Til tross for en ensidig erklært våpenhvile fra Kurdistans arbeiderparti (PKK) 1. mars 2025, fortsetter Tyrkia sine militæroperasjoner i irakisk Kurdistan med høy intensitet. Dette skjer etter en historisk fredsutstrekning fra den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan og en fredsprosess lansert av MHP-leder Devlet Bahçeli med støtte fra Erdoğan.
Ifølge en nylig publisert rapport fra CPT har de tyrkiske væpnede styrkene (TAF) gjennomført minst 118 militære angrep i regionen i løpet av mars. Operasjonene inkluderer 86 luftangrep, 21 artilleriangrep og 10 helikopterangrep, samt bruk av eksplosiver – til tross for at PKK har opprettholdt våpenhvilen og uttrykt vilje til å gå videre med fredsprosessen under visse forutsetninger.
– Dette viser at den ensidige våpenhvilen i realiteten har blitt møtt med økt militær aktivitet fra tyrkisk side, uttaler en lokal kilde i Amedi-distriktet, hvor flere angrep har rammet både natur og historiske steder.
Blant de mest rammede områdene i mars er Erbil og Duhok, med henholdsvis 55 og 51 bombardementer. I Sulaymaniyah ble det registrert 12 angrep, mens Mosul foreløpig har unngått militær aktivitet. Samtidig har helikopterangrep økt ti ganger sammenlignet med forrige måned.
Rapporten viser også at eksplosiver har blitt brukt til å ødelegge naturlige grotter – strukturer som ikke var i PKKs besittelse, men som TAF hevder kan bli brukt av geriljastyrker. På ett slikt sted, Shekhy-grotten i Balava, ble et kulturhistorisk minnesmerke fra den kurdiske revolusjonen rammet.
Til tross for rykter om tilbaketrekning fra enkelte militærbaser, er det ikke registrert noen reell nedtrapping. Siden begynnelsen av året har det vært minst 404 militære angrep i irakisk Kurdistan, med to sivile drepte og fire skadde som følge.
Den pågående militære aktiviteten skaper stor bekymring blant lokalbefolkningen – spesielt under vårens innhøsting, hvor mange er avhengige av jordbruket for livsgrunnlaget sitt.
Menneskerettighetsorganisasjoner og fredsaktivister har nå gått ut og oppfordret Tyrkia til å innstille operasjonene og gjenoppta fredsforhandlingene.
Denne artikkelen ble først publisert i Klassekampen 04. mars.
Av: Axel Rudi (Førstelektor ved Universitet i Oslo)Truls Strand Offerdal (Medleder i Solidaritet med Kurdistan, postdoktor ved Universitetet i Oslo)
Abdullah Öcalans fredsutspill gir grunn til forsiktig optimisme, men veien videre er på ingen måte enkel.
Den 27. februar ble en lenge etterlengtet tale fra den kurdiske lederen Abdullah Öcalan offentliggjort. Öcalan, grunnleggeren av det kurdiske arbeiderpartiet PKK, har siden 1999 vært isolert i et tyrkisk fengsel, men fungerer enda som en ideologisk leder for store deler av den kurdiske politiske bevegelsen i Tyrkia og Syria. I talen, som har høstet stor jubel i den kurdiske bevegelsen, blant tyrkiske politikere og i store deler av det tyrkiske og kurdiske sivilsamfunnet, ber Öcalan den væpnede grenen av PKK om å legge ned våpnene sine. Dette kan åpne for at den lange og blodige konflikten mellom PKK og den tyrkiske staten kan ta slutt.
Til tross for stor entusiasme, er ikke veien til fred sikret. Først og fremst er det ikke gitt at PKK nå kommer til å legge ned våpnene sine og melde seg til den tyrkiske staten. De kurdiske parlamentarikerne som fikk besøke Öcalan vektla at han enten må løslates eller settes i husarrest for at faktiske fredsforhandlinger skal finne sted, siden han er den eneste personen som legitimt kan forhandle på vegne av den kurdiske bevegelsen. Dette er i seg selv svært kontroversielt i Tyrkia, hvor store deler av befolkningen fortsatt regner Öcalan som terrorist.
I tillegg krever både Öcalan og de kurdiske politikerne at den tyrkiske grunnloven må forandres for å garantere rettigheter for kurdere og andre etniske minoriteter. Også dette provoserer mange tyrkere, siden den tyrkiske grunnloven – som ble ratifisert under diktatoren Kenan Evren in 1982 – stipulerer at suverenitet og legitimitet (kun) hviler på det tyrkiske folket. Det er også mange realpolitiske forandringer som må gjennomføres, som for eksempel en oppriktig statlig forpliktelse til kurdisk språkopplæring, gjeninnsettelse av folkevalgte borgermestre og demilitarisering av de kurdiskdominerte områdene av Tyrkia. I tillegg er det et stort ideologisk spørsmålstegn om hva et «demokratisk Tyrkia» vil innebære for de ulike partene. Öcalan og den kurdiske bevegelsen fremmer lokal selvbestemmelsesrett rotfestet i et føderativt rådssystem. Hva et «demokratisk Tyrkia» betyr for Erdogan – og hvor langt han er villig til å strekke seg – er derimot mer utydelig.
«Det er et veldig press for å finne en politisk løsning med Damaskus»
Det kompliserer også situasjonen at det historisk har vært farlig for kurdere å stole på Erdogan. Den tyrkiske presidenten har på brutalt og voldelig vis slått ned motstand i de kurdiske områdene tidligere. Mellom 2015 og 2017 ble minst 3500 mennesker drept og en halv million kurdere drevet på flukt. Flere store byer i de kurdiske områdene ble jevnet med jorden. Erdogans regjering støttes også av det høyreekstreme partiet Milliyetçi Hareket Partisi (MHP). Mange kurdere husker hvordan MHPs ungdomsorganisasjon, «de grå ulvene», begikk grove overgrep mot meningsmotstandere med stille støtte fra staten på 1970-tallet.
Kurderne husker også fremstrakte olivengrener og løfter om fred som en velkjent valgtaktikk i Tyrkia. Det er mange som ser denne fredsprosessen som en strategi frem mot valget i 2028. Forsøk på å starte en fredsprosess er heller ikke noe nytt. I 1993, 1995, 1998–2004 og 2013–2015, erklærte Öcalan og PKK (ofte) ensidige våpenhviler, og forsøkte å få i gang fredsforhandlinger. Hvor reelle disse forhandlingene var, kan debatteres og det er mange grunner til at de aldri ledet noe sted.
Det kan være at prosessen som nå settes i gang kan resultere i en varig fred. Men i tillegg til de innenrikspolitiske hindringene avhenger fredsprosessen også av internasjonale forhold. Med krigen i Ukraina mistet Russland makt i Syria, og Hayat Tahrir Al-Sham (HTS), med Abu Muhammed al-Jolani i spissen, erobret Damaskus. Han har forsøkt å konsolidere maktposisjonen sin og gjenopprette et sentralstyrt Syria. Dette har myndighetene i Nord- og Øst-Syria (DAANES), som følger Öcalans ideologi, motsatt seg på forskjellige måter. Det store spørsmålet i relasjonen mellom Damaskus og DAANES ligger i hvorvidt den kurdiskdominerte regionen får beholde kontroll over de væpnede styrkene sine eller ikke. Samtidig ligger det et veldig press på nordøstområdene for å finne en politisk løsning med Damaskus. Myndighetene i nordøst har derfor forsøkt å sikre seg samarbeid med kurdiske ledere i den autonome regionen i Irak, og henvender seg i tillegg til USA og Europa for støtte. Erdogan har flere ganger sagt at han aldri vil akseptere en kurdiskstyrt region i nabolandet og at myndighetene i DAANES må distansere seg fra PKK. Hva dette betyr for Syria og for en vellykket fredsprosess, er ikke klart.
Det er med andre ord mye som står på vippen samtidig. Selv om man kan og bør nære et visst håp om fred med Öcalans uttalelser, er det en lang og kronglete vei å gå videre. Det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, bør støtte opp under prosessen som er påbegynt, slik at ikke nok en mulighet til en mer stabil og demokratisk region renner ut i sanden.
I en historisk kunngjøring har Abdullah Öcalan, den fengslede lederen av Kurdistans arbeiderparti (PKK), oppfordret organisasjonen til å legge ned våpnene og oppløse seg selv. Denne oppfordringen kommer etter over 40 år med konflikt mellom PKK og den tyrkiske staten, en konflikt som har resultert i mer enn 40 000 dødsfall.
Öcalans budskap ble formidlet av en syv medlemmer stor delegasjon som møtte ham i Imrali høysikkerhetsfengsel tidligere i dag. Delegasjonen besto av Sirri Süreyya Önder, Pervin Buldan, DEM-partiets medledere Tülay Hatimoğullari og Tuncer Bakirhan, Ahmet Türk, DEM-partiets Istanbul-representant Cengiz Çiçek og advokat Faik Özgür Erol fra Asrin Law Office. Öcalans medfanger, Ömer Hayri Konar, Hamili Yıldırım og Veysi Aktaş, deltok også i møtet.
Under en pressekonferanse på Elit World Hotel i Istanbul leste Ahmet Türk og Pervin Buldan opp Öcalans erklæring på henholdsvis kurdisk og tyrkisk. I erklæringen påpekte Öcalan at PKK ble etablert under det 20. århundrets voldelige epoker, preget av verdenskriger og undertrykkelse av kurdisk identitet. Han understreket at endringer i verdensbildet og forbedringer i ytringsfriheten har svekket grunnlaget for PKKs eksistens, og at organisasjonen derfor bør oppløses.
Öcalan fremhevet også det historiske samarbeidet mellom tyrkere og kurdere, og behovet for å gjenoppbygge dette forholdet basert på demokrati og gjensidig respekt. Han oppfordret til respekt for identiteter, fri selvutfoldelse og demokratisk selvorganisering av alle samfunnsgrupper. For å oppnå varig fred foreslo han at PKK skulle avholde en kongress for å beslutte å legge ned våpnene og integrere seg frivillig i staten og samfunnet.
Denne kunngjøringen har skapt både håp og skepsis i Tyrkia. Mens noen ser det som et positivt skritt mot fred, er andre usikre på om PKK vil følge oppfordringen. Politiske analytikere spekulerer i at Öcalans utspill kan være knyttet til president Recep Tayyip Erdoğans politiske manøvrering for å sikre støtte fra kurdiske velgere i forkant av kommende valg. Det gjenstår å se hvordan denne utviklingen vil påvirke den politiske og sikkerhetsmessige situasjonen i regionen.
Assad-regimets fall i Damaskus, Tyrkias fjerde militære intervensjon i Nord-Syria og flyangrep i Nord-Irak og oppmerksomheten rundt den fengslede lederen for Kurdistans arbeiderparti (PKK), Abdullah Öcalan, har ført til at kurdere snakker med hverandre på tvers av grensene i regionen og bitre politiske motsetninger.
Delegasjonen fra Folkenes parti for likestilling og demokrati (DEM) har besøkt Öcalan ved to anledninger på fangeøya Imrali i Marmarahavet siden 28. desember. De har nå hatt samtaler på høyt nivå med både Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Kurdistans patriotiske union (PUK) i Erbil (kurdisk Hewlêr) som er hovedstaden i Den autonome kurdiske regionen i Irak, og i Sulaymaniya (kurdisk Slemani), hovedsetet for Talabani-klanen og PUK.
Delegasjon til Nord-Irak
Presidenten i den autonome kurdiske regionen, Nechirvan Barzani, tok imot DEM-delegasjonen i Erbil mandag. Barzani er nevø av tidligere president og klanhøvding Massoud Barzani som arvet KDP (Partiya Demokrat a Kurdistanê) etter sin legendariske far Mustafa Barzani (1903-79).
Forholdet mellom KDP og PKK (Partiya Karkerên Kurdistanê) er i beste fall betent, og Öcalans ideologi om demokratiske konføderalisme står ikke høyt i kurs i det klanbaserte KDP hvor 78-årige Massoud Barzani fortsatt har de tyngste ordene med i laget. For å understreke rangordninga møtte DEM-delegasjonen Massoud Barzani før de møtte presidenten.
Barzani har pleiet gode forbindelser med Ankara, både for å bekjempe PKK og på grunn av rivaliseringa med PUK (Yekêtîy Nîştimanîy Kurdistan).
Ved å gi Tyrkia mer eller mindre fritt leide til å angripe basene til Folkets forsvarsstyrke (Hêzên Parastina Gel, HPG), geriljaen til PKK, i Qandil-fjellene, har Tyrkia, skritt for skritt, utvidet sin okkupasjon av grenseområdene i Nord-Irak uten at sentralregjeringa i Bagdad har hatt mulighet til å hindre det. Tyrkia tråkler sammen den ene lomma med den andre langs grensa slik at det begynner å ta form av et sammenhengende belte.
Omveltninga i Syria åpner nye dører til gamle rom. KDP har sine allierte i Nord-Syria der Den demokratiske autonome administrasjonen for Nord- og Øst-Syria (DAANES) er bygd av Demokratisk enhetsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD; arabisk: Ḥizb al-Ittiḥad ad-Dimuqraṭiy) som tilhører “PKK-familien”. Nå må DAANES og de kurdiske partiene i Rojava Kurdistanê (Vest-Kurdistan) forholde seg til den tidligere al-Qa’ida-allierte jihadistfronten Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) som styrer i Damaskus.
Det byr på utfordringer ettersom HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a, den tidligere etterlyste terroristen Abu Mohammed al-Jolani, har avvist den føderative modellen for Syria, med lokalt autonomi, som Daanes tar til orde for. Det betyr ikke en egen autonom region, slik som i Başûrê Kurdistanê (Sør-Kurdistan) i Nord-Irak.
KDP i “Barzanistan”
Samtalene mellom president Barzani og DEM-delegasjonen mandag kretset rundt kurdisk regional enhet og forsoning og om følgene av en eventuell ny forhandlingsprosess i Tyrkia. Her er det nærliggende å tro at DEM ba Barzani om å bruke sine forbindelser til Recep Tayyip Erdoğan i presidentkomplekset Cumhurbaşkanlığı Külliyesi i Ankara.
“Barzani uttrykte sin fulle støtte til fredsinitiativet og prosessen for en fredelig løsning i Tyrkia, Irak, Syria og utover. Delegasjonen diskuterte det politiske landskapet i Tyrkia og understreket behovet for kurdisk enhet i møte med regionale utfordringer. Møtet ble sett på som en del av en breiere innsats for å engasjere kurdiske politikere og fremme dialog om kurdiske spørsmål på både nasjonalt og regionalt nivå,” skriver Medya News.
Et annet sentralt spørsmål er hvordan alle kurdiske politiske krefter kan bli involvert i fredsprosessen for å sikre at ingen fraksjon blir utelatt. Fred kan ikke oppnås isolert, understreket Barzani, det krever samarbeid mellom kurdiske fraksjoner for å fremme politiske løsninger. Kurdisk historie og forholdet mellom KDP og PKK tilsier at dette kan by på store, uoverstigelige utfordringer.
Her spiller erfaringene fra Rojava inn. Politikken til DAANES og organiseringa av samfunnet har gitt gjenlyd i Nord-Irak, ikke minst i “Talabanistan” i Sulaymaniya. Den står i kontrast til den politistaten som mange mener KDP driver i Nord-Irak, særlig i “Barzanistan” i Erbil. En positiv politisk løsning, både i Tyrkia og Syria, kan dermed utfordre tradisjonelle maktstrukturer som er forankret i klaner.
PUK i “Talabanistan”
Delegasjonen dro deretter til Sulaymaniya for å møte PUK-lederen Bafil Talabani og visestatsminister Kubat Talabani. Møtet fant sted bak lukkede dører i Debashan, den historiske residensen til tidligere president og partieier Jalala Talabani.
Debashan ligger i fjellsida med vakkert oversyn over Zamwa som stedet het før den moderne byen ble anlagt i 1783-84 under det kurdiske shafi’i-sunnimuslimske Baban-fyrstedømmet (1649-1850), med oljebyen Kirkuk som hovedstad før Sulaymaniya etablerte seg som støttespiller for det osmanske riket i kampen mot Iran.
Undertegnede var i 2017 middagsgjest hos Talabani (1933-2017) og hans kone Hero Ibrahim Ahmed (Hero Khan) Khan, i Debashan og hadde hennes søster Shanaz Ibrahim Ahmed, gift med Iraks president Abdul Latif Rashid, som en meget frispråkelig borddame.
Borddama som sitter sentralt i PUK-ledelsen sammen med sin nevø Bafil Talabani, møtte DEM-delegasjon som anla et besøk på gravstedet til svigerfaren som grunnla PUK sammen med hennes far, juristen og forfatteren Ibrahim Ahmad (1914-2000) i 1975.
Det respektfulle besøket understreker at PUK fortsatt er en familiesak, en meseleya malbatê.
Delegasjonen kan dermed ha åpnet en direkte kanal til Bagdad gjennom president Rashid som er medlem av PUK. Han kom til Halabja få dager etter Saddam Husseins gassangrep på den kurdiske grensebyen 16. mars 1988, i sluttfasen av krigen mot Iran (1980-88).
Shanaz var oppsatt på å gjøre 31. august 1996 til minnedag for å markere Erbil-massakren under den irakisk-kurdiske borgerkrigen, da Massoud Barzani inviterte den irakiske hæren til Erbil for å bekjempe PUK. Saddam Hussein svarte på Barzanis brev med å sende 45.000 soldater. 48 PUK-medlemmer ble henrettet i Erbil, mens vel 700 peshmergas fra PUK og Iraks nasjonalkongress (Moutammar al-Watani al-‘Iraqi, INC) (partiet til CIA-allierte Ahmed Chalabi som ble visestatsminister (2005-06) etter Saddam Husseins fall) ble skutt utenfor byen. Samme dag henrettet KDP tretten peshmergas fra PUK i Erbil.
Saddams tropper trakk seg senere tilbake etter å ha overlatt Erbil til KDP hjulpet til å presse PUK helt til grensen mellom Iran og Irak før USA grep inn og evakuerte over 6000 PUK-krigere fra Irak. I oktober tok PUK tilbake Sulaymaniya.
Hero Khan sendte mange strenge blikk ned til bordenden hvor samtalen fant sted, og lillesøster Shanaz fikk ikke sitt ønske igjennom.
Den 31. august blir aldri offisielt markert. Sårene har aldri blitt leget.
Delegasjonen besto av Pervin Buldan og Sirri Süreyya Önder som begge var medledere av DEM fram til august 2023, av partimedleder Keskin Bayindir og andre politikere fra Demokratisk regionsparti (Demokratik Bölgeler Partisi, DBP; Partiya Herêman a Demokratîk, PHD) og av parlamentarikere fra DEM.
Følget inkluderte utenrikspolitisk talsmann Berdan Öztürk, Mehmet Kamaç (DEM) og Gülcan Kaçmaz Sayyiğit, representant fra Van for det tyrkiske grønne venstre partiet Yeşil Sol Parti (YSP), samt İbrahim Bilmez og Özgür Erol fra advokatfirmaet Asrin som har saka til Öcalan. Buldan og Önder var de som først fikk besøke Öcalan på Imrali.
Delegasjonen avsluttet besøket i Nord-Irak onsdag med et møte med statsminister i den kurdiske regionen (KRI), Masrour Barzani, i Erbil onsdag.
Tyrkisk våroffensiv
Samtalene som delegasjonen hadde på høyt nivå i Başûrê Kurdistanê, kom på “et kritisk tidspunkt, fordi Öcalans siste initiativ tar sikte på å styre den kurdiske politiske bevegelsen inn i en fornyet prosess med dialog” på tvers av grensene, ifølge Medya Haber.
Observatører venter nå på uttalelser fra begge sider for å klargjøre hva møtene har ført til for kurdisk diplomati i et breiere politisk landskap i Midtøsten eller Vest-Asia som er under omforming.
Det skjer på et tidspunkt da Tyrkia utvider sin kontroll over deler av Nord-Irak i oppbygginga til hva som ser ut til å bli en ny våroffensiv i grensetraktene, og mot Qandil-fjellene (kurdisk Çiyayên Qendîlê) som strekker seg langs grensa mellom Irak og Iran og er en del av fjellkjeden Zagros fra Iran, det nordlige Irak og det sørøstre Tyrkia.
Tyrkia har intensivert sine militære operasjoner med vedvarende luft- og bakkeangrep og særlig bruk av droner mot Gara-regionen. Det har ført til en ny strøm av flyktninger. 27. januar ble fire sivile drept i et droneangrep i Rapirin i hva som fortoner seg som vilkårlige angrep fordi det ikke fins militære mål i området.
Det fyrer opp under advarslene fra Community Peacemakers Teams (CPT), med kontor i Sulaymaniya, og andre observatørgrupper i Irak om at angrepene har som mål å avfolke viktige regioner i forkant av den planlagte våroffensiven.
Fjellregionen Gara (Garê) i Duhok-regionen har vært mål for tyrkiske angrep gjennom mange år. Den hittil største offensiven Operasjon Ørneklo-2 (Pençe Kartal-2 Harekati) fant sted 10.-14. februar 2021 og var rettet mot PKK, men rammet mange sivile i seks landsbyer som ble bombet av tyrkiske helikoptre, opplyste ordfører Saban Xelil i landsbyen Dînartê til Kurdistan 24.
Tyrkia fortsetter sine systematiske militære kampanjer i kurdisk Irak for å sikre seg strategiske fordeler med tanke på våroffensiven, konstaterer Karwan Osman, leder for CPT.
Den 27. januar ble to kurdiske politikere fra Rojava, Heva Erebo (43), også kjent som Saliha Viyan, og Hogir Erebo (34), alias Dilawer Erebo, drept sammen med to andre sivile i et droneangrep i Ranya-distriktet ved Dukan-sjøen, nord for Sulaymaniya og øst for Erbil. Ranya i Hawraman-fjellene på 1300 meters høyde er et kurdisk kulturelt senter og ble hardt rammet under den kurdiske krigen mellom KDP og PUK.
Angrepet var trolig målrettet for å ramme forbindelsene til Rojava.
Heva Erebo var koordinator for kvinnefronten Kongra Star (Stjernekongressen) og var med å opprette DAANES, den demokratiske autonome administrasjonen i Rojava.
Kongra Star ble opprettet i 2005 som kvinneunionen Yekîtiya Star (YS), hvor Star refererer til den mesopotamiske oldtidsgudinna Ishtar og i dag til "himmelske stjerner", under mottoet «Uten frigjøring av kvinner, er et virkelig fritt samfunn umulig."
Tidligere medleder for Syrias demokratiske råd (SDC, kurdisk: Meclîsa Sûriya Demokratîk, arabisk: Majlis ad-Diymuqratiu as-Suri), Ilham Ahmed, som nå er internasjonal leder i DAANES, var med å stifte YS.
Heva Erebo var på vei for å møte kvinneorganisasjoner, mens Hogir Erebo fra ungdomsorganisasjonen til det syrisk-kurdiske PYD skulle få medisinsk behandling i Qandil-fjellene etter å ha blitt såret i kamper med Den islamske staten (IS).
Den flerspråklige Heva Erebo fra den syriske grensebyen Dirbasiyah, tvillingby til tyrkiske Şenyurt, var aktiv med å organisere kvinner i Raqqa, Manbij, Tabqa og Deir az-Zur etter hvert som byene ble frigjort fra Daesh (IS), byer som i overveiende grad er arabiske.
"Hun var et eksempel på en revolusjonær kvinne som alle kvinner kunne få styrke fra og se som sin fortropp. Uansett hvor store og smertefulle våre ofre kan være, kan ingen kraft få oss til å vende tilbake til et liv i slaveri og bøye hodet," heter det i minneordet fra Kongra Star.
Uavklart i Damaskus
Utviklinga i Syria henger over det som skjer i Tyrkia og sender skygger inn over Irak. Syrias demokratiske styrker (SDF, Quaat Suria ad-Diymuqratia, kurdisk: Hêzên Sûriya Demokratîk) har oppfordret Damaskus til å ta sitt ansvar med å inngå våpenhvile. Det er helt nødvendig for å opprettholde en kontinuerlig dialog, understreker SDF etter trepartsmøtet som fant sted mandag. Her var DAANES representert.
SDF vil fortsette forhandlingene med den syriske HTS-regjeringa om kjernespørsmålene som blant annet omfatter integrering av militære og administrative institusjoner og returnering av fordrevne personer.
“Betydninga av den pågående dialogen med Damaskus ble bekreftet på nytt, med deltakerne som uttrykte sin forpliktelse til å gjøre denne dialogen vellykket,” het det i uttalelsen fra SDF etter møtet.
Forutsetninga for framgang er en våpenhvile, betoner SDF som er de militære styrkene til DAANES.
Ifølge rapportene skal SDF og Damaskus ha inngått en avtale om å integrere “sikkerhetsinstitusjoner” i strukturen til den nye syriske hæren og å gjenopprette statstilknyttede sivile tjenesteinstitusjoner i Nord- og Øst-Syria. Kilden er kommandanten for SDFs nordlige brigade, Abu Omar al-Idlibi.
Det indikerer samarbeid mellom DAANES og sentralregjeringa uten at spørsmålet om langsiktig autonomi eller minoriteters rettigheter er avklart. Dette er spørsmål som ligger til sentrale forhandlinger om Syrias forfatning i Damaskus. Her vil det komme flere pekepinner når en ny regjering blir presentert 1. mars, slik HTS-lederen Ahmed Hussein ash-Shara’a har varslet.
Et annet nøkkelpunkt i avtalen krever at alle ikke-syriske krigere i SDFs rekker blir dimittert for å understreke den nasjonale suverenitet og begrense utenlandsk innflytelse i regionen. Det skal dessuten legges til rette for at repatrieringa blir lettere for fordrevne personer under “egnede levekår”. Det foreligger ingen implementeringsmekanisme som kan bidra til å verifisere avtalen.
Forhandlinger og dialog er “uansett den beste veien” å gå, understreket SDFs øverstkommanderende Mazloum Abdi mandag overfor det syriske North Press Agency. SDF støtter “alle anstrengelser for å bidra til nasjonal stabilitet og enhet”, forsikret Abdi og gratulerte Ahmed ash-Shara’a med presidentskapet.
Å kreve at alle ikke-syrere ut av SDFs rekker, er et utspill fra Damaskus overfor Tyrkia som mener at SDF er en kamuflert hær for tyrkiske kurdere fra PKK. Overføringa av vel 20.000 IS-fanger til myndighetene i Damaskus reiser alvorlige spørsmål om hvordan det skal organiseres og hva myndighetene vil gjøre med fangene. Det vil uansett fjerne en tung belastning for DAANES.
Abdi berømmer også Shara’as besøk til den kurdiske enklaven Afrin, tett opp til grensa mot Tyrkia nordvest for Aleppo. Afrin har vært under tyrkisk kontroll siden invasjonen i januar til mars 2018, Operasjon Olivengrein (Zeytin Dali Harekâti). Siden har det pågått en utstrakt etnisk renskning av kurdere og innflytting av syriske arabiske jihadister og deres flyktningfamilier.
Abdi har invitert Shara’a til SDF-kontrollerte områder i Rojava og planlegger selv å dra til Damaskus for å etablere en klar handlingsplan for videre diskusjoner. Enhver resolusjon må opprettholde «rettferdighet og likhet for alle syrere, fri for diskriminering eller sekteriske kvoter,» understreker Abdi.
Historisk møte: Tyrkiske myndigheter i dialog med kurdiske ledere
Etter to historiske møter med Abdullah Öcalan i Imrali-fengselet har en høytstående delegasjon fra det tyrkiske DEM-partiet (Folkenes Likhet- og Demokrati parti) gjennomført viktige samtaler med sentrale kurdiske ledere i Bashur (Nord-Irak).
DEM-partiets Imrali-delegasjon, som har overbrakt Öcalans budskap til myndighetene i Kurdistan-regionen i Irak, holdt en pressekonferanse etter sitt møte med Nechirvan Barzani.
Pressekonferansen markerte avslutningen på den viktige diplomatiske rundreisen i Kurdistan-regionen, hvor delegasjonen har hatt samtaler med sentrale politiske ledere. Møtene representerer et betydningsfullt skritt i den pågående dialogen om det kurdiske spørsmålet, hvor delegasjonen har understreket viktigheten av kurdisk deltakelse i den videre prosessen.
Masoud Barzani, president for Det kurdiske demokratiske parti (KDP), og Nechirvan Barzani, president for Kurdistan-regionen, har begge uttrykt støtte til en ny fredsprosess. Dette markerer en betydningsfull utvikling i det langvarige kurdiske spørsmålet.
«Resultatene av disse samtalene vil være viktige for fremtiden ikke bare for kurderne, men også for alle folkene i Midtøsten,» uttalte delegasjonens talsperson Keskin Bayindir etter møtene i Hewlêr (Erbil).
Delegasjonen, som inkluderer fremtredende politikere som Pervin Buldan og parlamentsmedlemmer fra DEM-partiet, har fått i oppdrag å overbringe Öcalans budskap om en ny tilnærming til konflikten. Målet er å flytte det kurdiske spørsmålet fra konflikt til politisk dialog.
Masoud Barzani har gjennom sitt pressekontor bekreftet at han vil støtte den nye prosessen aktivt. Delegasjonen fortsetter nå sine samtaler i Sulaymaniyah, der møter med Bafel og Qubat Talabani står på agendaen.
Initiativet sees som et betydningsfullt skritt mot en mulig fredsløsning i regionen, der kurdiske aktører spiller en sentral rolle i forhandlingene.
Tyrkia har etablert sterke forbindelser til jihadistledelsen i Damaskus og fortsetter sin militære offensiv mot det kurdisk-dominerte Syrias demokratiske styrker (SDF) i Nord-Syria. Ankara og Hayat Tahrir ash-Sham (HTS) er enige om å knuse Rojava-modellen for et føderalt Syria. SDF nekter derfor å innordne seg i en jihadistisk regjeringshær under HTS-kommando.
Tyrkia tar mål av seg å kontrollere Syria. Salih Muslim, tidligere leder for det syrisk-kurdiske Demokratisk forbundsparti (Partiya Yekîtiya Demokrat, PYD) og nå medlem av presidentrådet, er tydelig i sin konklusjon.
Intet land har tilsynelatende større innflytelse i Damaskus enn Tyrkia etter at Organisasjonen for Levantens frigjøring (Hayat Tahrir ash-Sham, HTS) rykket inn i den syriske hovedstaden og drev president Bashar al-Assad i eksil til Moskva. Det markerte slutten på 54 år med familiedynastiet – eller 61 år med det sekulære og opprinnelig pan-arabiske sosialpartiet Ba’ath.
Det råder liten tvil om at Tyrkia fortsatte å bygge opp jihadistgruppene som hadde søkt tilflukt i provinsen Idlib etter å ha blitt drevet ut av byene i vest av Assad-regimets arabiske hær (SAA, Jaysh al-Arabi as-Suri), med intens flystøtte fra Russland og bakkestyrker fra Hizbollah og Irans revolusjonsgarde (Sepah-e Pasdaran-e Enqelab-e Eslamī, Den islamske revolusjonens vokterstyrke) og utenlandske sjiamuslimske militser under dens kommando.
Siden kvelden 23. oktober 2024 har Tyrkia bombet Kurdistan-regionen i Irak, Şengal og Nord-Syria, også med droner. Minst et dusin sivile er drept og dusinvis skadet. Angrepene har rettet seg mot sivil infrastruktur, inkludert kornsiloer, et helsesenter og kraftverk.
Appell ved markeringen til Kurdisk demokratisk Samfunnssenter og Ung Kurd på Jernbanetorget 12. oktober 2024
Av: Arnljot Ask, Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan
– At vignetten for denne markeringen kobler «frihet for Öcalan» sammen med «Fred i Kurdistan» er viktig å understreke! Da Ocalan er den som kan åpne for nye fredsforhandlinger igjen om han får anledning til det. At han får ta opp igjen den virksomheten han starta allerede i 1993, da han la fram forslag om våpenhvile og forhandlinger 17.mars dette året, foran Newroz feiringen. Midt under borgerkrigstilstanden som rådde over hele 1990-tallet, etter at Tyrkia igjen intensiverte angrep på kurdiske byer og landsbyer fra 1991 av.
Den tyrkiske regjeringen avviste både dette forslaget, og lignende forslag som kom årlig i denne perioden, hvor rundt 4000 byer og landsbyer ble rasert og hundretusener ble drevet på flukt inn til storbyene, som Amed, som svulmet opp med store flyktningeslummer.
Bare daværende president Turgut Özal (1989-93) var åpen for forhandlinger, men han døde under uavklarte omstendigheter 17.april. (Ennå uklart om det hadde tilknytning til rykter om nytt militærkupp rundt denne tiden).
Det er viktig å trekke fram denne perioden som bakgrunn for den internasjonale konspirasjonen som startet 9.oktober 1998 med utvisningen av Ocalan fra Syria, og som fortsatt vedvarer.
Öcalan dro da til Europa, hvor han uten hellprøvde å følge opp fredsforhandlinger. Først fra Italia, så Moskva og Hellas (vi prøvde også å få han hit til Norge), før han ble han overført til den greske ambassaden i Kenya. Daværende statsminister i Italia, D’Alema, avslørte nå i 2024 at han fikk beskjed om å utlevere Öcalan til Tyrkia da han først kom til Roma i oktober 1998 og søkte om asyl der. Også Russland fulgte opp dette komplottet ved å nekte han opphold der.
I Nairobi ble han så 15.februar 1999 kidnappa av tyrkiske sikkerhetsmyndigheter i samarbeid med CIA og flere, og ført til Tyrkia. Først dømt til døden, som så ble omgjort til livsvarig fengselsstraff på fangeøya Imrali i Marmarahavet.(Den som vil se flere detaljer i konspirasjonsprosessen mot Ocalan fram til i dag kan finne de bl.a. i en artikkel på ANF 9.oktober 2024. Isolatet på Imrali klassifiseres som terrorhandling i henhold til internasjonale rettsregler).
Den eneste anledningen hvor Öcalan i denne perioden har fått anledning til å følge opp sine fredsutspill, var i 2008- 2011, hvor han medvirka til forhandlingene mellom Tyrkias Sikkerhetsmyndigheter og PKK som pågikk i Oslo disse årene. Men da HDP seilte opp til å kunne utfordre Erdogan ved valgene sommeren 2015, ble Erdogan-regjeringens kontakt med HDP avslutta 5.april dette året. Fra høsten 2015 av har det så vært en isfront og en sammenhengende, omfattende total krig som er ført mot kurderne både i Tyrkia og nabolandene Irak og Syria, flettet sammen med Erdogans plan om et Stor Tyrkia som innebærer å innlemme områdene fra det osmanske sultanatets storhetstid.
Det siste året har det vært en voksende oppslutning om kravet om løslatelse av Öcalan, siden en ny kampanje ble lansert i fjor 9.oktober på 25 årsdagen for komplottet.Flere titalls Fredspris– vinnere har signert. Europarådets domstol for Menneskerettigheter (ECHR) har flere ganger bedt om løslatelse av andre kurdiske ledere som har sittet fengslet i opp til 10 år uten endelig domsavsigelser for det de er tiltalt for. På Ministerrådsmøtet i Europarådet sist september i år, ble Tyrkia gitt ett års frist, til neste møte i Rådet, med å effektuere påleggene.
Den tyrkiske Menneskerettighetsorganisasjonen IHD la i begynnelsen av oktober fram en rapport om Erdogans overgrep de 22 årene han har sittet med makten i Tyrkia, hvor mer enn 200 000 opposisjonelle er fengslet og 80 000 er torturert mens de har vært i fengsel eller i varetekt.
De ødeleggende krigene som Erdogan fører mot kurderne og nabolandene, sammen med Israels terrorkrig mot Palestina, Libanon og i Syria, rammer hele regionen og skaper død og fordervelser. Det berører også hele Europa og gjør oss ansvarlig til å være med i motstandsfronten. På den felles euroepiske venstrekonferansen, European Forum, i Budapest 8-10. november, er temaet «Midtøsten og Europas ansvar» satt opp på dagsorden, hvor DEM på vegne av kurderne også vil synligjøre den kurdiske frigjøringskampen og hvilke utfordringer de har til progressive krefter i Europa, sammen med representanter for Palestina, bevegelsen for et fritt Kypros osv. Kravet om
Frihet for Ocalan! og Fred i Kurdistan vil også være tilstede der!
Samtidig vil vi intensivere våre anstrengelser her i Norge, også ovenfor norske mydigheter!
Arnljot Ask, landsstyremedlem Solidaritet med Kurdistan.
Solidaritet med Kurdistan sendte dette som et åpent brevet til UD 24.05.24
Norske myndigheter må reagere overfor Tyrkia på den skandaløse domsavsigelsen i Kobane rettssaken som ble forkynt 16.mai i Ankaras 22.High Criminal Court, hvor ledere og tillitspersoner i Folkenes Demokratiske Parti (HDP) ble idømt bort i mot livslange fengselsstrafer.
Medlederne av HDP, Selahattin Demirtas og Figen Yűksekdağ, ble dømt til henholdsvis 42 år og 30 år i fengsel. 11 av de til sammen 18 personene som har sittet fengslet i opptil 7 år også fikk lange straffer. Som Demirtaş uttalte fikk han denne dommen på grunn av sine ord som politiker. Både han og de andre som også var anklaget for å deltatt i, eller vært ansvarlige for voldshandlinger, ble frikjent på dette anklagepunktet.
Kobane-saken hadde utgangspunkt i politiske solidaritetsmarkeringer med kampen mot IS i Kobane i 2014, hvor de fleste av de 108 anklagende ble beskyldt for å undergrave enheten og integriteten i den tyrkiske staten, i tillegg til ulike andre anklagepunkter som i hovedsak dreide seg om politiske forhold. Rettssaken ble åpnet i oktober 2016, og HDP-lederne Selahattin Demirtaş og Figen Yuksekdag har sittet fengslet siden november 2016.
Domsavsigelsen nå må også sees som en fortsettelse av regimets standhaftige forfølgelse av kurderne og som en hevn mot at regimet tapte det nettopp avholdte lokalvalget. Som en av advoktene til Demirtas, Sezin Önoy, uttalte: Regimets intoleranse både mot det kurdiske folket, arbeidere og andre som uttrykker motstand mot regimets politikk, uttrykkes gjennom prosesser som Kobani-saken og Gezi-saken. Han varslet at saken sjølsagt ikke var slutt med dette. Foruten at dommen blir anket, måtte en også være forberedt på at det ville komme flere lignende saker.
Denne rettssaken har allerede vakt internasjonal oppsikt. Europarådets Menneskerettighetsdomstol (EctHR) har tidligere flere ganger påtalt bruddene på konvensjoner Tyrkia er forpliktet av, og krevd at de to HDP lederne skulle frigis. Det forventes at de vil forfølge denne domsavsigelsen. Offisielle representanter fra flere europeiske land har allerede uttalt seg.
Norges utenriksledelse bør også markere seg, både overfor Tyrkias ambassade i Norge og sine kolleger i Ankara. Solidaritetsorganisasjoner og politiske organisasjoner må vise sin støtte til Folkenes Likhets- og Demokrati Parti (DEM) i den kampen de fortsatt må føre i Tyrkia.
Oslo, 24.05 2024
Solidaritet med Kurdistan, Norge
Jila Hassanpour og Truls Strand Offerdal, medledere
Solidaritet med Kurdistan 