Fredsduer trengs i stedet for hagl av bomber
Siden kvelden 23. oktober 2024 har Tyrkia bombet Kurdistan-regionen i Irak, Şengal og Nord-Syria, også med droner. Minst et dusin sivile er drept og dusinvis skadet. Angrepene har rettet seg mot sivil infrastruktur, inkludert kornsiloer, et helsesenter og kraftverk.
Les hele uttalelsen på engelsk nedenfor:
Appell ved markeringen til Kurdisk demokratisk Samfunnssenter og Ung Kurd på Jernbanetorget 12. oktober 2024
Av: Arnljot Ask, Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan
– At vignetten for denne markeringen kobler «frihet for Öcalan» sammen med «Fred i Kurdistan» er viktig å understreke! Da Ocalan er den som kan åpne for nye fredsforhandlinger igjen om han får anledning til det. At han får ta opp igjen den virksomheten han starta allerede i 1993, da han la fram forslag om våpenhvile og forhandlinger 17.mars dette året, foran Newroz feiringen. Midt under borgerkrigstilstanden som rådde over hele 1990-tallet, etter at Tyrkia igjen intensiverte angrep på kurdiske byer og landsbyer fra 1991 av.
Den tyrkiske regjeringen avviste både dette forslaget, og lignende forslag som kom årlig i denne perioden, hvor rundt 4000 byer og landsbyer ble rasert og hundretusener ble drevet på flukt inn til storbyene, som Amed, som svulmet opp med store flyktningeslummer.
Bare daværende president Turgut Özal (1989-93) var åpen for forhandlinger, men han døde under uavklarte omstendigheter 17.april. (Ennå uklart om det hadde tilknytning til rykter om nytt militærkupp rundt denne tiden).
Det er viktig å trekke fram denne perioden som bakgrunn for den internasjonale konspirasjonen som startet 9.oktober 1998 med utvisningen av Ocalan fra Syria, og som fortsatt vedvarer.
Öcalan dro da til Europa, hvor han uten hell prøvde å følge opp fredsforhandlinger. Først fra Italia, så Moskva og Hellas (vi prøvde også å få han hit til Norge), før han ble han overført til den greske ambassaden i Kenya. Daværende statsminister i Italia, D’Alema, avslørte nå i 2024 at han fikk beskjed om å utlevere Öcalan til Tyrkia da han først kom til Roma i oktober 1998 og søkte om asyl der. Også Russland fulgte opp dette komplottet ved å nekte han opphold der.
I Nairobi ble han så 15.februar 1999 kidnappa av tyrkiske sikkerhetsmyndigheter i samarbeid med CIA og flere, og ført til Tyrkia. Først dømt til døden, som så ble omgjort til livsvarig fengselsstraff på fangeøya Imrali i Marmarahavet. (Den som vil se flere detaljer i konspirasjonsprosessen mot Ocalan fram til i dag kan finne de bl.a. i en artikkel på ANF 9.oktober 2024. Isolatet på Imrali klassifiseres som terrorhandling i henhold til internasjonale rettsregler).
Den eneste anledningen hvor Öcalan i denne perioden har fått anledning til å følge opp sine fredsutspill, var i 2008- 2011, hvor han medvirka til forhandlingene mellom Tyrkias Sikkerhetsmyndigheter og PKK som pågikk i Oslo disse årene. Men da HDP seilte opp til å kunne utfordre Erdogan ved valgene sommeren 2015, ble Erdogan-regjeringens kontakt med HDP avslutta 5.april dette året. Fra høsten 2015 av har det så vært en isfront og en sammenhengende, omfattende total krig som er ført mot kurderne både i Tyrkia og nabolandene Irak og Syria, flettet sammen med Erdogans plan om et Stor Tyrkia som innebærer å innlemme områdene fra det osmanske sultanatets storhetstid.
Det siste året har det vært en voksende oppslutning om kravet om løslatelse av Öcalan, siden en ny kampanje ble lansert i fjor 9.oktober på 25 årsdagen for komplottet. Flere titalls Fredspris– vinnere har signert. Europarådets domstol for Menneskerettigheter (ECHR) har flere ganger bedt om løslatelse av andre kurdiske ledere som har sittet fengslet i opp til 10 år uten endelig domsavsigelser for det de er tiltalt for. På Ministerrådsmøtet i Europarådet sist september i år, ble Tyrkia gitt ett års frist, til neste møte i Rådet, med å effektuere påleggene.
Den tyrkiske Menneskerettighetsorganisasjonen IHD la i begynnelsen av oktober fram en rapport om Erdogans overgrep de 22 årene han har sittet med makten i Tyrkia, hvor mer enn 200 000 opposisjonelle er fengslet og 80 000 er torturert mens de har vært i fengsel eller i varetekt.
De ødeleggende krigene som Erdogan fører mot kurderne og nabolandene, sammen med Israels terrorkrig mot Palestina, Libanon og i Syria, rammer hele regionen og skaper død og fordervelser. Det berører også hele Europa og gjør oss ansvarlig til å være med i motstandsfronten. På den felles euroepiske venstrekonferansen, European Forum, i Budapest 8-10. november, er temaet «Midtøsten og Europas ansvar» satt opp på dagsorden, hvor DEM på vegne av kurderne også vil synligjøre den kurdiske frigjøringskampen og hvilke utfordringer de har til progressive krefter i Europa, sammen med representanter for Palestina, bevegelsen for et fritt Kypros osv. Kravet om
Frihet for Ocalan! og Fred i Kurdistan vil også være tilstede der!
Samtidig vil vi intensivere våre anstrengelser her i Norge, også ovenfor norske mydigheter!
Arnljot Ask, landsstyremedlem Solidaritet med Kurdistan.
Solidaritet med Kurdistan sendte dette som et åpent brevet til UD 24.05.24
Norske myndigheter må reagere overfor Tyrkia på den skandaløse domsavsigelsen i Kobane rettssaken som ble forkynt 16.mai i Ankaras 22.High Criminal Court, hvor ledere og tillitspersoner i Folkenes Demokratiske Parti (HDP) ble idømt bort i mot livslange fengselsstrafer.
Medlederne av HDP, Selahattin Demirtas og Figen Yűksekdağ, ble dømt til henholdsvis 42 år og 30 år i fengsel. 11 av de til sammen 18 personene som har sittet fengslet i opptil 7 år også fikk lange straffer. Som Demirtaş uttalte fikk han denne dommen på grunn av sine ord som politiker. Både han og de andre som også var anklaget for å deltatt i, eller vært ansvarlige for voldshandlinger, ble frikjent på dette anklagepunktet.
Kobane-saken hadde utgangspunkt i politiske solidaritetsmarkeringer med kampen mot IS i Kobane i 2014, hvor de fleste av de 108 anklagende ble beskyldt for å undergrave enheten og integriteten i den tyrkiske staten, i tillegg til ulike andre anklagepunkter som i hovedsak dreide seg om politiske forhold. Rettssaken ble åpnet i oktober 2016, og HDP-lederne Selahattin Demirtaş og Figen Yuksekdag har sittet fengslet siden november 2016.
Domsavsigelsen nå må også sees som en fortsettelse av regimets standhaftige forfølgelse av kurderne og som en hevn mot at regimet tapte det nettopp avholdte lokalvalget. Som en av advoktene til Demirtas, Sezin Önoy, uttalte: Regimets intoleranse både mot det kurdiske folket, arbeidere og andre som uttrykker motstand mot regimets politikk, uttrykkes gjennom prosesser som Kobani-saken og Gezi-saken. Han varslet at saken sjølsagt ikke var slutt med dette. Foruten at dommen blir anket, måtte en også være forberedt på at det ville komme flere lignende saker.
Denne rettssaken har allerede vakt internasjonal oppsikt. Europarådets Menneskerettighetsdomstol (EctHR) har tidligere flere ganger påtalt bruddene på konvensjoner Tyrkia er forpliktet av, og krevd at de to HDP lederne skulle frigis. Det forventes at de vil forfølge denne domsavsigelsen. Offisielle representanter fra flere europeiske land har allerede uttalt seg.
Norges utenriksledelse bør også markere seg, både overfor Tyrkias ambassade i Norge og sine kolleger i Ankara. Solidaritetsorganisasjoner og politiske organisasjoner må vise sin støtte til Folkenes Likhets- og Demokrati Parti (DEM) i den kampen de fortsatt må føre i Tyrkia.
Oslo, 24.05 2024
Solidaritet med Kurdistan, Norge
Jila Hassanpour og Truls Strand Offerdal, medledere
I den pressede situasjonen Erdogan har vært i siden valgnederlaget 31. mars forsøker han seg nok en gang på ett kupp. Han avsatte 3.juni den nyvalgte DEM ordføreren i Hakkari, Memet Saddik Akis, og innsatte den regjeringsutnevnte guvernøren i Hakkari, Ali Celik, som såkalt trustee (en som regjeringen kan stole på). Akis ble arrestert i Van og beskyldt for det vanlige: å være medlem av og drive propaganda for «en illegal organisasjon», dvs PKK. Han er foreløpig suspendert fremt til rettssaken mot han er avholdt.
Etter sviende tap i lokalvalget 31.mai, hvor både Folkenes Likhets- og Demokratiparti (DEM), hvor kurderne spilte en avgjørende rolle, og hvor også det største opposisjonspartiet CHP påførte han sviende nederlag, svarte Erdogan med sine tradisjonelle mottiltak:
– avsette kurdiske ordførere som ble valgt.
– forfølgelse mot media og journalister som er kritiske til hans politikk
– straffetiltak, inkludert fengslinger av representanter for DEM.
Men forsøket på å skifte ut den nyvalgte ordføreren i provinsen Van, som ble valgt med overveldende flertall, ble slått tilbake. Også forsøket på å stenge ned mediakanaler som Sterk og Medya Haber TV, pluss fengsling av flere journalister både i Tyrkia og i Belgia mislyktes.
Erdogan fulgte imidlertid da opp med de drakoniske dommene mot de første HDP-lederne Selahattin Demirtas og Figen Yuksekdag (på hhv 42 og 30 år) gjennom den såkalte Kobani-prosesessen, hvor også 11 andre tidligere HDP tillitsvalgte fikk lange fengselstraffer. Disse er anket, og det forventes en reaksjon fra Europarådets øverste domstol EutHR, siden domstolen tidligere allerede flere ganger hadde pålagt å løslate både Demirtas og Yuksekdag.
Ledelsen i DEM har innkalt til ekstraordinært møte for å slå tilbake dette nye framstøtet fra Erdogan. De utenrikspolitiske medlederne i DEM, Ebru Günay og Berdak Öztürk har bedt om at alle demokratiske organisasjoner og institusjoner i Europa også blir med for å forsvare DEM og forsvare den politiske viljen til folkene i Hakkari, som valget Saddik Akis som ordfører med stort flertall.
Solidaritet med Kurdistan oppfordrer både norske sentrale myndigheter og representanter fra kommuner i Norge til å protestere overfor regjeringen i Ankara og sende solidaritetserklæringer via DEMs Europa representanter i Brussel. Norsk UD bør også be EUtHR om igjen å reagere på Erdogans brudd på konvensjoner som Tyrkia har undertegnet.
Oslo, 05.juni 2024,
Solidaritet med Kurdistan Norge,
Jila Hassanpour og Truls Strand Offerdal, medledere.
Vil du være valgobservatør for Folkenes Likhets og Demokrati Parti (DEM) og delta i gruppen Solkurd vil sende?
Av Arnljot Ask, Landstyremedlem og medlem av arbeidsutvalget i Solkurd
Etter diskusjoner i HDP, det partiet som stilte til valg i lokalvalgene i 2019 og YESIL SOL, det rødgrønne partiet som stilte lister i de nasjonale valgene våren 2023, ble det enighet om at valgalliansen fra de nasjonale valgene fortsetter samarbeidet under navnet Folkenes Likhets og Demokrati Parti (HEDEP). Men da den tyrkiske konstitusjonsdomstolen varslet at dette kunne bli forbudt, siden listesymbolet lignet for mye på et tidligere forbudt parti, HADEP, ble listenavn og symbol endret til DEM, mens det fulle navnet på partiet ble beholdt. Framhevingen av folkenes likhet i partinavnet er for å understreke at det er er parti både for kurdere, tyrkere og andre nasjonale minoriteter i den tyrkiske republikken.
Nominasjonsprosesen for DEM er nå i full gang i hele Tyrkia, slik vi også meldte i nyhetsbrevet for januar. For å unngå tap av stemmer som skjedde under presidentvalget, hvor mange kurdere ikke ville stemme på CHPs leder pga deres tyrkisk sjåvinistiske politikk overfor kurdere og andre minoriteter, stiller nå DEM egne lister og ordførerkandidater også i Istanbul og de fleste steder i det vestlige Tyrkia. Sjøl om Kilicdaroglu ble kastet på kongressen til CHP i november 2023, er ikke tilliten til den nye lederen Özgur Özel større. (Faktisk fremmet Kilicdaroglu forslag om å løslate HDP-lederne Demirtas og Yuksedag fra fengslet før han ble kastet). Dette kan føre til at de ikke klarer å kaste Erdogans ordførerkandidater i byer som Istanbul og Ankara, sjøl om meningsmålinger nå tyder på at valgteknisk samarbeid kan gi CHP ordførerne der allikevel pga framganger for DEM og CHP. De legger mere vekt på de strategiske gevinstene ved å still egne lister og bygge opp sine velgergrunnlag også der.
Ellers fortsetter regimets trakassering av DEM kandidater, inkludert deres parlamentsmedlemmer. Derfor gjennomfører DEM 19-21 februar en kampanje med deltakelse av parlamentarikere fra Europa. De besøker også provinsen hvor kurderlederen Öcalan har vært isolert på øya Imrali nå i over 25 år. For å vende søkelyset mot regimets utstrakte bruk av fengslinger av politiske motstandere. Fra Norge er Rødt, og kanskje SV, representert der, og MDG sender solidaritetshilsen.
Tusentalls DEM- og tidligere HDP-tillitsvalgte er arrestert de siste årene, og av de 67 ordførerne som HDP fikk i valgene i 2019 ble 59 avsatt og erstattet av regimeutpekte folk. Flertallet av dem har også vært fengslet i flere år.
Å overvære valgene og rapportere til omverdenen, spesielt til Europa, har vært viktig for kurderne helt siden de stilte til valg i 1991. Representanter fra Solkurd, og tidligere solidariske partier og Kurdernes Venner,har fra 1990-tallet av vært valgobservatører for de 6 tidligere partiene som suksessivt har blitt forbudt. Solkurd vil følge opp denne tradisjonen også nå, med egen gruppe av observatører, forhåpentligvis sammen med flere også fra Norge.
Avreisa fra Norge vil være fredag 29.mars. Sannsynligvis til Amed (Diyarbakir), hvor det dagen etter blir orienteringsmøte og videretransport til stedene vi skal være observatører. Hjemreisa vil være mandag 1.april (2.påskedag), med ankomst Oslo om kvelden. De som ønsker det kan sikkert få forlenget oppholdet en dag.
Siden vi må registrere navn og titler på observatørene til DEM senest 15.mars, ber vi om at dette sendes til oss via solidaritetmedkurdistan@gmail.com – innen 10.mars.
Har dere ønske om å være observatør på annet sted, innen rimelig avstand fra Diyarbakir, oppgir dere også dette.
Styret vil peke ut en ansvarlig for gruppen, og arrangere informasjonsmøte før avreise.
Medlemmer med lav inntekt kan søke om bistand til reiseutgifter fra Solkurd
Av Svein Olsen, Landstyremedlem i Solkurd
I snart 5 måneder har vi, og resten av verden, fått et pågående folkemord inn i stua vår, inn på mobilene og på de andre skjermene våre. Israels, britenes, og før dem sionistiske innvandreres nå meir enn et hundre år lange krig mot det palestinske folket. Det ligner meir og meir på et nytt Holcaust, denne gang i Midtøsten – Gaza og Vestbredden. Millioner trues av fordriving, død og lemlestelse. De var ikke «siviliserte og reine» nok til å bli borgere i sionistenes «nye hjemland» i Palestina. Nå er de terrorister og Hamas, alle som en, fra nyfødte til oldinger. De er «menneskelige dyr», en trussel mot sionistenes apartheid-stat, og skal elimineres. Nord-Amerikas og Europas uforbeholdne støtte gjør dette mulig for Israel. Vår egen regjering intet unntak. Kun forsiktig verbal kritikk kan høres, mens drapene fortsetter. Stortingets flertall venter nå på «det rette øyeblikket» for å kunne anerkjenne en palestinsk stat. Det vi et øyeblikk trudde var anerkjennelse av gjeldende folkerett: støtte til (Ukrainas) motstandskamp mot invasjon, okkupasjon og drap på sivile gjelder ikke lenger – eller: gjelder ikke dersom det er «en av våre» som er forbryteren. Vår og Vestens dobbeltmoral er nå synlig for heile verden. Og «frikjenner» samtidig andre av «våre venner», om de skulle finne på det samme.
Og noen av dem er jo allerede i full gang. Også Tyrkias krig mot kurderne hadde i 2023 pågått i 100 år. I den siste fredskonferansen etter 1.Verdenskrig, Lausanne 1923, solgte datidas største imperialiststater ut (briter, franskmenn og nord-amerikanere) et pågående folkemord på Anatolias «minoriteter, armenere, grekere og kurdere». De var de «ureine og fremmede» i det nye Tyrkia. Prisen Vesten betalte var anerkjenning av et halvfascistisk og rasistisk Tyrkia. Slik fikk de/(vi) kontrollen over olja i Mosul og Kirkuk, vesentlig for utviklinga av imperialismen det siste hundreåret. Samtidig blei datidas FN, det nystifta Folkeforbundets forsøk på demokratibygging og beskyttelse av minoriteter effektivt torpedert. Det nye Tyrkia skulle snart vise seg å bli modellen for fascister og nazister i Europa. Med Mussolini, Franco og Hitler og Holocaust som endestasjon.
Eller, blei det kanskje ikke endestasjonen? Det sies at historia ikke gjentar seg, men …… Stortinget vårt gjorde ellers et anna vedtak siste uka: de avviste forslag om å anerkjenne massakren av Jessidiene i 2014 som folkemord.
Israels folkemord i Palestina er massivt og utfolder seg straffritt. De menneskelige lidelsene er katastrofale og utålelige. Våre ledere er medansvarlige! Tyrkias krig mot kurderne pågår nå i skyggen av Gaza, og omfanget er et annet – foreløpig! Men innhold og målsetting er den samme: etnisk fordriving, assimilering og drap på «de andre» – trusselen mot Erdogans rasistiske statsprosjekt – Sultanatet
I månedsskiftet nov/des reiste jeg rundt i Bashur (den kurdiske delen av Irak), sammen med Erling Folkvord. Litt av det vi så kan du lese i hans tekst her: https://solidaritetmedkurdistan.no/2024/02/17/den-tyrkiske-krigen-i-irak-som-fa-snakkar-om/.
Av Kaja Yngsdal, Kommunestyrerepresentant SV for Øvre Eiker kommune – Hillerenkaja@su.no
Humanitære organisasjoner i Nordøst-Syria rapporterer om en sterk økning av tyrkiske angrep rettet mot kritisk sivil infrastruktur og andre sivile mål mot den selvstyrte regionen Rojava i Nordøst-Syria siden oktober 2023. Siden 12. januar har tyrkiske styresmakter intensivert angrepene. Hvorfor er det ingen som fordømmer angrepene? Og hvorfor leser man ikke om det i nyhetene?
Den tyrkiske staten ser på selvstyret til kurderne, som grenser til Tyrkia i nord, som en trussel. Helt siden Rojava ble offisielt grunnlagt i 2016, har Tyrkia angrepet selvstyret og okkupert mindre områder.
Siden 2016 har det vært gjentatte store offensiver fra den tyrkiske hæren, som ofte bruker droner og fly for å bombe sivile mål. Tyrkias handlinger utgjør brudd på folkeretten. Men verden ser ikke ut til å bry seg.
Den humanitære situasjonen for befolkningen i Rojava er svært alvorlig. Etter at Tyrkia har gått til angrep på sju viktige strømstasjoner har 2 millioner mennesker mistet tilgang til strøm og vann. Sykehus og helsetjenester ble også truffet i angrepene og det vil ha langvarige konsekvenser for folks tilgang til helsehjelp. Angrepene har også rammet et fengsel med cirka 4000 IS soldater og det blir advart om at angrepene er til fordel for IS.
Tyrkia er en NATO alliert, men svært få NATO land ser ut til å bry seg om at deres NATO allierte dreper kurdere. Andre land ser heller ikke ut til å fordømme Tyrkias angrep. Dette er langt ifra første gang Erdogan og Tyrkia begår menneskerettighetsbrudd mot den kurdiske befolkningen. Erdogan har i mange år bedrevet diskriminering og folkerettsbrudd mot kurdere, dette skjer via bruken av kjemiske våpen og andre angrep. Og la oss ikke glemme at Tyrkia krevde at Sverige utleverte kurdere som betingelse for deres NATO-medlemskap.
SVs utenrikspolitiske talsperson Ingrid Fiskaa utfordret nylig utenriksministeren på om han vil fordømme angrepene på Rojava og kreve at Tyrkia stanser disse. Utenriksministeren sitt svar var at Norge forventer at Tyrkia respekterer folkeretten og at de unngår bruk av makt som rammer sivile og infrastruktur. Likevel sa ikke utenriksministeren at han ville fordømme angrepene eller kreve at Tyrkia stanset dem. Å respektere folkeretten burde også innebære å tørre å holde dem som bryter den ansvarlig.
Hvorfor lar man Erdogan holde på med folkerettsbrudd i stillhet? Når vi lukker øynene, hvilke konsekvenser vil det ha for folkerettens legitimitet?
Appell fra Aram Zaheri – Nestleder i Rødt Oslo, under markeringen av 25-årsdagen for kidnappingen av Öcalan den 15.02.2024 i Olso
Kamerater!
Det er 25 år siden lederen av det kurdiske arbeiderpartiet Abdullah Öcalan ble arrestert. Öcalan ble arrestert for å ha stått opp mot det tyrkiske fascistiske regimet. Et regime som knebler all ytringsfrihet, som ønsker å stilne kravet om selvråderett for det kurdiske urfolk.
Öcalan har sittet i isolasjon i 25 år. 25 år uten kontakt med omverden, familie, partikollegaer, det er tortur.
Det er en skam at norske myndigheter ikke engang klarer å være kritisk til behandlingen av en politisk fange som krevde kurdisk selvråderett.
Det er en skam at norske myndigheter i stedet spiller på lag med staten, Tyrkia, som over 100 år har undertrykket urfolk og nasjonale minoriteters rettigheter, enten de er kurdere, armenere, arabere eller grekere.
Tvangsassimileringsprosessen skjer fortsatt i dagens Tyrkia.
Man skulle tro at regjeringen gjenkjenner undertrykkingen det kurdiske folk utsettes for og sanksjonerer, eller i det minste protesterer overfor Tyrkia.
Men nei, tvert imot har Norge inntatt rollen som Tyrkias alliert. Et regime som fengsler journalister fra den frie pressen. Et eksempel er den tyrkiske journalisten Osman Kavála for å være kritisk mot den tyrkiske regjeringen.
Kamerater, jeg er både kurder og palestiner, jeg vet hva vårt folk går igjennom. Og det er mange likheter i vår frigjøringskamp og den undertrykkelsen vi møter.
Vår ytringsfrihet blir slått ned når vi kritiserer dagens tyrkiske regjeringen, slik som de gjorde med Mazlum Doğan og som de gjør nå med de tidligere co-lederene av HDP Selahattin Demirtaş og Figen Yüksekdağ som var folkevalgt i det tyrkiske parlamentet.
Vi vet alle sammen at Tyrkia knebler den frie pressen slik som Israel gjør mot den frie palestinske pressen.
Vi vet Tyrkia og Israel har full immunitet av vesten til okkupere og annektere land til urbefolkningen slik Tyrkia gjør i Rojava og Israel gjør i Vestbredden og Øst-Jerusalem uten konsekvenser.
Vi vet at tortur mot journalister, politiske fanger og aktivister skjer i tyrkiske fengsel.
Kamerater, vi vet også at et undertrykt folk alltid vil kjempe. Vi kjemper i Palestina, i Kurdistan, i diaspora, som her i kalde Oslo. Og vi vil seire, for vi som bærer håpet og drømmen om friheten har historien på vår side. Vi krever at Öcalan settes fri, at politiske fanger får vende hjem til sine familier, at vårt språk, kultur og historie ikke bare skal fylle våre hjerter, men leve fritt i samfunnet.
Kamerater, den dagen vil komme, vi vil tenne Newrozbål over hele Kurdistan og rope Biji Kurdistan.
Av Erling Folkvord, Landstyremedlem i Solkurd
Før jul var eg på ei rundreise i utkanten av krigsområda lengst nord i Irak. Lokalkjende Kamaran, som arbeider i Community Peacemakers Teams (CPT), var vegvisar. CPT er ein fredsorganisasjon med opphav i kristne miljø i USA. Dei har eit finmaska kontaktnett i landsbyane nær grensa mot Tyrkia og Iran.
Fordi CPT er nøytrale, er dei ei påliteleg kjelde til fakta om krigen. Eg ba Kamaran vise oss korleis krigen mellom Tyrkia og Det kurdiske arbeidarpartiet, PKK, påverkar kvardagslivet for dei som bur eller har budd lengst nord i Irak. Krigen starta i det små sist på 1990-talet.
Tyrkia fører krig på irakisk jord, med bakkestyrkar, fly og avanserte dronar. I dag kontrollerer Tyrkia eit nesten samanhengande «belte» langs statsgrensa, frå Syria og til Iran. Det er om lag 360 km langt og opp til 35 km breitt. Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga, utvidar området månad for månad og sender treffsikre droner mot mål 190 kilometer inne i Irak. Regjeringa i Irak protesterer, men gjer ikkje militær motstand. Berre den militært underlegne PKK-geriljaen slåst mot invasjonsstyrkane.
Parti og klanar
Irak er ein del av Mesopotamia, det fruktbare slettelandet mellom Eufrat og Tigris. Her vaks nokre av dei første sivilisasjonane fram for rundt 7 000 år sia. Her delta sigerherrane i første verdskrigen Det osmanske riket mellom seg for 100 år sia. Dei trekte opp nye grenser i Midtausten. England, Frankrike og Folkeforbundet sa det var eit siviliseringsprosjekt. Irak er ein av dei nye statane. Etter oppdelinga Kurdistan, som var ein del av Det osmanske riket, delt mellom fire statar.
Føydale tradisjonar som framleis står sterkt, er ein annan grunn til både innbyrdeskrigar og store klasseskilnader i den kurdiske delen av Irak. Klanleiarar, som alle er menn, har stor makt og skarpe konfliktar seg i mellom. Unge kvinner fortel om arbeidsløyse, fattigdom, trugsmål og grov vald både i familien og utafor. Helsepersonell hevdar at mange kvinnedrap blir registrert som sjølvmord.
Dei styrtrike leiarane i dei to største klanane – Barzani og Talebani – har i 50 år hatt kvart sitt politiske parti. Dei har delt Den kurdiske regionen mellom seg. Grøn sone til Barzani og Kurdistans demokratiske parti (KDP). Gul sone til Talebani og Patriotisk Union Kurdistan (PUK).
For 25 år sia besøkte eg ein småbrukar i den grøne sona (Barzani). Han hadde på 1970-talet vori livvakt for legendariske Mullah Mustafa Barzani, mannen som stifta Kurdistans demokratiske parti (KDP). Han svara slik da eg spurde om synet han på Mesud Barzani, sonen til partistiftaren: «Barzani er alltid alliert med nokon, men aldri med sitt eige folk.»
Hjelp frå USA
Etter hundreårsskiftet har ingen kurdiske parti hatt som mål å samle Kurdistan i ein ny stat. Men kurdarane i den nordlege delen av Irak har kjempa har for i alle fall eit indre sjølvstyre.
Her vann dei ein historisk siger i 2005. Den irakiske grunnlova frå 2005 seier at regionen Kurdistan er ei føderal eining i Irak. Dette var to år etter at USA hadde knust statsapparatet som president Saddam Hussein hadde styrt sia 1979. Dei som seier at grunnlova vart skrivi under amerikansk overoppsyn, kan ha eit poeng. Eg møtte partileiarane Barzani (KDP) og Talebani (PUK) sju år før USA let dei vere med og lage grunnlov. Begge snakka positivt om hjelpa dei hadde fått frå USA. PUK-leiar Talebani gjekk lengst: «Vår nasjonale interesse ligg svært nær USAs nasjonale interesser,» sa han. Både Talebani og Barzani støtta den amerikanske invasjonen i 2003. Dette skapte nye konfliktar mellom kurdarar og arabarar. Men grunnlova ga kurdarane eit indre sjølvstyre to år etterpå.
Tyrkias rolle
Tyrkia oppretta den første militærbasen i Irak for nesten 30 år sia. Geriljastyrkar frå PKK har omlag like lenge hatt tilhald i fjellområda lengst nord. Pussig nok starta dette med ein avtale mellom den daverande PKK-leiaren Abdullah Öcalan og KDP-leiar Mesud Barzani. Barzani er i dag samd med Tyrkias president Erdogan om at PKK er ein terroristorganisasjon.
Frå midten av 1990-talet gjennomførte Tyrkia kortvarige bakkeinvasjonar lengst nord i Irak. Målet var alltid å «utslette dei siste PKK-terroristane» og så trekke seg ut. Tyrkia mislyktest.
President Erdogan har endra den tyrkiske strategien. Tyrkia har i dag om lag 60 basar og militære utpostar i den kurdiske regionen og erobrar nytt land år for år. Daverande innanriksminister i Tyrkia, Süleyman Soylu, gav klar beskjed da han 5. mai 2021 besøkte tyrkiske soldatar på okkupert jord i Irak: «Målet vårt her er det same som i Syria. Vi har komi for å bli verande i Irak.»
Tyrkia bygger nye militærbasar og nye vegar. Soldatane høgg ned oliventre og skog. Dei fraktar tømmeret til møbelfabrikkar i Tyrkia. Amerikansk satelittovervaking viste i 2021 at nokre av dei snauhogde områda er så store at dei er synlege frå verdsrommet. Ordføraren i grensekommunen Kani Masi, som delvis er okkupert av Tyrkia, fortalde meg at han ikkje fekk lov å reise til den okkuperte delen av sin eigen kommune. Han visste at tyrkiske soldatar dreiv flatehogst der, men fekk ikkje sjå kor store område dei tok.
Korfor reagerer ikkje Irak?
Det er fleire årsaker til at det berre kjem verbale protestar frå Bagdad. Parlament og regjering i Irak er svake. Iran-lojale militsar har stor makt. Om lag 2 500 amerikanske soldatar står framleis i landet, sjølv om parlamentet har vedtatt at dei skal ut. Dei amerikanske bombeåtaka 3. februar laga enda fleire flokar. Og IS (Islamsk stat) har vorti sterkare i dei siste åra. I tillegg er KDP, det sterkaste kurdiske partiet, alliert med USA og tett knytt til Tyrkia.
Nummer 150
Ein tyrkisk droneoperatør drap 43 år gamle Ali Jamil Kalash 5. desember 2023. Drapet skjedde midt i byen Bamarne, snautt 30 kilometer frå statsgrensa. Ali Jamil vart nr. 150 på CPT-lista over sivile offer for tyrkiske åtak sia 2015.
28. juli det året ga eit hasteinnkalla rådsmøte i NATO ei stillteiande godkjenning av Tyrkias nye «krig mot terror». Rådet «lova å fortsette å følge utviklingen på Natos sørøstlige grense svært tett» utan avgrensing mot den tyrkiske bombinga av sivile.
Rundreisa med lokalkjend tolk ga eit skremmande innsyn i korleis Tyrkia jagar vekk lokalbefolkninga. Eg møtte overlevande, med og utan synlege skadar, som har vorti tvinga til å forlate heimane sine. Dei fortalde om korleis Erdogan og Tyrkia tar frå dei landet, bit for bit. Fleire som har flykta ein gong, sa at dei fryktar at Tyrkia kjem etter dei enda ein gong. CPT seier lokalbefolkninga frå 2015 og fram til no har gitt opp 500 landsbyar.
Draumen om «Stor-Tyrkia»
For president Erdogan er det ikkje berre ein krig mot PKK. Han har lova veljarane å gjennomføre Den nasjonale pakta frå Atatyrks tid. President Atatyrk (1881 -1938) ville innlemme oljerike Nord-Irak og Nord-Syria i Tyrkia. Erdogans steg for steg – okkupasjon av nordlege Irak, kan vere ein del av krigen for å få til det Atatyrk mislyktest med.
Reint folkerettsleg liknar det kanskje litt på Putins krig for å innlemme delar av Ukraina i Russland?
Denne kronikken var først publisert Dag- og Tid her.
NORD-SYRIA: Shamesaa og den yngste sonen Faez er to av 16.500 som i fire år har budd i Wa Shaw Kani-leiren. Dei er flyktningar i sitt eige land. Flyktningleiren ligg om lag 35 kilometer sør for grensa mellom Syria og Tyrkia.
Innlegget er først publisert i Dag og Tid 22.12.2023
Eg er i Nord-Syria seint i november i år. Etter ein del besøk i dei siste 25 åra har eg mange vener her og synest eg veit litt om både land og folk. Eg er både journalist og aktivist. Eg har støtta frigjeringskampen til kurdarane i 30 år. Og heilt konkret har eg dei siste sju åra samla inn pengar til bygging av fotballbaner for jenter og gutar i Nord-Syria.
Som journalist ønskjer eg etter beste evne å fortelja om kvardagen til folk som er utsette for krigane i dei kurdiske områda.
Etter det kurdiske opprøret mot Assad for elleve år sidan har det gradvis vorte vanskelegare å kome seg hit. Med eitt unnatak er grenseovergangane stengde for utlendingar. Unnataket er to flytebruer over Tigris heilt nord i Syria. For å nå fram dit må ein reise gjennom Kurdistan-regionen lengst nord i Irak. Men ein når ikkje fram til brua utan å ha utreiseløyve frå presidentkontoret i den kurdiske regionen i Irak. Det er som om ein irakar kjem til Noreg og må ha godkjenning frå den norske regjeringa for å reise vidare til Sverige.
Kurdistan-regionen i Irak blir styrt av menn med makt i Barzani-klanen, som har gjort seg gjeldande i Irak sidan 1940-talet. Og Barzani-toppane har tette økonomiske og politiske band til president Erdoğan i Tyrkia.
No har Tyrkia i mange år ført krig mot det Erdoğan kallar terroristar i Nord-Syria. Eg ser ikkje på dei som terroristar, men som del av ei demokratisk rørsle i Midtausten. Og føremålet med reisa mi denne gongen er å sjå korleis den tyrkiske krigen har endra kvardagen for folk som den 60 år gamle Shamesaa og andre «terroristar».
Eg har fått utreiseløyve som frilansjournalist. Likevel er eg spent da eg kjem til det aller siste kontrollpunktet på grensestasjonen. – Sorry, Erling. You must sit down a few minutes, seier ein funksjonær da datamaskinen hans har sett på passet mitt.
Etter som minuttane blir til mange timar, blir eg meir og meir mismodig. Så, rett før stengetid, kjem ein annan funksjonær med passet mitt og ønskjer meg god tur. Eg blir einaste passasjeren på den siste minibussen over Tigris.
FLYKTA MED HUSDYR
Det er iskaldt i Wa Shaw Kani-leiren da sjåføren Safqan, tolken Khalisa og eg dukkar opp som ubedne gjester hos Shamesaa og sonen Faez. Dei bur i eit slite, blått telt med dei velkjende UN-bokstavane på utsida. Vindkasta piskar sanden så hardt mot teltveggane at eg er redd dei skal gi etter. Shamesaa prøver å tette igjen eit hol der teltduken har begynt å rivne. Fram til 11. oktober 2019 budde dei i landsbyen Al-Manajir, like utafor grensebyen Serê Kaniyê. Den kvelden måtte dei og naboane flykte da den tyrkiske hæren og leigesoldatar omringa landsbyen. Nokre av naboane prøvde å ta med seg husdyra.
– Vi levde godt der, seier begge. Shamesaa, som har sju vaksne søner, var framleis heimeverande. Faez var landarbeidar. Fire av brørne er gifte og har born. To er ugifte. Faren, som var elektrikar, mista livet i ei arbeidsulykke da Faez var 13 år. No bur alle i storfamilien i Wa Shaw Kani-leiren. Leiren har fleire familiar enn telt.
– Eg har ikkje teppe å legge over meg om natta, seier Shamesaa.
– Eg må berre legge meg i eit hjørne. Vi har brukt alle teppa til å tette og forsterke teltveggane.
Når eg ser meg rundt, forstårq eg kva ho snakkar om. Teppet som ligg på jordgolvet, må ligge der.
OKKUPASJON
Eg er i den sjølvstyrte delen av det nordaustlege Syria. Det tverrkulturelle sjølvstyret som flyttar makt frå menn til kvinner, starta så smått med eit fredeleg opprør i Kobanê i august 2012. Regjeringsstyrkane måtte forlate Kobanê, som det to år seinare vart skrive mykje om i utanlandske media, fordi terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) i 2014 leid sitt første nederlag der, ikkje minst takka vere flystøtte frå USA. IS er framleis aktiv, med gøymde celler, både i Irak og Syria. Syrian National Army (SNA) er namnet på den tyrkiske leigesoldathæren. Denne hæren som Tyrkia oppretta i 2017, er ei konfliktfylt blanding av rundt 30 væpna grupper i Syria. Innbyrdes kampar mellom dei er ikkje uvanleg. Soldatar kan skifte frå den eine gruppa til den andre.
At tidlegare IS-krigarar har gått over til ei gruppe i SNA, er dokumentert fleire gonger. Tyrkia,
som finansierer SNA, har òg sendt SNA-soldatar både til Libya og til Nagorno-Karabakh.
Sjølvstyret i den nordaustlege landsdelen omfattar i dag nær ein tredjedel av Syrias landområde. Folketalet er nær fem millionar. Dei fleste er arabarar. Autonomous Administration of North and East Syria er det tungvinte namnet på sjølvstyret i Nord- og Aust-Syria. Namnet understrekar at dei ikkje vil bryte ut av Syria, altså det er ikkje tale om å opprette ein eigen stat. Men i løpet av dei siste sju år har Tyrkia okkupert tre ulike delar av dette sjølvstyrte området.
VELORGANISERT
Wa Shaw Kani er ein velorganisert leir. 38 personar, dei fleste på heiltid, arbeider for Den kurdiske raude halvmåne. Av desse er tre jordmødrer, ein allmennlege, ein barnelege og ein gynekolog. Pengemangel er årsaka til at det berre står éin ambulanse utanfor Raude halvmåne-brakka. Fram til nyleg hadde dei to ambulansar. Dei omfattande sanksjonane mot Syria gjer sitt til at helsearbeidarane manglar det meste som trengst for å drive ei god helseteneste. Den lokale Raude halvmåne-sjefen, Khunat Ahmed, fortel at heile leiren nyleg var utan vatn i to døgn. Tyrkiske dronar hadde øydelagt elektrisitetsforsyninga og tankbilane dei brukte for å hente vatn.
Khunat vart i 2015 med familien som reiste til Tyskland. Dei flykta frå IS og krigen. Men ho reiste heim att etter ni månader. – Ingen føretrekker å leve livet sitt i eit anna land, seier ho.
FLEIRKULTURELL
Wa Shaw Kani er den største av tre leirar med flyktningar frå Serê Kaniyê. Den nyaste folketeljinga fortel at byen var jamstor med Hamar før krigen starta i 2011, med om lag 29.000 innbyggarar. Serê Kaniyê er delt. Frankrike og Tyrkia vart for 102 år sidan samde om å trekke ei statsgrense langs Berlin–Bagdad-banen. Agatha Christie reiste med banen før ho skreiv Mord på Orientekspressen. Statsgrensa går tvers igjennom byen. Den nordlege bydelen er i Tyrkia og den sørlege i Syria. Men byen har framleis namn på fire språk: tyrkisk, arabisk, kurdisk og assyrisk.
Første gongen eg var der, for ti år sidan, var byen delt av enda ei grense: ei våpenkvileline mellom kurdiske forsvarsstyrkar og Den frie syriske hæren. Soldatane frå Den frie syriske hæren fortalde meg at dei hadde kome over grensa frå Tyrkia. Dei viste meg rundt og fortalde om ambisjonane dei hadde for eit nytt Syria. Men dei lukkast ikkje. Dei kurdiske forsvarsstyrkane jaga dei tilbake til Tyrkia nokre månader seinare. Hausten 2013 tok innbyggarane fatt på gjenoppbygginga. I fleire år kunne dei leve nesten i fred. Folk eg møtte i Serê Kaniyê før den siste okkupasjonen, fortalde at skyting frå tyrkisk side drap nokre få og skadde litt fleire i dei neste fem–seks åra. Men i landsbyane utanfor byen var småbrukarane redde for å arbeide på jorda som ligg nærast grensa.
OKKUPERT BY
– No er heile den syriske delen av byen okkupert. Familiane til IS-krigarar og andre leigesoldatar som har slutta seg til den tyrkiske leigesoldathæren, har overtatt mange av husa. Erdoğan har òg flytta flyktningar frå andre delar av Syria inn i hus som vart ledige da nesten alle flykta frå Serê Kaniyê. Men nokre få har reist heim igjen, seier Shamesaa, som
trur at huset til familien hennar enno står tomt. Ho fortel òg at IS-soldatar i leigesoldathæren
har sendt ut ein video som viser halshogging av nokre av dei som vende tilbake. Den siste opplysninga kan ikkje eg kontrollere, men det er uansett ei forteljing som skremmer dei i leiren.
Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.
BY MIDT I KRIGEN
Eg vil helst reise til Z’argan som ikkje er langt unna. Her i Dag og Tid rapporterte eg frå den vesle byen for to år sidan. Men denne gongen får eg ikkje reise dit. Eg får berre vite at heimevernet i den byen akkurat no prøver å slå tilbake eit åtak frå det okkuperte området som ligg tett inntil byen. Derfor blir det i staden ein tur oppover Eufratdalen. Den lengste elva i Sørvest-Asia, som renn frå dei kurdiske fjella i Tyrkia gjennom Syria og Irak og ut i Persiabukta, er nesten uttørka.
Eg køyrer vidare mot Raqqa, ein av dei store byane i Syria, og IS-hovudstaden frå 2014 til 2017. Eg sit tørt og varmt medan regnet høljar ned og vaskar vekk sandlaget på bilane. Men vinden er like kraftig. Eg tenkjer på korleis Shamesaa, Faez og dei andre i Wa Shaw Kani må takle vinden og vatnet.
Vi kjem til den oppdemde Assad-sjøen, som er dobbelt så stor som Mjøsa. Ein ingeniør tar oss med rundt på Tabqa-kraftverket i sørenden av sjøen. Det er største kraftverket i Syria. Han viser oss at vasstanden no er seks meter lågare enn da eg var her på same tid på året i 2017. Berre éin av dei åtte turbinane er i drift. Ingeniøren seier Tyrkia har stansa mykje av vatnet. Noko som er katastrofal for jordbruket langt nedover Eufrat-dalen.
TIL Z’RGAN LIKEVEL
Etter eit par dagar får eg ja til eit Z’argan-besøk likevel. På heimevernposten der vi stoppar, får eg eit triveleg gjensyn med ein av soldatane eg møtte sist. Han og dei andre fortel detaljert om kampane to dagar før. 15 køyretøy med soldatar hadde vore på veg mot byen.
Forsvararane var så godt budde at dei stansa åtaket. Fem soldatar døydde. Tre frå den tyrkiske hæren. To var leigesoldatar. Ein leigesoldat vart skadd. Ein offiser frå forsvarsstyrken fekk ein hovudskade. No er dei budde på ein hemnaksjon. Da tyrkiske køyretøy blir observerte nær frontlina, utset dei rundturen vår. Ein kjentmann frå heimevernet er med i bilen da vi startar ein dryg halvtime seinare. Ein times biltur på kryss og tvers i ein utkantbydel gir eit inntrykk av krigen. Ingen store bombekrater. Berre nokre få bustadhus er jamna med jorda. Eg treffer mange som framleis er der. Ei kvinne svarar kort da eg spør om korfor ikkje ho og familien har flykta: Kor skal vi flykte?
Dei huslause på Gaza-stripa stiller same spørsmålet.
Dette er litt av det eg såg:
■ Tyrkia har bomba eit bakeri som 200 familiar var avhengige av. Etter forsøk på reparasjon kom bombeflya ein gong til.
■ Tyrkia øydela samtidig eit pumpetårn for drikkevatn. 200 familiar vart utan vatn.
■ Ei mølle som leverte mjøl til matlaging, var knust. Reparasjon krev reservedelar som må kjøpast inn i strid med dei FN-vedtatte sanksjonane. Dei tre som arbeider på åkeren ikkje så langt frå mølla, arbeider som før: – Kva anna kan vi gjere, spør den eldste.
■ Det er midt på føremiddagen da vi møter ein flokk smågutar i ei av gatene. Eg spør korfor dei ikkje er på skolen. – Eg går ikkje på skolen, svarar ein tolvåring. – Skolen min er bomba.
■ Vi er innom tre skolar. Bygningane er ikkje knuste, men det som står igjen, er ubrukeleg som skole.
■ Eit kommunalt kontorbygg er òg bomba. Ein vasstank som kommunen brukte for å køyre ut drikkevatn til folk, er sprengt i filler. Treffsikker bombing.
■ Ein klinikk for bydelen hadde fått same medfart. Alt er knust.
■ Fordi Tyrkia øydela straumforsyninga for lenge sidan, skaffar mange seg straum med generator. Fleire familiar har gjerne ein på deling. Eg mistar teljinga på dei øydelagde generatorane vi køyrer forbi. Presis bombing her òg. Generatoren var målet, ikkje husa nokre meter unna. Omvisaren fortel at droneoperatørane først detaljfotograferer områda som skal bombast. Tyrkisk droneproduksjon er i verdstoppen. Kampane som kosta fem soldatliv for to dagar sidan, var «vanleg» krig mellom okkupant- og forsvarsstyrkar.
Det eg ser i denne vesle bydelen, er noko anna. Her er det ingen militære innretningar.
Dei tyrkiske åtaka eg såg resultata av, var retta mot sivile mål.
FLEIRE KRIGAR
I desse to vekene har eg sett ein av krigane i Midtausten på nært hald. Ein av dei andre krigane i Midtausten går føre seg på palestinsk jord. For president Erdoğan handlar krigen i Syria om å skape ein fredskorridor på syrisk territorium. Korridoren skal i første omgang vere minst 30 kilometer brei og strekke seg frå Middelhavet til grensa mot Irak. Han har berre så vidt begynt. Dei eg har møtt i Nord-Syria, seier at Erdoğan vil utvide Tyrkia og øydelegge det nye demokratiet dei har skapt.
Solidaritet med Kurdistan 