Istanbul, 6.–7. desember 2025 – I dag åpnet den to dager lange DEM Party-arrangerte konferansen International Conference on Peace and Democratic Society i Cem Karaca Cultural Center i Bakırköy, Istanbul. Arrangementet bringer sammen hundrevis av politikere, akademikere, aktivister og sivilsamfunnsrepresentanter fra Kurdistan, Tyrkia og videre internasjonalt — med mål om å utvikle et rammeverk for varig fred og demokratisk samfunn i regionen.
Et historisk fredsinitiativ — og et paradigmeskifte
Bakgrunnen for konferansen er erklæringen fra Abdullah Öcalan, datert 27. februar 2025, hvor han lanserte det han kalte “Call for Peace and a Democratic Society”. Der oppfordret han medlemmene av Kurdistan Workers’ Party (PKK) til å legge ned våpnene, oppløse organisasjonen og søke integrasjon med staten og samfunnet — et dramatisk brudd med flere tiår med væpnet konflikt.
I meldingen som ble lest opp under konferansen, beskrev Öcalan visjonen: en ny demokratisk republikk, basert på demokratisk sosialisme, rettslig beskyttelse, borgerrettigheter, kollektiv frihet og inkludering av kurdere og andre nasjonale/etniske grupper. Han argumenterte for at den nasjon-statsbaserte sosialismen hadde feilet, og at kun et samfunn bygget på demokrati, likestilling, økologi og kvinnefrigjøring kunne sikre en bærekraftig framtid.
Bred deltagelse — og sterke taler
Konferansen åpnet med innlegg fra DEM Partys co-ledere, Tuncer Bakırhan og Tülay Hatimoğulları, og deretter ble Öcalans melding lest av Veysi Aktaş.
En av de viktigste deltakerne, representant for det kurdiske selvstyret i Nord- og Øst-Syria, Ilham Ahmed, deltok via videolink etter at hun ble nektet innreise til Tyrkia. I sin tale la hun vekt på at rettferdig fred i Syria også vil påvirke Tyrkias framtid, og oppfordret til gjenåpning av grenseoverganger, dialog og gjensidig anerkjennelse. Hun uttrykte at en sosial kontrakt på tvers av etnisitet, religion og kjønn — hvor kurdere, arabere, turkmener og andre lever sammen med likhet og frihet — er nøkkelen til varig fred.
Deltakelse kommer også fra internasjonale skikkelser — blant annet fra Europa, Midtøsten, Afrika og videre, ifølge arrangørens program, med simultantolking til engelsk for å gjøre konferansen tilgjengelig også for internasjonalt publikum.
Fred og demokrati som juridisk og samfunnsmessig transformasjon
Ifølge Öcalans melding (lest opp på konferansen), bør fremtidens samfunn bygges på lover som beskytter både individuelle og kollektive rettigheter — med fokus på “fri statsborgerskapslov”, “lov om fred og demokratisk samfunn” og “lov om frihet”. Målet er å etablere en demokratisk republikk der staten ikke står over samfunnet, men er bundet av en demokratisk samfunnskontrakt.
Dette representerer, ifølge hans tilhengere, et paradigmeskifte: bort fra væpnet konflikt og nasjonalistisk kamp, mot en inkluderende og pluralistisk løsning der kurdiske og andre minoriteters rettigheter blir fullt anerkjent.
Muligheter — men også store utfordringer
For mange representerer konferansen – og det bakgrunnspreget som ligger i Öcalans appel – et håp om varig fred, demokrati og sameksistens. Det kan bli begynnelsen på en ny æra, ikke bare for kurdere, men for hele Tyrkia og regionen.
Samtidig er veien videre usikker. Realisering av en slik demokratisk omstilling krever dype politiske og juridiske reformer, vilje til makt-deling, respekt for minoriteters rettigheter og aksept for kulturelt mangfold. Det forutsetter også at staten og det internasjonale samfunnet tar ansvar for å sikre implementering av lover og rettigheter, til tross for motstand fra grupper som kan føle seg truet av endringen.
Og ikke minst: tillit er sårbar. Etter år med konflikt — og med hundretusener av liv tapt — har mange stilt spørsmål knyttet til sikkerhet, ansvar, rettferdighet og forsoning.
En konferanse med utsikt — men med krav om handling
«International Conference on Peace and Democratic Society» er mer enn et symbolsk møte: den forsøker å omforme en 52 år lang konflikt til en mulighet for fred, demokrati og sosial fornyelse. Hvis visjonene som ble presentert i Istanbul — om demokratisk republikk, lovbasert samfunn, rettigheter og integrasjon — får følges opp med reell politikk, kan dette være starten på grunnmuren for en ny sosial kontrakt i Tyrkia og regionen.
Men det krever mot, vilje og strategisk handling. Fremtiden for forsoning og demokrati avhenger like mye av beslutningstakere som av de som deltar i denne konferansen — og i sivilsamfunnet.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Det er Ciğdem Kiliçgün, medleder i Demokratisk Regionsparti (DBP) og parlamentsmedlem i Istanbul for Folkenes Likhets og Demokratiparti (DEM) som uttaler dette i et intervju med ANF 10.november, hvor hun deler sine betraktninger om den pågående fredsprosessen og framtiden for et demokratisk samfunn.
Du sier at Abdullah Öcalan ønsker å møte, ikke bare staten eller den nedsatte kommisjonen (som Parlamentet har opprettet), men med mange ulike sektorer. Men ennå har ikke dette rettmessige håpet blitt fulgt opp. Og dette håpet angår ikke bare Ӧcalan, men mange politiske fanger. Er det så vanskelig å ta disse skrittene gjennom de nye juridiske pakkene eller legale reguleringer som må til? Horfor har dette blitt blokkert?
– Tyrkia har signert konvensjoner de plikter å følge opp. For eksempel, selv om de ikke vedtar nye formelle rettningslinjer eller uten å introdusere nye lover, å iverksette dette som ville blitt svært meningsfullt og ha stor betydning. Det ville bli et av de viktige skrittene som kunne føre til en framgang i fredprosessen.
Men hovedsaken er dette: Vi forventer legale reguleringer. Mr Öcalan refererte til disse som «overgangslover» etter oppløsningen av PKK, nedleggelsen av våpen, og tilbaketrekningen av PKK styrker fra Tyrkia. Men kjernepunktene, det som virkelig vil ha betydning, er at folk som lever i dette landet ikke blir anerkjent i lovverket som forberedes for implementering.
Hvordan?
– For eksempel: Kurdere eksisterer ikke i lovverket.Alevitter er heller ikke anerkjent i lovene til dette landet. Heller ikke kvinner og arbeidere (som kategorier,min merkned). Så kanskje snakker vi her om noe fundamentalt. I et land hvo du ikke er anerkjent etter loven, uansett hvilket land du lever i, og i dag snakker vi om Tyrkia, kan selv de mest rettmessige kravene bli snudd til en forbrytelse, fordi du ikke er legalt anerkjent.
Det er tusener av politiske fanger som har blitt holdt fengslet i over 30 år. Det er de som har blitt holdt fanget bare fordi de har stått fram med sine demokratiske standpunkter. Selahattin Demirtas, Figen Yuksekdağ og fangene i Kobané rettssaken for eksempel. Det vi kaller lov og rett blir brukt som et angrepsvåpen imot dem. Men det som dette landet trenger er en demokratisk politik. På den ene siden, blir juridisk rammeverk presentert i valgkamper og i kritiske perioder, men disse reguleringene imøtekommer ikke samfunnets behov. De har blitt merkelapper som ser lovende ut, men i virkeligheten betyr de ingenting.
For det første, så må lovene i dette landet bli inkluderende. Vi trenger et legalt system som anerkjenner alle. Når dette er sikret, trenger vi kanskje ikke å snakke mer om juridiske pakker. Det er dette som virkelig må imøtekommes nå.
Men i dagens situasjon, spesielt når det kommer til situasjonen for syke fanger, og gisseltakingen av demokratiske politikere, i en prosess hvor lov og rett har blitt politisert, mener vi at det er viktig at alle som lider under uretten blir løslatt snarest mulig.
På den andre side, så er retten til håp som angår Mr Öcalan virkelig et fundament i denne prosessen. Fordi fangeøya Imrali har blitt hovedadressen for å muliggjøre en løsning på det kurdiske spørsmålet i Tyrkia. Et minne er påført det tyrkiske samfunnet, og en oppfatning ble formet om at »Imrali er stedet som hindrer en løsning på det kurdiske spørsmålet. Det må tas til følge» Ennå er det Imrali-fengslet, skapt av den tyrkiske staten, som prøver å gjøre det umulig å løse det kurdiske spørsmålet gjennom at Ocalan, som selve symbolet påå løse det kurdiske spørsmålet med håpet om demokrati, fred, vilje til et felles liv og en fri fremtid i dette landet, er knyttet til dette stedet.
Av plasshensyn forkorter jeg intervjuet med Kiliçgün til punktvis å peke på viktige begivenheter i perioden fram til der de står i dag. De som vil ha med seg alle detaljene kan finne det i den helhetlige engelske teksten som følger i lenken til slutt her:
– Hun peker på at rettighetene som må innrømmes og bekreftes rettslig ikke bare dreier seg om Öcalan men dekker et vidt samfunnsmessig spekter. Det må bli et prinsipp som gjelder alle som bor i dette landet.
Hun nevner her at Europarådets domstol for Menneskerettighter (ECtHR) nettopp påpekte at Selahattin Demirtas ennå ikke var løslatt etter snart 8 år ulovlig i høyriskofengsel. Og mens Ahmed Turk var blitt renvasket for beskyldningene mot han, har de avsatte kurdiske ordførerne ellers (som ble erstattet av såkalte «trustee») fått forlenget sine straffer – og spurte hvordan vi ser på dette.
– Hun trekker så linjene tilbake til 2015, som hun mener var et viktig vendepunkt i Tyrkias politiske historie. Fordi vi da erfarte at alle marginaliserte og ulike samfunnsgrupper i Tyrkia kunne samles i et parti med felles plattform, hvordan de videre kunne vokse og bli en effektiv kraft i politikken og tilføre samfunnet et aktivt subjekt.
(Min kommentar: Hun sikter da til HDP (Folkets demokratiske parti) som påførte det regjerende partiet til Erdogan et valgnederlag sommeren 2015, som gjorde at han måtte utlyse et nyvalg i november samme år for å gjenvinne flertall i Nasjonalforsamlingen. HDP ble så truet med forbud foran valgene i 2023 og stilte derfor lister sammen med De Grønne og oppretter i oktober 2023 DEM (Folkenes Likhets og Demokrati Parti)), som i dag er det 3.største partiet i den tyrkiske Nasjonalforsamlingen.
Kiliçgün påpeker så at dessverre så tillater ikke den tyrkiske staten i dag at alle samfunnsmedlemmer deltar i det politiske livet som subjekter. Derfor kan vi ikke snakke om demokrati. Kurdernes eksistens fornektes. Derfor er den pågående prosessen en invitasjon til staten om å delta i et rettslig demokrati. Kobane-rettssaken og mange politiske hendelser rundt den, som holdningen til Kurdistan Communities Union (KCK) hindrer disse i å delta i det politiske livet. Tilsvarende gjelder holdningen til Alevitter. som sannsynligvis utgjør 15-20% av befolkningen (jfr Kari Vogt)
Hun trekker så fram utviklingen i Syria, som er tett sammenvevd med utviklingen i Tyrkia, og spesielt for kurdernes del. Samtidig som hun peker på at den tyrkiske utenriksminister Hakan Fidan også kommert med uttalelser om om Irak og Iran. Fidan sier at PKKs tilbaketrekking fra Tyrkia er viktig, men legger til at aktiviteter i Iran og Irak og også må avsluttes. Hva innebærer det, i forhold til fredsprosessen, at regjeringen stadig trekker fram slike betingelser? spør hun. (Min merknad: Fidan unnlater å peke på at Tyrkia jevnlig har intervenert militært i Irak og igjen har trappet opp denne aktiviteten!)
Hun hevder atSyria i dag tydelig står fram som hovedaktør og senter for den nye omstruktureringen av Midtøsten. Både som følge av nærværet av hegemoniske statsmakter og den Demokratiske autonome administrasjonen i Nord og Øst Syria (DAANES), som det kurdiske folket har skapt sammen med andre folkeslag. – I virkeligheten, ser jeg på dette som et viktig felt for å teste ut humaniteten. Et viktig felt for å teste ut demokrati og frihet.
– Mens den virkelig kraften som skal bestemme Syrias framtid bør bli folkene og dynamikken som ligger i Syria, er det mange krefter i Midtøsten som posisjonerer seg gjennom både energi forbindelser og sikkerhetspoltikk. Og hver av disse maktene prøver å holde på sine posisjoner og øke sin innflytelse.
I tillegg preges utviklingen i regionen av massakrene mot palestinerne og Israels angrep påGaza. Det er en krig som blir holdt varm. Oppe i dette så står Syrias Demokratiske styrker (SDF fram som et sterkt eksempel på at et Syria og Midtøsten uten krig kan bli skapt.
– Nå er spørsmålet om det skal bli et demokratisk Syria, eller om det det skal fortsette slik som de økonomiske statsmaktene støtter opp under gjennom «interimregjeringen» som er satt opp i Damaskus, og som er representative for den mest brutale perioden i øynene til folkene i Midtøsten og Tyrkia. Hun oppsummerer med at det Kurdiske spørsmålet i Tyrkia, i Syria, Iran og Irak i det stadiet vi har nådd nå må bli besvart med en demokratiske løsning.
– Både fortsettelsen av okkupasjonen og det faktum at statene der ser for seg en syrisk framtid gjennom Damaskus, og deres anstrengelser for å gjenskape Syria etter deres egne sosioøkonomiske behov, gjør det klart at vi befinner oss i en periode hvor mange debatter og utviklingstrekk er knyttet sammen i en knute.
– Vårt perspektiv er dette: i det minste har SDF skapt en betydelige kraft for utvikling av demokrati og frihet. De har etablert et styresett og en vilje som folket i Syria kan ta i bruk for å handtere alle vanseklighetene de har erfart. Derfor vil hvert skritt som skal tas for å utvikle demokrati der være viktig for hele Midtøsten. Men samtidig vil de konkrete framskritt for den perioden vi i dag diskuterer i Tyrkia også påvirke det nye systemet som blir etablert i Rojava. Kanskje skal vi konkludere denne etappen slik: SDF har også sin egen debatt å gjennomføre.
– De ser at de ikke er mot spørsmålet om integrasjon og deltakelse, men at de vil fotsette sin kamp for desentralisering; og at når det gjelder deltakelse vil de bevare sin sin egen identitet og egen kamp. Ja, denne identiteten og dennn kampen vil fortsette som en kraft og et håp om et nytt Midtøsten. Men å føre denne løsningmåten hit (til Tyrkia) som en allmenngyldig betingelse for enhver tid, er ikke akseptabelt, og heller ikke realistisk i forhold til karakteren på prossen her.
– Det pågår en prosess i Tyrkia. Et bord er eteblert, og diskusjonene blir gjennomført i overensstemmelse med den særegne karakter. Hvis det samme skjer i andre områder også, i Syria i Iran og i Irak, er de som ikke vil ta et skritt tilbake være Kurderne. Fordi Kurderne er de som vil se på kampen for fred og demokrati som det største behovet, og som aldri gi opp denne kampen. Det er et faktum at denne kampen, ved det stadiet vi har nådd i dag, fortsetter å bli stemmen til alle undertrykte folk som lever i Midtøsten. -Jeg tror vi er ved et avgjørende punkt, avslutter Ciğdem Kiliçgün,
Oversettelsen står for undertegnedes regning. Den som vil lese orginalteksen finner den klipt inn nedenfor:
Av: Arnljot Ask, medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalget for Solkurd
Oversettelsen står for undertegnedes regning. Den originale teksten finnes på ANF 26.oktober 2025.
Erklæringen ble forkynt på en pressekonferanse i Binare i Qandil, på tyrkisk av Sabri Ok fra eksekutivrådet i KCK (Kurdistan Communities Union) og på kurdisk av den kvinnelige kommandøren i YJA Star Serhat Province, Vejîn Dersîm. Sammen med de var 25 medlemmer av geriljastyrkene, inkludert medlemmer av YJA (Frie Kvinners tropper), og HPG kommandør Devrim Palu fra Bakur (Nord Kurdistan) som var kommet ned til Medya Forsvars sone i Bashur i anledningen.
Teksten i erklæringen var:
At de hadde startet prosessen med tilbaketrekking av alle geriljaenheter fra Tyrkia til Medya Forsvars sonen i Bashur, for å framskynde Fred og Demokratisk Samfunn prosessen til neste fase. De understrekte behovet for den politiske og legale tilnærmingen måtte følges opp uten ytterligere forsinkelser, og ba om at alle innbyggere engasjerte seg.
I betraktning av de svært alvorlige truslene for framtiden til Tyrkia og Kurderne som følge av konfliktene og krigene i Midtøsten, og som en oppfølger av erklæringene til Tyrkias president, MHPs leder Devlet Bahçeli og leder Abdullah Öcalan, så ble nå en ny prosess stertet i Tyrkia. Denne prosessen fikk sin egen identitet etter leder Abdullah Öcalan’s “Call for Peace and Democratic Society” 27.februar 2025. Prosessen går nå inn i en svært kritisk og viktig fase.
I løpet av de siste 8 månedene, har vi, på den Kurdiske siden, tatt svært historiske skritt innenfor rammen til «Call for Peace and Democratic Society”. For å legge til rette for å skape fredelig og formålstjenlig innhold for den videre diskusjonen, erklærte vi straks etter Öcalans Call en ensidig våpenhvile 1.mars 2025. Basert på retningslinjene til leder Abdullah Öcalan, som han brakte til oss gjennom egnede kanaler, og vi gjennomførte PKKs 12. Kongress 5-7.mai 2015, hvor vi avsluttet den organisatoriske strukturen til PKK og den strategiske perioden med væpnet kamp. Samtidig erklærte vi at disse beslutningene bare kan bli realisert gjennom den direkte ledelsen til leder Abdullah Öcalan. To måneder senere, basert på video uttalelse fra leder Abdullah Öcalan, brente en 30 personer sterk “Group for Peace and Democratic Society”, ledet av Co-Chair of KCK’s Executive Council, Besê Hozat, sine våpen i en seremoni som dermed manifesterte vår klare og avgjørende holdning til å avslutte den strategiske perioden med væpnet kamp.
Disse historiske skrittene, tatt fra den Kurdiske siden, anvist av leder Abdullah Öcalan og PKK, påvirker dypt det sosiale og politiske livet i Tyrkia, gjennom at det har skapt en ny ånd og åpning for fred og demokratisering. Denne modige og selv oppofrende holdningen fra Kurderne til Fred, Demokrati og Frihet ble satt pris på både i Tyrkia og utenlands.
Til tross for alle negative og utilstrekkelige holdninger til våre tiltak, arbeider leder Abdullah Öcalan og den Kurdiske Frihetsbevegelsen fortsatt for å ta nye praktiske skritt for å klargjøre veien for å føre prosessen “Peace and Democratic Society” videre til neste fase. Ved å gjøre dette sikter de på å fjerne truslene mot Tyrkia og Kurderne og legge forholdene til rette et fritt, demokratisk og vennligsinnet liv for de kommende århundrer. I samsvar med dette, hadde resolusjonene fra PKKs 12. Kongress foresagt og planlagt tilbaketrekkingen til Medya Forsvarssone av de geriljaenhetene som var innenfor Tyrkias grenser, for å avverge risikoen for sammenstøt og mulige provokasjoner. Vi setter nå disse resolusjonene, også anbefalt av leder Abdullah Öcalan, ut i livet. En del av disse geriljaenhetene som nå har nådd Medya Forsvarssone, stille seg også bak disse beslutningene. Også lignende regulatoriske tiltak blir tatt i forhold til de som befinner seg i grenseområdene som kunne innebære risiko for sammenstøt og mulige provokasjoner.
Utvilsomt, praksis vil vise effektiviteten til disse ensidige tiltakene vi har tatt så langt. Men de symbolske praktiske skrittene vi har tatt, nok en gang, bekrefter besluttsomheten og den klare holdningen til PKK om å gjennomføre resolusjonene fra deres 12. Kongress.
Det er klart at vi er forpliktet av resolusjonen til den 12. Kongressen, og besluttsomme i å sette disse ut i livet. Men for at disse resolusjonene skal bli virkeliggjort, kreves visse legale og politiske tilnærmelser – i tråd med resolusjonene fra Kongressen og vilkårene til prosessen -for at de skal bli realisert. I denne sammenheng, må en overgangslov, motsvarende PKKs tiltak, vedtas, og nødvendige lover om frihet og demokratisk integrasjon som kan gjøre det mulig å delta i demokratisk politiske virksomhet bli iverksatt uten forsinkelser.
Til slutt, så er denne uttalelsen for vårt folk, spesielt kvinner og ungdom: Dette er ikke en prosess som forventer noe fra noen, men snarere en prosess for å skape og vinne fram med et fritt og demokratiske liv gjennom organisert kamp. Så, enhver som identifiserer seg med dette livet må mobilisere og kjempe en kamp for at prosessen med “Peace and Democratic Society” skal bli en suksess.
Manifestet for Peace and Democratic Society skal virkelig gjelde/virkeliggjøres.
Av: Arnljot Ask, medlem i Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Syrias sjølutnevnte president Ahmed al-Shaara prøver å skaffe større legitimitet for sin regjering ved å avholde valg på ny folkeforsamling nå 15-20.september i områder han kontroller i dagens Syria. 121 av 210 parlamentsmedlemmer skal velges. 70 utpekes direkte av presidenten, mens 19 velges blant håndplukka kandidater i områder i al Hasakah, Raqqa øst og Deir Ezzor, som er i området administrert av sjølstyremyndighetene DAANES. «De som er mest kritiske til styresmaktene i Damaskus, kurderne i nordøst og druserne i den sørlige Sweida-provinsen, er utelatt fra valgprosessen i denne omgangen» rapporterer Bendik Sørvig, stedlig representant i Libanon for Norwac, til Aftenposten 15.september.
Druserne, i likhet med alawittene i Latakia provinsen, har tidligere vært utsatt for massakrer hvor Damaskusregjeringen har vært delaktige, mens de nevnte områdene administrert av DAANES har vært under angrep fra reorganiserte IS-celler, delvis understøttet av soldater fra al-Shaaras hær og medlemmer fra de tyrkisk støttede Syrian National Army (SNA).
DAANES har tidligere meldt at de ikke anerkjenner opplegget for de pågående valgene, fordi 7- punkts avtalen de inngikk med HTS/Al-Shaara 10. mars er brutt (se oppslagene på nettsiden til Solkurd 2.september her). De mener Dasmaskus-regjeringen legger opp til å følge opp, og snarere forsterke, det sentraliserte systemet i Syria som eksisterte under Assad.regimene. Noe de aldri vil akseptere De oppfordrer også det internasjonale samfunnet til ikke å anerkjenne dette arrangerte prøvevalget. De står fast på det standpunktet de fikk gjennomslag for i forhandlingene fram til 10.mars-avtalen, om at det nye Syria må gi de ulike etnisiteter og religiøse grupperinger som Syria består av like demokratiske rettigheter innenfor et desentralisert styresett. Dette understrekes på nytt nå når valgene er i gang i en uttalelse lagt ut på ANF 17.sept: ANF | Decentralization as Syria’s governance model of the future
Dagen før valget startet advarte medleder i KNK Ahmed Karamus mot Tyrkias innblanding, gjennom et oppslag i ANF hvor han viser hvordan «Tyrkia prøver å underlegge seg Damaskus for å eliminere Kurderne. For slik å destabilisere ikke bare Rojava, men hele Syria».
Karamus framhever her:
At den kurdiske bevegelsen har gjort sitt for å fremme en dialog og fred, mens Tyrkia har vist en uærlig tilnærming for å løse det kurdiske spørsmålet. Han påpeker spesielt utenriksminister Hakan Fidans negative rolle under hans besøk i Damaskus, og trekker paralleller til Fidans rolle under fredsprosessen 2013-15. Det inkluderer å nøre opp under at Damaskus må presse på for at SDF skal legge ned våpnene, uten garantier for hvordan 7 punkts avtalen skal oppfølges. Som å motarbeide at SDF skal bli en del av den syriske hæren som en enhet, men at soldatene skal underlegges den sentrale kommandoen i Damaskus en for en. At dette også undergraver mulighetene til å danne en felles front mot IS, i stedet for at IS nå brukes for å skape kaos og splittelse.
Karamus beskriver «Felles -konferansen for Nord og Øst Syria» , som ble holdt i Heseke 8.august, som et lovende skritt framover for Syria, og framholder at Tyrkias frykt for kurdisk framgang underminerer håpene. Gjennom at Tyrkia manipulerer Damaskus, ødelegger de ikke bare for kurderne, men skaper ustabilitet for alle minoriteter og forsterker den regionale krisen også utenfor Syria.
Karamus mener at tyrkisk press også blokkerte for den planlagte Paris-konferansen mellom DAANES og Damaskus-regjeringen, som også her innebærer tilbakeslag for ale minoriteter og religiøse grupper i Midtøsten for en demokratisk utvikling i regionen.
Av: Arnljot Ask, medlem av Landsstyret og Arbeidsutvalget i Solkurd
Når det gjelder Tyrkia har forhandlingsprosessen for en politisk løsning på det såkalte kurdiske spørsmålet tatt flere skritt framover siden den startet opp i oktober 2024. Krigspolitikken til Edogan-regimet møtte motbør, forsterket av den økonomiske krisa i Tyrkia, slik at også Erdogans hovedallierte MHP støttet en politisk forhandlingsløsning. Fulgt opp av alle de politiske partiene i Nasjonalforsamlingen.
Partiet for Likhet og Demokrati, DEM, fulgte opp den såkalte Imrali-prosessen, for å få PKKs opprinnelige leder Abdullah Ӧcalan, som siden 1999 har sittet fengslet på øya Imrali, til å få frihet til å lede an i en fredsprosess. DEM organiserte fra desember 2024 flere møter mellom Ӧcalan og de fleste partilederne i Tyrkia, hvor alle støttet opp under fredsprosessen. MHP-leder Devlet Bachçeli koblet fredsprosessen til at PKK måtte avslutte den væpna kampen mot Tyrkia og legge ned PKK, noe de jo allerede proklamerte i 2000, og ved at PKK i 2002 ble erstattet med KADEK (Kurdistans Frihets- og Demokrati Kongress). Samtidig oppløste de da PKKs væpnede avdeling ARGK (Kurdiske folkenes Frigjøringshær) og erstattet den med sjølforsvarsorganisasjon Folkenes Sjølforsvarsstyrker (HPG), som bare skulle forsvare kurderne mot militære angrep. Også Kongra Gel (Kurdistan Peoples Congress), som i 2003 overtok som den offisielle etterfølgeren til KADEK, proklamerte i 2004 at væpnet kamp mot Tyrkia var avsluttet.
Ӧcalan fulgte opp Imrali-prosessen og kravet om slutt på den militære kampen mot Tyrkia med sitt Call for Peace and Democratic Society 27.februar 2025 som eksplisitt imøtekom kravene til Baçheli. Sjøl om PKK jo ikke lengre eksisterte (se ovenfor), ble det avviklet en 12.Kongress 5-7.mai 2025 som oppløste organisasjonen. Kongressledelsen oppsummerte i en uttalelse 12.mai at dette ikke betydde en nedleggelse av kampen for kurdisk frigjøring, men at den var ført over i en ny fase. (Se nettsiden til Solkurd fra 20.mai).
11.juli ble avslutningen av den væpna kampen mot Tyrkia markert symbolsk ved at et utvalg av lederne i Kurdistans Community Union (KCK), som er ekskutivkomiteen i Konga Gel, brente sine våpen ved en seremoni i Sulaymaniyah i Sør Kurdistan og nå stilte seg bak en politisk og fredelig strategi. Samtidig gjentok de her et krav om fysisk løslatelse av Abdullah Öcalan og en bred appell til internasjonale og regionale krefter – inkludert solidaritetsbevegelser, fagforeninger, kunstnere, jurister og demokratibevegelser. «Vi oppfordrer alle som tror på frihet, rettferdighet og fred til å støtte dette historiske skrittet. Dette er ikke bare vårt ansvar, men hele menneskehetens felles kamp for demokrati» (se nettsiden til Solkurd fra 11.juli).
Fredsprosessen krever imøtekommelse fra de tyrkiske myndighetenes side– og under hele prosessen har det vært understreket at den bare kan fullføres om Tyrkia viser i praksis at de oppfyller sine deler av avtalene. Et hovedkrav, foruten at Ocalan skal gis fysisk anledning til å lede fredsforhandlingene fra kurdisk side, har vært at det nedsettes en Parlamentskommisjon for Nasjonal Solidaritet, Brorskap og Demokrati, hvor alle partiene i det tyrkiske Parlamentet deltar. Den ble nedsatt i sommer og DEM har fem medlemmer med her. Kommisjonen avholdt sitt 4. og 5.møte nå 19-20.august, og de fem DEM -representantene la nettopp fram en uttalelse som er publisert i ANF 21.august.
– De uttrykker først en takk på vegne av sitt parti til alle mennesker, fellesskap og foreninger som åpent delte smertene og plagene de har erfart, så vel som deres kritikk, synspunkter og forslag. I talene kom det klart fram at årene med konflikt hadde kostet mye, både sosialt, politisk og økonomisk, først og fremst for de som hadde mistet livet. Hver historie, hver erfaring, hver observasjon og hvert forslag kompletterte hverandre til et større bilde.
Uttalelsen tilføyde: «Selv om årsakene og grunnlaget uttrykte ulike politiske perspektiver og sosiale grupperinger, var faktumet at de erklærte sin støtte for den løpende prosessen og ønsket om suksess svært verdifullt«. Den avsluttet med: «Alle presentasjonene vi hørte disse to dagene påminner oss igjen om de tunge byrdene fra fortiden. Vi føler tyngden til denne byrden, og vi understreker vår besluttsomhet om å gjøre enhver anstrengelse gjennom arbeidet i Kommisjonen for ikke å skyve byrden videre over til de kommende generasjonene«.
Bilde: • ANF 21.august 2025
Uttalelsen fra Parlamentspresidenten Nurman Kurtulmus gir også samme melding, når han påpeker at «Lidelsene til Tyrkia gjennom de mer enn 40 forgagne årene er vår felles pine«. Også president Erdogan meddelte 11.august sin støtte til prosessen ved å erklære «La oss stoppe blodsutgytelsene sammen, la oss mildne lidelsene og tørke bort våre tårer«.
Fredsmarkering 1.september i Istanbul Men sjøl om det nå er oppnådd framskritt gjennom å forene de politiske partiene gjennom Kommisjonen, og regjeringen imøtekommer noen av kravene som er stilt, er fredsprosessen ennå ikke fullbyrdet. DEM meldte 20.august at de forbereder en storstilt fredsmarkering 1.september i Istanbul, for å markere den FN-erklærte Verdens Fredsdag. Med et program som også omfatter kulturelle innslag og desentraliserte markeringer flere steder. Medleder i Istanbul, Cinar Altan, uttaler at de ønsker å nå folk utenfor sine egne sirkler. «Det dreier seg om å forankre fredsprosessen som et sosialt prosjekt«.
Haltende Fredsprosess i Syria. Fredsprossen i Syria, som startet opp 10.mars 2025 gjennom 8 punktsavtalen mellom SDF og den sjølproklamerte regjeringen til HTS i Damaskus er haltende. Noe som også kan påvirke prosessen i Tyrkia, siden Erdogan har tette forbindelser med HTS.
HTS har nettopp proklamert valg til såkalte «Peoples Assemblys» i Syria i september. (se AFN 24.august), som ifølge DAANES ikke tilfredsstiller betingelsene for en felles politisk løsning som er nødvendig for Syria. Nordøst Syria og drusiske Suwayda er utelatt fra disse valgene da HTS erklærer at de er usikre områder.
En nylig publisert analyse fra Washington Examiner advarer om at Tyrkia, under president Recep Tayyip Erdoğan, beveger seg mot en politisk og økonomisk kollaps som til slutt kan føre til en oppdeling av landet.
Nøkkelinnsikter fra rapporten tyder slik:
Økonomisk tilbakegang og svekket middelklasse: Inflasjon og valutakollaps har forvannet økonomiens velstandsgrunnlag. En parallell trekkes til Iran etter islamske revolusjonen – Erdoğan risikerer å skape en uopprettelig nedgang i tyrkisk levestandard.
Politisk islamsk radikalisering: Etter arrestasjon av rivaler og militarisering av ideologisk lojale aktører, vokser islamistiske nettverk internt i staten, noe som svekker Tyrkias sekulære tradisjoner.
Etterspill av kurdiske territoriale krav: Erdoğan har ingen reell politisk dialog med kurderne. Når jihad-paroler og palestinsk spørsmål får internasjonal anerkjennelse, kan kurdiske myndigheter kreve folkeavstemning – og kanskje selvstendighet, inspirert av palestinensernes argumentasjon.
Erdoğan som akse i regionen: Hans støtte til Hamas og palestinske krav på grenseløs nasjonal selvbestemmelse kan slå tilbake – og legitimisere kurdiske grupper som også propaganderer for uavhengighet.
USA og Europas ansvar: Rubin argumenterer for at Vesten bør forberede støtte til nærliggende stater og autonome kurdiske regioner som kan stå opp mot et Tyrkia i oppløsning. Samtidig bør bilaterale relasjoner revurderes.
Michael Rubin er seniorforsker ved American Enterprise Institute og bidragsyter til Washington Examiner. Hans analyser fokuserer på geopolitikk, nasjonal sikkerhet og regional stabilitet (aei.org).
I dag kunngjorde Koma Aştî û Civaka Demokratîk (Fred og Demokratisk Samfunn), at en del av PKKs geriljastyrker har gjennomført en symbolsk nedlegging av våpen som et ledd i arbeidet for en demokratisk og fredelig løsning på den kurdiske konflikten. Dette skjeddeiJasana-grotten nær Slemani (Sulaymaniyah i Bashur/Nord-Irak) hvor nasjonale og internasjonal presse var tilstede.
I en felleserklæring, publisert 11. juli, understreker bevegelsen at dette er et svar på fredsinitiativet lansert av Abdullah Öcalan 27. februar 2025 og vedtakene fra PKKs 12. kongress tidligere i sommer.
– Vi ødelegger i dag våre våpen i full offentlighet og med vår frie vilje – for å vise vårt engasjement for en demokratisk og fredelig løsning, heter det i erklæringen.
Dette markerer en viktig symbolsk handling fra kurdiske frihetsforkjempere som tidligere har deltatt i væpnet kamp, men som nå stiller seg bak en politisk og fredelig strategi.
Tydelig fredsbudskap i en blodig tid
Uttalelsen kommer i en tid hvor undertrykkelse, militarisering og autoritære tendenser øker i regionen. Rojhilat (østlige Kurdistan, i Iran) trekkes frem som et eksempel på en del av Kurdistan som igjen «blør» – og hvor behovet for fred og rettferdighet er akutt.
Bevegelsen understreker at deres kamp nå skjer gjennom politiske og juridiske midler, og at målet er en demokratisk løsning som respekterer rettighetene til det kurdiske folket og andre undertrykte grupper i Midtøsten.
– Vi tror ikke lenger på makt gjennom våpen, men på kraften i politikk og sosial fred, siteres Abdullah Öcalan i erklæringen.
En bred appell om solidaritet
I tillegg til et klart krav om fysisk løslatelse av Abdullah Öcalan, retter erklæringen en bred appell til internasjonale og regionale krefter – inkludert solidaritetsbevegelser, fagforeninger, kunstnere, jurister og demokratibevegelser.
– Vi oppfordrer alle som tror på frihet, rettferdighet og fred til å støtte dette historiske skrittet. Dette er ikke bare vårt ansvar, men hele menneskehetens felles kamp for demokrati.
Til tross for en ensidig erklært våpenhvile fra Kurdistans arbeiderparti (PKK) 1. mars 2025, fortsetter Tyrkia sine militæroperasjoner i irakisk Kurdistan med høy intensitet. Dette skjer etter en historisk fredsutstrekning fra den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan og en fredsprosess lansert av MHP-leder Devlet Bahçeli med støtte fra Erdoğan.
Ifølge en nylig publisert rapport fra CPT har de tyrkiske væpnede styrkene (TAF) gjennomført minst 118 militære angrep i regionen i løpet av mars. Operasjonene inkluderer 86 luftangrep, 21 artilleriangrep og 10 helikopterangrep, samt bruk av eksplosiver – til tross for at PKK har opprettholdt våpenhvilen og uttrykt vilje til å gå videre med fredsprosessen under visse forutsetninger.
– Dette viser at den ensidige våpenhvilen i realiteten har blitt møtt med økt militær aktivitet fra tyrkisk side, uttaler en lokal kilde i Amedi-distriktet, hvor flere angrep har rammet både natur og historiske steder.
Blant de mest rammede områdene i mars er Erbil og Duhok, med henholdsvis 55 og 51 bombardementer. I Sulaymaniyah ble det registrert 12 angrep, mens Mosul foreløpig har unngått militær aktivitet. Samtidig har helikopterangrep økt ti ganger sammenlignet med forrige måned.
Rapporten viser også at eksplosiver har blitt brukt til å ødelegge naturlige grotter – strukturer som ikke var i PKKs besittelse, men som TAF hevder kan bli brukt av geriljastyrker. På ett slikt sted, Shekhy-grotten i Balava, ble et kulturhistorisk minnesmerke fra den kurdiske revolusjonen rammet.
Til tross for rykter om tilbaketrekning fra enkelte militærbaser, er det ikke registrert noen reell nedtrapping. Siden begynnelsen av året har det vært minst 404 militære angrep i irakisk Kurdistan, med to sivile drepte og fire skadde som følge.
Den pågående militære aktiviteten skaper stor bekymring blant lokalbefolkningen – spesielt under vårens innhøsting, hvor mange er avhengige av jordbruket for livsgrunnlaget sitt.
Menneskerettighetsorganisasjoner og fredsaktivister har nå gått ut og oppfordret Tyrkia til å innstille operasjonene og gjenoppta fredsforhandlingene.
Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 04. mars.
Av: Axel Rudi (Førstelektor ved Universitet i Oslo)Truls Strand Offerdal (Medleder i Solidaritet med Kurdistan, postdoktor ved Universitetet i Oslo)
Abdullah Öcalans fredsutspill gir grunn til forsiktig optimisme, men veien videre er på ingen måte enkel.
Den 27. februar ble en lenge etterlengtet tale fra den kurdiske lederen Abdullah Öcalan offentliggjort. Öcalan, grunnleggeren av det kurdiske arbeiderpartiet PKK, har siden 1999 vært isolert i et tyrkisk fengsel, men fungerer enda som en ideologisk leder for store deler av den kurdiske politiske bevegelsen i Tyrkia og Syria. I talen, som har høstet stor jubel i den kurdiske bevegelsen, blant tyrkiske politikere og i store deler av det tyrkiske og kurdiske sivilsamfunnet, ber Öcalan den væpnede grenen av PKK om å legge ned våpnene sine. Dette kan åpne for at den lange og blodige konflikten mellom PKK og den tyrkiske staten kan ta slutt.
Til tross for stor entusiasme, er ikke veien til fred sikret. Først og fremst er det ikke gitt at PKK nå kommer til å legge ned våpnene sine og melde seg til den tyrkiske staten. De kurdiske parlamentarikerne som fikk besøke Öcalan vektla at han enten må løslates eller settes i husarrest for at faktiske fredsforhandlinger skal finne sted, siden han er den eneste personen som legitimt kan forhandle på vegne av den kurdiske bevegelsen. Dette er i seg selv svært kontroversielt i Tyrkia, hvor store deler av befolkningen fortsatt regner Öcalan som terrorist.
I tillegg krever både Öcalan og de kurdiske politikerne at den tyrkiske grunnloven må forandres for å garantere rettigheter for kurdere og andre etniske minoriteter. Også dette provoserer mange tyrkere, siden den tyrkiske grunnloven – som ble ratifisert under diktatoren Kenan Evren in 1982 – stipulerer at suverenitet og legitimitet (kun) hviler på det tyrkiske folket. Det er også mange realpolitiske forandringer som må gjennomføres, som for eksempel en oppriktig statlig forpliktelse til kurdisk språkopplæring, gjeninnsettelse av folkevalgte borgermestre og demilitarisering av de kurdiskdominerte områdene av Tyrkia. I tillegg er det et stort ideologisk spørsmålstegn om hva et «demokratisk Tyrkia» vil innebære for de ulike partene. Öcalan og den kurdiske bevegelsen fremmer lokal selvbestemmelsesrett rotfestet i et føderativt rådssystem. Hva et «demokratisk Tyrkia» betyr for Erdogan – og hvor langt han er villig til å strekke seg – er derimot mer utydelig.
«Det er et veldig press for å finne en politisk løsning med Damaskus»
Det kompliserer også situasjonen at det historisk har vært farlig for kurdere å stole på Erdogan. Den tyrkiske presidenten har på brutalt og voldelig vis slått ned motstand i de kurdiske områdene tidligere. Mellom 2015 og 2017 ble minst 3500 mennesker drept og en halv million kurdere drevet på flukt. Flere store byer i de kurdiske områdene ble jevnet med jorden. Erdogans regjering støttes også av det høyreekstreme partiet Milliyetçi Hareket Partisi (MHP). Mange kurdere husker hvordan MHPs ungdomsorganisasjon, «de grå ulvene», begikk grove overgrep mot meningsmotstandere med stille støtte fra staten på 1970-tallet.
Kurderne husker også fremstrakte olivengrener og løfter om fred som en velkjent valgtaktikk i Tyrkia. Det er mange som ser denne fredsprosessen som en strategi frem mot valget i 2028. Forsøk på å starte en fredsprosess er heller ikke noe nytt. I 1993, 1995, 1998–2004 og 2013–2015, erklærte Öcalan og PKK (ofte) ensidige våpenhviler, og forsøkte å få i gang fredsforhandlinger. Hvor reelle disse forhandlingene var, kan debatteres og det er mange grunner til at de aldri ledet noe sted.
Det kan være at prosessen som nå settes i gang kan resultere i en varig fred. Men i tillegg til de innenrikspolitiske hindringene avhenger fredsprosessen også av internasjonale forhold. Med krigen i Ukraina mistet Russland makt i Syria, og Hayat Tahrir Al-Sham (HTS), med Abu Muhammed al-Jolani i spissen, erobret Damaskus. Han har forsøkt å konsolidere maktposisjonen sin og gjenopprette et sentralstyrt Syria. Dette har myndighetene i Nord- og Øst-Syria (DAANES), som følger Öcalans ideologi, motsatt seg på forskjellige måter. Det store spørsmålet i relasjonen mellom Damaskus og DAANES ligger i hvorvidt den kurdiskdominerte regionen får beholde kontroll over de væpnede styrkene sine eller ikke. Samtidig ligger det et veldig press på nordøstområdene for å finne en politisk løsning med Damaskus. Myndighetene i nordøst har derfor forsøkt å sikre seg samarbeid med kurdiske ledere i den autonome regionen i Irak, og henvender seg i tillegg til USA og Europa for støtte. Erdogan har flere ganger sagt at han aldri vil akseptere en kurdiskstyrt region i nabolandet og at myndighetene i DAANES må distansere seg fra PKK. Hva dette betyr for Syria og for en vellykket fredsprosess, er ikke klart.
Det er med andre ord mye som står på vippen samtidig. Selv om man kan og bør nære et visst håp om fred med Öcalans uttalelser, er det en lang og kronglete vei å gå videre. Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, bør støtte opp under prosessen som er påbegynt, slik at ikke nok en mulighet til en mer stabil og demokratisk region renner ut i sanden.
I en historisk kunngjøring har Abdullah Öcalan, den fengslede lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK), oppfordret organisasjonen til å legge ned våpnene og oppløse seg selv. Denne oppfordringen kommer etter over 40 år med konflikt mellom PKK og den tyrkiske staten, en konflikt som har resultert i mer enn 40 000 dødsfall.
Öcalans budskap ble formidlet av en syv medlemmer stor delegasjon som møtte ham i Imrali høysikkerhetsfengsel tidligere i dag. Delegasjonen besto av Sirri Süreyya Önder, Pervin Buldan, DEM-partiets medledere Tülay Hatimoğullari og Tuncer Bakirhan, Ahmet Türk, DEM-partiets Istanbul-representant Cengiz Çiçek og advokat Faik Özgür Erol fra Asrin Law Office. Öcalans medfanger, Ömer Hayri Konar, Hamili Yıldırım og Veysi Aktaş, deltok også i møtet.
Under en pressekonferanse på Elit World Hotel i Istanbul leste Ahmet Türk og Pervin Buldan opp Öcalans erklæring på henholdsvis kurdisk og tyrkisk. I erklæringen påpekte Öcalan at PKK ble etablert under det 20. århundrets voldelige epoker, preget av verdenskriger og undertrykkelse av kurdisk identitet. Han understreket at endringer i verdensbildet og forbedringer i ytringsfriheten har svekket grunnlaget for PKKs eksistens, og at organisasjonen derfor bør oppløses.
Öcalan fremhevet også det historiske samarbeidet mellom tyrkere og kurdere, og behovet for å gjenoppbygge dette forholdet basert på demokrati og gjensidig respekt. Han oppfordret til respekt for identiteter, fri selvutfoldelse og demokratisk selvorganisering av alle samfunnsgrupper. For å oppnå varig fred foreslo han at PKK skulle avholde en kongress for å beslutte å legge ned våpnene og integrere seg frivillig i staten og samfunnet.
Denne kunngjøringen har skapt både håp og skepsis i Tyrkia. Mens noen ser det som et positivt skritt mot fred, er andre usikre på om PKK vil følge oppfordringen. Politiske analytikere spekulerer i at Öcalans utspill kan være knyttet til president Recep Tayyip Erdoğans politiske manøvrering for å sikre støtte fra kurdiske velgere i forkant av kommende valg. Det gjenstår å se hvordan denne utviklingen vil påvirke den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i regionen.
Solidaritet med Kurdistan 