Fra Newroz- feiringa i Amed
Reportasje fra årets Newroz- tur. Av Arnljot Ask.
Det ville være å tøye det for langt å si at parlamentsmedlem for Folkets Demokratiske Parti (HDP) Feleknas Uca beskylder Norge for å delta i Tyrkias krig mot kurderne i sørøst Tyrkia, det kurdiske området av landet. Men hun sier at de har beviser på at NATO-våpen blir brukt mot kurderne i den pågående beleiringen av områder i Amed (Diyarbakir), pluss andre steder hvor krigen har krevd mange ofre, som i Cizre, Nusaybin og Silopi.
Vi treffer Uca og flere andre representanter for HDP og DBP (Demokratisk Regions Parti, som er det partiet som stiller til lokalvalgene) i forbindelse med at vi er fire fra Norge, som sammen med ca 80 fra andre europeiske land, er invitert til å delta på årets Newroz-markering i Amed 21.mars.
Vi veit at Norge er en viktig leverandør av militært utstyr til Tyrkia, slik Norge under den intensive krigføringen på 1990-tallet furnerte de tyrkiske stridsvognene med utstyr til våpentårnene samt ammunisjon. Da Norge opphevde den delvise våpenembargoen av Tyrkia i mars 1993, brukte utenriksminster Godal og handelsminister Knutsen bortforklaringer som at eksporten av tårn med utskytningsrør og sprengstoff til ladninger i panservåpen ikke dreide seg om «direkte tapsførerende materiell»(Se Innst. S.res 118, 1994-95). Det ville jo være forbudt i en borgerkrigsituasjon. Men våpentårnene var jo for å beskytte skytterne, som nå kunne sitte nede i panserkjøretøyet og skyte!
HDP-parlamentarikeren kan skjønne at USA har geopolitiske interesser av å stå på Tyrkias side i regionen. Men hvorfor EU og andre europeiske land spør hun? Kan det være fordi de ser gjennom fingrene med det som skjer på grunn av problemene de har med flyktingene antyder hun. Hun ber europeiske land om å komme dit og undersøke hva som nå skjer. Utenriksminister Brende burde ta i mot utfordringen og sende en undersøkelsesgruppe ned dit for å se på hvordan norsk militært materiell blir brukt i krigføringen og hva slags krig Norge er innblanda i.
Krav om et demokratisk Tyrkia
President Erdogan får støtte også fra norske myndigheter for at Tyrkia har rett til å beskytte seg mot terror, og godtar også at den massiv bombingen av PKK-stillinger er legitim. Sjøl om Norge ikke har PKK på sin terrorliste og det ikke er belegg for at PKK har stått bak noen av terrorangrepa Tyrkia er blitt utsatt for siden fredsprosessen ble avbrutt i juli i fjor. De første terroraksjonene, foran valgene i juni og november 2015, i Diyarbakir og Ankara, var retta mot HDP. Gjennomført av IS, som det er flere indisier på har fått hjelp av den tyrkiske staten. Bomben i Suruc, rett før Tyrkia annonserte at fredsprosessen ble avbrutt, drepte unge kurdere som viste solidaritet med Kobani. Også utført av folk fra samme miljøet. Kurdiske militante har tatt ansvaret for bare de to terroraksjonene i Ankara nå i vinter, men de var ikke knytta til PKK. PKK-angrep på militære tyrkiske mål siden våpenhvilen ble avbrutt har tatt livet av flere hundre soldater og politi. Mens de tyrkiske angrepa mot det de har kalt PKK-mål har tatt livet av flere sivile enn geriljasoldater.
Erdogan bruker forsvarskampen, som kurdiske ungdommer har ført mot tyrkiske tanks og soldater som har valsa ned boligområder i flere byer, til å rettferdiggjøre sin egen statsterrorisme. Han hevder at barrikadene de har reist er ledd i en strategi med å løsrive områdene fra Tyrkia, og bruker oppfordringer fra kurdiske politikere om demokratisk autonomi som bevis for at kurderne vil splitte opp Tyrkia. Men som kurderne i Syria også understreker at autonomi-parolen ikke innebærer å splitte ut av Syria, er det heller ikke det som ligger bak parolen fra kurderne i Tyrkia. Heller ikke fra PKK-ledelsen. Som det to lederne i HDP i Amed, Gülsen Özer og Ömer Önen, sa til oss kvelden før Newroz-feiringen: –vi vil ha et demokratisk Tyrkia, med frihet og fred og retten for kurderne til å leve ut også den kurdiske kulturen. Siden den tyrkiske staten til fulle viser at de vil knuse denne visjonen nå, krever de retten til å jobbe fram dette lokalt i byer og områder de jo allerede har legitim parlamentarisk rett på et visst sjølstyre.
Det er Erdogan-styret som setter hardt mot hardt i den krigen som nå pågår i de kurdiske områdene. Det er deres soldater som rykker fram, og deres fly som bomber kurdere også i Irak og Syria. I et kommunike den 29.mars skrøt Erdogan av at de siden sist sommer hadde drept 5359 PKK-ere men sjøl mistet bare 355 soldater og politi. Jamført med andre opplysninger om tapstall i krigen, så er de fleste av de 5359 sivile kurdere som ikke har deltatt i noen kamphandlinger, og noen hundre militante kurdere, de fleste ungdommer, som har satt seg til motverge når tyrkiske tanks har rykket inn i boområder de har barrikadert seg i.
Besluttsomhet og sorg
Besøket i tyrkisk Kurdistan rundt årets Newroz-feiring var preget av et hardt prøvet folks besluttsomhet og kampvilje, men også av sorg over lidelsene de påføres.
Kurderne var oppsatt på å feire Newroz i Amed, trass i at stor deler av gamlebyen der var under unntakstilstand og kamphandlinger pågikk. 34 sivile drepte var identifisert til nå i byen, sa Feleknas Uca. Regjeringen hadde gitt tillatelse til feiringen ute på den store Newroz-arenaen i utkanten av byen, da de ellers var redd for at titusener ville strømme inn mot sperringene i byen. Ca en halv million møtte fram fra tidlig formiddag til langt ut på ettermiddagen og hørte på appeller, sang og danset tradisjonelle kurdiske ringdanser. Det foregikk fredelig med politi og militære på lang avstand, noe som var viktig for å vise at det fortsatt var mulig å samle folk til slike massemønstringer.
Ellers hadde myndighetene lagt ned forbud mot massemønstringer under Newroz andre steder. Men flere steder gjorde de det allikevel, til tross for angrep med vannkanoner og tåregass. Skarpe skudd førte også til flere døde noen steder. Fra Amed dro vi i en bilkortesje mot den hardt prøvede byen Cizre dagen etter, 22.mars. Rundt 300 var drept under unntakstilstanden der siden juletider og fram til uka før Newroz. Mange regelrett massakrert der de var innesperret i hus og kjellere. Kravet om internasjonal undersøkelseskommisjon dit er tungt.
Vi kom som ventet ikke fram, men ble stoppet av en veisperring med panservogner og soldater på et høydedrag noen mil før byen, sammen med flere hundre andre biler med folk som hadde tenkt seg til Cizre for å vise sin solidaritet. At drøyt hundre lastebiler med varer til Sør Kurdistan også ble stanset virka ikke overraskende på sjåførene. Det var en del av tilværelsen, og de visste at de ble sluppet videre når demonstrantene måtte snu etter noen timers markering på åskammen, med appeller fra lederne i HDP og flere andre kurdiske organisasjoner.
Bakteppet for årets Newroz var slik krigen og undertrykkelsen. Kurderne brukte dagen for å fremme kravet om gjenopptakelse av fredsprosessen, inkludert frihet for Őcalan som de ser på som den fremste talsmannen for denne. -Samtidig vil morgendagen også bli preget av vår sorg, som Öser uttrykte det. Det var umulig å glemme de massakrene som nettopp hadde funnet sted og som fortsatt pågikk, i Amed, i Cizre, Silopi, Sirnak, Nusaybin, Silvan osv.
Total krig
Besluttsomheten var blandet med vissheten om at store prøvelser fortsatt sto for døren. Vårt vertskap fortalte at Erdogans krig var total. Den ble også ført med politiske og økonomiske midler.
DBP sine representanter i et titalls bystyrer er arrestert og stilt for retten. Flere ordførere er avsatt og byrådsmedlemmer i Cizre og Silopi er også drept. For å hindre at andre byrådsmedlemmer skal ta over postene, forberedes en lov som skal overlate til de statlig utnevnte guvernørene å peke ut etterfølgerne. Kravet om sterkere lokalt demokrati møtes av diktaturstyre fra Ankara. Og det slutter heller ikke med dette. Prosessen med å frata HDP sine parlamentsmedlemmer sine poster er i full gang, slik at Erdogan kan sikre seg stort nok flertall i Nasjonalforsamlingen til formelt å innføre det eneveldige presidentstyret han nå bare utøver illegitimt, uten å ta risken på et nytt valg til høsten.
Den militære unntakstilstanden følges opp med å ekspropriere bydelene som blir avsperret eller lagt i grus. Silopi, en by mot grensen til Irak som tidligere ble rasert, skal bygges opp igjen av staten som har ekspropriert grunnen. De som bodde der skal ikke uten videre få komme tilbake. Det samme planlegges nå for store områder i Amed. Folk som bor der nå skal presses bort fra bydelene gjennom unntakstilstandene. De som ikke frivillig kommer ut får avstengt vann, elektrisitet osv.
Vi her i fredelige Norge har derfor ikke bare militær støtte til Erdogans krig mot kurderne å svare for. Når vi av frykt for å få flere krigsflyktninger inn over våre grenser også er med på å gi allmenn legitimitet til hans regime, er det også flere prinsipper vi sier oss stolte over vi gir på båten. Erdogan har vist at han står på og bruker alle midler for å holde på sin makt. Han vil før eller siden ramle ned fra pidestallen. Men skal vi være med å holde hans regime i live ved å motarbeide kurderne og andre demokratiske krefter i Tyrkia som jobber for et demokratisk Tyrkia?
Veisperring på veien mot Cizre
Solidaritet med Kurdistan 