Stikkordarkiv: Öcalan

Den Kurdiske Frihetsbevegelsen meldte 26.oktober at de trekker geriljastyrker ut av Tyrkia

Postet den av

Av: Arnljot Ask, medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalget for Solkurd

Oversettelsen står for undertegnedes regning. Den originale teksten finnes på ANF 26.oktober 2025.

Erklæringen ble forkynt på en pressekonferanse i Binare i Qandil, på tyrkisk av Sabri Ok fra eksekutivrådet i KCK (Kurdistan Communities Union) og på kurdisk av den kvinnelige kommandøren i YJA Star Serhat Province, Vejîn Dersîm.
Sammen med de var 25 medlemmer av geriljastyrkene, inkludert medlemmer av YJA (Frie Kvinners tropper), og HPG kommandør Devrim Palu fra Bakur (Nord Kurdistan) som var kommet ned til Medya Forsvars sone i Bashur i anledningen.

Teksten i erklæringen var:

  • At de hadde startet prosessen med tilbaketrekking av alle geriljaenheter fra Tyrkia til Medya Forsvars sonen i Bashur, for å framskynde Fred og Demokratisk Samfunn prosessen til neste fase. De understrekte behovet for den politiske og legale tilnærmingen måtte følges opp uten ytterligere forsinkelser, og ba om at alle innbyggere engasjerte seg.
  • I betraktning av de svært alvorlige truslene for framtiden til Tyrkia og Kurderne som følge av konfliktene og krigene i Midtøsten, og som en oppfølger av erklæringene til Tyrkias president, MHPs leder Devlet Bahçeli og leder Abdullah Öcalan, så ble nå en ny prosess stertet i Tyrkia. Denne prosessen fikk sin egen identitet etter leder Abdullah Öcalan’s “Call for Peace and Democratic Society” 27.februar 2025. Prosessen går nå inn i en svært kritisk og viktig fase.
  • I løpet av de siste 8 månedene, har vi, på den Kurdiske siden, tatt svært historiske skritt innenfor rammen til «Call for Peace and Democratic Society”. For å legge til rette for å skape fredelig og formålstjenlig innhold for den videre diskusjonen, erklærte vi straks etter Öcalans Call en ensidig våpenhvile 1.mars 2025. Basert på retningslinjene til leder Abdullah Öcalan, som han brakte til oss gjennom egnede kanaler, og vi gjennomførte PKKs 12. Kongress 5-7.mai 2015, hvor vi avsluttet den organisatoriske strukturen til PKK og den strategiske perioden med væpnet kamp. Samtidig erklærte vi at disse beslutningene bare kan bli realisert gjennom den direkte ledelsen til leder Abdullah Öcalan. To måneder senere, basert på video uttalelse fra leder Abdullah Öcalan, brente en 30 personer sterk “Group for Peace and Democratic Society”, ledet av Co-Chair of KCK’s Executive Council, Besê Hozat, sine våpen i en seremoni som dermed manifesterte vår klare og avgjørende holdning til å avslutte den strategiske perioden med væpnet kamp.
  • Disse historiske skrittene, tatt fra den Kurdiske siden, anvist av leder Abdullah Öcalan og PKK, påvirker dypt det sosiale og politiske livet i Tyrkia, gjennom at det har skapt en ny ånd og åpning for fred og demokratisering. Denne modige og selv oppofrende holdningen fra Kurderne til Fred, Demokrati og Frihet ble satt pris på både i Tyrkia og utenlands.
  • Til tross for alle negative og utilstrekkelige holdninger til våre tiltak, arbeider leder Abdullah Öcalan og den Kurdiske Frihetsbevegelsen fortsatt for å ta nye praktiske skritt for å klargjøre veien for å føre prosessen “Peace and Democratic Society” videre til neste fase. Ved å gjøre dette sikter de på å fjerne truslene mot Tyrkia og Kurderne og legge forholdene til rette et fritt, demokratisk og vennligsinnet liv for de kommende århundrer. I samsvar med dette, hadde resolusjonene fra PKKs 12. Kongress foresagt og planlagt tilbaketrekkingen til Medya Forsvarssone av de geriljaenhetene som var innenfor Tyrkias grenser, for å avverge risikoen for sammenstøt og mulige provokasjoner. Vi setter nå disse resolusjonene, også anbefalt av leder Abdullah Öcalan, ut i livet.
    En del av disse geriljaenhetene som nå har nådd Medya Forsvarssone, stille seg også bak disse beslutningene. Også lignende regulatoriske tiltak blir tatt i forhold til de som befinner seg i grenseområdene som kunne innebære risiko for sammenstøt og mulige provokasjoner.
  • Utvilsomt, praksis vil vise effektiviteten til disse ensidige tiltakene vi har tatt så langt. Men de symbolske praktiske skrittene vi har tatt, nok en gang, bekrefter besluttsomheten og den klare holdningen til PKK om å gjennomføre resolusjonene fra deres 12. Kongress.
  • Det er klart at vi er forpliktet av resolusjonen til den 12. Kongressen, og besluttsomme i å sette disse ut i livet. Men for at disse resolusjonene skal bli virkeliggjort, kreves visse legale og politiske tilnærmelser – i tråd med resolusjonene fra Kongressen og vilkårene til prosessen -for at de skal bli realisert. I denne sammenheng, må en overgangslov, motsvarende PKKs tiltak, vedtas, og nødvendige lover om frihet og demokratisk integrasjon som kan gjøre det mulig å delta i demokratisk politiske virksomhet bli iverksatt uten forsinkelser.
  • Til slutt, så er denne uttalelsen for vårt folk, spesielt kvinner og ungdom: Dette er ikke en prosess som forventer noe fra noen, men snarere en prosess for å skape og vinne fram med et fritt og demokratiske liv gjennom organisert kamp. Så, enhver som identifiserer seg med dette livet må mobilisere og kjempe en kamp for at prosessen med “Peace and Democratic Society” skal bli en suksess.

Manifestet for Peace and Democratic Society skal virkelig gjelde/virkeliggjøres.

26. oktober 2025

Ledelsen for Kurdistans Frihetsbevegelse.

Bilde: ANF

“Kurdere kan ikke lenger være statusløse”

Postet den av

DEM Parti presenterer Öcalans ‘to-veiers’ løsning: enten demokratisk integrasjon eller egen stat.

Bilde: ozgurpolitika.com

I en pressekonferanse arrangert av Demokrasi ve Eşitlik Partisi (DEM Parti) i Amed (Diyarbakır) presenterte partiets ledelse i går 30. september en to-delt løsning basert på nylige samtaler mellom Abdullah Öcalan og Imrali‐delegasjonen. Ifølge DEM Parti er det ikke lenger akseptabelt at kurderne lever «statustløse» i regionen.

Den «ingen tredje vei»-likningen

Tayip Temel, visleder for DEM Parti, formidlet Öcalans «likning» slik den ble presentert i møtene:

«I Midtøsten finnes det 40 millioner kurdere. Enten vil de bli likt representert i de strukturer der de lever, gjennom demokratisk integrasjon, eller så vil de etablere sin egen stat. Det finnes ingen tredje mulighet».

Ifølge Temel gjelder dette også Syria: det nåværende systemet må endres for å gi kurderne deltakelse, eller autonomi eller økt selvråderett må utvides med diplomatiske relasjoner internasjonalt.

Krav og forventninger

I møte med rundt 30 journalister la DEM Parti frem flere krav og synspunkter:

  • Partiet har blant annet foreslått endringer i språklover, tilbakekalling av såkalte “kayyum” (fylkes- / kommuneadministrasjon utsatt av staten), og legalisering av «retten til håp».
  • Partiet advarer om at en folkevalgt kommisjon – selv med bred deltakelse – ikke alene kan løse det kurdiske spørsmålet, og framhever at endringer må være dyptgripende og “i kjernen” om de skal lykkes.
  • Under pressekonferansen ble det også referert til at Öcalan har brukt uttrykket “Muaviye-spill” (et uttrykk for politisk manipulasjon) for å advare mot skiftende narrativer i regjeringsapparatet.

Utfordringer og reaksjoner

Det ble også trukket fram at leder av Tyrkias parlament, Numan Kurtulmuş, tidligere har uttalt at PKK og dens «alle enheter» må legge ned våpnene før lovendringer kan gjennomføres. Temel kritiserte dette perspektivet som en ubalansert tilnærming.

Til slutt understreket DEM Parti at endring ikke kan være overfladisk: Staten må ikke bare anerkjenne kurdere på papiret, men også endre sine fundamentale praksiser og institusjoner slik at inkludering blir reell.

Kilder:

https://www.numedya24.com/kurtler-seceneksiz-degil-dem-parti-ocalanin-denklemini-acikladi/

https://www.ozgurpolitika.com/haberi-kurtler-artik-statusuz-olamaz-205021

Kurdisk strategi på to fronter: Nye krav i Syria, økt synlighet i Europa

Postet den av

Oversatt fra ANF av Arnljot Ask, Arbeidsutvalget i Solkurd 

Ilham Ehmed: Vi søker en sterkere avtale for Syria

Bilde: ANF 17.april 2025

Ilham Ehmed, utenrikspolitisk medleder for Den Demokratiske Autonome Administrative regionen i Nordøst Syria (DAANES) orienterte om situasjonen i Rojava og Syria på det 9ende Sulaymaniyah Forumet i Sør Kurdistan (Nord-Irak) 17. april. 

Hun poengterte at det ville være vanskelig å vende tilbake til før-2011 situasjonen i Syria og la vekt på at mangfoldet måtte bli respektert 

“Rettighetene til kurderne og alle andre grupperinger måtte garanteres i grunnloven”, sa hun. Hun slo fast at majoriteten blant syrerne ikke ville ha et sentralisert system: “Syria trenger nye løsninger for å unngå dagens kriser”. 

Ilham Ehmed understrekte at deltakelsen fra alle partier i utformingen av den nye grunnloven ville være viktig: “Det syriske folket er bestemt på å slåss for sin frihet og verdighet, og vil ikke gi opp sine mål fra nå av”. 

Hun henviste til avtalen mellom Den autonome administrasjonen og Damaskus regjeringen, mens hun poengterte at “vi søker å forsterke avtalen for Syrias grunnlovsprosess, det politiske systemet og omdanningen av det”. 

Angående avtalen signert mellom SDFs Generalkommandant Mazloum Abdi og Syria’s interim President Ahmed al-Sharaa, tilføyde Ilham Ehmed: “Denne avtalen er viktig for skjebnen til det Kurdiske folket og andre grupper i Syria. Avtalen gjendriver påstander om at Den Autonome Administrasjonen prøver å splitte ut fra Syria”. 

Ilham Ehmed pekte også på hindringene som DAANES står ovenfor og uttalte: “Disse hindringene innebærer ikke at vi vil ta skritt tilbake. Snarere forsterker de vår vilje til å oppnå våre mål. Vi håper å forbedre situasjonen og vil fortsette vår kamp inntil vi når våre mål”. 

Erfaringene til den Kurdiske regionen er viktige i historien til Kurderne og de landene de bor i, konkluderte Ilham Ehmed: “Situasjonen i den Kurdiske regionen og den geopolitiske situasjonen i Syria er generelt forskjellige. Disse forskjellene må tas hensyn til”. 

Öcalan invitert som hovedtaler 1.mai i Zurich i Sveits

Abdullah Öcalan, den fengslede kurdiske lederen, er invitert som hovedtaler til årets 1. mai-markering i Zürich, Sveits. Invitasjonen kommer fra 1. mai-komiteen i Zürich, som består av over 60 organisasjoner, inkludert politiske partier, fagforeninger og sivilsamfunnsgrupper, i følge ANF.

I et brev til Öcalan, som sitter i isolasjon i İmralı-fengselet i Tyrkia, fremhever komiteen hans bidrag til fred og demokrati, samt hans alternative samfunnsmodeller som inspirasjon for bevegelser i Midtøsten, Europa og andre deler av verden. Komiteen uttrykker håp om at hans tilstedeværelse vil berike og inspirere politiske kamper i Sveits.

En lignende invitasjon ble sendt i 2013 under forsoningsprosessen mellom Tyrkia og PKK.

Blir det fred i Tyrkia? 

Postet den av

Av: Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan. 

Den 23. april kommer to av Abdullah Öcalans advokater til Oslo. De skal informere om forholda for Öcalan og om fredsprosessen der Öcalan spiller en nøkkelrolle. Öcalan var lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK) fra stiftelsen i 1974 og fram til han ble tatt til fange i Nairobi gjennom et internasjonalt samarbeid mellom CIA, den tyrkiske hemmelige tjenesten MIT, Mossad og kenyanske myndigheter i februar 1999. Han var på vei til Sør-Afrika, på invitasjon fra daværende president for Sør-Afrika, Nelson Mandela. Mandela tilbrakte 29 år på en fengsels-øy før han slapp ut og avrunda kampen mot apartheid-regimet. Öcalan har nå vært fange på fengsels-øya Imrali utafor Istanbul i over 25 år. Det er ikke rart at Öcalan blir kalt kurdernes Mandela. 

Bilde: Britannica
Bilde: SNL

Den demokratiske, sosialistiske bevegelsen blant kurderne som støtter opp om tankene til Öcalan har styrka seg betraktelig de siste 20 åra. Og radikalt grasrotdemokrati får også økende oppslutning utafor den kurdiske nasjonen. 

Det autoritære, islamistiske partiet AKP, under ledelse av Recep Tayip Erdogan har ikke greid å knekke hverken PKK, de mange, folkelige bevegelsene som slåss for demokrati (inklusive kvinne- og fagbevegelsen) eller det lovlige partiet Demokratisk Parti for Likhet og Demokrati (DEM). Ved lokalvalget i mars 2024 tapte AKP stillingen som landets største parti. Det kemalistiske, sosialdemokratiske partiet CHP ble størst. CHP og DEM hadde et uformelt, taktisk samarbeid under valget. Samtidig har situasjonen i Midtøsten endra seg radikalt med Israels folkemord og ekspansjonskrig og Assad-regimets fall. 

Dette er bakgrunnen for at det nå er snakk om å finne en løsning på «det kurdiske spørsmålet» i Tyrkia. Der utgjør kurderne rundt 20 % av befolkningen. Den tyrkiske sentralmakta har ikke evna å knuse den kurdiske frigjøringsbevegelsen, på tross av både perioder med militærdiktatur, pogromer der over 4 000 landsbyer ble brent ned, massiv krigføring mot PKKs gerilja og stadige forbud mot legale parlamentariske partier som er pro-kurdiske. Etter lokalvalget har sentralmakta nok en gang tydd til taktikken med å avsette lovlig valgte ordførere og erstatte disse med lojale statsformyndere. 

Men som sagt, også AKP presses til kanskje å prøve noe annet. 

I denne situasjonen, for første gang på over fire år, fikk Öcalan lov til å få besøk i fjor høst. Og den 26. februar i år, etter tre runder med samtaler med ledelsen for DEM, har Öcalan lagd en erklæring om veien videre.  

Erklæringen er kort, men har likevel ikke blitt presentert i Klassekampen eller andre redaktørstyrte medier ennå. Kort oppsummert tar Öcalan til orde for at man må gå vekk fra væpna kamp og kjempe for en demokratisering av Tyrkia på en måte som forener tyrkere og kurdere. Han oppfordrer PKK til å legge ned våpnene etter en kongress der de sjøl vedtar veien videre. 

Men dette må ikke oppfattes som en fallitt-erklæring. Öcalan påpeker at verden har endra seg, Tyrkia har endra seg, og da må politikken tilpasses de nye forholda. En tilleggsbemerkning som ble videreformidla av sju-personers delegasjonen som møtte Öcalan var: «Utvilsomt vil det at PKK legger ned våpnene og oppløser seg i praksis kreve at demokratisk politikk blir anerkjent og et legalt rammeverk.» (Min oversettelse) 

Det vil si at det nå må arbeides med en plan for hvordan overgangen til fred og demokrati skal skje. PKK må ha sin kongress, det må bli våpenstillstand, fredsforhandlinger, sikkerhetsgarantier for PKK- soldater og kadre og demokratisering av tyrkisk politikk. Altså ingen «quick fix» og gode muligheter for at den tyrkiske staten ikke vil være komfortabel med demokratisering. 

Dessuten driver Tyrkia kontinuerlige militære angrep mot Den demokratiske autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria (DAANES) og fôrer sin proxy-hær, Syrias nasjonale hær (SNA), med våpen, penger, logistikk og militær støtte ved hjelp av fly og droner. Det demokratiske unionspartiet (PYD) er et søsterparti til PKK og er det viktigste partiet i DAANES. Hvis Tyrkia fortsetter denne militære operasjonen og samtidig støtter sentralmakta i Damaskus som krever at DAANES sin hær skal legges ned, er det liten grunn til å tro på at det vil bli fred i Tyrkia. 

Hvis derimot Tyrkia heller støtter at det blir et kompromiss mellom de nye makthaverne i Damaskus og DAANES som fører til en demokratisering av Syria, da kan demokratiet ta et skritt fram både i Tyrkia, Syria og Irak. 

Den 28. februar uttalte Erdogan støtte til prosessen og uttalte at det nå er en historisk mulighet og en ny fase. Erdogan krevde samtidig at hærer i Irak og Syria, som Tyrkia anser som lokalavdelinger av PKK, skal legge ned sine våpen og oppløse seg. Det kom umiddelbart et svar fra lederen for SDF som er hæren til DAANES anser at Öcalans utspill gjelder PKK ikke SDF.   

Så får vi se hvilke konkrete skritt som Erdogan tar. 

Den 1. mars tok PKKs ledelse et konkret skritt og erklærte en ensidig våpenhvile. PKK krevde samtidig at for å gjennomføre en kongress i tråd med utspillet til Öcalan, må Öcalan slippes fri og lede kongressen. 

Tida vil vise om de pro-demokratiske kreftene er sterke nok i befolkningen i de tre statene og den internasjonale solidaritetsbevegelsen til at fred blir virkeliggjort. 

Abdullah Öcalans advokater har gang på gang påpekt at Tyrkia bryter både sine egne lover og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen når landet fortsetter å holde Öcalan fanget. Dette og mer til vil de heldige få høre om i april. 

Parolen som kurderne har reist de siste 25 åra kan kanskje realiseres: Frihet for Öcalan – fred i Kurdistan! 

En historisk mulighet

Postet den av

Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 04. mars.

Av: Axel Rudi (Førstelektor ved Universitet i Oslo)Truls Strand Offerdal (Medleder i Solidaritet med Kurdistan, postdoktor ved Universitetet i Oslo)

Abdullah Öcalans fredsutspill gir grunn til forsiktig optimisme, men veien videre er på ingen måte enkel.

Den 27. februar ble en lenge etterlengtet tale fra den kurdiske lederen Abdullah Öcalan offentliggjort. Öcalan, grunnleggeren av det kurdiske arbeiderpartiet PKK, har siden 1999 vært isolert i et tyrkisk fengsel, men fungerer enda som en ideologisk leder for store deler av den kurdiske politiske bevegelsen i Tyrkia og Syria. I talen, som har høstet stor jubel i den kurdiske bevegelsen, blant tyrkiske politikere og i store deler av det tyrkiske og kurdiske sivilsamfunnet, ber Öcalan den væpnede grenen av PKK om å legge ned våpnene sine. Dette kan åpne for at den lange og blodige konflikten mellom PKK og den tyrkiske staten kan ta slutt.

Til tross for stor entusiasme, er ikke veien til fred sikret. Først og fremst er det ikke gitt at PKK nå kommer til å legge ned våpnene sine og melde seg til den tyrkiske staten. De kurdiske parlamentarikerne som fikk besøke Öcalan vektla at han enten må løslates eller settes i husarrest for at faktiske fredsforhandlinger skal finne sted, siden han er den eneste personen som legitimt kan forhandle på vegne av den kurdiske bevegelsen. Dette er i seg selv svært kontroversielt i Tyrkia, hvor store deler av befolkningen fortsatt regner Öcalan som terrorist.

I tillegg krever både Öcalan og de kurdiske politikerne at den tyrkiske grunnloven må forandres for å garantere rettigheter for kurdere og andre etniske minoriteter. Også dette provoserer mange tyrkere, siden den tyrkiske grunnloven – som ble ratifisert under diktatoren Kenan Evren in 1982 – stipulerer at suverenitet og legitimitet (kun) hviler på det tyrkiske folket. Det er også mange realpolitiske forandringer som må gjennomføres, som for eksempel en oppriktig statlig forpliktelse til kurdisk språkopplæring, gjeninnsettelse av folkevalgte borgermestre og demilitarisering av de kurdiskdominerte områdene av Tyrkia. I tillegg er det et stort ideologisk spørsmålstegn om hva et «demokratisk Tyrkia» vil innebære for de ulike partene. Öcalan og den kurdiske bevegelsen fremmer lokal selvbestemmelsesrett rotfestet i et føderativt rådssystem. Hva et «demokratisk Tyrkia» betyr for Erdogan – og hvor langt han er villig til å strekke seg – er derimot mer utydelig.

«Det er et veldig press for å finne en politisk løsning med Damaskus»

Det kompliserer også situasjonen at det historisk har vært farlig for kurdere å stole på Erdogan. Den tyrkiske presidenten har på brutalt og voldelig vis slått ned motstand i de kurdiske områdene tidligere. Mellom 2015 og 2017 ble minst 3500 mennesker drept og en halv million kurdere drevet på flukt. Flere store byer i de kurdiske områdene ble jevnet med jorden. Erdogans regjering støttes også av det høyreekstreme partiet Milliyetçi Hareket Partisi (MHP). Mange kurdere husker hvordan MHPs ungdomsorganisasjon, «de grå ulvene», begikk grove overgrep mot meningsmotstandere med stille støtte fra staten på 1970-tallet.

Kurderne husker også fremstrakte olivengrener og løfter om fred som en velkjent valgtaktikk i Tyrkia. Det er mange som ser denne fredsprosessen som en strategi frem mot valget i 2028. Forsøk på å starte en fredsprosess er heller ikke noe nytt. I 1993, 1995, 1998–2004 og 2013–2015, erklærte Öcalan og PKK (ofte) ensidige våpenhviler, og forsøkte å få i gang fredsforhandlinger. Hvor reelle disse forhandlingene var, kan debatteres og det er mange grunner til at de aldri ledet noe sted.

Det kan være at prosessen som nå settes i gang kan resultere i en varig fred. Men i tillegg til de innenrikspolitiske hindringene avhenger fredsprosessen også av internasjonale forhold. Med krigen i Ukraina mistet Russland makt i Syria, og Hayat Tahrir Al-Sham (HTS), med Abu Muhammed al-Jolani i spissen, erobret Damaskus. Han har forsøkt å konsolidere maktposisjonen sin og gjenopprette et sentralstyrt Syria. Dette har myndighetene i Nord- og Øst-Syria (DAANES), som følger Öcalans ideologi, motsatt seg på forskjellige måter. Det store spørsmålet i relasjonen mellom Damaskus og DAANES ligger i hvorvidt den kurdiskdominerte regionen får beholde kontroll over de væpnede styrkene sine eller ikke. Samtidig ligger det et veldig press på nordøstområdene for å finne en politisk løsning med Damaskus. Myndighetene i nordøst har derfor forsøkt å sikre seg samarbeid med kurdiske ledere i den autonome regionen i Irak, og henvender seg i tillegg til USA og Europa for støtte. Erdogan har flere ganger sagt at han aldri vil akseptere en kurdiskstyrt region i nabolandet og at myndighetene i DAANES må distansere seg fra PKK. Hva dette betyr for Syria og for en vellykket fredsprosess, er ikke klart.

Det er med andre ord mye som står på vippen samtidig. Selv om man kan og bør nære et visst håp om fred med Öcalans uttalelser, er det en lang og kronglete vei å gå videre. Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, bør støtte opp under prosessen som er påbegynt, slik at ikke nok en mulighet til en mer stabil og demokratisk region renner ut i sanden.

Abdullah Öcalan oppfordrer PKK til å legge ned våpnene og oppløse organisasjonen

Postet den av
Bilde: ANF

I en historisk kunngjøring har Abdullah Öcalan, den fengslede lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK), oppfordret organisasjonen til å legge ned våpnene og oppløse seg selv. Denne oppfordringen kommer etter over 40 år med konflikt mellom PKK og den tyrkiske staten, en konflikt som har resultert i mer enn 40 000 dødsfall.

Öcalans budskap ble formidlet av en syv medlemmer stor delegasjon som møtte ham i Imrali høysikkerhetsfengsel tidligere i dag. Delegasjonen besto av Sirri Süreyya Önder, Pervin Buldan, DEM-partiets medledere Tülay Hatimoğullari og Tuncer Bakirhan, Ahmet Türk, DEM-partiets Istanbul-representant Cengiz Çiçek og advokat Faik Özgür Erol fra Asrin Law Office. Öcalans medfanger, Ömer Hayri Konar, Hamili Yıldırım og Veysi Aktaş, deltok også i møtet.

Under en pressekonferanse på Elit World Hotel i Istanbul leste Ahmet Türk og Pervin Buldan opp Öcalans erklæring på henholdsvis kurdisk og tyrkisk. I erklæringen påpekte Öcalan at PKK ble etablert under det 20. århundrets voldelige epoker, preget av verdenskriger og undertrykkelse av kurdisk identitet. Han understreket at endringer i verdensbildet og forbedringer i ytringsfriheten har svekket grunnlaget for PKKs eksistens, og at organisasjonen derfor bør oppløses.

Öcalan fremhevet også det historiske samarbeidet mellom tyrkere og kurdere, og behovet for å gjenoppbygge dette forholdet basert på demokrati og gjensidig respekt. Han oppfordret til respekt for identiteter, fri selvutfoldelse og demokratisk selvorganisering av alle samfunnsgrupper. For å oppnå varig fred foreslo han at PKK skulle avholde en kongress for å beslutte å legge ned våpnene og integrere seg frivillig i staten og samfunnet.

Denne kunngjøringen har skapt både håp og skepsis i Tyrkia. Mens noen ser det som et positivt skritt mot fred, er andre usikre på om PKK vil følge oppfordringen. Politiske analytikere spekulerer i at Öcalans utspill kan være knyttet til president Recep Tayyip Erdoğans politiske manøvrering for å sikre støtte fra kurdiske velgere i forkant av kommende valg. Det gjenstår å se hvordan denne utviklingen vil påvirke den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i regionen.

Rojava under press

Postet den av

Av: Jan Bojer Vindheim, Landstyremedlem i Solkurd

Framtida til de kurdiskstyrte områdene i Syria er  truet. Tyrkisk støttede SNA går til angrep flere steder, og arabiske allierte bryter ut.

På dette kartet er Manbij fortsatt under SDFs kontroll

Den syriske opprørsalliansen under ledelse av HTS  later til å ha konsolidert sin makt i det meste av landet. Det viktigste unntaket er det området som på kurdisk kalles Rojava, og som formelt kaller seg «Den autonome demokratiske administrasjonen i Nord- og Øst-Syria».  Regionen oppsto  i 2012, etter en avtale mellom Assadregimet og det radikale kurderpartiet PKK.  Inntil for få dager siden hadde  den syriske hæren betydelig nærvær i dette selvstyreområdet, og kritiske røster har ansett Rojava som Assadregimets forlengede arm. Men for kurdere og andre som støtter Abdullah Öcalans politiske filosofi, er Rojava det fremste eksemplet  i dagens verden på realisering av progressive visjoner. Her hevdes det at  feminisme, økologi og  sosial rettferdighet blir realisert.

Rojava besto opprinnelig bare av tre små områder med kurdisk flertall, styrt av PKKs lokale avlegger YPG ved hjelp av militsen YPG.  Det var først  etter det heltemodige forsvaret av byen Kobani  mot IS-angrep i 2014,  at YPG  (under veiledning av USA) ble  kjernen i SDF, Syrias Demokratiske Styrker,  som med amerikansk flystøtte nedkjempet IS i hele det østlige Syria.  SDF tok opp i seg flere arabiske stammer og har dermed fått et flertall av arabiske soldater. Alliansen har etablert kontroll over store områder med arabisk befolkning, og utvidet også sitt område da Assadregimet falt, blant annet ved å rykke inn i byen Deir Ezzor.

De arabiske deltakerne i SDF har ofte hatt liten sympati for Öcalans radikale ideologi, men har sett  fordelene ved å  delta i samarbeidet.  Disse fordelene er ikke lenger så tydelige. SDFs allierte hadde bare  styrt Deir Ezzor i to dager før de samlet brøt med kurderne og i stedet allierte seg  med de nye makthaverne i Damaskus. 

Skiftet i Deir Ezzor foregikk fredelig. I nord har det vært annerledes. Den tyrkisk styrte militsen SNA har under harde kamper erobret to viktig områder på vestsida av Eufrat fra SDF: først Tel Rifaat der kurdiske flyktninger fra Afrin holdt til, og deretter området rundt den arabisk dominerte byen Manbij.  Om SNA også erobrer bruene over floden står veien til den symboltunge kurderbyen Kobani åpen.

Den amerikanske utenriksminsteren Anthony Blinken skal ha forhandlet fram en avtale som  lot SDF evakuere sine styrker fra Manbij og som sikrer Kobani  mot angrep for øyeblikket. Det er verdt å huske at  USA protesterte, da SDF i 2016 krysset Eufrat og inntok Manbij.  Hensikten fra SDFs side var å etablere en korridor til den isolerte kurdiske enklaven i Afrin. To tyrkiske offensiver forhindret dette. Den siste av dem dreiv store deler av Afrins kurdiske befolkning til teltleirene i Tel Rifaat, som de igjen ble jagd ut av i forrige uke.

SDF er altså i ferd med å miste sine arabiske besittelser. Spørsmålet er nå om de klarer å beholde kontrollen i de kurdiske kjerneområdene i Kobani og Jazira. Det er avhengig av at Jolani og HTS  vil  holde sine løfter om å respektere rettighetene til etniske og religiøse minoriteter. De kan også bli presset  til å la Tyrkia og deres allierte utslette dette interessante og omstridte sosiale eksperimentet. 

Fakkeltog for alle politiske fanger i Tyrkia!

Postet den av

Appell fra Aram Zaheri – Nestleder i Rødt Oslo, under markeringen av 25-årsdagen for kidnappingen av Öcalan den 15.02.2024 i Olso

Kamerater!
Det er 25 år siden lederen av det kurdiske arbeiderpartiet Abdullah Öcalan ble arrestert. Öcalan ble arrestert for å ha stått opp mot det tyrkiske fascistiske regimet. Et regime som knebler all ytringsfrihet, som ønsker å stilne kravet om selvråderett for det kurdiske urfolk.

Öcalan har sittet i isolasjon i 25 år. 25 år uten kontakt med omverden, familie, partikollegaer, det er tortur.
Det er en skam at norske myndigheter ikke engang klarer å være kritisk til behandlingen av en politisk fange som krevde kurdisk selvråderett.
Det er en skam at norske myndigheter i stedet spiller på lag med staten, Tyrkia, som over 100 år har undertrykket urfolk og nasjonale minoriteters rettigheter, enten de er kurdere, armenere, arabere eller grekere.

Tvangsassimileringsprosessen skjer fortsatt i dagens Tyrkia.
Man skulle tro at regjeringen gjenkjenner undertrykkingen det kurdiske folk utsettes for og sanksjonerer, eller i det minste protesterer overfor Tyrkia.
Men nei, tvert imot har Norge inntatt rollen som Tyrkias alliert. Et regime som fengsler journalister fra den frie pressen. Et eksempel er den tyrkiske journalisten Osman Kavála for å være kritisk mot den tyrkiske regjeringen.

Kamerater, jeg er både kurder og palestiner, jeg vet hva vårt folk går igjennom. Og det er mange likheter i vår frigjøringskamp og den undertrykkelsen vi møter.
Vår ytringsfrihet blir slått ned når vi kritiserer dagens tyrkiske regjeringen, slik som de gjorde med Mazlum Doğan og som de gjør nå med de tidligere co-lederene av HDP Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ som var folkevalgt i det tyrkiske parlamentet.
Vi vet alle sammen at Tyrkia knebler den frie pressen slik som Israel gjør mot den frie palestinske pressen.

Vi vet Tyrkia og Israel har full immunitet av vesten til okkupere og annektere land til urbefolkningen slik Tyrkia gjør i Rojava og Israel gjør i Vestbredden og Øst-Jerusalem uten konsekvenser.
Vi vet at tortur mot journalister, politiske fanger og aktivister skjer i tyrkiske fengsel.

Kamerater, vi vet også at et undertrykt folk alltid vil kjempe. Vi kjemper i Palestina, i Kurdistan, i diaspora, som her i kalde Oslo. Og vi vil seire, for vi som bærer håpet og drømmen om friheten har historien på vår side. Vi krever at Öcalan settes fri, at politiske fanger får vende hjem til sine familier, at vårt språk, kultur og historie ikke bare skal fylle våre hjerter, men leve fritt i samfunnet.
Kamerater, den dagen vil komme, vi vil tenne Newrozbål over hele Kurdistan og rope Biji Kurdistan.

Stans Erdogans krig mot kurderne og isolasjonen av Öcalan!

Postet den av

Tyrkia fortsetter sin brutale krig mot kurderne i Sørøst Tyrkia, utenfor medienes søkelys. Aftenpostens Tor Arne Andreassen er et hederlig unntak. Han rapporterte 3.november at denne krigen, i dag Europas blodigste, har krevd over 3 200 liv siden den blusset opp igjen i juli 2015.

FNs høykommisariat for menneskerettigheter (OHCHR) la i mars 2017 fram en omfattende dokumentasjon på overgrepene som følge av krigen. De kritiserte tyrkiske myndigheter for ikke å tillate at humanitære organisasjoner slipper inn i krigsområdene. Nærmere en halv million i denne landsdelen ble interne flyktninger mellom juli 2015 og desember 2016.

Tyrkiske myndighetene holder ødelagte bydeler avstengt for de som bodde der. Nå pågår gjenoppbygging som er strippet for kurdisk historie og arkitektur. Områder på UNESCOs verdensarvliste, som Diyarbakir Sur og Hasankeyf, er i ferd med å gå tapt.

Fengsling av parlamentarikere
Vestlige enkeltpersoner og organisasjoner, samt FN- og EU-organer, protesterer prisverdig mot Tyrkias forfølgelser og tilsidesettelse av rettssikkerhet og andre demokratiske rettigheter for forfattere, journalister, jurister og andre. Dessverre er protestene svake mot de omfattende forfølgelsene av kurdiske talspersoner og aktivister. 10 000 medlemmer av det tredje største partiet i den tyrkiske Nasjonalforsamlingen, HDP, har vært arrestert og reist sak mot og nærmere 3000 sitter fengslet. Staten har avsatt de fleste ordførere fra det kurdiske partiet DBP og erstattet dem med regimetro menn. Også mange av ordførerne sitter fengslet. 55 av HDPs 59 parlamentsmedlemmer er fratatt immuniteten, og 11 av dem, inkludert de to lederne i partiet, har nå sittet fengslet i ett år. De to lederne har anklager mot seg med strafferammer på henholdsvis over 80 og 180 år. Neste rettsrunde mot dem er i Ankara i desember.

Verden er opptatt av krigene i Syria og Irak, mens den bortgjemte krigen i Sørøst Tyrkia får fortsette. Befolkningen i Sørøst-Tyrkia trenger vår oppmerksomhet og støtte. Også fra myndigheter og organisasjoner i vårt land.

Öcalan-saken avgjørende
Kurderlederen Abdullah Öcalan har i mer enn 18 år sonet en livstidsstraff på fangeøya Imrali. For å få avsluttet krigen og satt fredsprosessen på sporet igjen, er det avgjørende at den rettsstridige og inhumane isolasjonen av han opphører. Hans advokater har ikke fått besøke han siden 2011. Fra høsten 2012 var han likevel en sentral aktør for å få gjenopptatt fredsprosessen. I årene som fulgte hadde han en viss kontakt med omverdenen. Men fra 5.april 2015 har isolasjonen vært total, med unntak av at en bror fikk besøke han i september 2016.

Fengselsmyndighetene benekter rykter om at hans helsetilstand er kritisk, og at han kan være død. Men verken advokater eller familie får besøke han. Kurderne har nå en kampanje for at Europarådets komite for beskyttelse mot tortur (CPT) skal besøke han.
Regjeringen, Stortinget og menneskerettighetsorganisasjoner må legge press på Erdogan-regjeringen for at den skal godta dette.

Vedtatt av landsstyret i Solidaritet med Kurdistan 19. november 2017.