Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus i Syria. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon, skriver Jan Bojer Vindheim. Foto: Erlend Malmo
Mens de grusomme begivenhetene i Israel og Gaza har fanget vår oppmerksomhet, har andre hendelser unngått søkelyset. Derfor har den tyrkiske presidenten Recep Erdogan, helt uten internasjonal fordømmelse, kunnet gjennomføre omfattende angrep på infrastrukturen i den kurdisk styrte regionen i det nordøstlige Syria, som på kurdisk kalles Rojava.
Siden 4. oktober har tyrkiske styrker systematisk bombet energiforsyning, skoler og sjukehus. Oljeinstallasjoner og kraftverk, transformatorer og ledningsnett er ødelagt. Målet er et fullstendig sammenbrudd i samfunnet, som forberedelse til en ny bakkeinvasjon.
Nå er ikke tyrkiske angrep på den kurdisk styrte enklaven noe nytt. Angrep med fly, droner og artilleri har foregått helt siden Assad i 2012 trakk sine styrker ut av Jazira, Kobane og Afrin, tre områder med kurdisk befolkning langs grensa mellom Tyrkia og Syria. Militsen YPG og dets politiske grein PYD tok raskt kontroll i disse områdene. Tyrkia anser dem som en avlegger av sin erkefiende PKK.
Da Kobane i 2014 ble angrepet av IS, sto tyrkiske styrker på den andre siden av grensa som tilskuere. Bare amerikansk flystøtte hindret at byen falt til islamistene. Men av dette vokste det fram en underlig allianse mellom revolusjonære kurdere og Pentagon. Under merkelappen SDF, Syrias demokratiske styrker, klarte kurdiske og arabiske bakkestyrker å nedkjempe det islamistiske kalifatet.
Tyrkias holdning til IS har vært ambivalent. Tusenvis av fremmedkrigere passerte gjennom landet for å slutte seg til IS. Også forsyninger av våpen og mye annet har passert under øynene til tyrkiske sikkerhetsstyrker via IS-kontrollerte grenseoverganger. Mens overgangene til de kurdiske enklavene, i sterk motsetning til dette, har vært og er stengt.
Erdogan og hans folk har ikke sett med blide øyne på at YPG, i form av SDF, utvidet sin kontroll langs grensa. Derfor har den tyrkiske hæren foretatt tre større angrep på Rojava. De tyrkiske styrkene har okkupert den vestsligste enklaven, Afrin. Der har de fordrevet det meste av den kurdiske befolkningen, og bosatt arabere fra andre deler av Syria. Lenger øst der Tyrkia også har erobret et stort område fra SDF, er på samme måte kurdere fordrevet og arabere bosatt.
Den umiddelbare foranledningen til den siste angrepsbølgen var et selvmordsangrep PKK gjennomførte i den tyrkiske hovedstaden Ankara. Erdogan og hans utenriksminister Hakan Fidan hevder de to angriperne kom fra Rojava, og at makthaverne der er terrorister. Det kan se ut som Erdogan nå ser en mulighet for å rette et avgjørende slag mot PKK.
Ødeleggelsene i Rojava er allerede store. Med mye av infrastrukturen, herunder forsyning av elektrisitet og vann, satt ut av funksjon, er sivilbefolkningen i en svært utsatt situasjon. Skulle den tyrkiske hæren rykke inn, vil lidelsene bli forferdelige.
Oslo SolKurd inviterte i august til et uvanlig møte. Kamaran Malaosman fra Community Peacemakers Teams (CPT) i Bashur (Den kurdiske regionen i Irak) skulle fortelle om hvordan sivile rammes av den tyrkiske krigføringa.
Møtet som skulle starte 18.00, ble ikke noe av. Kamaran kom rett fra et overfylt seminar på Karlsøy-festivalen i Troms. Han skulle ta en stopp hos Oslo SolKurd før han grytidlig neste morgen skulle reise til et seminar i Berlin og etterpå til Stockholm.
Flyet fra Tromsø var kraftig forsinka. Og «HANS» stoppa ikke der. På grunn av flom gikk det ingen tog til Oslo. Langt utpå kvelden kom Kamaran omsider til Oslo S. Vi fire som fortsatt venta, angra ikke. Vi fikk ny kunnskap om den krigen mot sivile som Tyrkia fører lengst nord i Irak.
Fra venstre: Kamaran, Erling, Turid, Per og Beth
Kamaran fortalte at de tyrkiske styrkene har utvida de okkuperte områdene, siden den siste offensiven starta i april 2021. Han nevnte også innenriksminister Süleyman Soylus besøk 5. mai 2021 hos tyrkiske soldater i den okkuperte landsbyen Kesta. Han snakka tydelig: «Målet vårt er det samme her som i Syria. Vi har kommet for å bli i Irak».
CPT-medlemmer (Kamaran til venstre) besøker Nazir Omer på sykehuset i Zakho, 17. juni 2022
Beretninger fra de som opplever Tyrkias og Irans krig mot sivile lengst nord i Irak
Community Peacemakers Teams (CPT) er en privat, humanitær organisasjon. CPT, som har hovedkontor i USA, arbeider i mange deler av verden. De starta arbeidet i Irak i 2006. Først i Bagdad og nå er de i Slemani i Den kurdiske regionen. CPT-medarbeiderne i Slemani er ikke mange, men de er stadig på besøk i landsbyer, også i områdene der det er krigshandlinger. CPT er nøytrale i forhold de partene som fører krig. Dvs at CPT rapporterer om det de ser og det landsbybefolkninga forteller.
Tyrkia angriper for å fordrive folk fra landsbyene
I rapporten er det bl.a. intervjuer med fedre som i mai 2022 mista to barn på og 13 og 11 år da familien var på picnic uten landsbyen Bamarne. Tyrkia angriper landsbyene i Den kurdiske regionen for å fordrive de som bor der og dyrker jorda. Da blir det lettere å utvide områdene som Tyrkia okkuperer.
De som bor i Parakhe har nekta å forlate landsbyen. Kamaran forteller at Parakhe ble angrepet to ganger i 2022. 15. juni ble den 53 år gamle småbrukeren Nazir Omer og den 24 år gamle sønnen hans angrepet da de vannet fikentrærne. De ble skadet, men overlevde.
Arabiske turister fra sørlige Irak ble 22. juli 2022 rammet av i det andre tyrkiske angrepet mot landsbyen Parakhe. Ni ble drept. Minst 23 ble skadet.
Kamaran var på stedet. CPT kunne dermed levere en detaljert beskrivelse og avsløre tyrkisk-inspirerte nyhetsmeldinger om at også dette var et PKK-angrep. Massakren ble faktisk fordømt av FN, den irakiske regjeringa og en rekke andre stater, deriblant Norge. Men ingen nevnte at det var en tyrkisk massakre.
Det er ikke bare flyangrep. Seks av angrepene mot sivile i 2022 kom fra noen av de 60 tyrkiske basene og militære utpostene i Den kurdiske regionen.
CPTs metode: Dokumentere sannheta
11. august, kort tid før vi møtte CPT-aktivisten Kamaran Malaosman i Oslo, var det store oppslag i Tyrkia-vennlige medier i Sør-Kurdistan. Kamaran fortalte at mediehusene Rudaw og K24 hadde samme budskap. Rudaw og K24 er knyttet til ulike personer i Barzani-familien. Begge beskrev enda et suksess-eksempel fra Tyrkias innsats for å beskytte lokalbefolkninga mot terroristene i PKK.
Tre terrorister har blitt drept i et droneangrep ved en av landsbyene i Penjwin.
Dette distriktet grenser mot Iran.
Kamaran fortalte at CPT fulgte sin vanlige arbeidsmetode straks de fikk meldinga om droneangrepet. CPT har kontaktpersoner i Penwjin, slik de har i landsbyer i store deler av den kurdiske regionen. Fra disse kontaktene og fra sosiale medier samla de inn øyenvitne-beskrivelser, og annen lokal informasjon. Etter noen timers arbeid kunne CPT publisere en detaljert, sann versjon. Konklusjonen var:
De tre som Tyrkia drepte, var arabere fra Mosul. De hadde flykta derfra etter at IS overtok byen i 2014. Nå bodde de i den kurdiske byen Duhok. Hasan Ahmad Kashmoola, som var ansatt i telekommunikasjonsselskapet Asiacell, skulle møte sin datter Rayan som studerer medisin i Teheran. De to andre var Hasans venn Ziyad Mustafa og Ziyad’s datter Rayan. Også hun studerte medisin. Den tyrkiske drona drepte alle tre. «Kroppene deres var fullstendig oppbrent», sa Hemin Ibrahim. Han er ordfører i dette underdistriktet.
Den detaljerte rapporten fra CPT ble raskt spredd på lokale medier. Bevisene var så solide, og ble så godt spredd at Rudaw og K24 så seg nødt til å fjerne de falske nyhetsoppslagene. Nå gjengav begge mediene fakta, omtrent slik de var beskrevet av CPT. Men selvsagt med sin egen vri og uten å nevne et ord om CPT. Rudaws nye versjon kan du lese her: https://www.rudaw.net/english/kurdistan/120820231
2022-rapporten har et eget avsnitt om angrep fra Iran:
«I tillegg til tyrkiske angrep, gjennomførte den islamske Revolusjonsgarden i Iran flere bombardementer med dusinvis av ballistiske raketter og selvmordsdroner i iraksk del av Kurdistan [Den kurdiske regionen] i 2022. I disse angrepene, som ble hevdet å være en gjengjeldelse for de feministiske og kurdisk ledede protestene i Iran, ble minst 18 drept og 50 såret.»
De fleste drepte til hørte kurdiske opposisjonsgrupper fra Iran som har sine hovedkvarter i Den kuriske regionen i Irak. Men en skole og flere flyktningeleire ble også rammet. 450 familier flyktet fra en av leirene.
Første halvdel av august 2023
16. august la CPT fram en rapport om Tyrkias krig mot sivile i de to første ukene av august: 50 bombeangrep i sivile områder. Fem sivile var drept. En var skadet.
Vi kjenner ikke til andre enn CPT som fra måned til måned viser fram hvordan sivile rammes av tyrkisk og iransk krig. Det lokale kontaktnettet gjør at CPT-aktivistene i Slemani kan beskrive den sannheta som vanlige media ikke bryr seg om.
Sammen med to venner skulle Hasan Ahmad Kashmoola besøke datteren som studerer medisin i Iran. Tyrkia drepte dem i et droneangrep 11. august – noen kilometer før de nådde den iranske grensa. Foto: Privat foto som er gjengitt på Rudaws nettside
Torsdag 27. juli, lanserte kampanjen «End Cross Border Bombings (ECBB)» sin siste rapport om sivile dødsfall og skader forårsaket av tyrkiske militære angrep i det irakiske Kurdistans territorium. Rapporten avslører at i løpet av 2022 ble 20 sivile, inkludert 6 barn, drept og ytterligere 58 ble såret av tyrkiske styrker i 11 separate hendelser. Dette representerer en samlet økning i ofre sammenlignet med 2021, og bringer antallet sivile ofre til 355 (140 drepte og 215 skadde) siden 2015.
Mens militæret har endret noe av taktikken i 2022 for å fokusere mer på målrettede attentater mot PKK-medlemmer, fortsetter de direkte og indirekte å skade sivilbefolkningen på samme måte. Som tidligere observert og fordømt av ECBB-kampanjen, har ofrene ennå ikke blitt anerkjent eller sett rettferdighet. De tyrkiske bombingene og relaterte angrep blir videreført av landets president Recep Tayyip Erdoğan, som av det internasjonale samfunnet nå kalles en fredsstifter i den ukrainske konflikten.
Rapportens forfattere oppfordrer alle ansvarlige parter til å handle for å få slutt på angrepene i Sør-Kurdistan og rettferdighet til dets ofre, og å gjøre det før antallet øker ytterligere.
Av Johan Petter Andresen, landsstyremedlem i Solidaritet med Kurdistan
I skrivende stund er ikke presidentvalget i Tyrkia avgjort, da Erdogan ikke fikk over 50 % av stemmene. Andre valgomgang blir den 28. mai. Han fikk 49,5 % ved første valgomgang den 14. mai. Men den tredje kandidaten, Ogan, som kun fikk 5 % av stemmene ligger til høyre for Erdogan politisk sett. Alt tyder på at Erdogan vil fortsette som president i fem år til.
Bildet er fra avslutningen av valgkampen i Batman
Den 14. mai var det samtidig valg til parlamentet. Der gikk også ytre høyre fram. Den valgalliansen som Erdogans parti AKP er med i gikk samla sett tilbake fra 344 representanter til 323 representanter. AKP mista 23 plasser i parlamentet, men det høyre-ekstreme MHP gikk fram en ekstra plass. Pluss at det relativt nye høyre-islamistiske partiet YRP fikk 5 representanter. Det sosialdemokratiske CHP gikk fram til 169 representanter. For de progressive partiene ble valget komplisert. HDP, som stilte i 2018, var trua med å bli forbudt, og stilte derfor som en del av det venstregrønne YSP. TIP er et ganske nytt kommunistparti som i 2018 stilte på listene til HDP, men i år stilte TIP egne lister. Samla sett gikk YSP og TIP tilbake fra 67 til 65 representanter
Det er 600 representanter i parlamentet, så de tre allierte partiene AKP, MHP og YRP har rent flertall i parlamentet.
At AKP går tilbake og Erdogan må inn i en andre valgomgang kan sees på som en ripe i lakken, men ytre høyre står sterkere nå enn før valget.
Valgobservatører fra Skandinavia
Undertegnede var valgobservatør, invitert av HDP. Noe særlige observasjoner fikk vi ikke til i min delegasjon, da vi ble trua med deportasjon av en representant for sikkerhetsmyndigheten i byen Batman, der det var meningen at vi skulle observere. Dette til tross for at de som leda valget i det aktuelle valglokalet var positive til at vi skulle observere. Politiet overkjørte altså den lokale valgledelsen. Siden 2015 har Erdogans og AKPs stat trappa opp forfølgelsen av venstresida med fengslinger og sensur. Dette ser ut til å virke. Det blir harde tak framover i Tyrkia.
Valgresultatene i Şırnak i 2019 overrasket mange i Tyrkia, da det regjerende partiet for rettferdighet og utvikling (AKP) vant provinsens ordførersete ved å motta 61,7 prosent av stemmene, mens det pro-kurdiske folkedemokratiske partiet (HDP) holdt seg på 35 prosent.
Den tyrkiske regjeringen kan vurdere å bruke tropper som velgere for å påvirke valgresultatet 14. mai, rapporterte Mezopotamya news.
Svein sitter i Solidaritet med Kurdistan sitt landsstyre
Nasjonale rettigheter for kurderne 1960 og -70-tallet var også i Tyrkia prega av at folkelige bevegelser for demokrati, sosialisme, kommunisme (og maoisme) vokste fram. Et mangfold av organisasjoner blei danna i byer, på universiteter og arbeidsplasser. Noen av dem revolusjonære. I Tyrkia var så godt som ingen av disse gruppene/bevegelsene opptatt av nasjonale rettigheter for den store kurdiske minoriteten – 20 % av befolkninga. Arbeiderklassens opprør hadde både første og andre prioritet. Motsetninga mellom kapital og arbeid var dominerende. Det Kurdiske Spørsmålet blei sett på som ei avsporing av kampen mot fascisme, kapital og borgerskap. Den kemalistiske (Kemal Atatyrk var Tyrkias grunnlegger og ideolog) statsideologien: «I Tyrkia finnes bare tyrkere!» sto sterkt også på venstresida. Andre nasjonaliteter, som den kurdiske, fantes ikke! Men undertrykkinga av kurderne var blitt utålelig, og kampen for nasjonale demokratiske rettigheter var blitt et brennende spørsmål. Mange kurdere deltok i partiene og organisasjonene på venstresida, men fant ikke rom for en kurdisk identitet. Det resulterte i 1978 i opprettinga av Det Kurdiske Arbeiderpartiet – PKK.
PKK tok fra starten av mål av seg til å organisere vanlige kurdere for frigjøring av den kurdiske nasjonen, intet mindre. De så for seg et sosialistisk og fritt Kurdistan. Og i resten av verden vokste samtidig sterke nasjonale frigjøringsbevegelser sammen med mangfoldige bevegelser for sosialisme og kommunisme.
Supermakts-rivalisering og statskupp Rivaliseringa mellom supermaktene USA og Sovjet var tetna til, og Midtøsten med Palestina var blitt «balansepunktet» i denne kampen – med kontroll over oljeressursene som hovedspørsmål. Den sionistiske staten Israel, oppretta på okkupert palestinsk land i 1948 og NATO-medlemskap for Tyrkia, blei viktige redskaper for USA og Vesten. Sovjet satsa på de nye nasjonalstatene på den arabiske halvøya, spesielt Syria, Egypt og Irak – og på PLO – Den Palestinske Frigjøringsbevegelsen. Det er verdt her å nevne at Sovjet hadde støtta opprettelsen av sionist-staten Israel. I 1980 gjorde «den dype staten», fascistene i Tyrkia, militærkupp. De følte seg trua av en voksende arbeiderklasse og de mange demokratiske, sosialistiske og kommunistiske bevegelsene som fikk stadig større oppslutning. Hele den tyrkiske statens voldsapparat blei satt inn for å knuse disse bevegelsene. Mange av dem var revolusjonære, og noen organisert som geriljaorganisasjoner, men de var uerfarne, splitta og hadde ingen felles plan. Flertallet var studenter, fra byene, og uten erfaring med våpenbruk. Alt dette sto nå i fare for å bli knust. De måtte nå gå under jorda. Det ramma også PKK, som kanskje blei sett på som den farligste trusselen.
Frigjøringskamp og internasjonal solidaritet I nabolanda Libanon og Syria opererte derimot PLO, Den Palestinske Frigjørings-bevegelsen, relativt fritt. Den var nå en erfaren geriljaorganisasjon etter to tiårs væpna motstandskamp mot staten Israels etniske rensing og fordriving av den palestinske befolkninga. Store og små palestinske flyktningeleirer i Palestinas naboland blei rekrutteringsarena og folkelige baser. Palestinerne utnytta en svak libanesisk stat og et syrisk regime knytta til Sovjet, som begge så det som formålstjenlig å gi rom for palestinerne, for å styrke egne interesser, regionalt og globalt.
Allerede før militærkuppet i Tyrkia i 1980 hadde ledelsen i PKK oppretta kontakt
med PLO i Syria og Libanon (Damaskus og Beirut). Øcalan måtte forlate Tyrkia, og dro til kurdiske venner i Syria i 1979. Både kurdere og palestinere så at de hadde felles motstandere og interesser, og var en del av en verdensomspennende kamp mot imperialisme og for nasjonale rettigheter, frihet og demokrati. Internasjonal solidaritet var på 1970-tallet ikke et slagord, men over heile verden praktisk politikk og felles kamp for ei bedre fremtid i en avkolonisert verden. Mange tyrkere fra revolusjonære organisasjoner dro til Libanon i andre halvdel av 70-tallet. Det samme gjorde kurdere fra Syria og Irak, blant andre Jalal Talabani.
De fleste av palestinernes organisasjoner var inspirert og sprunget ut av pan-arabiske nasjonale bevegelser på 1950- og -60-tallet, blant anna med Egypts president Gamal Abdel Nasser (død 1970) i spissen. På 70-tallet innså palestinerne at frigjøring forutsatte uavhengighet fra andre arabiske ledere. Men de hadde mange medlemmer fra andre arabiske land. Den palestinske revolusjonen var en del av en større arabisk revolusjon. Også mange kurdere og tyrkere deltok i den palestinske frigjøringskampen. På denne tida var væpna organisering og geriljakamp den viktigste kamp-metoden over heile verden. Samarbeidet var også verdensomspennende. I Libanon hadde PLO åpna sine treningsleirer for revolusjonære og frigjøringsbevegelser fra andre deler av verden. Også fra Tyrkia.
PKK drar til palestinerne/PLO i Libanon Kontakten mellom PKK og PLO resulterte i at PKK fikk tilgang til sikre baser i Libanon; først og fremst i Bekaa-dalen og fjella rundt. De reiste også «fritt» til og fra gjennom Syria. Etter militærkuppet i Tyrkia i 1980 reiste mange kurdere fra PKK til disse basene. Her fikk de trening i geriljakrigføring av erfarne fedai – palestinske geriljafightere, opphold, mat, våpen mm. De fleste hadde tilhold i palestinernes egne leire, i mindre grupper først og fremst hos PFLP (Folkefronten for Palestinas Frigjøring) og DFLP (Den Demokratiske ……), og noen også hos Fatah. Men PKK fikk også opprette sin egen leir – Akademiet i Bekaa, der de styrte og utvikla seg på egne premisser. I Akademiet kunne det være et par hundre under opptrening og skolering i noen måneder av gangen. PKKs målsetting var å bygge opp en politisk skolert og væpna geriljaorganisasjon for å kunne ta opp kampen mot den fascistiske staten og undertrykkinga hjemme i Tyrkia. De skulle hjem igjen etter endt utdanning i Akademiet. Det samla antallet som blei utdanna her er usikkert; kanskje meir enn ett tusen. Sjøl om det på denne tida var kvinner med i PKK, også på stiftelseskongressen, var det svært få, om noen, kvinner i disse leirene i Libanon.
Palestinsk nederlag og kurdisk oppvåkning Oppholdet og treninga sammen med PLO varte heilt til PLOs geriljahær led nederlag etter Israels invasjon i Libanon i juni 1982/-83. Først i Beirut i september 1982 og seinere i Tripoli i 1983. De måtte forlate Libanon. Det skulle vise seg å bli katastrofalt for PLO. Geriljaen måtte dra fra Libanon og mista sine baseområder. Lederne havna i Algerie og Tunis. For PKK fikk PLOs nederlag i Libanon motsatt effekt. Det blei starten på «veien hjem», hjem til frigjøringskamp i Tyrkia. Samarbeidet med og oppholdet hos palestinerne i Libanon og Syria skulle vise seg å bli heilt avgjørende for framtida til PKK. De var den eneste av 1970-tallets organisasjoner fra Tyrkia som overlevde militærkuppet i 1980, og oppholdet i Libanon. De kom styrka ut, både organisatorisk, politisk og militært. De etablerte etterhvert nye baseområder, blant anna i Kandil i Bashur/Irak.
1984 gjennomførte PKK for første gang militære operasjoner inne i Tyrkia.
Noen av PKKs fightere havna i juni 1982 midt i den Israelske invasjonsbølgen. De måtte velge mellom å sloss sammen med palestinerne eller dra seg ut. Noen titalls valgte å bli. 13 av dem falt i kampene de første dagene, ved Baufort castle Korsfarerborgen) like ved grensa til Israel. Og vel et titalls blei tatt til fange og havna, sammen med fleire tusen andre fanger, i israelske leirer inne i Israel.
I desember 2022 intervjua jeg en av disse kurderne. Det kan du lese i neste medlemsbrev.
Kurdistans arbeiderparti eller Partîya Karkerên Kurdîstan (PKK) er en politisk, ideologisk og militær organisasjon med hovedfokus på kurdere i Tyrkia. Men partiet binder seg ikke til en del av Kurdistan, men jobber for alle de fire ulike delene. Partiets opprinnelige mål var å skape en uavhengig, sosialistisk kurdisk stat med navn Kurdistan. Organisasjon: Ledes per 2020 av Abdullah Öcalan. Organisert som politisk organisasjon med to militære avdelinger, Hêzên Parastina Gel (HPG) og Yekîneyên Jinên Azad ên Star (YJA-STAR). YJA-STAR er en ren kvinnelig militæravdeling.
Partiet ble stiftet 27. november 1978. De operer i Tyrkia, Iran, Syria, Irak og Europa. PKK ble stiftet av en gruppe kurdiske studenter. Gruppen var aktive venstreradikale og ledet av Abdullah Öcalan. Organisasjonen ble opprettet som en følge av forfølgelse av kurdere i Tyrkia, hvor blant annet det å snakke kurdisk kunne føre til arrestasjon. På nittitallet var gruppen svært aktiv med å angripe den tyrkiske regjeringen og hadde vekket det kurdiske folket i Tyrkia som var i ferd med å bli assimilert bort.
Pågripelsen av Öcalan 15. februar 1999 var et sjokk for PKK, men organisasjonen ble ikke lammet slik mange hadde spådd. Kurdere fra hele verden kom sammen og protesterte kidnappingen av Öcalan og den internasjonale sammensvergelsen mot den kurdiske bevegelsen. Etter å ha erklært ensidig våpenhvile i 1999, gjenopptok PKK sine militære aksjoner mot Tyrkia i 2004. PKKs leder Öcalan tilbrakte årene i fengsel produktivt og utviklet ideen om demokratisk konføderlisme. Som er et altarnativ system til kapitalismen. Det politiske konseptet er teoretisert og praktisert av PKK og i Rojava.
Det er et system for demokratisk selvorganisering med funksjonene til en konføderasjon basert på prinsippene om autonomi, direkte demokrati, politisk økologi, kvinnefrigjøring, multikulturalisme, etikk, selvforsvar, selvstyre og elementer av en samarbeidsøkonomi. Påvirket av sosial økologi, frihetlig kommunalisme, Midtøstens historie og generell statsteori, presenterer Öcalan konseptet som en politisk løsning på kurdiske nasjonale ambisjoner, så vel som andre grunnleggende problemer i land i regionen dypt forankret i klassesamfunnet, og som en rute. til frihet og demokratisering for mennesker over hele verden.
PKK er den mest organiserte og disiplinerte kurdiske organisasjonen med millioner av tilhengere i hele verden. Mange mener at det er PKK som kan avgjøre kurdernes skjebne og fremtid.
Tyrkia har fått nær samme aksept i Nato og EU for sin «sikkerhetstrussel» som Israel har overfor palestinerne.
– Den tyrkiske staten legger press på oss og på regjeringene i landene i Europa hele tida, ikke bare Sverige og Finland. De har gjort det overfor Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland for å kriminalisere individer og politiske partier og organisasjoner.
– Og de angriper andre stater militært, konstaterer Derviş Çimen, Europa-representanten til det kurdisk-tyrkiske venstrepartiet Folkenes demokratiske parti (HDP), over et fat med belgiske vafler.
Han tar imot Klassekampen på HDP-kontoret i Rue d’Arlon, bare et steroidestint steinkast fra EU-parlamentet på Place de Luxembourg. HDP forbereder seg på en politisk og rettslig helvetesuke, men fikk et lite pusterom da forfatningsdomstolen i Ankara utsatte HPDs forsvar mot et truende forbud mot partiets eksistens, fra 14. mars til 11. april.
Det blir tatt som et godt tegn for at president Recep Tayyip Erdogan ikke uten videre får det som han vil selv om han har avsatt dommere og innsatt nye.
«Sikkerhetstrussel»
Vi begynner å trekke åpenbare paralleller når det gjelder sikkerhetsperspektivet. Argumentene Tyrkia forskanser seg bak, er slående like som de Israel har brukt siden staten ble opprettet på palestinsk jord i 1947. Og de har slående samme gjennomslagskraft i Nato og EU og ovenfor USA.
Det utvikler seg til et parti politisk bridge rundt bordet. For hvert kort Çimen trekker fram der Ankara bruker «sikkerhet», legger vi et tilsvarende palestinsk kort på bordet der Israel forsvarer sine forbryterske handlinger overfor internadsjonal kritikk fra der den måtte komme.
HDP-lederne Figen Yüksekdağ og Selahattin Demitraşsom har sittet fengslet siden 2016, andre fengslede HDP-parlamentarikere og avsatte ordførere. HDPs fem-seks millioner velgere.
– Vi er alle en «sikkerhetstrussel», fastslår Çimen.
– Det er ikke Tyrkia som har noen sikkerhetstrussel, det er det vi og kurdere i Syria og Nord-Irak som har, sier han om viser til en kronikk han har skrevet for den svenske avisa Dagens ETC.
– Det anti-kurdiske, anti-demokratiske Tyrkia er Tyrkias reelle sikkerhetsproblem. Det vil vi se enda tydeligere de neste tre månedene.
Det er som hentet ut av Israels dreiebok.
Terrrorlister
Det er umulig å ikke se likhetene mellom det terrorstemplede Kurdistans arbeiderparti (PKK) og de palestinske organisasjonene som står på USAs og EUs terrorlister – og fra tidligere tider PLO med Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) og Demokratifronten for Palestinas frigjøring (DFLP).
Det fins dessuten en parallell til «terroristiske» African National Congress (ANC) og Pan African Congress (PAC) i Sør-Afrika fram til 1994. Det er det mange som i dag hyller Nelson Mandela og har ham som politisk forbilde, ønsker å glemme.
Çimen viser til Natos generalsekretær Jens Stoltenberg og hans forsvar av «min gode venn» Erdogan med begrunnelsen at Ankara har legitime «sikkerhetstrusler» å forsvare seg mot i kampen mot terrorisme. Vi finner den røde tråden til brevet som utenriksminister Jonas Gahr Støre skrev til USAs utenriksminister «Dear Condi» Rice i 2005 om Israels legitime rett til sikkerhet «innenfor forsvarbare grenser».
Tyrkias «sikkerhet» og Israels «sikkerhet» er politisk trumf i USAs og Europas utenrikspolitiske posisjoneringer.
Både Tyrkia og Israel flytter sine grenser for innflytelse og kontroll. Israel gjør det fysisk, først ved å annektere og innlemmet Øst-Jerusalem og Golanhøydene; nå ved gradvise å utvide C-områdene på Vestbredden ved å bygge ut bosettingene og utposter.
Tyrkia har gjennomført tre invasjoner i Nord-Syria siden august 2016 og anlegger stadig flere baser og militære utposter i det kurdiske Nord-Irak.
Ingen av landene synes å være særlig uroet over «legitime, forsvarbare grenser» når de legger dem inn på andres territorium.
Alternativ sikkerhet
– EU skriver i alle sine rapporter om Tyrkia om «PKK-terrorisme». Det bidrar til å legitimere de overgrepene som Tyrkia begår, mener HDPs Europa-representant. Ankara slår HDP i hartkorn med PKK, Fetullahçi Terör Örgütü (FETÖ) som Erdogan kaller sine gamle allierte i Gülen-bevegelsen, med IS og med kurdermilitsene Folkets/Kvinnenes forsvarsenheter (YPG/YPJ) som slåss mot IS.
Kobani-prosessen mot HDP-lederne, truslene mot å forby partiet, Tyrkias 15.000-20.000 politiske fanger, Ankaras angrep i Syria og Nord-Irak.
– Alt henger sammen, sier Çimen.
– Alternativet er å gi opp alle undertrykkende tiltak og innstille de militære angrepene, å stryke PKK av terrorlistene og løslate [PKK-lederen] Abdullah Öcalan for at han skal kunne delta i prosessen med å demokratisere Tyrkia.
– Alle rapporter og alle referanser til Tyrkias «sikkerhetsproblemer» henger sammen med de politiske alternativene til den politikken Ankara fører.
Det utgjør samtidig alternativene til den politikken USA, Nato og EU nå fører.
Berxwedan jiyane
– Vi kan ikke gi etter fordi motstanden er del av vår identitet, sier Çimen.
Det har samme gjenklang som i møtet med den folkelige motstandsbevegelsen i Palestina, popular resistance. De har høstet samme erfaringer.Det smerteligste er å knele eller å måtte knele.
– «Motstand betyr liv», sier vi i de kurdiske områdene. Berxwedan jiyane. Det er vårt viktigste våpen mot det tyrkiske regimet.
Slagordet spredte seg fra Kobanê da YPG/YPJ sloss mot IS med ryggen bokstavelig mot grensegjerdene som tyrkerne hadde stengt for ikke å slippe sivile ut og forsterkninger inn. Samtidig gikk tyrkiske ambulanser i skytteltrafikk med sårede IS-soldater til sjukehuset i Şanliurfa, godt synlig for pressekorpset på den tyrkiske siden av grensa.
Krigen koster
Kurdiske politikere og aktivister som Klassekampen møter i Brussel, legger stor vekt på at Ankaras politikk rammer andre tyrkere, syrere, irakere. Økonomien har ført til at Erdogan ikke lenger står i samme kurs som han og Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) foran tidligere valg.
Han har ikke statskassemidler til å sette i gang populære prosjekter. Nå står striden om ressursene til gjenoppbygginga etter jordskjelvet, til hvem og hvor.
– Krig er dyrt. Det er det beste svaret, mener Çimen.
– Alle penger og ressurser som var avsatt til jordskjelv og naturkatastrofer, er brukt på krigsmaskineriet uavbrutt siden 2016.
I følge nyhetsbyrået ANF har konstitusjonsdomstolen vedtatt at det ikke er lov å undervise på kurdisk i skolen. Dette var på bakgrunn av at lærere gjennomførte en streik og under denne streiken holdt de et seminar på kurdisk på skolen. Dette var for å delta i FN-organet UNESCOs markeringsdag for morsmål! En aksjonsform som ikke er kjent for oss i Norge.
De ble dømt til tross for at dette skjedde utenfor den normale undervisningen.
Her er et utdrag fra dommen oversatt av Johan Petter Andresen:
«Når vi ser på den overordnede politikken til republikken Tyrkia, er det fastsatt i Grunnlovens artikkel 42 at morsmålsundervisning skal være på tyrkisk. Derfor kan intet annet språk enn tyrkisk brukes av Tyrkias borgere som morsmål i utdanningsinstitusjoner.»
Her er kilden på engelsk:
Constitutional Court upholds mother tongue ban
ANF | Ankara | 29 July 2022 Turkey’s Constitutional Court (AYM) found no violation in the disciplinary punishment given to 22 unionized teachers who participated in a workshop over one-hour mother tongue education at schools carried out on February 21, 2016 by the Education and Science Workers’ Union (Eğitim Sen) as part of UNESCO’s 21 February World Mother Language Day.
Disciplinary investigations were launched against teachers working in primary, secondary and high schools in Lice, Sur and Yenişehir districts of Amed (Diyarbakır) province after they “taught lessons in mother tongue” on February 22, 2016, recommended by the Eğitim Sen. Teachers received reprimands for their lectures on mother tongue held at Eğitim Sen’s suggestion.
When the teachers objected to the reprimands, the Diyarbakır Administrative Courts decided to cancel the disciplinary punishments on the grounds that “their actions remained within the scope of union activities”. While the case was taken to the Regional Administrative Court in Antep province, the court ruled that “the action is not within the scope of union activity, therefore, the act of teaching extracurricular courses violated legislation, procedures and principles determined by the institution and resulted in blocking the right to education, which is a democratic and constitutional right.”
The teachers in question and the Eğitim-Sen appealed to the Constitutional Court, defending that “the right to union, freedom of expression and organizing meetings and demonstrations were violated.”
Give education in Turkish, be loyal to the state The Constitutional Court, however, rejected the appeal of the union, ruling that, “When we look at the overall policy of the Republic of Turkey, it is stipulated in Article 42 of the Constitution that education in the mother tongue will be in Turkish. Therefore, no language other than Turkish can be used by Turkey’s citizens as their mother tongue in education and training institutions.”
Although the Constitutional Court emphasized that “freedom of thought and expression is of vital importance for a functioning democracy”, it ruled that public officials have a “fidelity obligation” to the state.
The Constitutional Court unanimously ruled that there was no violation in salary cuts and reprimands given to the teachers.
Erling Folkvord bidrar med artikler til Medya News. Her en nylig publisert artikkel på engelsk om Erdogans plan om en Stor Tyrkia.
Artikkelen på norsk:
President Erdoğan: «Det er krystallklart: Første verdenskrig er ikke over ennå»
For sitt heime-publikum har president Recep Tayyip Erdoğan holdt mange taler som ikke er nevnt i europeiske medier. Han har lovet sine velgere å skape Det større Tyrkia som Atatürk ikke klarte å oppnå. Når mediene er tause, er det lettere for andre statsledere å late som om de ikke vet at Erdoğans brudd på folkeretten er en del av en overordna strategi.
For å forstå hvor hen Erdoğan beveger seg med invasjonen av Nord-Irak, som startet 17. april, bør vi ta en titt 100 år tilbake i tid.
Det osmanske parlamentet vedtok Den nasjonale pakten – Misak-ı Millî – 28. januar 1920. Det ble senere ratifisert av det nyopprettede tyrkiske parlamentet. General Mustafa Kemal – som senere tok navnet Atatürk – hadde skrevet dokumentet.
I dag har Tyrkia sitt nye Tyrkias nye strategiske forskningssenter (Yeni Turkiye Stratejik Arastirmalar Merkezi). Navnet får meg til å tenke på The Project for the New American Century, en tenketank opprettet i Washington i 1997. Hensikten var «å fremme amerikansk globalt lederskap». Invasjonene i Afghanistan i 2001 og i Irak i 2003 var de første delprosjektene.
I 2017 publiserte Tyrkias nye strategiske forskningssenter en 1450-siders bok dedikert til Nasjonalavtalen – Misak-ı Millî.
«Det er krystallklart: andre verdenskrig er ikke over ennå»
Erdoğan skrev et forord til denne boken. Den har tittelen «Nøkkelen til parentesen som aldri ble lukket: Misak-ı Millî». Dette er et utdrag av forordet:
«Vårt land har en historisk fortid på mer enn 2.200 år. Det er mange fakta, eksempler på vår strålende fortid som vi skulle trekke lærdommer fra.
(…)
Da det osmanske riket gikk inn i krigen [i 1914] var territoriene 2,5 millioner kvadratkilometer. Da vi grunnla republikken vår [i 1923] hadde vi 780 000 kvadratkilometer igjen.
Det osmanske parlamentet erklærte Misak-ı Millî, kravet om minimum av territorier vi kunne akseptere. Nasjonalforsamlingen som ble innkalt etter grunnleggelsen av vår republikk, aksepterte fullt ut denne ‘nasjonalavtalen’ som tilføyde til våre eksisterende grenser Mosul, Kirkuk, Aleppo, Vest-Trakia, Batum, Kypros og noen få øyer.
Du kan forstå vår interesse og vårt engasjement i det som skjer i Syria, Egypt, Irak, Libya, Balkan og Kaukasus ved å se tilbake på vår historiske fortid. Historien vil gi det beste svaret til de som sier ‘hvilken virksomhet har Tyrkia på disse stedene?’
– Det er krystallklart: Andre verdenskrig er ikke over ennå. Vi vil fortsette kampen og vår innsats med den styrke vi trekker fra vår historie og vår kultur, mot de som prøver å dekke over blodet med blod og barbari med barbari. Den viktigste betingelsen for vår kamp er ikke å glemme Misak-ı Millî.»
Denne programmatiske uttalelsen fra 2017 omtales ofte som Erdoğans manifest. Det bidrar til å forklare hvorfor president Erdoğan ønsker å hevne Atatürks ydmykende nederlag på Lausanne-konferansen i 1923. Seierherrene fra første verdenskrig avsluttet delingen av Midtøsten da de møttes i Lausanne. De avviste Atatürks «Stor-Tyrkia». Han måtte akseptere at de største imperialistiske statene på den tiden – England og Frankrike – kontrollerte de fruktbare og olje- og gassrike områdene i Nord-Syria og Nord-Irak. Atatürk måtte ta farvel med det Stor-Tyrkia han hadde beskrevet i Misak-ı Millî tre år tidligere.
Erdoğans nederlag i Mosul i 2016.
I oktober 2016 talte president Erdoğan på en internasjonal folkerettskonferanse i Istanbul. Det var samme dag som de USA-ledede koalisjonsstyrkene starta angrepet for å frigjøre Mosul fra IS (Islamsk stat). I god tid hadde Erdoğan sendt velutdannede soldater og stridsvogner til den tyrkiske Bashica-basen, som ligger like utenfor Mosul og omtrent 100 kilometer fra den tyrkiske grensen. Mesud Barzani, som da var både partileder og president i Den kurdiske regionen i Irak, hadde gitt sitt samtykke til disse troppebevegelsene gjennom den kurdiske regionen.
På denne konferansen forklarte Erdoğan hvorfor han ikke aksepterte at Tyrkia ble dyttet til side. Nettstedet New Arab skrev: «Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan har ikke latt en dag gå uten å klage over at han ikke ble invitert til frigjøringsoperasjonen i Mosul.»
New Arab gjenga utdrag fra talen hans under overskriften: «Erdoğan gir Irak en ‘historieleksjon’ om Mosul:
– Da han talte på den internasjonale folkeretts-konferansen i Istanbul mandag, påkalte han et dokument fra tidlig på 1900-tallet som hevdet at Mosul var på tyrkisk jord: – I Mosul ligger en historie for oss. Hvis herrene ønsker det, la dem lese Misak-i Milli (Den nasjonale pakt) og forstå hva stedet betyr for oss, erklærte Erdoğan.
Den tyrkiske presidenten refererte til en osmansk parlamentsvedtatt pakt fra 1920 som betegner Kirkuk og Mosul som deler av Tyrkia.»
New Arabs kommentar var kort: «Erdoğans historieleksjon vil sannsynligvis falle for døve ører igjen, spesielt nå har ‘selskapet’ har starta uten han.»
Dagen etter skrev den tyrkiske dagsavisen Sabah at Erdoğan forsikret at Tyrkia ville delta i både frigjøringen av Mosul og forhandlingene etterpå:
«Tyrkia vil delta i Mosul-operasjoner, og vi vil være ved bordet, sier Erdoğan. Den tyrkiske presidenten lovet at hans land ville slutte seg til både Mosul-operasjonen som begynte om morgenen og eventuelle samtaler om den irakiske byens skjebne i kjølvannet av erobringen fra IS.
(…)
– De sier at Tyrkia ikke bør gå inn i Mosul. Kom igjen! Hvordan går jeg ikke inn? Jeg har en 350 kilometer lang grense mot Irak. Og jeg er truet fra den grensen, sa den tyrkiske presidenten. De ber oss trekke oss tilbake fra Bashiqa. Ingen bør forvente at vi skal gjøre det, la han til.»
Frigjøringen av Mosul ble nok et nederlag for president Erdoğan. USA støttet den irakiske regjeringen, som nektet å tillate tyrkiske styrker å delta. Erdoğans stridsvogner og velutdannede soldater kunne ikke bevege seg utenfor Bashica-basen.
Kurdistan 24 skrev også, og dette er sant, at «kartet fra ‘Nasjonal-pakten’ inkluderte øyene i det nordlige Egeerhavet og Dodekanesene, vestlige Trakia og Makedonia opp til Thessaloniki, Kypros, Antioch, Aleppo, Jarablus, Der al-Zor, Mosul, Kirkuk og Sulaymaniyah.»
Tre invasjoner etter nederlaget i Mosul
Etter at regjeringene i Bagdad og USA hadde nektet å tillate president Erdoğan å delta i frigjøringen av Mosul, har han gjennomført både tre invasjoner i Syria og mange «mindre» angrep i nabolandene. Regjeringene i Syria og Irak har protestert. De har også krevd at Sikkerhetsrådet i FN reagerer på tyrkiske brudd på folkeretten. Men de har ikke blitt hørt. Sikkerhetsrådet ser ut til å ha vedtatt en uformell regel der president Erdoğan er unntatt fra å følge sentrale elementer i FNs-pakten.
Både USA og Russland har så langt godkjent på forhånd eller stilltiende akseptert de tyrkiske invasjonene av Syria og Irak. Dette gjelder også den siste invasjonen av Irak, som startet 17.
«Se på Hitlers Tyskland» sa Erdoğan i 2016
Alle statsoverhoder har historiske figurer de ser opp til. Og Mustafa Kemal Atatürk er ikke Erdoğans eneste forbilde. I 2016 fikk han mange spørsmål før folkeavstemningen om å endre grunnloven og gjøre presidenten til praktisk talt enehersker.
På en pressekonferanse 1. januar 2016 svarte president Erdoğan nok en gang på kritiske spørsmål om hvorfor han ønsket å endre grunnloven. Trodde han at en slik endring ville fungere bra i det tyrkiske samfunnet? Erdoğan svarte kortfattet:
«Det er allerede noen eksempler i verden i dag, og også noen fra fortiden. Du ser det når du ser på Hitler-Tyskland.»
På denne måten fokuserte Erdoğan selv på en mulig likhet mellom sine egne metoder og metodene som Adolf Hitler brukte etter at han hadde blitt diktator.
Så det er fornuftig å se etter likheter mellom Hitler og Erdoğan når det gjelder å erobre nye landområder. I 1938 krevde Hitler innlemmelse av deler av Tsjekkoslovakia i Tyskland. Statsoverhodene i England, Frankrike og Italia aksepterte dette. 30. september 1938 undertegnet de München-avtalen, som ga deler av Tsjekkoslovakia til Hitler. Regjeringen i Tsjekkoslovakia fikk ikke tillatelse til å delta i forhandlingene. Hitler garanterte at han ikke ville kreve ytterligere tyske utvidelser.
Chamberlain, Storbritannias statsminister, erklærte at avtalen ville sikre «fred for vår tid».
Seks måneder senere okkuperte Tyskland resten av Tsjekkoslovakia. I dag vet alle at dette var begynnelsen på andre verdenskrig.
Hvem kan stoppe Erdoğan?
I mai 2022 er det bare PKK-geriljaen i Nord-Irak og SDF (Syrias demokratiske styrker) i Syria som motsetter seg president Erdoğans erobringskampanje, med NATOs nest største hær. Militært er det en kamp mellom en militærgigant og en liten dverg. Likevel har Tyrkia mislyktes hver gang de har erklært at den neste invasjonen vil «utrydde de aller siste PKK-terroristene».
Høsten 2021 erklærte president Erdoğan at 100-årsjubileet for Lausanne i 2023 vil være «den største milepælen på veien mot å bygge et stort og sterkt Tyrkia». Statsoverhoder som ikke setter foten ned nå, vil i fremtiden bli sammenlignet med de lederne som i 1938 møtte Adolf Hitler med appeasement (ettergivenhet).
Solidaritet med Kurdistan 