Fra Newroz- feiringa i Amed

Reportasje fra årets Newroz- tur. Av Arnljot Ask.

Det ville være å tøye det for langt å si at parlamentsmedlem for Folkets Demokratiske Parti (HDP) Feleknas Uca beskylder Norge for å delta i Tyrkias krig mot kurderne i sørøst Tyrkia, det kurdiske området av landet. Men hun sier at de har beviser på at NATO-våpen blir brukt mot kurderne i den pågående beleiringen av områder i Amed (Diyarbakir), pluss andre steder hvor krigen har krevd mange ofre, som i Cizre, Nusaybin og Silopi.

Vi treffer Uca og flere andre representanter for HDP og DBP (Demokratisk Regions Parti, som er det partiet som stiller til lokalvalgene) i forbindelse med at vi er fire fra Norge, som sammen med ca 80 fra andre europeiske land, er invitert til å delta på årets Newroz-markering i Amed 21.mars.

Vi veit at Norge er en viktig leverandør av militært utstyr til Tyrkia, slik Norge under den intensive krigføringen på 1990-tallet furnerte de tyrkiske stridsvognene med utstyr til våpentårnene samt ammunisjon. Da Norge opphevde den delvise våpenembargoen av Tyrkia i mars 1993, brukte utenriksminster Godal og handelsminister Knutsen bortforklaringer som at eksporten av tårn med utskytningsrør og sprengstoff til ladninger i panservåpen ikke dreide seg om «direkte tapsførerende materiell»(Se Innst. S.res 118, 1994-95). Det ville jo være forbudt i en borgerkrigsituasjon. Men våpentårnene var jo for å beskytte skytterne, som nå kunne sitte nede i panserkjøretøyet og skyte!

HDP-parlamentarikeren kan skjønne at USA har geopolitiske interesser av å stå på Tyrkias side i regionen. Men hvorfor EU og andre europeiske land spør hun? Kan det være fordi de ser gjennom fingrene med det som skjer på grunn av problemene de har med flyktingene antyder hun. Hun ber  europeiske land om å komme dit og undersøke hva som nå skjer. Utenriksminister Brende burde ta i mot utfordringen og sende en undersøkelsesgruppe ned dit for å se på hvordan norsk militært materiell blir brukt i krigføringen og hva slags krig Norge er innblanda i.

Krav om et demokratisk Tyrkia

President Erdogan får støtte også fra norske myndigheter for at Tyrkia har rett til å beskytte seg mot terror, og godtar også at den massiv bombingen av PKK-stillinger er legitim. Sjøl om Norge ikke har PKK på sin terrorliste og det ikke er belegg for at PKK har stått bak noen av terrorangrepa Tyrkia er blitt utsatt for siden fredsprosessen ble avbrutt i juli i fjor. De første terroraksjonene, foran valgene i juni og november 2015, i Diyarbakir og Ankara, var retta mot HDP. Gjennomført av IS, som det er flere indisier på har fått hjelp av den tyrkiske staten. Bomben i Suruc, rett før Tyrkia annonserte at fredsprosessen ble avbrutt, drepte unge kurdere som viste solidaritet med Kobani. Også utført av folk fra samme miljøet. Kurdiske militante har tatt ansvaret for bare de to terroraksjonene i Ankara nå i vinter, men de var ikke knytta til PKK. PKK-angrep på militære tyrkiske mål siden våpenhvilen ble avbrutt har tatt livet av flere hundre soldater og politi. Mens de tyrkiske angrepa mot det de har kalt PKK-mål har tatt livet av flere sivile enn geriljasoldater.

Erdogan bruker forsvarskampen, som kurdiske ungdommer har ført mot tyrkiske tanks og soldater som har valsa ned boligområder i flere byer, til å rettferdiggjøre sin egen statsterrorisme. Han hevder at barrikadene de har reist er ledd i en strategi med å løsrive områdene fra Tyrkia, og bruker oppfordringer fra kurdiske politikere om demokratisk autonomi som bevis for at kurderne vil splitte opp Tyrkia. Men som kurderne i Syria også understreker at autonomi-parolen ikke innebærer å splitte ut av Syria, er det heller ikke det som ligger bak parolen fra kurderne i Tyrkia. Heller ikke fra PKK-ledelsen. Som det to lederne i HDP i Amed, Gülsen Özer og Ömer Önen, sa til oss kvelden før Newroz-feiringen: –vi vil ha et demokratisk Tyrkia, med frihet og fred og retten for kurderne til å leve ut også den kurdiske kulturen. Siden den tyrkiske staten til fulle viser at de vil knuse denne visjonen nå, krever de retten til å jobbe fram dette lokalt i byer og områder de jo allerede har legitim parlamentarisk rett på et visst sjølstyre.

Det er Erdogan-styret som setter hardt mot hardt i den krigen som nå pågår i de kurdiske områdene. Det er deres soldater som rykker fram, og deres fly som bomber kurdere også i Irak og Syria. I et kommunike den 29.mars skrøt Erdogan av at de siden sist sommer hadde drept 5359 PKK-ere men sjøl mistet bare 355 soldater og politi. Jamført med andre opplysninger om tapstall i krigen, så er de fleste av de 5359 sivile kurdere som ikke har deltatt i noen kamphandlinger, og noen hundre militante kurdere, de fleste ungdommer, som har satt seg til motverge når tyrkiske tanks har rykket inn i boområder de har barrikadert seg i.

Besluttsomhet og sorg

Besøket i tyrkisk Kurdistan rundt årets Newroz-feiring var preget av et hardt prøvet folks besluttsomhet og kampvilje, men også av sorg over lidelsene de påføres.

Kurderne var oppsatt på å feire Newroz i Amed, trass i at stor deler av gamlebyen der var under unntakstilstand og kamphandlinger pågikk. 34 sivile drepte var identifisert til nå i byen, sa Feleknas Uca. Regjeringen hadde gitt tillatelse til feiringen ute på den store Newroz-arenaen i utkanten av byen, da de ellers var redd for at titusener ville strømme inn mot sperringene i byen. Ca en halv million møtte fram fra tidlig formiddag til langt ut på ettermiddagen og hørte på appeller, sang og danset tradisjonelle kurdiske ringdanser. Det foregikk fredelig med politi og militære på lang avstand, noe som var viktig for å vise at det fortsatt var mulig å samle folk til slike massemønstringer.

Ellers hadde myndighetene lagt ned forbud mot massemønstringer under Newroz andre steder. Men flere steder gjorde de det allikevel, til tross for angrep med vannkanoner og tåregass. Skarpe skudd førte også til flere døde noen steder. Fra Amed dro vi i en bilkortesje mot den hardt prøvede byen Cizre dagen etter, 22.mars. Rundt 300 var drept under unntakstilstanden der siden juletider og fram til uka før Newroz. Mange regelrett massakrert der de var innesperret i hus og kjellere. Kravet om internasjonal undersøkelseskommisjon dit er tungt.

Vi kom som ventet ikke fram, men ble stoppet av en veisperring med panservogner og soldater på et høydedrag noen mil før byen, sammen med flere hundre andre biler med folk som hadde tenkt seg til Cizre for å vise sin solidaritet. At drøyt hundre lastebiler med varer til Sør Kurdistan også ble stanset virka ikke overraskende på sjåførene. Det var en del av tilværelsen, og de visste at de ble sluppet videre når demonstrantene måtte snu etter noen timers markering på åskammen, med appeller fra lederne i HDP og flere andre kurdiske organisasjoner.

Bakteppet for årets Newroz var slik krigen og undertrykkelsen. Kurderne brukte dagen for å fremme kravet om gjenopptakelse av fredsprosessen, inkludert frihet for Őcalan som de ser på som den fremste talsmannen for denne. -Samtidig vil morgendagen også bli preget av vår sorg, som Öser uttrykte det. Det var umulig å glemme de massakrene som nettopp hadde funnet sted og som fortsatt pågikk, i Amed, i Cizre, Silopi, Sirnak, Nusaybin, Silvan osv.

Total krig

Besluttsomheten var blandet med vissheten om at store prøvelser fortsatt sto for døren. Vårt vertskap fortalte at Erdogans krig var total. Den ble også ført med politiske og økonomiske midler.

DBP sine representanter i et titalls bystyrer er arrestert og stilt for retten. Flere ordførere er avsatt og byrådsmedlemmer i Cizre og Silopi er også drept. For å hindre at andre byrådsmedlemmer skal ta over postene, forberedes en lov som skal overlate til de statlig utnevnte guvernørene å peke ut etterfølgerne. Kravet om sterkere lokalt demokrati møtes av diktaturstyre fra Ankara. Og det slutter heller ikke med dette. Prosessen med å frata HDP sine parlamentsmedlemmer sine poster er i full gang, slik at Erdogan kan sikre seg stort nok flertall i Nasjonalforsamlingen til formelt å innføre det eneveldige presidentstyret han nå bare utøver illegitimt, uten å ta risken på et nytt valg til høsten.

Den militære unntakstilstanden følges opp med å ekspropriere bydelene som blir avsperret eller lagt i grus. Silopi, en by mot grensen til Irak som tidligere ble rasert, skal bygges opp igjen av staten som har ekspropriert grunnen. De som bodde der skal ikke uten videre få komme tilbake. Det samme planlegges nå for store områder i Amed. Folk som bor der nå skal presses bort fra bydelene gjennom unntakstilstandene. De som ikke frivillig kommer ut får avstengt vann, elektrisitet osv.

Vi her i fredelige Norge har derfor ikke bare militær støtte til Erdogans krig mot kurderne å svare for. Når vi av frykt for å få flere krigsflyktninger inn over våre grenser også er med på å gi allmenn legitimitet til hans regime, er det også flere prinsipper vi sier oss stolte over vi gir på båten. Erdogan har vist at han står på og bruker alle midler for å holde på sin makt. Han vil før eller siden ramle ned fra pidestallen. Men skal vi være med å holde hans regime i live ved å motarbeide kurderne og andre demokratiske krefter i Tyrkia som jobber for et demokratisk Tyrkia?

Veisperring på veien mot Cizre

På trykk i Dag og Tid, 08.04.16

Erling Folkvord rapporterer frå reisa han er på i dei kurdiske områda i Irak og Syria.

– Om vi berre hadde fått hjelp her i Rojava, så hadde mange flyktningar ikkje reist frå Syria til Tyrkia og vidare til Europa.

Eg har ikkje tal på kor mange gonger eg fekk denne meldinga i dei fem byane eg besøkte lengst nord i Syria. Problemstillingane frå flyktningordskiftet i TV-ruta heime blir rare når eg er her. Alt kjem så tett innpå. Men eg har det annleis enn dei eg møter. Reiseruta mi frå Syria til Noreg er trygg.

Dei fleste er kurdarar her i det fleirkulturelle området nær grensa mot Tyrkia. Rojava er det kurdiske namnet på landsdelen der folket i 2012 på fredeleg vis tok makta frå Assad-regimet. Dei militære åtaka etterpå har komi utanfrå. No har eg snakka med mange: politikarar, offentleg tilsette, frivillige som arbeider utan løn med opprydding i krigsruinane. Eg har møtt flyktningar som har komi heim igjen, og nokre få som vurderer om dei skal reise, sjølv om reisevegen mot Europa er farleg.

Krigen auka folketalet

Om lag 400.000 menneske budde i Kobanê, som er den midtre av dei tre kantonane i Rojava. Dette var før det store åtaket frå Daesh (på norsk: Islamsk stat) i september 2014. Fleire enn 70.000 internflyktningar kom i tillegg. Flyktningstraumen frå dei krigsherja delane av Syria hadde på kort tid auka folketalet med nær ein femtedel. Med det heimlege ordskiftet om flyktningar i friskt minne kom eg ikkje unna tankane om korleis eg sjølv og andre ville ha tatt imot ein slik flyktningstraum til Noreg.

Styringsrådet i Kontane kanton klarte å evakuere både fastbuande og internflyktningar over til Tyrkia før Daesh-krigarane tok kontroll. Byen og hundretals landsbyar var så godt som folketomme. Evakueringa berga mange liv.

I løpet av fjorten månader etter frigjeringa har om lag 200.000 menneske komi attende. Dei kjem, sjølv om dei fleste veit at dei vil finne ruinar der dei hadde hus og heim. Den tyrkiske staten lagar i tillegg nye problem. Grenseovergangen frå Tyrkia til Kobanê er open berre nokre timar måndagar og fredagar. Flyktningar på heimveg må stå i kø.

Vi høyrer til her

Utanfor eit hus i utkanten av den mest øydelagde bydelen møtte vi eit ektepar. Dei kom for to månader sidan. Å seie at dei kom heim, gir ikkje meining. Etter norsk standard er ikkje dette huset til å bu i. Bygningen fekk store skadar da krigen knuste nabohusa. Dei har ikkje vatn. Avløpssystemet er øydelagt. I denne bydelen har dei heller ikkje straum, sjølv om delar av elektrisitetsnettet er reparert. Halvparten av byen får no straum frå eit av kraftverka ved Eufrat. Turbinane nedanfor Tishrin-demningen leverer det dei vart bygde for.

Vi spør korfor dei kom hit – til ein heim som nesten ikkje finst. Spørsmåla våre hentar fram tunge minne frå det siste året. Dette er kortversjonen av sorgtunge svar:

– Etter evakueringa var vi i Tyrkia. Å vere kurdar og flyktning der var forferdeleg. Vi heldt ikkje ut lenger. Vi kunne berre ikkje leve på det viset. Det var ikkje eit liv. Derfor reiste vi heim. Vi høyrer til her.

Eg hadde ikkje fleire spørsmål. Dei to var aldri rike, men dei hadde hatt ein grei levemåte i ein moderne by. Etter å sett huset dei bur i, vil eg seie at dei no har mindre enn ingenting.

Hjelpa frå omverda

Anwar Muslim er den eine leiaren i styringsrådet i Kobanê kanton. Rådet og ein minimal administrasjon har mellombels kontor i ein bygning som berre vart litt øydelagd. Anwar Muslim er alltid lågmælt. No høyrest han sliten, men ikkje bitter ut. Orienteringa hans om innsatsen frå verdssamfunnet for Kobanê er ikkje lang:

– FN reagerte raskt. Dei kom hit med fagfolk nokre få dagar etter frigjeringa i januar 2015. Dei fotograferte for å kartleggje øydeleggingane. Så laga dei ein rapport med 162 punkt om det som må gjerast. Etter dette har ikkje FN gjort noko for å hjelpe oss.

– Men kva med Den internasjonale raudekrosskomiteen? Dei driv da eit omfattande humanitært hjelpearbeid i Syria?

Da eg stilte spørsmålet, tenkte eg på lastebilkolonnane med den raude krossen. Eg såg dei i fleire TV-kanalar rett før eg reiste hit.

– Dei har ikkje komi til Kobanê, svarar Muslim.

– Berre kurdiske Raude halvmåne – Hevya Sor – stiller opp her. Og Den internasjonale raudekrosskomiteen i Sveits godkjenner ikkje Hevya Sor.

– Står det ikkje betre til med Noreg heller?

– Norsk Folkehjelp sa dei skulle hjelpe oss med minerydding. Men så vart det ingen ting. Visstnok på grunn av problem i Sør-Kurdistan, svarar Muslim.

Sør-Kurdistan er den kurdiske delen av Irak. Mesûd Barzanî, som er president på overtid, ønskjer ikkje å hjelpe Rojava. Anwar Muslim presiserer at han ikkje veit sikkert kva som er grunnen til at mineryddarane frå Norsk Folkehjelp ikkje har komi hit.

Han nemner elles at Legar utan grenser og nokre andre frivillige organisasjonar hjelper. Kurdarar i og utanfor Kurdistan har gitt mykje. Slike private gåver er bra, men dei rekk ikkje langt.

Er det trygt i Rojava?

Rojava skil seg frå resten av Syria på fleire vis. Først og fremst fordi styresmaktene har god kontroll og er solid forankra i befolkninga. Dessutan arbeider Asayish – politiet – profesjonelt. Oppgåva er å sørge for at folk har det trygt. Endringa er stor frå då eg var her for tre år sidan. I fjor haust såg eg Asayish i arbeid rundt landsmøtet i PYD, det største partiet her. Eg fekk òg ei orientering om korleis dei sikra trygg gjennomføring av eit landsmøte som truleg stod høgt på Daesh si liste over terrormål.

Så er det ingen tvil om at vi som er gjester, har det tryggare enn dei fastbuande. Vi får særbehandling. Styresmaktene vil at utlendingar skal vere trygge. Det gjeld både dei mange gjestene og dei få hjelpearbeidarane. Samtidig er det tull å seie at nokon er heilt trygge i eit land som blir herja av moderne krig. Og vi har nyleg sett at det heller ikkje er trygt å besøke fredelege byar som Brussel og Paris. Om vi ser vekk frå president Assads nærområde i Damaskus, vil eg tru Rojava er den tryggaste delen av Syria.

Unødvendig utarming?

Styringsråda i dei tre kantonane ønskjer å stanse straumen av flyktningar. Arabarar, armenarar, turkmenarar og kurdarar ønskjer å byggje opp det som krigen øydela.

Hawzhin i gjenoppbyggingskomiteen i Kobanê seier det svært enkelt:

– Den stengde grensa er det største hinderet. Viss EU verkeleg ønskjer å stanse flyktningstraumen ut av Syria, skulle dei presse president Erdogan til å opne ein humanitær korridor frå Suruc og inn i Kobanê.

Møtet med Hawzin gir grunn til ettertanke. Enn om tjue eller tretti FN-trailerar fulle av byggjematerialar, medisinsk utstyr og humanitær hjelp køyrer fram til den tyrkiske grensesperringa utanfor Kobanê? Vil ikkje det leggje eit politisk press på Tyrkia?

Eit kjapt augnekast på kartet viser at Hawzhin kan ha eit stort poeng. Færre vil flykte frå Syria om dei finn ein trygg stad å vere utan å reise ut av landet. Kobanê og resten av Rojava var og kan igjen bli eit slikt trygt område. Humanitær hjelp til Rojava og eit internasjonalt krafttak for gjenoppbygging er eitt konkret og effektivt tiltak.

For kvar person som flyktar, blir det vanskelegare å gjenreise samfunnet. I Kobanê såg eg ingen moralske peikefingrar mot dei som reiser. Men alle kjenner samanhengane: Kvar lærar som flyktar, betyr dårlegare undervisning for elevane som blir igjen. Dette får fleire foreldre til å reise, fordi dei vil det beste for ungane sine. Kvar lege som reiser, betyr dårlegare helsestell. To av dei tre sjukehusa i Kobanê vart øydelagde i krigen mot Daesh. Ingeniørar, fagarbeidarar, sjukepleiarar og legar trengst for å få nye sjukehus i drift.

Dei som har minst å rutte med, flyktar sjeldan langt. Dei som har pengar, kan reise langt. Ofte har dei høg utdanning. Samfunnet blir utarma. Slik er det.

Ei gjenoppbygging i Kobanê og i andre delar av Rojava kan bli innleiinga til å byggje opp resten av Syria. Det vil gi håp. Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen kan gå i spissen – viss dei ikkje synest at unødvendig utarming av Rojava er greitt.

Erling Folkvord skriv frå reisa han er på i dei kurdiske områda i Irak og grenseområda mot Syria. På trykk i Dag og Tid, 01.04.16

SHADADI: – For kvinnene var frigjeringa frå Daesh som å kome frå mørkret og ut i lyset.

Orda kjem frå ei av dei arabiske kvinnene eg møter i Tal Abyad. Grensa mellom Syria og Tyrkia går tvers gjennom byen. Det store spørsmålet er om frigjeringa kan vare.

Liknande utsegn har eg møtt mange gonger denne veka på rundreise i den nordlege delen av det fleirkulturelle Syria. Her er det best å hugse på den gamle fjellvettsregelen om å lytte til erfarne fjellfolk. Da er det nokså trygt. Både reisemåte, kosthald og innkvartering varierer. Sjølv trivst eg best når eg får låne ei flatseng heime hos gjestfrie menneske. Det blir lange kveldar i godt lag.

Frigjering

– Vi likte ikkje Assad, og for oss var det ei frigjering då al-Nusrah tok kontrollen her for fleire år sidan. Men da Daesh kom i februar 2014, vart det verre enn i Assad-tida. Mykje verre. No er vi glade for at Daesh er ute av Shadadi.

Eit tjuetals menneske som sit rundt oss på fortauet, stadfestar med ord og kroppsspråk at dei er samde med den tilårskomne arabaren som seier dette. Dei pratar og eg lyttar, medan vi drikk te rett utanfor huset til han og familien. Shadadi ligg nær grensa mot den Daesh-kontrollerte delen av Irak.

Våren er vakker på det endelause slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Bøndene i landsbyane rundt Shadadi produserer korn og sauekjøt. Første påskedag tar ein av soldatane oss med ein tur på flatlandet utanfor byen. Det 300 meter breie jordet som ligg framfor meg, verkar fredeleg. 2016 kan bli eit godt år.

Døde soldatar

Men det grøne området eg ser på, er ikkje lenger eit jorde. Dette er ingenmannsland ved frontlinja mellom Daesh og SDF – Dei demokratiske styrkane i Syria. Vi er mindre enn to mil utanfor byen. Brått oppdagar eg tre små jordhaugar ute i det vårgrøne graset. Dei er ikkje så langt unna. Da ein av soldatane gir meg kikkerten sin, ser eg kva det er: tre døde Daesh-soldatar.

– Dei bryr seg ikkje eingong om å ta med seg sine døde, seier den erfarne soldaten.

SDF-soldatane skaut dei tre for seks dagar sidan. Dei var ein del av eit større Daesh-åtak.

– Daesh styrte Shaddadi i to år – fram til 26. februar, seier turkmenaren Talal Ali Slou.

Han er pressetalsmann for SDF og presis med tal, datoar og andre detaljar: SDF frigjorde byen etter harde kampar i ti dagar. SDF drap 275 Daesh-krigarar, tok 9 til fange og mista 20 av sine eigne.

Arabisk by

Shadadi er i hovudsak ein arabisk by. Nesten alle er muslimar. Lågmælte naboar i ein utkant av byen fortel om kvardagen med Daesh:

– Eg og ein ven rusla i byen. Daesh høyrde og mislikte ein kommentar han kom med. Dei fengsla meg og drap venen min.

Andre legg til:
– Heimane våre vart som opne fengsel. Kvinnene kunne ikkje gå ut utan burka.
– Daesh sa offentleg ifrå at dei la ut miner mellom husa våre, både i byen og i landsbyane. Men dei sa ikkje kor minene er.
– Mange av venene våre fekk hendene kutta av. Daesh meinte dei levde eit syndig liv.

Eg får ikkje gi att namn. – No kan vi bevege oss fritt, men vi er framleis litt redde, seier han som oftast tar ordet.

Og eg forstår han. Dei oppsvulma lika i graset ved frontlinja varslar ikkje fred. Langvarig krig med uvisst utfall er meir sannsynleg.

Frigjeringa av Shadadi er eit hardt tilbakeslag for Daesh. Her gjekk hovudvegen for oljetransporten frå Daesh-land i Syria og til Mosul i Irak. Tankbilane køyrde så gjennom den kurdiske regionen i Irak og over grensa til Tyrkia. Dette gav store inntekter for Daesh. Og ikkje så reint lite til den kurdiske presidenten Mesud Barzani. Dei i Tyrkia som tok imot tankbilane og selde olja vidare, fekk òg sitt. Etter 26. februar har ikkje ein einaste tankbil køyrt Shadadi-ruta til Mosul. Men siste ordet er ikkje sagt. Store Daeshstyrkar har biti seg fast ved frontlinja rett utanfor byen.

Planar om fred

Chro Boran og eg kom til Rojava rett etter avslutninga av eit uvanleg møte. Arabarar, kurdarar, armenarar, turkmenarar, tsjerkessarar og assyrarar møttest i den vesle byen Rimêlan. 155 personar laga planar for ei fredeleg framtid. Dei vil ikkje ha ein ny stat, men vedtok ein plan for å opprette Den demokratiske føderasjonen av Rojava og nordlege Syria. Samtidig delte dei seg i sju komitear. Sett utanfrå liknar dette på komitéinndelinga i Stortinget.

Forsamlinga valde eit interimsstyre på 33 personar. Kurdiske Hedya Yosef og arabaren Monsour el Sholom er likestilte leiarar. Ei kvinne og ein mann som er frå ulike etniske grupper, deler leiarvervet i komiteane. Makta blir dermed skeivt fordelt, til fordel for dei minste folkegruppene. Alle er ikkje glade for det.

Yosef og el Sholom feiar ikkje store og uløyste problem under teppet. Klantradisjonar står opp mot revolusjonære idear om ein ny type folkestyre. Hedya Yosef har møtt mange menn som ikkje vil gi frå seg retten til å ha fire koner. For kven skal ta seg av ungar, hus og matlaging viss mannen berre har éi kone og ho blir sjuk? Problemlista er lang. Dei to leiarane trur på tolmodig dialog, ikkje konflikt og valdsbruk.

Forsamlinga i Rimêlan gav interimsstyret og komiteane ein frist på seks månader. Da skal utkast til ei grunnlov for føderasjonen vere klar. Dei ønskjer at folka i andre delar av Syria skal starte liknande prosessar og lage sine eigne demokratiske føderasjonsordningar. Samtidig understrekar dei at dei alle er syrarar. Dei vil ikkje løyse opp staten Syria, korkje på kort eller lang sikt.

Om dei får til det dei vil, det er eit ope spørsmål. Vedtaka i Rimelân 17. mars 2016 kan for ettertida bli ståande som eit vendepunkt: starten på ei ny tid for dei mange folka i Syria. Ingen ting er avgjort. Eitt er dei likevel sikre på: President Assad i Damaskus, Daesh-kalifen i Raqqa og president Erdogan i Tyrkia er redde for at eit folkestyre av dette slaget får fotfeste og riv grunnen vekk under den makta dei to har i dag.

Vantru og syndige

Kalifen med det blodige rullebladet hatar kurdarane fordi dei er vantru og syndige, og fordi dei flytter makt frå kvinner til menn. President Erdogan hevdar på si side at kurdarane er terroristar som vil lage sin eigen stat. Han ser bort frå at den politiske praksisen til dei kurdiske organisasjonane i Tyrkia etter hundreårsskiftet ikkje gir grunnlag for påstanden hans.

Ein av arabarane på fortauet i Shadadi legg ikkje fingrane imellom når han med få ord samanliknar Daesh-kalifen og president Erdogan i Tyrkia:

– Dei er som statsleiaren på ein mynt. På den eine sida har han skjegg. På den andre sida er han glattbarbert.

Harde ord, om eg som er tilreisande utlending, skal bruke norsk målestokk. Men kommentarane eg ser og høyrer, tyder på dei fleste liker at han spissformulerer det mange av dei har kjent på kroppen.

– Vi fører kampen mot Daesh i samarbeid med våre internasjonale allierte, seier SDF-pressetalsmannen.

Han nemner ikkje at samarbeid av dette slaget sjeldan er gratis. Ein av politikarane seier dei ønskjer velkomne alle som vil slåst mot terror. Ho stadfestar at USA akkurat har opna den første flybasen i Rojava. Om nokre veker står den neste klar til å ta i mot amerikanske fly.

Dette kan bli eit nytt problem, viss ikkje USA for første gong byggjer flybasar i Midtausten for å skape folkestyre og fred.

Her er artikkelen som PDF. 

Leserinnlegg på trykk i Dagsavisen 24.02.2016 

Den tyrkiske utvisinga av journalist Silje Kampesæter har endra medieomtalen av Tyrkia. Redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten beskrev nylig hvordan Erdogan-regimets overgrep forsterkes, og påpekte at Tyrkia «med deprimerende systematikk» går feil veg.

Dette må sees i sammenheng med krigen i Syria og Tyrkias veldokumenterte støtte til IS (Islamsk Stat). Siden sommeren 2014 har også norske medier beskrevet de bestialske metodene IS bruker. For å skremme og for å rekruttere legger IS ut bilder på sosiale media av henrettelser og av lemlestede lik. Det er berettiget å snakke om IS-fascisme.

De siste ukene har president Erdogan i Tyrkia tatt i bruk lignende metoder. På kort tid har politi, soldater og spesialstyrker drept mer enn 100 personer i den kurdiske byen Cizre, nær grensa mot Irak og Syria. Fire sykehus hadde fram til mandag (15.2. ) tatt imot 115 døde. Likene var så forbrent at pårørende kun klarte å identifisere 10 av dem.

Også Erdogans fotsoldatar legger nå ut bilder på sosiale medier. Først var det forbrente lik som ikke var gjenkjennbare. 11. februar gikk de et steg videre. En død kvinne hadde tydelig merker etter tortur. Da drapet var fullført, ble kvinnen avkledd og plassert ute på gata. To bilder av henne ble lagt ut på sosiale medier.

President Erdogan, som lar sine underordnede bruke slike IS-metoder, er Norges nære NATO-allierte. Og dessverre hadde redaktør Stanghelle helt rett da han skrev: «Alt dette velger de europeiske demokratiene å lukke øynene for. »

Vi ber statsminister Erna Solberg åpne øynene. Hun må enten si hvorfor slike metoder er nødvendig eller kreve tiltak både i FN og i NATO for å stanse president Erdogans terror.

Seher Aydar og Erling Folkvord, Arbeidsutvalget Solidaritet med Kurdistan 

Leserinnlegg på trykk i Klassekampen 16. februar.

Kjære ambassadesekretær Emre Hotalak.

Takk for at du 3. februar svarte på mitt innlegg: Stopp krigen mot kurderne (Klassekampen 27. januar). Dialog er viktig. Det gjelder også i den forferdelige situasjonen befolkningen nå gjennomlever i kurdiske områder i Tyrkia. Troen på dialog for å finne politiske løsninger var grunnlaget for det kurdiske freds- og forhandlingsinitiativet i mars 2013, for ikke å nevne at samme dialog-tankegangen var premisset bak «Dolmabahce-overenskomsten» fra februar 2015 som president Erdogan allerede i mars 2015 underkjente og avviste.

I april 2015, besluttet Tyrkias ledelse å innføre fullstendig isolasjon for livstidsdømte Abdullah Öcalan, den politiske lederen som to år tidligere utløste fredsprosessen. Så tapte president Erdogan valget i juni 2015. Og bare noen uker etterpå startet Tyrkia en ny krig mot kurderne. Nå har den tyrkiske regjeringen i ti måneder nektet Öcalan enhver kontakt med familie, advokater , politikere eller andre han ønsker å møte. Alle som kjenner forholdene i Tyrkia, vet at Öcalan er en  nødvendig deltaker i en fredsprosess. Er det redelig å bruke Öcalan til fredssamtaler når det passer regjeringens valgkamp-klokke, og ignorere hans viktige rolle når krigen passer dem best?

Du skriver at du ble trist da du leste mitt innlegg. Vi er mange som er triste . Jeg har lest listen med navnene på 315 sivile som ble drept av tyrkiske styrker fra 12. juli 2015 til 5. Februar 2016: Navn, alder, dødsdato, drapsmetode og stedet der drapet skjedde. Vi som har venner og slektninger på denne listen, er triste.

Akkurat da jeg søndag kveld, 7.februar skulle gjøre ferdig dette svaret til deg, kom nyheten om en ny massakre i Cizre i en kjeller der mange var innesperret. Den statseide TV-kanalen TRT meldte at statens sikkerhetsstyrker hadde «nøytralisert 60 terrorister.». Fram til fredag 12. november hadde 84 forbrente lik blitt hentet ut fra tre kjellere og bragt til sykehus i nabobyene. De er så forbrent og maltraktert at de fleste bare kan identifiseres med DNA-prøver. Jeg kjente en av de døde. Tyrkiske staten dreper først folk vi er glad i og kaller det en vellykket operasjon. Den som hører telefonsamtalene som de hjelpetrengende i disse kjellerne hadde med utenforstående parlamentarikere og andre, blir ikke bare trist, men også sjokkert og moralsk indignert. Føler Hotalak moralsk indignasjon over de hjelpetrengendes endelige skjebne?

Vi bør snakke sammen. Krig må ta slutt. HDP (Folkenes demokratiske parti), som er det tredje største partiet i Parlamentet, har gjentatt og gjentatt at de ønsker å gjenoppta fredsprosessen som ble brutt i fjor. Alle kurdiske organisasjoner har samme ønske.

Jeg ber deg om et klart svar:

Mener du at den tyrkiske regjeringa nå bør si ja til en gjensidig våpenhvile slik at konflikten mellom den tyrkiske staten og den kurdiske befolkninga kan løses med fredelige forhandlinger?

Seher Aydar, leder Solidaritet med Kurdistan

Tyrkias statsminister Ahmet Davutoğlu beskyldte YPG for gårsdagens angrep i Ankara som etterlot 28 mennesker døde og 64 andre såret.

En av PKKs grunnleggere og ledere, Cemil Bayik, sier han ikke vet hvem som sto bak gårsdagens angrep.
– PKK ønsker ikke å gå i krig med Tyrkia, sier han.

I en uttalelse sier YPG General at de ikke har noen linker til angrepet, og bemerket at Davutoğlu har lagt frem denne anklagen for å legge til rette for en offensiv mot Rojava og Syria. YPG understreker at de ikke har hatt noen form for militær aktivitet mot den tyrkiske staten på tross av alle angrep og provokasjoner.

Vi publiserer den fulle teksten til uttalelsen.

Statement by YPG General Command;

«As is known to our people and the public opinion, Rojava revolution has entered its 4th year. As YPG forces, we are protecting our people in Rojava region from the very first day on. Under challenging conditions, we are protecting our people from barbaric gangs such as ISIS and Al-Nusra. Countless states and media outlets have repeatedly reported about the support Turkey has been providing to these terrorist groups. Apart from the terrorist groups attacking us, we as YPG have engaged in no military activity against the neighboring states or other forces. Despite all its provocations and attacks on Rojava border, we have acted with historic responsibility and never retailated Turkey. During the past 4 years, Rojava is the safest area of Turkey-Syria border, and there has been no military action conducted by our side during this period. This truth is best known to the Turkish military and AKP government. They are deliberately distorting the truths and holding us responsible for the explosion in Ankara.

We would like to reiterate our message to the peoples of Turkey and the world; We have no links to this incident. It is not specific to this case alone, as we have never been involved in an attack against Turkey. The Turkish state cannot possibly prove our engagement in any kind of attack on their side because we were never involved in such an action. Turkish Prime Minister Davutoğlu’s remarks «Ankara attack was conducted by YPG» is a lie and far away from the truths. With this statement, Davutoğlu wants to pave the way for an offensive on Syria and Rojava, and to cover up their relations with the ISIS which is known to the whole world by now.

As People’s Defense Units-YPG, we state once again that we have no links to the explosion in Ankara, and we call upon all neighboring states and forces to respect the Rojava revolution and will of peoples.»

I går kveld: Den tyrkiske staten massakrerte 60 sivile, og mye tyder på at de har brukt kjemiske våpen. 

Den tyrkiske staten har gjennomført systematiske massakre i Cizre (et kurdisk distrikt i Tyrkia) de siste to månedene. Titusenvis av sivile har blitt utsatt for kraftig bombeangrep og drap på åpen gate. Dette pågår foran øynene på Erna Solberg og regjeringen.

Den tyrkiske staten har begått folkemord i Cizre: De siste dagene har statlige styrker bombet to forskjellige bygninger som sårede sivile befant seg i. De har nå drept nærmere 60 mennesker, og mye tyder på at de har brukt kjemiske våpen. Tyrkias statlige TV-kanal (TRT-News) har annonsert dette som en seier.

Titusener av tyrkiske sikkerhetsstyrker har beleiret kurdiske distrikter og tilstanden er kritisk. Dette har allerede skapt store ødeleggelser og har kostet rundt 300 sivile mennesker livet. Tyrkias brutale angrep må stoppes før enda flere blir drept.

Norge som alliert med Tyrkia har et ansvar for å bryte tausheten og få slutt på stadig verre krigshandlinger og overgrep.

• Norge bør kreve at Tyrkia stopper angrepene umiddelbart.
• Vi oppfordrer Norge til å erklære militære og økonomiske sanksjoner mot Tyrkia.
• Vi krever at Tyrkia skal stilles til retten for sine forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser.
• Vi oppfordrer alle til å vise solidaritet med det kurdiske folket.

Leserinnlegg på trykk i Klassekampen 27. januar. 

Ingen kan si at de ikke viste. Børge Brende vet, Erna Solberg vet, Jens Stoltenberg vet. Alle de vet om Tyrkias massakre mot kurdere. Jeg vil at du også skal vite.

Siden 16. august 2015 har Tyrkia erklært portforbud 59 ganger i kurdiske byer og distrikter. Langvarige portforbud og beleiringer preger området og situasjonen blir verre for hver dag som går. Tunge våpen, stridsvogner og snikskyttere blir brukt til å angripe boligområder. Minst 200 sivile har blitt drept av tyrkiske styrker som følge av portforbudene, mange var fortsatt barn. Den siste måneden har Tyrkia trappet opp, og angriper folk utenfor de beleirede områdene. Portforbudene gjelder hele døgnet og menneskerettighetsorganisasjonene har reagert på brudd på grunnleggende rettigheter.

Journalister som rapporterer annerledes enn Erdogan ønsker, akademikere som krever fred og folk som er uenige med Erdogan, blir arrestert. Brutaliteten kjenner ingen grenser. Jeg kan ikke glemme bildet av liket til Haci Lokman Birlik som tyrkiske styrker hadde bundet fast på en stridsvogn som de kjørte gjennom byen med. Jeg kan bare ikke glemme. Jeg ser de store politiske spillene, jeg ser Nato, interesser og allianser, men jeg klarer fortsatt ikke å fatte hvordan det er mulig å la dette skje.

Tyrkias president Recep Tayyip Erdogan viser til Adolf Hitlers Tyskland som eksempel på et effektivt styresystem. Bare dette burde vakt reaksjoner, men i stedet reiser Norges utenriksminister til Tyrkia for møte å «sin gode venn» Erdogan. Samtidig som hans AKP-regjering angriper den kurdiske befolkningen.

Vi kurdere har overlevd massakrer, folkemord og krig. Denne gangen vil vi ikke godta samme skjebne om igjen. Vi gjorde ikke det i Kobane mot IS, vi vil ikke gjøre det i Bakur (Kurdiske områder i Tyrkia) mot AKP-regjeringen. Derfor har ungdom organisert selvforsvar mot Tyrkia. I flere distrikter har innbyggerne erklært selvstyre. Det er ikke et krav om løsrivelse fra Tyrkia. De ønsker å bygge et demokratisk samfunn der folk har selvbestemmelse med grunnverdier som likestilling, frihet og folkestyre. Mest av alt vil de ha fred nå. Dette kravet bør kunne få bred støtte, men krigshisseren Erdogan er fortsatt Brendes «gode venn». Og Natos Jens Stoltenberg leker storebror for Tyrkia. Norge kan handle annerledes. Flere og flere begynner å reagere mot Tyrkias brutale angrep. Hvor står du, Erna Solberg? Hva sier du, Børge Brende?

Jeg husker hvordan Cizre som hadde opplevd portforbud i ni dager, så ut. Hus som var skutt i filler. Brent ned. Nå vet vi at det har vært portforbud i distriktene Cizre og Silopi i 44 dager og 56 dager i Sur (i dag, 26. januar). Titusener av tyrkiske sikkerhetsstyrker har beleiret områdene og tilstanden er kritisk. Innbyggerne får ikke begrave sine døde etter angrepene, og de sårede nektes medisinsk behandling. Dette vil etterlate seg store ødeleggelser og må stoppes før enda flere blir drept. Det riktige vil være å kreve at Tyrkia stopper krigshandlingene og isteden gjenopptar fredsprosessen. Kurderne har allerede sagt at de ønsker en ny fredsprosess. Norge bør støtte de demokratiske kreftene som prøver å få slutt på stadig verre krigshandlinger og overgrep.

Leserinnlegg på trykk i Dag og Tid 22. januar

«Erdogan kjenner seg heilt trygg på at han har full støtte frå EU og NATO. Ja, han fører ein fæl kamp mot kurdarane, ein mykje styggare kamp enn det som vert rapportert i vestlege medium, men for USA er Tyrkia viktigare enn nesten alt anna i regionen.» Professor Umut Özkirimli ved Bilgi-universitetet i Istanbul snakkar tydeleg og utan store ord. (Dag og Tid 15. januar.)

Da president Erdogan nyleg kom heim frå besøk hos gode allierte i Saudi Arabia, gjentok han at han vil endre grunnlova slik at presidenten får ei sterk utøvande makt. Til frammøte journalistar sa han at historia gir fleire eksempel på dette: – Det er berre å sjå på Hitlers Tyskland.

Tyrkiske styrkar fører no ein ny type krig mot sivilbefolkninga i 12 område i den austlege delen av landet. 59 gonger har dei innført portforbod i ulike byar. Portforbodet gjeld 24 timar i døgnet. Ein unge i Cizre døydde fordi foreldra ikkje fekk kome ut av huset og ta han med til sjukehuset. Snikskyttarar på hustaka har skoti personar som har vori ute på gata. Tanks, andre pansra køyrety, tungt artilleri og væpna menn frå dei ulike statlege tenestene driv ein allsidig terror.

Befolkninga i Sirnak fekk i oktober 2015 sjå kva Erdogans væpna menn gjer når dei finn det nødvendig. Dei drap Haci Lokman Birlik og festa han til eit pansra køyrety. Så drog dei liket rundt i byen for at flest muleg skulle få sjå. Talet på drepne sivile det siste halvåret passerte nyleg 170. Eg kjenner ikkje til andre presidentar som har drivi så langvarig og intens terror mot sivile i sitt eige land.

Desperate ungdomar har i fleire byar slegi tilbake, med dei våpna dei kan få tak i. Stort sett har det variert frå steinkasting til ein og annan kalashnikov. Dei har drepi nokre få soldatar og politifolk.

Den norske regjeringa og Erdogan sine andre allierte i NATO veit meir enn meg om alt dette. Og professor Umut Özkirimli har nok rett når han seier at «for USA er Tyrkia viktigare enn nesten alt anna i regionen.» Dette kan vere forklaringa på at statsminister Solberg ikkje ein gong har reist krav i FN om reaksjonar mot dei gjentatte tyrkiske flyåtaka i Irak. Statsminister Solberg protesterte heller ikkje da tyrkiske fly 16. januar kryssa statsgrensa og bomba den assyriske landsbyen Øvre Sharanish. Nær 25 assyriske familiar flykta i panikk.

President Erdogan held fram med terror, drap og brot på internasjonal lov. Den norske regjeringa er medansvarleg så lenge dei ikkje grip inn med dei verkemidla dei har både gjennom NATO og FN.

Erling Folkvord, medlem i Arbeidsutvalet i Solidaritet med Kurdistan

Kurdarane er under stadig større press i eit Tyrkia på randen av borgarkrig. Samstundes kjempar kurdiske forsvarsstyrkar for å halde Rojava unna klørne til terrorgruppa IS.

– Den kurdiske frigjeringsrørsla vil ikkje gje opp håpet om fred og demokrati, seier Seher Aydar, talsperson i Solidaritet med Kurdistan.

Kurdisk gjennombrot

Aydar var i Ankara i juni under valet der det venstreorienterte prokurdiske Demokratiske folkepartiet (HDP) fekk sitt første gjennombrot i tyrkisk politikk.

– Stemninga var spent, men likevel håpefull. Valet skjedde i skuggen av bombeangrepet på valmøtet i Diyarbakir/Amed berre to dagar før valet og fleire valdelige angrep mot kontora til HDP. Til tross for forsøk på provokasjonar klarte HDP å hamne over 10 %-sperregrensa med 13 % av røystene. Dette var ein sterk beskjed om at folket ønskjer fred og demokrati, seier Aydar, som sjølv var valkampaktivist for HDP.

Rettferds- og utviklingspartiet (AKP) til president Erdogan, gjekk på ein smell og fekk ikkje nok stemmer til å danne eiga regjering. Erdogan lyste ut nyval 1. november.

– AKP ville ikkje godta valresultatet og valden har auka massivt sidan det. Tyrkia avslutta fredsprosessen og starta ein krig mot det kurdiske folket og andre demokratiske krefter i landet. Fleire kurdiske område og byar har erklært sjølvstyre for å beskytte innbyggarane. Tyrkiske myndigheiter har svart med endå fleire og meir brutale angrep, seier ho.

Portforbod og krig

– Då eg reiste attende til Nord-Kurdistan i oktober kom eg til krig. Frå å vere håpefull men spent,
har situasjonen blitt drastisk forverra og regionen Nord-Kurdistan er i dag under angrep. Det er nyhende om folk som blir drepne nesten dagleg. Det er portforbod i fleire område, i somme tilfelle opp til ti dagar samanhengande. Politi angrip heile nabolag, plasserer snikskytarar på hustak og skyt alle som kjem ut på gatene, seier Aydar.

– PKK erklærte einsidig våpenkvile før valet, men Tyrkia svarte med fleire angrep. Angrepa mot sivile i takt med angrep mot geriljaen har skapt stor utryggheit og dratt landet inn i ei mørkare tid, seier ho.

Verken fritt eller rettferdig

– Politikarar og aktivistar vart fengsla, media nekta HDP-politikarar tilgang og landet var prega av vald og utryggheit. Medan dei andre partia dreiv valkamp, måtte HDP bruke sine krefter
på å hindre nye massakrar. På det verste var det meir enn 300 angrep mot partikontora deira i løpet av berre to dagar. Valet var verken fritt eller rettferdig. Likevel klarte dei å halde seg over sperregrensa, seier Aydar.

– Gatene som var fylt med fargerike HDP-flagg var no prega av tanks, og lyden av oppmuntrande val-songar var bytta ut med lyden av skot på kveldane. Barna smilte ikkje, dei var bekymra. Men midt opp i all elendigheita lever framleis håpet, seier ho.

Har Erdogan lykkast i å kneble HDP?

– Erdogan er villig til å gå svært langt for å behalde makta. Presset mot HDP og angrepet på kurdarar har heldt fram òg etter valet 1. november. Det er usikkert kva Tyrkia vil gjere no, seier Aydar, men slår fast:

– Verken HDP eller den kurdiske frigjøringsrørsla vil gje opp håpet om fred og demokrati.

Nye område frigjort i Rojava

På den andre sida av grensa har kurdiske styrkar sidan 2013 kjempa ein seig kamp mot terrorgruppene IS og Jabath al Nusrah. Sidan kurdarane erklærte sjølvstende under namnet Rojava (Vestlandet) i 2013, har det sekulære og progressive styret vore ein verkebyll for IS. Med hjelp av delar av den Frie Syriske Arme og amerikansk flystøtte klarte dei kurdiske styrkane YPG og YPJ i januar å jage IS ut av Kobane, og i juni å frigjere grensebyen Tal Abyad, enn så lenge.

Kva er situasjonen i Kobane og Rojava no?

– Etter at Kobane og Rojava vart frigjort har dei framleis blitt utsett for militære angrep. Trass desse forsøka har viljen til folket i Rojava og deira tru på demokrati vore uovervinneleg. Motstanden i Kobane markerte byrjinga på slutten av myten om IS si evne til å styre eitkvart område i regionen. Men prisen har vore veldig høg og effektane er framleis synlige. Kobane er nesten i ruinar, seier Aydar.

Stadig fleire skuldar Tyrkia for å indirekte støtte terrorgruppene som kjempar mot kurdarane ved å gje IS-krigarar fri passasje gjennom den tyrkisk- syriske grensa, ei grensa som i lange periodar har vore stengt for dei kurdiske forsvarsstyrkene, som har mangla både mat og medisinar.

Kjempar vidare mot IS

– Dei kjempar framleis mot IS i Rojava. Ein felles front har klart å stogge IS fleire område
og frigjort viktige byar. Dei jobbar vidare med å bygge systemet basert på folkestyre, fellesskap og likestilling. Men samstundes har de store utfordringar, både i form av militære angrep, men òg fordi den humanitære situasjonen framleis er kritisk fleire stader. Med slagordet «For eit fritt Rojava og eit demokratisk Syria» kan dei vere svaret på kaoset som no rår i Syria, seier Aydar, som sendar vidare ei fersk melding frå leiinga i Kobane:

«Folket i Kobane har forventingar til dei som deler dei same verdiane – fred og rettferd – om støtte mot terrorisme, om hjelp i atterreisinga av Kobane og om å legge press på Tyrkia for å opne ein humanitær korridor. Hittil har dessverre ord ikkje ført til handling.»

Organisasjonen Solidaritet med Kurdistan vart stifta 10. november 2014 og jobbar for å mobilisere til aktivt solidaritetsarbeid med det kurdiske folket.

– Det komande året vil vere eit avgjerande år for det kurdiske folket. Det er viktigare enn nokon gong å vise solidaritet, seier Aydar.

(Publisert i Rødt Nytt Desember 2015)