik at folk som har flyktet til opprørskontrollerte områder kan vende tilbake. Både på landsbygda og i Aleppo har familier blitt gjenforent, og motstandere av Assad jubler. Tusenvis av fanger som er sluppet fri fra fengsler og tortursentre ser sine familier igjen. Håpet er at diktaturet omsider står for fall.
Offensiven er gjennomført av mange ulike militser i felleskap, men den viktigste er Hayat Tahrir al-Sham, som tidligere var tilknyttet al Qaeda. Mange frykter en jihadistisk politikk, men lederen for HTS, Abu Muhammed al-Jolani, har instruert sine soldater om ikke å skremme, plyndre eller plage sivile, og om å respektere de religiøse og etniske minoritetene.
Mange syrere skeptisk til HTS, og i Idlib har det vært store demonstrasjoner mot disse islamistenes styre, men det er verdt å merke seg at HTS har tillatt slike folkelige protester. Og de siste dagers offensiv har drevet populariteten til Jolani og hans menn til himmels blant motstandere av det totalitære regimet i Damaskus. Mange håper at det Baath-diktaturet endelig står for fall..
I Assad-kontrollerte områder foregår også protester, men der blir de slått ned med vold. Før de siste kampene brøt ut, kontrollerte regjeringsstyrker med støtte fra Iran og Russland tilsynelatende rundt to tredeler av Syrias territorium. Men i sør er det væpnet motstand flere steder, blant annet i byen Deraa der opprøret i sin tid begynte. I områdene rundt Suweida lenger vest har militser fra den drusiske minoriteten utfordret hæren i flere år. Det meldes nå om kraftige artilleriangrep på regjeringsstyrkenes stillinger her. Og i de tynt befolkede områdene i det sentrale Syria opererer fortsatt grupper av IS-krigere.
Alliert med HTS er en sammenslutning av tyrkisk-støttede militser under navnet SNL, som har vært kjent for å angripe Tyrkias motstandere blant kurderne. SNL har nå tatt kontrollen over området rundt byen Tel Rifaat fra kurdiske YPG og drevet titusener av kurdere på flukt. Dette er kurdere som for få år siden flyktet fra en tyrkisk offensiv i provinsen Afrin. Nå er de igjen på flukt, og mange sitter i bilkø på vei mot YPG-kontrollerte områder lenger øst. Noen kurdere, som har vendt tilbake til Afrin, hevder de har blitt hindret av YPG fra å returnere tidligere. Og til de områdene kurderne nå forlater vender arabiske familier tilbake som i sin tid ble jaget bort av YPG.
Også i Aleppo har YPG kommet under press. De har under hele borgerkrigen, i forståelse med regimet, kontrollert en kurdisk befolket enklave rundt bydelen Sjeik Maqsoud . Nå krever Jolani og hans folk at YPG må trekke sine styrker ut, men det er uklart om kadrene velger å etterkomme kravet, eller å befeste sine stillinger.
Andre steder i nord har YPG og paraplyorganisasjonen SDF rykket inn i landsbyer regjeringsstyrkene hadde forlatt. Noen dager hadde de også kontrollen over den internasjonale flyplassen i Aleppo, men der har nå islamistene overtatt. På videoer fra taxfreebutikken kan vi se dem knuse alkoholflasker.
Lenger sør har SDF med støtte fra amerikanske og allierte fly krysset Eufrat og angrepet iranske stillinger i Deir Ezzor. Dette bidrar til å berolige Israel som i årtier har stolt på Assads passivitet, men som har sett den iranske oppbyggingen i landet med stor uro. I skyggen av krigen mot Hamas og Hizbollah har israels flyvåpen bombet det de kaller iranske baser i Syria, noe som har gitt store ødeleggelser og økt usikkerheten i landet.
De siste dagers utvikling har skapt ny optimisme hos Assads motstandere, både de som fortsatt er i Syria og de mange millionene som har flyktet. Hvorvidt utviklinga fører til Assads fall, og hva som i tilfelle kan erstatte det blodige Baath-regimet, er høyst usikkert. Etter å ha summet seg, har regimet satt igang omfattende bombing av opprørskontrollerte områder, inklusive Aleppo og Idlib. Noen observatører mener Assad vil få hjelp fra Russland og Iran til endelig å knuse opprøret, og at Tyrkia vil benytte anledningen til å gjøre slutt på det kurdiskstyrte regionen i Nordøst. Dette er naturligvis en mulighet, men her er ingenting avgjort.
Solidaritet med Kurdistan 