Tyrkiske Figen Yüksekdağ var medleder i Folkenes Demokratiske Parti (HDP) da hun ble arrestert 4. november 2016. Hun var også parlamentsmedlem. HDP er det tredje største partiet i det tyrkiske parlamentet. Solkurds AU-medlem Arnljot Ask var en av de tre norske observatørene som reiste til Ankara for å følge rettsmøtet 4. juli og ha samtaler med HDP. De andre to var  Maria Hessen Jacobsen   fra Advokatforenungens menneskerettsutvalg og journalist Peter M. Johansen fra Klassekampen.

https://anfenglish.com/news/international-delegation-to-observe-yueksekdag-s-hearing-in-ankara-20783

Erling Folkvords artikkel på trykk i Klassekampen 4. juli 2017.

Det demokratiske einskapspartiet (PYD) i Syria kjemper for meir enn å avsette Assad. Dei vil ha demokrati

Revolusjonen i Rojava

2012-revolusjonen i Rojava starta bygginga av ei samfunnsording som er ulikt alt anna i Midt-Austen. Rojava er namnet på dei områda i Nord-Syria der kurdarane er i fleirtal.

PYD (Det demokratiske einskapspartiet) slutta seg ikkje til opprøret mot president Assad lenger sør i landet i 2011. Medleiar Salih Muslim i PYD hevda den gongen at maksimum ein tredjedel av befolkninga kom til å støtte ein av partane. Det store fleirtalet kom berre til å bli krigsoffer.

Sommaren 2012 var Assad og regjeringa i Damaskus svekka både militært og politisk. Og befolkninga i Rojava fann seg ikkje lenger i å bli styrt og undertrykt på den gamle måten. PYD, som vart oppretta i 2003,  hadde drivi ideologisk folkeopplysning i mange år. Partiet har same ideologi som PKK (Det kurdiske arbeidarpartiet). PYD hadde og folk med våpen og  greip sjansen som var der i juli 2012. Dei utnytta situasjonen og ga Assad sine menn eit ultimatum: Forlat Rojava innan 24 timar – utan våpen.

Maktovertakinga gjekk i hovudsak fredeleg for seg. Regjeringsstyrkane gjorde motstand berre nokre få stader. President Assad brukte flyvåpenet i Serê Kaniyê, ein by som er omtrent like stor som Moss. Eg har sett bombekratera i eit av boligområda der.

PYD vil ikkje opprette ein kurdisk stat. Dei vil heller ikkje dele opp Syria. Ut frå dette er det logisk at dei let den syriske regjeringa ha kontroll over flyplassen og ein del av Qamishlo, den største byen i Rojava.

PYD har høgare mål enn å skifte ut Assad: Frå fridomen i Rojava til eit demokratisk, føderalt Syria. Denne parolen for ein demokratisk revolusjon i heile landet er noko heilt anna enn dei ulike måla USA-koalisjonen og diverse jihadist-grupper slåst for. USA vil erstatte Assad med eit regime som tar ordre frå Washington. USA har aldri kjempa for demokrati i Midt-Austen.

Eit nytt samfunn veks no fram i Rojava. Det kan bli ein modell både for folka i resten av Syria og i andre statar i Midt-Austen: Ei sekulær samfunnsordning med eit tverrkulturelt folkestyre der kvinner skal ha like mykje makt som menn. Da er kvinnekvotering utilstrekkeleg. Medleiar-ordninga er eit langt steg framover: Ei kvinne og ein mann deler leiarvervet. Det gjeld internt i PYD, i mange andre sivile organisasjonar og i dei folkevalde organa.

Heile Midt-Austen er ein mosaikk av kulturar, språk og religionar. PYD legg særleg vekt på at dei ikkje-kurdiske folka skal ha plass i styringsorgana: Arabarar, turkmenarar, assyrarar, tsjerkessarar, armenarar, for berre å nemne nokre. Eitt eksempel: Kurdiske Hedya Yosef og arabiske Mensur El-Selum er likestilte medleiarar i Føderasjonen Nordlege Syria. Dette er eit større område enn Rojava og omfattar store område der dei fleste er arabarar.

Mest muleg av makta skal ligge nederst. Med norske begrep ville vi kanskje sagt grendeutval eller kvartalskomitear og at dei utviklar eit folkestyre nedafrå. Ein utlending som korkje snakkar kurdisk eller arabisk, kan i begrensa grad vurdere kva slags makt desse organa har i kvardagen.

Men ein ting er sikkert: Rojava-modellen skaper samhald og gir den tverrkulturelle befolkninga så mykje makt og sjølvtillit at fleire enn president Assad blir skremt. President Erdoğan i Tyrkia, kong Salman i Saudi-Arabia og Tamim, den 37 år gamle emiren i Qatar, ser det nye Rojava som eit trugsmål. Presteregimet i Iran, president Trump i USA og mange andre statsleiarar ser det på same måten.

Folkestyret i Rojava, har derfor mange fiendar. Den militære alliansen dei akkurat no har med USA mot IS (Islamsk Stat), endrar ikkje dette. Jonathan Cohen, som er talsmann for det amerikanske utanriksdepartementet, sa nyleg at dette er eit taktisk og mellombels samarbeid i kampen mot IS. Fordi USA ikkje fann andre som kunne føre bakkekrig mot IS.

President Erdoğan  har støtta IS i mange år for at dei skulle øydelegge Rojava. Da IS mislyktest, sende han i august 2016 den tyrkiske hæren over grensa til Syria med eit tydeleg oppdrag: Øydelegg samfunnsordninga i Rojava. I dag okkuperer Tyrkia eit område like stort som Vestfold. Ingen bør undrast over at amerikanske fly var med og beskytta invasjonsstyrken. USA har jo i meir enn 30 år gitt militær og politisk støtte til den krigen ulike tyrkiske regjeringar har ført mot kurdarane.

For nokre veker sia møtte eg medleiar Leyla Mustafa ved Rojava sitt representasjonskontor i den kurdiske delen av Irak. Da eg spurde om det militære samarbeidet med USA, svara ho mellom anna:

«Den største feilen tidlegare kurdiske leiarar har gjort, er at dei har stolt på USA og Russland. Rojava har lært ei lekse av dette. Det er greitt å ha relasjonar til andre land. Vi ønskjer det. Men dei skal ikkje styre oss. Derfor snur vi aldri ryggen til dei. Vi stoler på folket vårt, ideologien vår og dei avgjerdene vi sjølv tar.»

Folket i Rojava hadde rett til å gjere opprør i 2012. Steg for steg bygger dei ei ny samfunnsordning. No forsvarer dei det nye samfunnet mot mange og mektige fiendar.

Dei treng støtte – og dei fortener det.

I samarbeid med Kurdistan Kulturforening inviterer Solidaritet med Kurdistan til skolering i Demokratisk konføderalisme: Et alternativt system for selvstyre og kvinnefrigjøring.

I et Midtøsten preget av krig og kaos, bygger kurderne i Rojava sammen med andre i Nord-Syria opp en demokratisk samfunnsmodell basert på mangfold i et demokratisk, sosialt, likestilt, og økologisk samfunn. Bli med på skolering for å få innblikk i teorien og ideologien bak den selvstyremodellen de utvikler i Rojava og andre steder i Kurdistan.

Den kurdiske lederen Abdullah Öcalan har skrevet om demokratisk konføderalisme som løsning. Men hva er demokratisk konføderalisme?  Og hvorfor kjemper den kurdiske frigjøringsbevegelsen for et alternativ til dagens system? Hvorfor har kvinnene utviklet en jineoloji og hva er det?

Venner som er direkte involvert i denne prosessen er invitert til å holde innledninger. Skoleringen blir på engelsk.

Det er plass til et begrenset antall. Derfor er det en forutsetning at de som kommer, er innstilt på være med hele dagen. Send oss en epost viss du ønsker å være med. Så sender vi deg programmet – eller gir deg beskjed viss det ikke er plass til flere.

Det er ingen deltakeravgift, men vi spleiser på litt mat. Deltakerne må dekke egne reisutgifter.  Medlemmer av Solkurd kan søke om delvis dekning av reiseutgifter dersom dette er nødvendig for at du kan delta.

Dato:  Søndag 11.06.2017
Tid: 10:00-18:00
Sted: Oslo.
Påmelding: solidaritetmedkurdistan@gmail.com

Programmet og adresse sendes til påmeldte.

Fra 1. mai i Oslo. Foto: Marthe Haarstad

Tusen takk til alle som gikk med Solidaritet med Kurdistan i årets 1. mai- tog!

Her kan du se noen bilder fra markeringen. 

Kjære venner,
vi oppfordrer dere til å send denne e-posten til stortingspolitikere og dele med venner.

Tyrkia dreper de modige feministiske kvinnene som kjemper mot IS i Syria.

Kjære NAVN,

Tirsdag 25. april ble 18 luftangrep utført av den tyrkiske hæren mot den nordlige autonome kurdiske region i Syria. 12 medlemmer av Kvinners Forsvarsenhet (YPJ) og 8 medlemmer av Folkets Forsvarsenhet (YPG) ble drept. 5 Peshmerga, en jezidi-kjemper fra Shingal Resistance Units (YBS) og en sivil ble også drept i luftangrep som skjedde samtidig mot jezidienes hjemland i Nord-Irak. Disse var alle mennesker som kjempet i  fronten mot det rasistiske, fascistiske og totalitære IS.

Verden så på det med glede da de feministiske, likestilte og fryktløse kvinnene i YPJ frigjorde kurdiske, arabiske og turkmenske kvinner fra IS i Manbij i august. Bilder av smilende kvinner som kastet påtvungne slør symboliserte frigjøringen, og skapte overskrifter over hele verden. Vi var alle stolte over at det var mennesker i verden som var villige til å ofre livet og at friheten fortsatt var mulig.

Nå blir de samme kvinnene mål for angrep fra den tyrkiske regjeringen, som fortsetter å støtte reaksjonære, islamistiske og jihadistiske grupper i Syria. Tyrkia hevder at de kjemper mot terrorisme og retter angrepene mot Kurdistans Arbeiderpartiet (PKK); Men dette er en løgn. Tyrkia prøver å styrke autoritære, antidemokratiske og ekstremistiske grupper som har samme ideologi som dets president Recep Tayyip Erdogan. Dette kommer til uttrykk i Tyrkias støtte til grupper som Ahrar al-Sham, al-Qaida-avdelingen i Syria.

Dessverre har den norske regjeringen vært helt stille om Tyrkias overgrep. De kurdiske styrkene som kjemper mot IS, har nå kommet nær IS sin siste høyborg i Syria; Raqqa. Tyrkias angrep mot disse gruppene skader også internasjonal innsats for å beseire jihadistene.

Jeg ber deg om å løfte spørsmålet om Tyrkias luftangrep mot kurdiske styrker i Syria og Irak opp på Stortinget og oppfordrer det norske Storting til å handle for å sørge for at dette aldri skjer igjen.

Her finner du oversikten over partienes representanter på Stortinget:
https://www.stortinget.no/no/Representanter-og-komiteer/Partiene/Partioversikt/

Sultestreikprotestene til de politiske fangene i tyrkiske fengsler har nådd et kritisk punkt. Protesten ble startet i Izmir Şakran høysikkerhetsfengsel den 15. februar 2017 for å trekke oppmerksomhet mot de grove bruddene på menneskerettighetene og de umenneskelige levekåra i fengslene, isoleringen av den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan, og Erdoğan-AKP regjeringens fornya voldspolitikk og krig i forbindelse med det kurdiske spørsmålet. Protesten spredte seg snart til andre fengsler i hele Tyrkia.

• Per 6. april fortsetter om lag hundre politiske fanger tidsubestemte og ikke-alternerende sultestreiker i åtte ulike straffeanstalter. Trettifire av de protesterende fangene er kvinner.

• I tillegg til de tidsubestemte og ikke-alternerende protestene beskrevet ovenfor, har,siden 15. mars, politiske fanger i flere andre fasiliteter gjennomført fem-dager lange, alternerende solidaritetssultestreiker.
• Solidaritetssultestreikene til de fengslete HDP politikerne Ayhan Bilgen, tidligere pressetalsmann for HDPs stortingsgruppe, Meral Danış Bestas og Nihat Akdogan pågått i seks dag hittil. I sin kommentar til pressen den 4. april, skrev fru Bestas følgende:

Fangene i fengslene Şakran og Tekirdağ er nå døden nær. Vår sultestreik som begynte den 1. april 2017 er kun rett og slett et rop [ til myndighetene] om «å følge loven». Uansett er kravene til fangene som sultestreiker intet annet enn menneskelig og lovlig.

Vi, de fengslede representantene, har ingen krav for oss sjøl. Vårt eneste kravet er slutt på den umenneskelige og nedverdigende praksisen rettet mot fangene [i Tyrkia].

• Mens fengselsmyndigheter så langt ikke har respondert til disse ropene, fortsetter vilkårlig og omfattende press mot de protestererende fangene, noe som er en ytterligere kilde til risiko mot deres helse og liv. Ifølge rapporter mottatt av HDPs fengselskomité:

  – I Tarsus fengsel, hvor sultestreiken er inne i sin 23. dag, får ikke fangene tilgang til vitamin B12, til tross kontinuerlige krav.
  – Den 16. mars 2017, på den niende dagen av sin sultestreik ble fanger i Van T Type (høysikkerhets)fengsel overført til Tekirdag fengsel i det vestligste Tyrkia. Deres sultestreik fortsetter. En annen gruppe protesterende fanger i Van fengsel ble overført til Bandırma F Type fengsel, også det i det vestlige Tyrkia, det rapporteres at dette skjedde under kontinuerlig fysisk trakassering.
  – Den 3. april 2017 ble slektninger av fanger i Izmir Şakran T4 fengsel muntlig og fysisk trakassert og angrepet av fangevoktere.

Rapportene er basert på data samlet inn fra HDP representanter, Human Rights Association (IHD), Prisons Solidarity Initiative (ZDI), Libertarian Lawyers’ Platform (ÖHP), Progressive Lawyers’ Association (CHD), Union of Turkish Doctors (TTB), og flere andre frivillige organisasjoner som fremmer fangers rettigheter, og bekreftete nyheter fra media og pressen. Som HDPs fengselskomité, følger vi de sultestreikene svært tett. Vi vil fortsette å oppdatere offentligheten nasjonalt og internasjonalt om sultestreiker og forholdene i fengslene.

Peoples’ Democratic Party (HDP) Fengselskomité
6. april 2017

Oppdatering 8.april:
– The hunger strikes in prisons across Turkey demanding an end to systematic rights violations continue. 168 prisoners in 18 prisons are joining the hunger strike which has entered day 53 in Şakran Prison in İzmir province.
– 21 more prisoners in Bandırma T Type Closed Prison announced through their families that they have launched indefinite-irreversible hunger strike starting from April 5.
– Families of prisoners have started reversible hunger strike in İzmir province to draw attention to the condition of prisoners who are on hunger strike for 52 days.

Peace Mothers Assembly member Medine Kaymaz spoke on behalf of the hunger strike participants, saying the followings; «We do not want a death to occur in prisons. Erdoğan became president but he continues his cruelty. Now that we do not accept his atrocities, how could we expect those in prison to accept it? We will never give up on our children. We stand by their resistance and we salute their struggle.»

THE DEMANDS OF THE PRISONERS
➢ To lift the ongoing State of Emergency (OHAL) process.
➢ To resume political negotiations with the Kurdish movement.
➢ To end the isolation of all political prisoners, especially that of Kurdish People’s Leader, Abdullah Ocalan.
➢ An end to repression in prison.
➢ An end to mass raids of prison wards.
➢ To enable communication between wards.
➢ Permission of social activities in prisons.
➢ The removal of restriction on books.
➢ Cessation of harassment by wardens during family visitations.
➢ Provision for the treatment of ill prisoners.
➢ The provision of conditions for a free conversation.
➢ Cessation of violation of prisoners’ rights.

Åpent brev til utenriksminister Børge Brende

Oslo, 4. april 2017

Züddeutsche Zeitung meldte nylig (21. mars) at Tysklands regjering  i løpet av fem måneder har avvist 11 søknader om våpensalg til Tyrkia.

En regjeringstalsmann sa at hensynet til menneskerettigheter er viktig når det gjelder godkjenning av våpeneksport. I tida etter kuppforsøket i juli 2016 har den tyske regjeringa særlig sett på risikoen for å bli innblandet i den tyrkiske statens undertrykking av kurderne.

Opplysningene kom fram i et svar fra Tysklands økonominister  til  parlamentsmedlem Jan van Aken.

Vi viser også til at Norge har egne regler som setter vilkår for våpeneksporten. Disse er til dels enda tydeligere enn regelverket i Tyskland: Norske regler sier at «Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig» (vår utheving). Militærutstyr skal heller ikke eksporteres fra Norge dersom det er «åpenbar fare» for at utstyret kan bli brukt til intern undertrykking. 

Tyrkia bruker i all hovedsak sine våpen til intern undertrykking og til krigføring i nabostatene Irak og Syria. Tyrkiske tropper står nå 100 kilometer inne på i
rakisk territorium. Den irakiske regjeringen har forgjeves krevd at Sikkerhetsrådet i FN skal uttale seg om invasjonen. Fra 24. august i fjor har Tyrkia okkupert et område i Syria som er på størrelse med Vestfold.

Solidaritet med Kurdistan oppfordrer utenriksminister Brende/regjeringa til å følge Tysklands eksempel og ikke tillatte ytterligere våpensalg til Tyrkia. Viss ikke, ber vi om at utenriksministeren  gir en offentlig begrunnelse for hvorfor den norske regjeringen vurderer situasjonen annerledes enn Norges allierte i Tyskland.

Med vennlig hilsen

Arbeidsutvalget i Solidaritet med Kurdistan

Marie Sørhaug                                                   Erling Folkvord

Medlemmer av Solidaritet med Kurdistan reiste til millionbyen Amed (tyrkisk: Diyarbakir). Etter Newroz-festen fikk vi dette reisebrevet:

Vi som var inviterte gjester kom tidleg til plassen. Likevel hadde mykje folk alt samla seg. Og det strøymde heile tida til nye. Mange hadde flagg.Nokre trommer. Det vart spela musikk og folk dansa eller vifta med flagga. Det var folk i alle aldrar, frå små born til gamle kvinner og menn. Ungdomane gjorde mest av seg. Dei klatra opp i høge stativ med flagga,- og mobiltelefonane, sine.Særs sterkt inntrykk gjorde det på meg då ungdomane sprang gjennom folkehavet med biletet av Abdullah Øcalan. Dei bar banneret ( som du kan sjå på eine biletet) 6 personar på kvart, og med armane høgt. Inntrykket vart at Øcalan symde gjennom folkehopen.Eit serkt symbol på at ånda hans sviv i folket,- same kor mykje han er fengsla.
Kor mange personar som var samla på plassen veit eg ikkje, men ei som var med i fjor sa at i år var det klart fleire.

For meg såg plassen full ut,- og det var og samla folk utafor plassen, som likevel høyrde musikken,- og seinare talane.

Det er utan samanlikning det største folkmøtet eg har vore med på. 
For ein som har feira 17. mai i Odda var det artig og høyre folkemusikk og sjå ringdans att. Dei dansa mykje i ring og rekke,- også til annan musikk. Stemninga var god, og held seg god gjennom heile programmet, som vara frå kl 12 – 15.30. Dei ivrigaste hadde starta over 2 timar før.

Kort tid etter at bålet vart tend kom regnet, men det la ingen dempar på dei som vart att. Folk på plassen starta dra heim. Portane vart etter kvart opna og dei som ville kunne kome heilt fram til scenen.

Pågangsmotet og energien er stor i HDP. Det verkar som motgang ikkje bit på dei.
Likevel må det vere ein fin inspirasjon at oppsluttinga om Newroz vart så stor, – og stemninga så god.

Helsing frå
Sverre Sævareid

Medlemmer av Solidaritet med Kurdistan reiste til millionbyen Amed (tyrkisk: Diyarbakir). Kvelden før Newroz-festen fikk vi dette reisebrevet:

Etter valet i juni 2015, der HDP (Folkenes Demokratiske Parti) fekk 13 % av røystene, miste Erdogan sitt reine fleirtal i parlamentet. Dette saman med framgong for kurdiske styrkar på slagmarka i Syria, gjorde det ikkje lenger interessant for Erdogan å halde fram med fredsforhandlingar. Han gjekk inn med millitære styrkar i Syria.

I Diyarbakir kom krigen seinare. Om lag 500 personar døde. I Syria langt fleire. Dei fleste sivile. Kulturminne er øydelagde. Byen står på FNs verdsarvliste over kulturminne. No er store delar avsperra, slik at vi kan ikkje sjå skadane. Medlingar går ut på at kulturminne framleis vert øydelgde og køyrde bort,- for å gje plass for nye byggverk. Eg kan einast stadfeste at det går ein jamn straum av lastebilar med knust stein ut frå gamlebyen.

Kurdararne hadde då i ein periode over mange år utvikla eit godt fungerande lokaldemokrati i mange område. I dei kurdiske områda vart det utvikla eit styresett som involverte folk i langt større grad enn vi er vane med. Økologisk perspektiv og kvinnekamp stod sterkt. Den tyrkiske staten sitt part, AKP, hadde ingen sjanse til å vinne i demokratiske val. Mellom 60 og 95% av folket her er kurdarar (varierer frå plass til plass).

Staten fjerna difor demokratiet med makt. Starta i dei minste kommunane.
Borgarmestrar vart avsette, dømde og fengsla,- utan å ha gjort anna kriminelt enn å styre kommunane etter demokratisk fatta vedtak. Også andre i kommunestyra vart fengsla, for kortare eller lengre tid. Staten sette inn eigne styringsfolk. («Tiltrudde menn»)

Vi møtte ein avsett ordførar idag. Ho sat 140 dagar i fengsel, – og veit aldri om/når ho vert fengsla att. No bur ho i Diyarbakir og arbeider vidare for å kome tilbake i posisjon. Ho meiner at kolonistyret som rår no vil ta slutt, og at dei med tida kan ta opp att dei demokratiske organisasjonane. Til så lenge driv dei organisasjonane vidare på frivillig basis.

Lik eins er det med andre grupper som er oppløyste. Vi møtte Amed City Theatre
(Amed er det gamle kurdiske namnet på byen,- og som kurdarar framleis nyttar)
Teaterfolka var tilsette i kommunen fram til oktober/november 2016. Etter at dei vart oppsagde, held dei berre fram og spele teater på kurdisk.
Mottoet er: dersom staten forbyr ein organisasjon, så lagar vi to nye.

Så, kampviljen er det lite å seie på. Kor stor oppslutning motstanden har vil vi få eit svar på i morgon. Då feirast Newroz. Alle ser fram til dagen. Det er ein dag for glede. Legenda fortel at Tyrannen vart fjerna og Dei gode kreftene vann den dagen. Kurdarar har dansa og feira Newroz sidan uminnelege tider.

Helsing frå
Sverre Sævareid

Arnljot Ask