Solidaritet med Kurdistan har sendt dette brev til stortingets presidentskap og de parlamentariske lederne i alle partier. Vi oppfordrer alle til å sende dette til stortingsrepresentanter fra sitt fylke.

Slik finner du dine representanter: Gå inn på stortinget.no – trykk på Representanter og komiteer øverst på siden – Der ser oversikt over fylker – Velg fylke og finn din representant.

Tyrkias folkerettsstridige invasjon i Afrin-regionen i Syria må stoppes.

Vi krever at Stortinget fordømmer Tyrkias invasjon i Afrin-regionen i Nord-Syria, jobber for umiddelbar tyrkisk tilbaketrekking og stopper våpensalget til Tyrkia.

Tyrkia startet 20.januar en folkerettsstridig invasjon av Afrin-regionen i Nordvest-Syria. Tyrkiske fly bomber landsbyer. Tyrkias bakkestyrker leder an med tanks, i allianse med jihadistiske opprørsgrupper. Folket i Afrin utsettes for massakrer. Hundretalls sivile er allerede drept.

Stortinget må kreve at Tyrkia trekker seg ut av Afrin.

Tross tyrkisk bombing over grensen i lang tid, har Afrin ikke svart med motaksjoner inn på tyrkisk territorium. Tyrkias bombing av folkerike områder rammer sivile. Dette innebærer fare for krigsforbrytelser .

Afrin har vært en trygg øy siden konflikten i Syria brøt ut. Byen tok derfor i mot nesten 300.000 flyktninger. Tyrkias angrep destabiliserer regionen og ødelegger kampen mot IS. Derfor blir det nå enda flere flyktninger i hele regionen.

Over 500 personer har blitt arrestert i Tyrkia fordi de har kritisert angrepene. Flere av dem er medlemmer i legeforeningen som sa at krig var et helseproblem og ba om fred nå. Dette gir Norge et større ansvar for å si nei til krig. Angrepene på sivile i Afrin må stoppe og Tyrkia må trekke seg ut av Syria.

Fordi Norge er alliert med Tyrkia gjennom NATO, har Stortinget et særlig ansvar for å ta et tydelig standpunkt mot Tyrkias folkerettsstridige invasjon. Stortinget  må stanse våpensalget til Tyrkia, slik Tyskland nettopp har gjort.

Vennlig hilsen

Oppropet er skrevet under av over 100 personer og ble først publisert på VG.

Vi som skriver under dette oppropet kan ikke  lenger akseptere at Norge tier om oppførselen til vår NATO-allierte, Tyrkia.  Norge må ta avstand fra Tyrkias uprovoserte angrep på den kurdiske Afrin-enklaven i Syria. Afrin utgjør ingen trussel mot Tyrkia, og området har  tidligere vært forskånet for krigens ødeleggelser.  De siste årene er kurdiske byer i Tyrkia, som Nusaybin og Cizre, blitt rasert med artilleri og stridsvogner. Nå er turen kommet til kurdiske områder i Syria.

Angrepene fra den tyrkiske hæren og flyvåpenet og deres allierte jihadister rammer sivilbefolkningen i Afrin. De rammer også hundretusener av flyktninger som har kommet til Afrin fra andre deler av Syria, som er lagt i grus av krigen. Kurdere i Syria og regionen står samlet i motstanden mot angrepet på Afrin på tvers av deres interne politiske motsetninger.

Norske myndigheter må si klart fra til Tyrkia, direkte og gjennom NATO;   angrepet på Afrin må stanses.

Jan Bojer Vindheim, Erling Folkvord,  Jan Erik Vold,  Thomas Hylland Eriksen, Sindre Bangstad, Iver Ørstavik, Bård Larsen, Massoud Akko, Hedda Bryn Langemyr, Walid A. Kubaisi,  Knut  Sveen,  John Færseth, Arne W. Isachsen, Bendik Sørvig, Asbjørn Øverås, Lasse Tømte, Pål S. Gunnæs, Fartein Horgar, Morten Jørgensen, Gert Nygårdshaug, Kristian Bjørkelo, Audun Engh, Inger Østenstad,  Mehmed S. Kaya, Ulf Risnes, Jan Oscar Bodøgaard, Truls Lorentzen, Haakon W. Isachsen, Torstein Andersen, Camilla Wærenskjold, Ali Watti, Arnljot Ask, Haci Akman, Terje Emberland, Daniel Johansen, Chro Borhan, Ellen Lange, Ronny Alvin Olsen, Baste Grøhn, Shabana Rehman Gaarder, Mohammed Abdi, Jostein Gripsrud, Hernan Rojas, Thomas Brandt, Knut Kittelsaa, Kari Anne Næss, Andrew Kroglund, Rune Berglund Steen, Svein Hammer, Farid Shariati, M. Naci Akkök, Roger Cassidy, Terje Ingemar Traavik, André Bjørdal, Sharam Shaygani, Finn Damstuen, Torstein Bugge Høverstad, Halvard Hotvedt Widerøe, Vigdis Lian, Anne Karine  Lie, Tore Lange, Terje Galtung, Bente Aina Ingebrigtsen, Elin Odberg, Jon Lange, Helge Waal, Brit Stokke, Mona Lange, Ashna Sablagi, Leidulf Husjord, Jan Lange, Freddy Fjellheim, Erling Borgen, Eva Gilde, Fredrik S. Heffermehl, Truls Lie, Arild Hermstad, Thorvald Steen, Ole Robert Sunde, Edvard Hoem, Bernt Hagtvet, Thøger Nordbø, Harald Berntsen, Halldor Hustadnes, Helge Rykkja, Milda J. Nordbø, Tove Blåmoli, Gerd Inger Polden, Linda Hambro, Trude Falch, Nils Amund Raknerud, Ranja Bojer, Kjersti Ericsson, jan Tystad, William Nygaard, Ragnar Næss, Eugene Schoulgin, Anders Heger, Brit Bildøen, Hege Newth, Magnus Marsdal.

Norges Fredslag, Solidaritet med Kurdistan, Raftostiftelsen.

Sikkerhetsbehovene i tilknytning til offentlig orden er ikke uforenlige med folkerettens regler, som styrer hvordan offentlige og militære operasjoner skal gjennomføres. Imidlertid kan ikke slike lover påberopes for å rettferdiggjøre sikkerhetsrelaterte handlinger dersom menneskerettighetene og en stats suverenitet brytes, særlig av nabolandene. Respekten for folkerettens lover under væpnede konflikter krever at alle berørte stater skal iverksette disse lovene på en slik måte at de bidrar til at urettmessige fiendtligheter opphører.

Men etter to uker med kamper, er de pågående hendelsene i Afrin i Nord-Syria flagrante brudd på menneskerettighetene og internasjonal humanitær rett etter den tyrkiske statens og dets assosierte militante gruppers angrep. Afrin var det tryggeste området i Syria. I møte med disse vilkårlige og urettferdige angrepene er det nødvendig å ta i bruk reglene til kjent internasjonalt humanitært lovverk og beskytte ofrene i væpnede konflikter. Den tyrkiske statens fiendtligheter har overskredet det oppgitte målet med operasjonen ved å angripe sivile og infrastrukturen, inkludert moskeer, samt ødeleggelse av arkeologiske steder og bruk av våpen som er forbudt internasjonalt.

Hva er det juridiske grunnlaget for den tyrkiske statens påstander, når det erklærer at det bygger angrepet på Afrin på folkerettens regler?

Prinsippet om ikke-innblanding i andre staters interne forhold

Internasjonale allianser og traktater forplikter medlemslandene til å gjennomføre folkerettens regler. I denne forbindelse har Tyrkia vært medlem av NATO i mer enn 60 år. Tyrkias invasjon av syriske grenser og territorier og dets manglende respekt for den syriske statens suverenitet er spørsmål som krever at de berørte stater griper inn for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet og stoppe Tyrkias fiendtligheter i Syria siden begynnelsen av den syriske revolusjonen og til nylig i Afrin ifølge til følgende prinsipp:

1-Prinsippet om ikke-innblanding i andre staters indre anliggender:

Alle traktater i internasjonale organisasjoner forbyr alle former for innblanding i indre forhold i andre stater. Dette prinsippet er knyttet til staters grunnleggende rettigheter:

– suverenitet.

– Likestilling mellom stater, særlig når det gjelder suverenitet og staters evne til å velge sine politiske, økonomiske og sosialkulturelle systemer.

– Staters rett til å bestemme over sine naturressurser.

Enhver inngripen vil redusere en stats suverenitet og myndighet over dets territorium.

2. Vedtak fra FNs generalforsamling: Resolution 2131/desember 1965

«Erklæring om avvisning av intervensjon i staters indre forhold og beskyttelse av deres uavhengighet og suverenitet»

«Ingen stat har rett til å gripe inn, direkte eller indirekte, uansett grunn, i en annen stats interne eller eksterne forhold. Følgelig blir væpnet intervensjon og alle andre former for inngripen eller forsøk på trusler mot statens integritet eller mot dens politiske, økonomiske og kulturelle elementer, fordømt.» «Ingen stat må bruke eller oppmuntre til bruk av økonomiske, politiske eller andre former for tiltak i den hensikt å oppnå at en annen stat tvinges til underkastelse av sine suverene rettigheter eller for å sikre seg fordeler av noe slag mot denne staten.»

Som sagt, er den grunnleggende regelen om respekt for statenes suverenitet og rettigheter, å respektere de nevnte prinsippene og reglene. Dette viser at den tyrkiske okkupasjonen har gått utover disse prinsippene og grepet inn i en annen stats indre forhold med en uberettiget begrunnelse.

Den tyrkiske statens begrunnelser for å invadere Afrin

-Under en konferanse holdt i den tyrkiske byen Kilis, sa assisterende premierminister Recep Akda, at «Tyrkia lanserte Olivengrensoperasjonen innenfor rammene til rettighetene som er garantert av folkeretten for å beskytte vårt land og våre naboer mot terrororganisasjoner som for eksempel PYD, YPG og IS i Afrin.»

Også den tyrkiske stabssjefen annonserte at lanseringen av Olivengrensoperasjonen er for å etablere sikkerhet og stabilitet langs Tyrkias grense. Erklæringen understreket at operasjonen foregår innenfor rammen av Tyrkias rett til å bekjempe terrorisme og retten til selvforsvar, som er garantert av folkeretten og FNs Sikkerhetsråds resolusjoner og artikkel 51 i FNs charter. Men den tyrkiske statens krenkelser av de syriske grensene har skjedd helt siden begynnelsen på den syriske revolusjonen ved at den støttet terrororganisasjonen IS og tillot dens medlemmer å komme inn i Syria via Tyrkia, samt at den angrep uskyldige sivile som prøvde å søke tilflukt i Afrin.

Den tyrkiske statens påstand om tilstedeværelse av IS-medlemmer i Afrin er helt enkelt usann. Afrin har alltid blitt beskyttet av Folkets forsvarsenheter (YPG), Kvinnenes forsvarsenheter (YPJ), Asayesh (Politiet) og De syriske demokratiske styrkene (SDF), som i samarbeid har spilt en sentral rolle i kampen mot IS og andre terroristgrupper. Det er derfor ulovlig å beskrive disse styrkene som terrorister for å rettferdiggjøre den tyrkiske statens invasjon av Afrin.

– FN-paktens artikkel 51 sier: «Ingenting i den nåværende pakten skal svekke den iboende retten til individuelt eller kollektivt selvforsvar hvis et væpnet angrep gjennomføres mot et medlem av De forente nasjoner, inntil Sikkerhetsrådet har truffet de nødvendige tiltak for å opprettholde internasjonal fred og sikkerhet. »

Denne bestemmelsen rettferdiggjør ikke på noen måte den tyrkiske invasjonen av Afrin, som følgelig truer livene til uskyldige sivile. Tyrkia ble ikke angrepet av de lokale styrkene i Afrin, men tvert imot ble Afrin og dens landsbyer bombet av den tyrkiske hæren før den såkalte Olivengrensoperasjonen ble påbegynt.

Den tyrkiske okkupasjonen angriper sivile i Afrin

– Internasjonal humanitær lov er opptatt av beskyttelse av de som deltar i strid. Den pålegger krigførende stater et sett med forpliktelser. De første, andre og tredje Genève-konvensjonene begrenser de krigførende partenes adferd under gjennomføringen av militære operasjoner. Den fjerde Genève-konvensjonen og dens tilleggsprotokoller beskytter også sivile og deres eiendommer, samt offentlig eiendom som skoler, universiteter, sykehus, tilbedelsessteder, broer, gårder, fabrikker og annet.

Disse prinsippene er basert på:

– Sondringen mellom militære og ikke-militære (sivile) mål. Artikkel 48 i protokoll I i 1977 fastsetter: «For å sikre respekt for og beskyttelse av sivilbefolkningen og sivile gjenstander skal konfliktens parter til enhver tid skille mellom sivilbefolkningen og stridende og mellom sivile gjenstander og militære mål og i tråd med dette skal de kun styre sine operasjoner mot militære mål. »

Internasjonal humanitær lov har gitt generell og særegen beskyttelse av sivile gjenstander.  Dette framgår tydelig i den fjerde Genève-konvensjonen fra 1949 og protokollene I og II i Genèvekonvensjonene fra 1977 og Haag-konvensjonen fra 1954, knyttet til Beskyttelsen av kulturminner i tilfelle av væpnet konflikt.

Når det gjelder generell beskyttelse, fastsetter artikkel 25 i Haagforskriften om Lov og sedvane i forbindelse med krig på land, 1907, at:

«Angrep eller bombardement, uansett med hvilket middel, av byer, landsbyer, boliger eller bygninger som ikke blir forsvart, er forbudt.»

Når det gjelder særegen beskyttelse, angir artikkel 25 i Haagregler fra 1923 for Regler for luftkrig:

«I forbindelse med bombardement med fly skal alle nødvendige skritt tas av kommandanten for å spare så vidt mulig bygninger som er dedikert til offentlig tilbedelse, kunst, vitenskap eller veldedige formål, historiske monumenter … forutsatt at slike bygninger, objekter eller steder ikke på det tidspunktet brukes til militære formål.»

– Gjenstander og materialer som er uunnværlige for den sivile befolkningens overlevelse.

– Kulturelle gjenstander og steder for tilbedelse.

– Beskyttelse av bygninger og installasjoner som inneholder farlige materialer.

– Beskyttelse av det naturlige miljøet.

Med alt som vi har redegjort for ovenfor har vi vist internasjonale pakter og traktater som forbyr angrep på sivile og gjenstander eller materialer som er uunnværlige for deres overlevelse og som forbyr angrep på kulturelle og religiøse steder. Men i Afrin, foran verdens øyne, er alt tillatt for den tyrkiske hæren, som har angrepet uskyldige sivile, herunder flyktninger og internt fordrevne, som har blitt ofre for politikken til en stat som støtter terrorisme. Som vi tidligere har nevnt var Afrin det sikreste stedet i regionen.

Menneskehetsbruddene til den tyrkiske hæren og dens tilhørende grupper var ikke bare angrep på uskyldige sivile og deres eiendommer, men krenket også menneskers historiske og kulturelle gjenstander ved å angripe kulturelle og historiske steder. Målet var å eliminere den kulturelle arven til Afrin og dens folk. Haagkonvensjonen om Beskyttelse av kulturelle objekter i tilfelle av væpnet konflikt fra 1954 og bestemmelsene i protokollene I og II fra 1977 angir klart:

«Uten at det berører bestemmelsene i Haagkonvensjonen for Beskyttelse av kultureiendom i tilfelle av væpnet konflikt av 14. mai 1954, og andre relevante internasjonale instrumenter, er det forbudt:

(a) Å begå fiendtlige handlinger rettet mot de historiske monumentene, kunstverk eller steder for tilbedelse som utgjør folkenes kulturelle eller åndelige arv.

(b) Å bruke slike gjenstander som støtte for en militær innsats.

(c) Å gjøre slike gjenstander gjenstand for represalier.

Resolusjon nr. 2347 vedtatt av FNs sikkerhetsråd på sitt møte nummer7907 den 24. mars 2017 beklaget den ulovlige ødeleggelsen av kulturarven, religiøse steder og gjenstander og smugling av kulturelle eiendeler av terroristgrupper under væpnet konflikt, og bekrefter at slike angrep kan utgjøre en krigsforbrytelse og må bringes til retten.

Med henvisning til alt ovenfor: bombingen av arkeologiske steder og moskeer i Afrin er en del av det systematiske og direkte angrepet utført av den tyrkiske hæren, som kan betraktes som terrorhandlinger i henhold til folkeretten og FNs Sikkerhetsråds resolusjoner. Den tyrkiske hæren ødela store deler av Ain Dara-tempelet, som er tusenvis av år (12.000 år ifølge noen eksperter) gammel. I tillegg angrep den tyrkiske hæren Salah Al Din-moskeen og kirkegården i Jindiris.

Den tyrkiske okkupanthæren hevder at dens operasjon er basert på folkerettens regler og bestemmelser, med påskudd om at den bekjemper terrorisme, mens den bruker terrorister i forbindelse med slagene i Afrin:

Det er godt dokumentert at Tyrkia er blant de fremste landene til å støtte terrorisme, særlig i forbindelse med kampene som fant sted i byen Kobani i Nord-Syria og senere nå i Afrin. Det finnes mange dokumenter som viser at mange som var medlemmer av ulike terroristorganisasjoner, som IS og Al Nusrafronten, nå kjemper i Afrin. Hvordan kan en stat hevde å bekjempe terrorisme, mens den bruker terrorister i sine egne angrep for å underminere det kurdiske folkets og syrernes vilje?

Du kan lese hele dokumentet her: 180205AFRINDOKUMENTNORSK

Om bakgrunnen for kravet:

Tyrkia startet 20.januar en folkerettsstridig invasjon av Afrin-regionen i nordvest Syria. Tyrkia bomber landsbyer fra fly, og leder an i bakkeinvasjon med tanks, sammen med jihadistiske opprørsgrupper. Folket i Afrin står overfor massakre. Vi krever at Tyrkia trekker seg ut av Afrin.

Tross tyrkisk bombing over grensen i lang tid, har Afrin ikke svart med motaksjoner inn på tyrkisk territorium. Tyrkias bombing av folkerike områder rammer sivile. Dette innebærer fare for krigsforbrytelser.

Afrin har vært en trygg øy siden konflikten i Syria brøt ut. Byen tok derfor i mot nesten 300.000 flyktninger. Tyrkias angrep destabiliserer regionen og ødelegger kampen mot IS.

Over 300 personer har blitt arrestert i Tyrkia fordi de har kritisert angrepene. Blant dem medlemmer i legeforeningen som sa at krig var et helseproblem og ba om fred nå. Dette gir oss et større ansvar for å si nei til krig. Angrepene på sivile i Afrin må stoppe og Tyrkia må trekke seg ut av Syria.

Fordi Norge er alliert med Tyrkia gjennom NATO, har Norge er særlig ansvarlig for å ta et tydelig standpunkt mot Tyrkias folkerettsstridige invasjon. Norge selger fortsatt våpen til Tyrkia.
Du kan følge med på situasjonen i Afrin her: https://afrinnotalone.com/

Av Erling Folkvord, medleiar i Solidaritet med Kurdistan. På trykk i Dagsavisen 26. januar.2018. 

Målet med  Tyrkias invasjon i Syria er tydeleg: Å øydelegge det tverrkulturelle folkestyret i den kurdiske landsdelen sia 2012. President Erdogan og andre statsleiarar i Midtausten er redde for demokrati.

Men vi bør og sjå på dei lange linjene i Tyrkisk politikk. Mustafa Kemal Atatyrk, som grunnla staten Tyrkia, utforma i 1920 Den nasjonale pakt . Nasjonalforsamlinga vedtok pakta som trekte opp nye grenser. Delar av fleire naboland skulle bli ein del av Tyrkia. Men Atatyrk nådde ikkje dette målet.

President Erdogan har i fleire år snakka offentleg om at det er på tide å leve opp til arven frå Atatyrk. Den nasjonale pakta seier at statsgrensa mot Syria skal gå sør for Aleppo og sør for Raqqa. I Irak skal grensa gå sør for oljebyane Kirkuk og Mosul.

Før kampane om Mosul sende Tyrkia tanks  og soldatar til ei forlegning ved Mosul, 100 kilometer inne i Irak. «Vi har ei historie der», som Erdogan sa. Men USA nekta Erdogan å delta i frigjeringa av Mosul.

Statsministerkontoret i Ankara kunngjorde søndag at målet i Syria er å raskt ta kontroll over 10 000 kvadratkilometer syrisk territorium. Det er det tredobbelte av området Tyrkia okkuperte på Kypros i 1974. FN og eit samla verdssamfun fordømte  den okkupasjonen.

Men i dag er statsminister Erna Solberg og NATO-kollegaene tause eller kanskje litt høfleg «bekymra».  Om dei tok FN-pakta  på alvor, hadde  dei for lenge sia innkalla hastemøte i NATO og kravd tilbaketrekking av den tyrkiske invasjonsstyrken.

Solidaritet med Kurdistan sendte brev til  statsminister Erna Solberg om situasjonen i Afrin 23.01.2018.

Norge må kreve at Tyrkia trekker sine styrker ut av Syria.

Uttalelser fra både president Erdogan og regjeringsmedlemmer den siste tiden gjør det klart at Tyrkias mål er å ødelegge det nye folkestyret i den kurdiske delen av Syria. Verken de kurdiske selvstyremyndighetene i Nord-Syria eller den syriske regjeringen har angrepet  Tyrkia. Den tyrkiske invasjonen er dermed et grovt brudd på FN-paktens forbud mot militært angrep på en annen stat.

Søndag kunngjorde den tyrkiske statsministerens kontor at et av målene med angrepet på Afrin er å sikre at den tyrkisk-støttede Frie syriske hær (FSA) skal ta kontroll over 10 000 kvadratkilometer syrisk territorium.  Det er det tredobbelte av det arealet Tyrkia i 1974 okkuperte på Kypros. Den okkupasjonen ble fordømt av FN. Tyrkia har senere omgjort okkupasjonssonen på Kypros til en ny «stat». Bare Tyrkia selv anerkjenner denne «staten».

Det er klart at Russland har gitt samtykke til at Tyrkia kan bruke syrisk luftrom. Fra andre land har det bare kommet ulike former for bekymringserklæringer. Det betyr at Tyrkia kan fortsette krigshandlingene.

Solidaritet med Kurdistan oppfordrer den norske regjeringen til å kreve at Tyrkia avslutter både fly- og bakkeoperasjonene i Syria og trekker hele invasjonsstyrken tilbake til Tyrkia. Norge må også straks ta opp saken i NATOs organer og samtidig kreve stans i NATOs stilltiende samtykke til angrepet på Syria. Taushet fra regjeringen i denne situasjonen, betyr å godta at Norges nest største NATO-allierte invaderer et naboland.

Erklæring fra KNK – Kurdistans nasjonalkongress 22. januar 2018.

Tyrkiske luftangrep rammet Afrin, en kurdisk by i Nord-Syria. Det drepte og såret flere sivile.

Ikke bare kurderne men også kristne, arabere og alle de andre folkegruppene i Afrin utsettes for et tungt angrep av Tyrkia.
Tyrkias aggresjon mot folkene i Afrin er en skamløs kriminell handling mot menneskeheten; ikke annerledes enn forbrytelsene begått av ISIS.
Å starte et militært angrep mot et land som ikke har angrepet deg er en krigsforbrytelse.

Tyrkiske jagerfly angrep 100 ulike steder, også sivile områder i Afrin. Minst 6 sivile ble drept og 1 YPG (Folkenes forsvarsenheter) og 2 YPJ (Kvinnenes forsvarsenheter) soldater har blitt martyrer under lørdagens tyrkiske angrep. Flere sivile ble også såret som følge av angrepet. Det invaderende tyrkiske militæret utførte luftangrep på Afrin med godkjenning av Russland cirka klokka 16.00 lørdag ettermiddag den 20. januar. Angrepene fra 72 jagerfly var retta mot Afrin sentrum, Cindirêsê, Reco, Shera, Shêrawa og Mabeta distrikter og flyktningleiren Rubar. Mer enn 20 000 flyktninger fra Syria bor i Rubar-leiren. Den tyrkiske okkupasjonshæren og dens terrorister som først ble slått tilbake da de forsøkte å rykke inn i Afrin ved å angripe på bakken, forsøkte så å skremme befolkninga i Afrin og tvinge dem til å flytte til tyrkisk-kontrollerte områder. Den frie syriske hæren kontrollerer noen av disse områdene på vegne av Tyrkia.

Den syv år lange interne konflikten i Syria som har blitt til en internasjonal krig, med drapene på hundretusenvis av mennesker og fordriving av millioner nærmet seg nesten slutten. Den tyrkiske regjeringen under ledelse av Recep Tayyip Erdogan, sammen med Al Qaeda (Heyet Tahrir El Şam) og Den frie syriske arméen, har nå startet en militær operasjon mot Afrin. Dette betyr en ny blodig konflikt som vil trekke regionen inn i en ny katastrofe som vil forårsake sult, drepe flere barn, fordrive lokalbefolkningen og nok en internasjonal humanitær krise. I henhold til folkeretten er denne handlingen definert som en «operasjon for invasjon«.

Hverken kantonen Afrin, eller de andre nordlige syrisk-kurdiske regionene, har noensinne angrepet eller truet med å angripe Tyrkia. Faktisk har Tyrkia stadig truet og angrepet landsbyer og ulike lokaliteter mange ganger de siste årene. Den folkerettslige definisjonen av Tyrkias handlinger, er » et angrep på et suverent land», en invasjon av landet og et uprovosert angrep på dets sivile.

• Vi oppfordrer alle demokratiske krefter og den offentlige opinionen til å vise solidaritet med kurderne og alle andre folkeslag i Afrin, ved å protestere mot og fordømme Tyrkias invasjon som er et folkemord.
  
• Vi oppfordrer FN, det internasjonale samfunnet og den globale anti-ISIS-koalisjonen til å treffe tiltak slik at disse angrepene stoppes umiddelbart. Disse angrepene retter seg mot hundretusener av mennesker i Afrin.
• Vi oppfordrer FNs sikkerhetsråd til å treffe tiltak så snart som mulig for å danne sikre soner i Nord-Syria som helhet, eller bare Nord-Syria øst for elven Eufrat og i de vestlige områdene. Dette vil gi en løsning på den syriske krisen innenfor rammen av internasjonal legitimitet.
• Det internasjonale samfunns stillhet i møte med disse angrepene vil legitimere bruddene på menneskerettighetene og de grunnleggende rettighetene.

Du kan lese mer om KNK her: https://peaceinkurdistancampaign.com/resources/kurdish-national-congress-knk/

4. juli 2017 ble Figen Yuksekdag, en av lederne for det tyrkiske opposisjonspartiet HDP, stilt for retten under anklage om oppfordring til voldsutøvelser og spredning av propaganda for en terrororganisasjon. Maria Hessen Jabobsen fra Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg deltok som observatør under rettssaken. Hun har skrevet en rapport om sine observasjoner under rettssaken.

Her kan du lese hele rapporten.

«Based on our experience from the attempted observation on July 4th and the available reports concerning the situation in Turkey, the Human Rights Committee of the Norwegian Bar Association has the following observations and concerns: Several highly regarded international human rights organs have expressed grave concerns over the last year on the Turkish government’s seemingly arbitrary dismissals, detentions and convictions of politicians, journalists, judges, lawyers and prosecutors. The Human Rights Committee of the Norwegian Bar Association shares these concerns, and wishes to express deep concern on being denied observation of a public trial contrary to well established international human rights standards.

Summed up, the Norwegian Bar Association’s main concerns in Mrs. Yuksekdag’s case are as follows:

• The charges and conviction seems based on law not meeting the required standards of lex certa. The ECHR (Grand chamber) has described the requirement of foreseeability in Vasiliskauskas v. Lithuania 35343/05 2015: “Offences and the relevant penalties must be clearly defined by law (…) This requirement is satisfied where the individual is able to determine from the wording of the relevant provision and, if need be, with the assistance of the courts’ interpretation of it, what acts and omissions will make him criminally liable.”

• The statements of Mrs. Yuksekdag that make up evidence in the cases against her seems to fall well within the scope of freedom of expression (ECHR article 10, ICCPR article 19 and Turkish Constitution article 26). The detention, conviction and criminal charges against her for these statements constitutes a violation of her freedom of expression as they are not – to our knowledge – proved to be necessary to protect the rights of others, not necessary in a democratic society (ECHR), or necessary for the protection of national security. Neither are the severe violations of Mrs. Yuksekdag´s basic rights and freedoms – to our knowledge – proven to be strictly required by the exigencies of the situation (ICCPR article 4 and ECHR article 15). The same applies regarding the freedom of association (ECHR article 11, ICCPR articles 21 and 22 and Turkish Constitution article 33).

• The actions against Mrs. Yuksekdag and her fellow party members must be seen in context of the right not to be accused on account of one’s thought or opinions (Turkish Constitution article 25). This right is non-derogable under article 15 of the Turkish Constitution. Observations and concerns

• The judiciary does not seem to meet the criteria for independence (ECHR article 6 § 1 and ICCPR article 14 no.1), and there are serious concerns on the separation of powers and the rule of law in Turkey.

The ECHR has regard to the following in determining whether a body can be considered independent:

1. The manner of appointment of its members
2. The duration of their term of office
3. The existence of guarantees against outside pressure
4. Whether the body presents an appearance of independence

Neither criteria seem to be met. See sections above on mass dismissals, the constitutional reform’s shift of power over the judiciary and the mentioned UN reports. There can be little doubt that there are reasons to fear the objectiveness in the judiciary’s examination of decrees of men to whom the judges owe their positions. See also the briefing paper by ICJ 2016.25 Given that the final order to exclude observers from the trial – as we were told – came from the Ministry of Justice, this action serves as further evidence of the judiciary’s lack of independence. In addition to sections above, see the ECHR judgement (Grand Chamber) Incal v. Turkey 22678/93 and the recent dismissal of Mercat v. Turkey.

• The abovementioned will necessarily have impact on the overall fairness of the trial (ECHR article 6 § 1, ICCPR article 14 no.1 and Turkish Constitution article 36). • We do not possess sufficient information to draw conclusions on the detention/deprivation of liberty or the conditions of detention itself, but as the charges seem to be based on domestic legislation that does not meet the well established standards and violations of the freedom of expression seems to be unwarranted, the asserted grounds for deprivation are likely to be incompatible with Turkey´s international human rights undertakings.

• Provided that the information on supervision of lawyer-client conversations is a fact, this raises deep concerns regarding the overall fairness of the proceedings. Confidentiality between lawyer and the client is fundamental to the effective defence of persons accused. (ECHR article 6 § 3 (c) “practical and effective” legal assistance and ICCPR article 14 no. 3 b and d.)

• Denying access to the venue of the scheduled press conference seemed unnecessary, as the attendees (comprised of journalists, politicians, observers and lawyers) were a peaceful group. The number of heavily armed police forces in riot gear as such seemed disproportionate. The denial of access to the venue seems an unnecessary interference with the freedom of assembly and of expression.

• Denying attendance of international observers causes deep concern. Public criminal proceedings are one of the fundamental guarantees of a fair trial, as it amongst others secures confidence in the courts and the judiciary.

ECHR article 6 § 1 states that “In the determination of (…) any criminal charge against him, everyone is entitled to a (…) public hearing (…)”. Exclusion of attendance by press or public may be permitted under article 6 in “the interest of morals, public order or national security” or “to the extent strictly necessary in the opinion of the court in special circumstances where publicity would prejudice the interests of justice”. ICCPR article 14 likewise. Neither exceptions can be relied on in Mrs. Yuksekdag’s hearing. The reasons given for denial of access were lack of necessary applications with state bodies, which is both unnecessary and far from the scope of allowed exceptions.

The “Trial observation manual for criminal proceedings” by the ICJ expressly recommends that observers notify state bodies of their intended observation.26 This was regrettably not the case, but is no legal requirement. Indeed, both the court and prosecutor’s office had to my knowledge been notified of my name, position and organizational affiliation several days prior to the hearing, and the judges had accepted the attendance. The UN General Assembly has expressly recognised the right of trial observers “[t]o attend public hearings, proceedings and trials so as to form an opinion on their compliance with national law and applicable international obligations and commitments”.

The hearing had numerous attendees, and to exclude only the international observers on the said grounds renders the decision of denial arbitrary and does little to promote confidence in the judiciary’s independence.»

Solidaritet med Kurdistan stiller dette spørsmålet i et brev til utenriksminister Ine Eriksen Søreide. Tyrkiske luft- og bakkestyrker har de siste dagene krysset grensen til Den kurdiske regionen i Irak. Invasjonen startet 14. desember.  De tyrkiske soldatene kontrollerer nå et strategisk viktig område i et fjellområde som ligger nært grensa til Iran.

En innbygger i landsbyen Bermize har blitt drept i et tyrkisk flyangrep. Lokale kilder forteller til nyhetsbyrået ANF at de tyrkiske styrkene har satt i gang omfattende anleggsarbeider.

Solidaritet med Kurdistan oppfordrer utenriksministeren og regjeringen til å straks kreve at Tyrkia trekker invasjonsstyrken tilbake. – Norsk taushet vil bli oppfattet som stilltiende godtaking av Tyrkias folkerettsstridige invasjon i nabolandet, sier Marie Sørhaug og Erling Folkvord som er medledere i Solidaritet med Kurdistan.

For kommentar:
Marie Sørhaug, mobil 936 67 426

Erling Folkvord, mobil 415 10 303